Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems
gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!»
(Jes 40,9).
Andre verdenskrig sluttet i 1945 da den japanske soldaten Shoichi Yokoi hadde
gjemt seg i jungelen på øya Guam. Brosjyrer fra amerikanske fly kunngjorde freden,
men Yokoi trodde det var et triks. Han var patriotisk og lojal mot keiseren og hadde
lovt aldri å overgi seg. Han hadde ikke kontakt med sivilisasjonen, men levde av det
han fant i jungelen.
I 1972, 27 år etter at krigen var slutt, kom noen jegere over Yokoi mens han fisket,
og han fikk vite at fredsbudskapet hadde vært sant. Mens resten av hans folk hadde
hatt fred i flere tiår, hadde Yokoi lidd savn og stress i flere tiår. – Roy Gane: Altar
Call (1999), side 304, tilpasset.
Gjennom profeten Jesaja kunngjorde Gud mange hundre år tidligere at tiden for
folkets lidelser virkelig var slutt: «Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal til Jerusalems
hjerte og rop til henne at hennes strid er fullført, at hennes skyld er betalt, at
hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder» (Jes 40,1–2).
I Jes 40,1–2 trøster Gud sitt folk. Straffens tid er endelig slutt. Hvilken straff er det?
Er denne straffen som ble delt ut av Assyria, Guds vredes ris (Jes 10), og som Gud
fridde Juda fra ved å ødelegge Sankeribs hær i 701 f.Kr? (Jes 37). Eller er det straffen
som ble delt ut av Babylon, som ville frakte gods og folk vekk fra Juda fordi Hiskia
hadde vist frem formuen sin for sendebudene fra Merodak Baladan? (Jes 39).
«Assyria» og «assyrerne» er nevnt 43 ganger fra Jes 7,17 til Jes 38,6, men dette folket
forekommer bare én gang i resten av Jesaja, der Jes 52,4 viser til tidligere undertrykkelse
utført av Egypt og deretter av «Assur». I den siste delen av Jesaja nevnes befrielse
fra eksilet i Babylon (Jes 43,14; Jes 47,1; Jes 48,14; Jes 48,20), og det er Kyros, perseren
som erobret Babylon i 539 f.Kr., som befrir de bortførte fra Juda (Jes 44,28; Jes 45,1;
Jes 45,13).
Jes 1–39 vektlegger hendelser som førte til befrielse fra assyrerne i 701 f.Kr.,
men i begynnelsen av kapittel 40 hopper boka halvannet århundre frem til Babylons
undergang i 539 f.Kr. og jødenes hjemkomst rett etter.
Er temaet hjemkomst fra Babylon forbundet med noe tidligere i Jesaja? Hva da?
Jes 39 er som en overgang til de senere kapitlene. Det forutsier et babylonisk
fangenskap, iallfall for noen av Hiskias etterkommere (Jes 39,6–7). Videre forutsier
budskapene i Jes 13, 14 og 21 Babylons fall og den friheten dette ville gi Guds folk:
«Men Herren skal forbarme seg over Jakob og igjen velge ut Israel og la dem få bo
i sitt land. … Den dagen Herren lar deg hvile fra ditt strev og din uro og det harde
slavearbeidet som ble lagt på deg, skal du stemme i denne spottevisen om kongen av
Babel (Jes 14,1–4). Legg merke til den nære sammenhengen med Jes 40,1–2, der Gud
lover sitt folk at det er slutt på lidelsen.
Hva betyr Bibelens løfter om lidelsens slutt nå, midt i det du lider? Hva ville
troen være verdt uten disse løftene? Hvorfor er det så viktig å holde fast på dem?
En ikke navngitt forkynner kunngjør at Gud kommer for å avsløre sin herlighet (Jes
40,3–5). En annen stemme forkynner at selv om mennesket er flyktig som gress, vil
«ordet fra vår Gud stå fast for evig» (Jes 40,8).
Etter eksilet får Guds folk tilbake det de hadde mottatt ved Sinai-fjellet, og så
avviste gjennom frafallet som de ble straffet for: Guds nærvær og hans ord. Dette
er de viktigste ingrediensene i Guds pakt med Israel, som ble lagt i hans helligdom
midt blant dem (2 Mos 25,8; 2 Mos 25,16). Fordi de hadde brutt hans ord, hadde Gud forlatt sitt
tempel (Esek 9–11), men han kommer tilbake. Hans nærvær og hans pålitelige ord
gir trøst, utfrielse og håp.
Hvilken forberedelse må til før Herren kommer? Jes 40,3–5.
Det sømmer seg ikke at en konge blir kastet omkring på en dårlig vei. Så før han
kommer, skal det bygges veier. Spesielt for kongenes konge! Han kommer visst fra
øst, der han har vært i eksil sammen med sitt folk som en helligdom for dem (Esek
11,16), så terrenget må jevnes. Bygging av en bokstavelig, jevn motorvei gjennom
de kuperte åsene øst for Jerusalem ville ha vært en utfordring, selv med dynamitt og
bulldosere. Gud er den eneste som kan gjøre arbeidet, det er han som gjør «ulendt
mark til slette» (Jes 42,16). Men han trenger ikke en bokstavelig vei, for han har en
vogn som kjerubene trekker gjennom luften (Esek 1; Esek 9–11).
NT anvender Jesajas profeti på det åndelige veiarbeidet som døperen Johannes’
forkynnelse utførte (Matt 3,3). Hans budskap var: «Vend om, for himmelriket er
kommet nær!» (Matt 3,2), og han «forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for
syndene» (Mark 1,4). Veiarbeidet var altså omvendelse, vilje til å vende om fra synd
for å motta trøst fra Guds tilgivelse og nærvær.
Jer 31,31–34 forkynte det samme åndelige budskapet i god tid, slik at de landflyktige
fra Juda skulle forstå hva det åndelige veiarbeidet for Gud gikk ut på. I dette
avsnittet lover Gud en ny start for dem som er villige: en «ny pakt» der han legger
sin lov i deres hjerter og lover å være deres Gud. De kjenner ham og hans natur, for
han har tilgitt dem.
Les Jes 40,6–8 nøye. Hvilket håp kan du, som visner som gresset, hente i det
disse versene sier? Hva burde de advare oss mot å sette vår lit til?
Senere i Jesaja står det frem en mann som forkynner godt nytt for Jerusalem (Jes
41,27; Jes 52,7). Men det gledesbudet som forkynner: «Se, deres Gud» fra et fjell, er
hunkjønn, noe som fremgår på hebraisk (Jes 40,9).
I Sal 68 priser David Gud fordi han «lar ensomme finne et hjem, han fører fanger
ut til lykke og trivsel» (Sal 68,7). Selv om disse ordene gjelder utvandringen fra
egyptisk trelldom, bruker Jesaja de samme tankene om forkynnelsen av en annen
utvandring: tilbakekomsten fra fangenskapet i Babylon.
NT anvender Jes 40,3–5 på døperen Johannes, som forberedte veien for Kristus,
Guds evige ord som ble Herrens fysiske nærvær blant hans folk (Joh 1,14).
Allerede før Johannes var det andre som forkynte evangeliet om hans komme.
Blant de første var Simeon og Anna, som traff barnet Jesus da han ble innviet i tempelet
(Luk 2,25–38). Som Jesajas budbærere var de mann og kvinne. Simeon så frem
til Israels trøst i form av Messias (Luk 2,25–26).
I lys av Jesajas profeti virker det ikke som en tilfeldighet at profetkvinnen Anna
var den aller første som offentlig sto frem på tempelhøyden og forkynte at Herren
hadde kommet: «I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte
om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem» (Luk 2,38). Dette var den
kristne forkynnelses begynnelse slik vi kjenner den: evangeliet, den gode nyheten
at Jesus Kristus har kommet for å bringe frelse. Senere overlot Kristus til en annen
kvinne, Maria Magdalena, å være den første til å forkynne hans seierrike oppstandelse
(Joh 20,17–18), den begivenheten som garanterte at hans oppdrag her i verden var
fullført. Mennesket er som gress, men det guddommelige Ordet som ble menneske,
er evig (se Jes 40,6–8)!
Les Jes 40,11. Hva slags bilder benytter profeten? Skriv et avsnitt for deg selv om
hvordan du har opplevd Herren som hyrde. Hvorfor er det godt å tenke over hvordan
Herren har ledet deg?
Hvordan utvikler Jes 40 temaene om Guds nåde og kraft?
Gjennom hele dette kapittelet er Guds nåde og kraft flettet sammen (se nedenfor) og til
og med blandet sammen, for begge er nødvendige for at Gud skal redde sitt folk. Han vil
redde dem fordi han er barmhjertig. Han er i stand til å redde dem fordi han er mektig.
Etter å ha innledet om Guds makt som hans storhet og evighet (Jes 40,3–8), skriver
Jesaja om hans makt og store visdom som får jorden og menneskene til å virke
knøttsmå (Jes 40,12–17). Her får Jesajas stil, med retoriske spørsmål og livlige sammenligninger
med jorden og dens deler, oss til å tenke på Guds svar til Job (Job 38–41).
Hva er svaret på Jesajas retoriske spørsmål: «Hvem vil dere sammenligne Gud med»
(Jes 40,18)?
For Jesaja, som for Job, sier svaret seg selv: ingen. Gud er enestående. Men Jesaja tar
opp spørsmålet og viser til det svaret som mange gamle folkeslag antydet med sine
handlinger: at Gud er som en avgud (Jes 40,19–20).
Dette svarer Jesaja på. Det ser jo tåpelig ut å bruke en avgud som et bilde på Gud,
men for å være sikker på at folk fatter poenget, utdyper han Guds særtrekk og tar
opp det ugjendrivelige argumentet om at han er skaperen (Jes 40,21–26).
Hvordan åpenbarer vers 27 holdningen hos dem Jesajas budskap er rettet til?
Hvordan er vi skyldige i å ha den samme holdningen?
Hensikten med Guds budskap er å trøste mennesker som trenger det! Som Job hadde
også deres lidelser forvirret dem og gjort dem motløs med hensyn til hans vesen.
Se gjennom versene for i dag. De taler ikke bare om Guds nåde og hans makt,
men også om at han er skaperen. Hvorfor er denne sannheten så viktig? Hvordan
bidrar sabbaten til å forsterke dette hver uke?
Avgudsdyrkelse ødelegger et enestående nært forhold til Gud ved å erstatte ham med
noe annet (2 Mos 20,4–5; Jes 42,8). Så profetene omtaler avgudsdyrkelse som åndelig
«utroskap» (Jer 3,6–9; Esek 16,15–19).
LesJes 41,29. Hvordan beskriver Jesaja avgudene? Hvordan oppfatter du det han
sier om dem? Hvorfor er det en så nøyaktig beskrivelse av enhver avgud, uansett
hvilken?
Oldtidens avgudsdyrkere mente de tilba mektige guddommelige vesener gjennom
bilder eller symboler av dem. Tilbedelse av en avgud som representerer en annen
gud, er brudd på det første budet: «Du skal ikke ha andre guder enn meg» (2 Mos
20,3). Men hvis en avgud er ment å representere den sanne Gud, slik som gullkalven
(2 Mos 32,4–5), forkaster Herren det som et bilde av seg selv, for ingen vet hvordan
han skal fremstilles (5 Mos 4,15–19), og ingenting kan fremstille hans makeløse
herlighet og storhet. Dermed fungerer en avgud som en annen gud, og å tilbe den,
bryter det første og andre bud.
Guds folk trenger ikke avguder, for de har hans virkelige nærvær hos seg i helligdommen.
Å tilbe en avgud er å erstatte og derfor fornekte hans virkelige nærvær.
Hva slags avgudsdyrkelse står vi som menighet overfor i vår tid? Opptrer avgudsdyrkelsen
i mer utspekulerte former i kirken i dag? I så fall: hvordan?
«Mange som bærer navnet kristne, tjener andre guder utenom Herren. Skaperen
krever vår største hengivenhet, førsteplassen i livet. Alt som vil redusere vår
kjærlighet til Gud eller forstyrre den tjenesten vi skylder ham, blir dermed en
avgud.» – The SDA Bible Commentary, bind 2, side 1011–1012.
Av gamle skrifter vet vi at avgudsdyrkelsen var tiltrekkende, for den handlet
om materialisme. Ved å bruke en tilbedelsesform folk kunne forholde seg til, æret
avgudsdyrkerne krefter de trodde kunne gi dem fruktbarhet og velstand. Det var en
selvhjelpsreligion. Lyder det kjent?
Rett før Herren kommer igjen med sin vei forberedt av det siste Elia-budskapets
veiarbeid om forsoning (Mal 4), vil valget være det samme som på Jesajas tid: Vil du
tilbe skaperen, eller vil du tilbe noe annet? (Åp 13,14). For alle tilber noe.
Les «Gud er kjærlighet» i Alfa og Omega, bind 3, side 145–151 [PK 311–321].
«På Jesajas tid hadde folk en mangelfull innsikt i åndelige spørsmål fordi de hadde
en feilaktig oppfatning av Gud. Satan hadde lenge prøvd å få dem til å betrakte
Skaperen som opphavet til synd, lidelse og død. De som han på den måten hadde
bedratt, innbilte seg at Gud var en hard og grusom hersker. De mente at han hele
tiden var ute etter å anklage og fordømme, og at han var uvillig til å ta imot en
synder så lenge han kunne finne en gyldig grunn til ikke å gjøre det. Kjærlighetens
lov, som er grunnlaget for himmelens styreform, var av erkebedrageren blitt
fremstilt som en hindring for menneskets lykke og som et tungt åk som de
skulle være glade for å bli kvitt. Han påstod at den ikke kunne etterleves, og at
lovovertredelse ble straffet på en tilfeldig måte.» – Alfa og Omega, bind 3, side 145
[PK 311].
Forslag til samtale
Sammenfatt budskapet i Jes 40,12–31 med dine egne ord. Skriv det ved hjelp
av moderne bilder, f.eks. vitenskapelige oppdagelser som illustrerer Guds
kraft enda klarere. Del sammendraget med klassen.
Hvordan taler Jesajas beskrivelse av Guds ords uforanderlighet mot det
svake og forgjengelige i menneskelivet til din frykt for døden? (Jes 40,6–8).
Hvordan taler den til ditt håp om oppstandelsen? (Job 19,25–27; Dan 12,2;
1 Kor 15,51–57; 1 Tess 4,13–18).
Hvordan kan man bli kurert for stolthet og arroganse ved å ta til seg Jes
40,12–31?
Sammendrag
Gjennom Jesaja trøstet Gud dem som hadde lidd. Deres trengselstid var slutt, og Gud
kom tilbake til dem. I stedet for å være motløse og forvirret, kunne de stole på at
Gud bruker sin kreative kraft på deres vegne.
Det var i 2003, og 16 år gamle Anna ønsket seg internett hjemme i en avsides landsby langt
øst i Russland.
Far og mor gikk med på å kjøre henne til butikken og kjøpe modem en sabbats morgen. De var
ikke adventister, men det var Anna, som var blitt døpt etter at bestemoren hadde lært henne om
Jesus. Hun visste det var galt å handle på sabbaten, men hun ønsket seg internett så sterkt.
Det siste hun husker er at de satte seg i bilen. Resten fikk hun høre av bestemor senere. Far
kjørte for fort på det glatte føret og kom plutselig over på feil side og traff en lastebil som kom
imot. Far og mor døde, lastebilsjåføren fikk beinbrudd, og Anna lå i koma. Legene trodde hun
ville dø, men bestemor fastet og ba og fikk andre til å be, de også. Anna kom ut av koma etter tre
dager, og to måneder senere var hun på skolen igjen.
Bestemor flyttet inn hos Anna og ga henne fysisk og åndelig hjelp hjemme i Novosjatinsk i
regionen Primorje. Men Anna levde med en enorm skyldfølelse. Hun skulle ha fått foreldrene til å
bli hjemme. De kunne ha ventet til etter sabbaten.
Mørket og skylden forfulgte henne da hun flyttet til Vladivostok og begynte på universitetet.
Hun gikk i adventistkirken, men ikke hver sabbat, bare nok til at bestemor var fornøyd. Anna
visste
at hun levde et dårlig liv, og skyldfølelsen vokste.
Bestemor ba for Anna og ringte hver dag og spurte om hun hadde bedt og lest i Bibelen i dag.
Hun ba for henne over telefonen.
En adventistlærer på universitetet hjalp Anna med leksene og ba for henne. Anna husket dåpen
og ba om tilgivelse. «Jeg ser at jeg lever galt,» ba hun. «Jeg lever i mørket, og livet uten deg er
meningsløst. Hjelp meg å finne gode venner i menigheten. Gjør meg vennlig og åpen. Hjelp meg
å huske å be og lese i Bibelen.
Anna begynte å snakke med Gud. Hun leste om reformatorenes vanskeligheter, og skjønte at
Gud tilgir de verste syndere. Hun la bort de dårlige vanene sine og begynte å ringe til bestemor i
stedet for å vente på at hun ringte. Troen vokste, og hun visste at Gud hadde tilgitt henne og ikke
ville minne henne om dem. En tung bør falt fra hennes skuldre.
I dag er Anna 32 år og universitetslærer. Hun er også speiderleder og sekretær i menigheten.
Hun vet ikke hvorfor ulykken skjedde, men den plager henne ikke lenger. «Mange av mine problemer
ble løst fordi menigheten ba for meg,» sa hun.
En del av offeret 13. sabbat for tre år siden gikk til å bygge ny kirke i Vladivostok. Takk for at
dere støtter menigheten der med misjonsgaver og bønner.