Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, i ham har jeg min glede. Jeg har
lagt min Ånd på ham, han skal føre retten ut til folkeslagene (Jes 42,1).
«For mange ville det være et stort privilegium å besøke de steder hvor Jesus var
mens han levde her på jorden, å kunne gå der hvor han gikk, betrakte den sjøen og
områdene omkring hvor han underviste folket, og se de høyder og daler som hans
blikk så ofte hadde stanset ved. Men vi behøver ikke dra til Nasaret, Kapernaum
eller Betania for å gå i Jesu fotspor. Vi finner hans fotspor ved sykesengen, i
de fattiges hytter, i slumstrøkene i de store byene og alle steder hvor det finnes
mennesker som trenger hjelp. Vi går i Jesu fotspor ved å gjøre det Jesus gjorde da
han var på jorden.» – Alfa og Omega, bind 5, side 196 [DA 640].
Jesaja talte om en Herrens tjener med et lignende barmhjertighetsmandat: «Han
bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. Med troskap skal han
føre retten ut. … for å åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengselet, dem som sitter
i mørke, ut fra fangehullet» (Jes 42,3; Jes 42,7).
La oss se på denne tjeneren. Hvem er han, og hva utretter han?
I Jes 41,8 omtaler Gud Israel som «min tjener», og senere introduserer han «min
tjener» (Jes 42). Hvem er denne tjeneren?
Er det Israel/Jakob, forfaren til israelittene? Nasjonen Israel? Messias/Kristus, NTs
Jesus?
To slags henvisninger til Guds tjenere går igjen i Jes 41–53. Én tjener heter “Israel»
eller «Jakob», som i Jes 41,8; Jes 44,1–2; Jes 44,21; Jes 45,4; Jes 48,20. Siden Gud taler
til samtidens Israel/Jakob, er det tydelig at Jakob står for nasjonen som er nedstammet
fra ham. Dette bekreftes av det faktum at Herrens «tjener Jakob» blir frikjøpt på
den tiden da han skal dra ut fra Babylon (Jes 48,20).
I andre tilfeller, som Jes 42,1; Jes 50,10; Jes 52,13; Jes 53,11, er Guds tjener ikke
navngitt. Når han nevnes første gang i Jes 42,1, er det ikke straks klart hvem han er.
Men når Jesaja utbroderer hans kjennetegn i senere avsnitt, blir det klart at han er en
person som fører Jakobs (Israels) stammer tilbake til Gud (Jes 49,5–6) og dør for syndere
(Jes 52,13–53,12; se også Jes 49,5–6). Derfor kan han ikke være den samme som
nasjonen. Så det er klart at Jesaja beskriver to Guds tjenere. Den ene er fellesskapet
(nasjonen), og den andre er en enkeltperson.
Hvilken rolle spiller den tjenende nasjonen? Jes 41,8–20.
Gud forsikrer Israel om at nasjonen fremdeles er Herrens tjener: «Jeg har utvalgt
deg og ikke forkastet deg» (Jes 41,9). Så gir Gud Israel et av Bibelens mest fantastiske
løfter: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg
gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd» (Jes
41,10). Her og i de neste versene er en av Israels grunnleggende oppgaver å stole på
at den sanne Gud vil redde dem – noe kong Ahas ikke gjorde – i stedet for å stole på
andre guder og deres bilder, slik andre folk gjør (Jes 41,7; Jes 41,21–24; Jes 41,28–29).
Legg merke til at Gud kaller nasjonen en liten mark (Jes 41,14). Hva var poenget?
Se på teksten i sammenheng, så får du et bedre svar. Hva burde dette også lære
oss om vårt behov for å stole fullt og helt på Herren?
Hvilken oppgave og hvilke kjennetegn har Guds ikke-navngitte tjener, han som Gud
velger og legger sin Ånd på? Jes 42,1–7.
Velg det beste svaret eller en kombinasjon av svar:
Han skaffer rettferdighet for folkeslagene.
Han oppnår sine mål mildt og stille, men han lykkes.
Han er en lærer.
Han er en pakt mellom Gud og folket.
Han gir lys og håp ved å helbrede blindhet og sette fanger fri.
Alt dette.
Sammenlign denne tjeneren med kvisten fra Isais stubbe som Herrens Ånd også
hviler på (Jes 11)?
Som i Jes 42 handler herskeren av Davids ætt (Jes 11) i harmoni med Gud, han gir
rettferdighet og utfrielse for de undertrykte, foruten visdom og kunnskap om Gud.
Vi fant ut at denne «kvisten» og «skuddet» fra Isai er Messias, det guddommelige
barnet, som med «rett og rettferdighet» gjør «freden uten ende over Davids trone og
hans kongerike» (Jes 9,6–7). Tjeneren i Jes 42 er åpenbart Messias.
Matt 12 siterer fra Jes 42 og anvender det på det stillferdige helsearbeidet til Jesus,
Guds elskede sønn, som han har sin glede i (Jes 42,1; Matt 3,16–17; Matt 17,5). Det er
han som gjenreiser Guds paktsforhold med sitt folk (Jes 42,6; Dan 9,27).
Jesus og disiplene gjorde rettferdighet tilgjengelig for mennesker ved å sette dem
fri fra lidelse, uvitenhet om Gud og onde ånders trelldom som skyldes Satans undertrykkelse
(Luk 10,19). Så døde Jesus for å stadfeste den «nye pakt» (Matt 26,28) og
for å oppnå rettferdighet for verden ved å kaste ut Satan, den fremmede som hadde
tilranet seg stillingen som «verdens hersker» (Joh 12,31–33).
Se på Jes 42,1–4, skildringen av Kristus. Tenk på Jesu liv. Hvilke kjennetegn
ved hans virke oppfylte denne profetien så godt? Og hva kan vi lære om å tjene
andre?
Jesaja var profet fra ca. 745 f.Kr. til ca. 685 f.Kr. Etter å ha nevnt en erobrer fra øst
og fra nord (Jes 41,2–3; Jes 41,25) og antydet at dette skulle være godt nytt for Jerusalem (Jes
41,27), navnga Jesaja Kyros og forutsa hva han skulle gjøre. Han kom fra nord og øst
for Babylon og inntok byen i 539 f.Kr. Han tjente Gud ved å sette fri jødene fra deres
fangenskap i Babylon, og han ga dem lov til å bygge opp tempelet i Jerusalem igjen
(se Esra 1).
Sett denne profetien i perspektiv. Det er rundt 146 år fra Jesajas død til Babylons
fall, så profetien hans var halvannet århundre forut for sin tid. Det ville være som om
Henrik Wergeland hadde spådd at en mann som het Eisenhower skulle hjelpe til med
å befri Europa i 1945!
Det Kyros utrettet er godt belagt fra en rekke gamle kilder, også babylonske krøniker,
hans egen rapport på Kyros-sylinderen og i Bibelen (2 Krøn 36,22–23; Esra 1;
Dan 5; Dan 6,28; Dan 10,1), så det er ingen tvil om at Jesajas profeti er nøyaktig. Dette
stadfester troen hos mennesker som tror at sanne profeter får nøyaktige forutsigelser
fra Gud, han som kjenner fremtiden på forhånd.
Hvorfor kaller Gud Kyros «den han har salvet»? (Jes 45,1).
Det hebraiske ordet for «den salvede» er det ordet vi får Messias fra. Andre steder
i GT kunne dette ordet vise til en salvet øversteprest (3 Mos 4,3; 3 Mos 4,5; 3 Mos 4,16; 3 Mos 6,22),
en salvet israelsk konge (1 Sam 16,6; 1 Sam 24,6; 1 Sam 24,10; 2 Sam 22,51), eller Messias, en
fremtidig idealkonge av Davids ætt og frelser (Sal 2,2; Dan 9,25–26). Fra Jesajas perspektiv
var Kyros en fremtidig konge som Gud sendte for å frelse sitt folk. Men han
var en uvanlig messias, for han var ikke israelitt. Han ville gjøre noen ting Messias
ville ha gjort, f.eks. beseire Guds fiender og befri sitt folk fra fangenskap, men han
kunne ikke være den samme som Messias, for han var ikke nedstammet fra David.
Ved å forutsi Kyros, beviste Gud sin unike natur ved å vise at han alene kjenner
fremtiden (Jes 41,4; Jes 41,21–23; Jes 41,26–28; Jes 44,26). Han henvendte seg også til Kyros: «Jeg gir
deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at
du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud» (Jes 45,3).
Tenk på andre bibelske profetier som har gått i oppfyllelse (f.eks. alle rikene i
Dan 2 unntatt det siste, Dan 7, eller profetien om Kristi tid i Dan 9,24–27). Hvilket
håp gir disse profetiene oss som enkeltmennesker?
Det at Jesaja forutsa Kyros ved navn, plager mennesker som ikke tror at profeter
mottar forutsigelser fra Gud. Derfor godtar de teorien om at en annen profet, en
«andre Jesaja» som levde på Kyros’ tid, skrev Jes 40–66. Slik blir Jesajas bok «saget
i to» og får samme skjebne som tradisjonen vil ha det til at profeten også fikk (se
Hebr 11,37).
Men det finnes ikke noe historisk vitnesbyrd om at en «Jesaja» nummer to har
eksistert. Hvis han fantes, er det merkelig at Bibelen ikke nevner ham, for budskapet
hans er uhyre viktig, og hans litterære begavelse er fenomenal. Ikke engang det
eldste bibelmanuskriptet, Jesaja-rullen fra Qumran, har noe brudd mellom Jes 39 og
40 som skulle tyde på en overgang til en ny forfatters arbeid.
Jesajas budskap er konsekvent gjennom hele boken: Stol på den sanne Gud, også
hans messianske frelser, i stedet for andre krefter. Forskere understreker med rette at
det er en forskyvning i fokus fra den assyriske perioden (Jes 1–39) til den babylonske
perioden (fra Jes 40). Men vi har sett at allerede Jes 13–14 og Jes 39 ser for seg
et fangenskap i Babylon. Det stemmer at Jes 1–39 understreker dom og Jes 40–66
understreker trøst. Men i de tidligere kapitlene er det også rikelig med trøst og forsikring,
og senere avsnitt, som Jes 42,18–25; Jes 43,22–28 og Jes 48,1–11, taler om
Guds dom over Juda fordi de har forlatt ham. Og Jesajas profetier om fremtidig trøst
innebærer lidelse i mellomtiden.
Nasjonen sto overfor fryktelige ulykker på grunn av folkets synder, men noen
blant dem ga ikke opp håpet. De klamret seg til Guds løfter i 3 Mos 26,40–45. Les
versene nøye. Sett deg selv i de hebreernes sted som var i live etter nederlaget for
Babylon. Hvilket håp kunne du finne i disse ordene?
Hvilket åndelig prinsipp ser du i versene i 3 Mosebok? Hva sier Herren til Israel
der? Hvordan virker det samme prinsippet i vårt liv?
Gud kaller og navngir ham før han blir født, gjør munnen hans til et sverd og skal bli
herliggjort i ham. Gud bruker tjeneren til å føre folket Israel tilbake til seg selv, til å
være et frelsens lys for hele verden, til å være en pakt og til å sette fri fanger. Denne
beskrivelsen har mye felles med Jes 42, der vi påpekte at tjeneren var Messias.
NT gjenfinner tjenerens egenskaper hos Jesus Kristus, i både hans første og andre
komme: Matt 1,21; Joh 8,12; Joh 9,5; Joh 17,1–5, Åp 1,16; Åp 2,16; Åp 19,15.
Hvorfor kaller Gud tjeneren «Israel» her hvis han er Messias (Jes 49,3)?
Tidligere fant vi at Guds tjener «Israel/Jakob» er nasjonen i denne delen av Jesaja.
Men her gjelder navnet «Israel» (uten samtidig å nevne «Jakob») den særskilte tjeneren
som gjenreiser nasjonen for Gud (Jes 49,5). Denne tjeneren har blitt den ideelle
legemliggjørelsen eller representanten for et folk som har misbrukt navnet «Israel»
(Jes 48,1).
Her får vi første hint om hvor vanskelig tjenerens oppgave er. Han klager:
«Forgjeves har jeg slitt, all min kraft har jeg brukt på tomhet og vind» (Jes 49,4), en
tanke som går igjen i Dan 9,26: «Den salvede [skal] ryddes av veien og bli borte.»
Men han klynger seg til troen: «Min rett er likevel hos Herren, min lønn er hos
min Gud» (Jes 49,4). J. Alec Motyer skriver: «Slik forutså Jesaja en tjener med en
virkelig menneskelig natur, prøvd slik vi blir og som viser seg å være opphavsmann
og fullender av troens vei, en ekte, personlig tro som fremdeles kan si: min
Gud, når ingenting lenger synes å ha noen hensikt.» – The Prophecy of Isaiah: An
Introduction and Commentary (1993), side 387.
Jes 49,7 er oppsiktsvekkende. Tjeneren «er foraktet, forkastet av folkeslag, slave
under herskere: Konger skal se og reise seg, fyrster skal se og kaste seg ned, for Herren
er trofast, Israels Hellige. Han har valgt deg ut.»
Se tilbake på Kristi virke. Hadde han ikke grunn til å være mismodig, helt til det
siste? Likevel var han trofast, til tross for omstendighetene. Hvordan kan vi gjøre
det samme, omstendighetene til tross?
Les skildringen av Jesu virksomhet i «En dag i Kapernaum» i Alfa og Omega, bind
4, side 208–217 [DA 252–261].
«I det sjelevinnende arbeid behøves det stor takt og visdom. Frelseren holdt aldri
sannheten tilbake, men han uttalte den alltid i kjærlighet. I sin omgang med andre
viste han den største takt og var alltid vennlig og hensynsfull. Han var aldri grov,
talte aldri uten nødvendighet et strengt ord, påførte aldri en følsom sjel unødig
smerte. Han klandret ikke menneskelig svakhet. Fryktløst fordømte han hykleri,
vantro og ugudelighet, men det var gråt i hans stemme når han uttalte sine skarpe
irettesettelser. Han gjorde aldri sannheten grusom, men viste alltid en dyp ømhet for
menneskene. Hver sjel var dyrebar i hans øyne. Han opptrådte med guddommelig
verdighet, men han nedlot seg med den ømmeste medlidenhet og aktelse for hvert
eneste medlem av Guds familie. I dem alle så han sjeler som det var hans misjon å
frelse.» – Evangeliets tjenere, side 83 [GW 117].
Forslag til samtale
Les hvordan Kristus tjente andre i sitatet ovenfor. Drøft prinsippene der, og
snakk om hvor godt kirken gjenspeiler disse prinsippene.
Kjenner du et «knekket siv» eller en «rykende veke»? (Jes 42,3). Hvordan kan
du hjelpe denne personen uten å «knekke» eller «slukke» ham eller henne?
Hvordan kan du peke slike mennesker hen til Herren? Hva ville du si de burde
gjøre for å få legedom og hjelp?
Argumentet for forskjellige forfattere av Jesaja stammet fra tanken om at folk
ikke kan fortelle fremtiden slik Jesaja gjorde. Hva er problemet med dette
argumentet, og hvorfor må vi som kristne avvise denne tanken?
Sammendrag
Frelse krever en frelser. Guds tjenernasjon ville bli frelst av to frelsere: Kyros, som
ville sette fangene fri fra eksilet i Babylon, og en ikke navngitt tjener hvis identitet
som Messias blir gradvis avslørt. Denne tjeneren skulle bringe rettferdighet og føre
de overlevende tilbake til Gud.
Sjuåringen Dinara gjorde mor rasende ved middagsbordet. Dinara så på bordet under tallerkenen
og sa: «Vet du at Gud ga oss bordet, mor?» Mor ble sjokkert. «For noe tull! Faren din
arbeidet hardt og kjøpte bordet. Ikke vær dum.»
«Nei, de sa det var Gud,» sa Dinara påståelig. «Hvem sa det?» sa mor. «Hvor har du hørt det?»
Dinara sa at førsteklassingene hadde hørt det på skolen. Læreren, som var adventist, hadde
undervist dem om vennlighet og Gud. Dinara trodde hun var hjelpsom da hun fortalte mor denne
nyheten. Men mor ble rasende. Hun laget et stort oppstyr på skolen dagen etter, og rektor lovte at
ingen ville nevne Gud i klasserommet heretter.
Bråket gjorde dypt inntrykk på Dinara. Hun hørte ikke mer om Gud på skolen, men hun tenkte
mye på ham.
Ni år senere kjøpte foreldrene et nytt hus. Dinara var 16 år, og en dag fant hun en fillete barnebibel
i huset. Over halvparten av sidene manglet, men Dinara leste resten med interesse. Hun
lengtet etter å lese hele Bibelen.
Tre år gikk. Dinara begynte å studere engelsk på en adventistskole, og en lærer inviterte henne
og andre til et sabbatsmøte. Dinara gikk. Folk ba, snakket om Bibelen og sang. Det var flere
utlendinger der, og Dinara fikk øvd engelsken sin.
Dinara gikk på møtene hver sabbat i en periode. Samtidig giftet hun seg med Nikolai, som var
enig med henne om sabbatens betydning og gjerne gikk til møtene sammen med henne når han
ikke arbeidet. Men en sabbat ble hun urolig. Var det rett av henne å gå hit? Hennes familie var jo
ikke kristen. Hun sluttet å gå. Hun ville, men hun var redd.
Nikolai spurte hvorfor hun ikke gikk på møtene lenger. «Foreldrene mine tror ikke det er noen
annen Gud enn deres,» sa hun. «Men hvorfor er du redd?» sa han. «Det er bare én Gud.» Han
viste henne at familiens hellige bok og Bibelen hadde mye felles.
Dinara sa hun var urolig fordi hennes folk skulle tilbe i sitt tradisjonelle gudshus, men hun
ville gå i adventistenes kirke. «Ikke noe problem,» sa Nikolai. «Gå i begge.»
Dinara begynte å gå til adventistene igjen og overga seg til Gud. I dag er hun glad for at hun
kan lese Bibelen når hun vil. Hun takker Gud for Bibelen og alt hun har i huset. «Jeg takker hele
tiden,» sa hun, «jeg takker for livet, maten, også for bordet, for alt godt kommer fra Gud.»
Takk for at du støtter adventistenes skolearbeid i Euro-Asia-divisjonen med dine bønner og
misjonsgaver.
Dinara er et pseudonym. Hun bor i et land vi ikke oppgir navnet på av hensyn til kristendommens
stilling der.