Gud sa: ‘La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! … Og Gud skapte
mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne
skapte han dem’ (1 Mos 1,26–27).
Bibelens fortelling om menneskets skapelse er full av håp, glede og fullkommenhet.
Alle skapelsesdagene endte med Guds ord om at den var “god”. Det fantes ikke
orkaner, jordskjelv, sult og sykdom.
Hva har skjedd?
Den sjette skapelsesdagen endte med Guds ord om at den var “svært god.” Det er
fordi Herren den dagen skapte vesener i sitt eget bilde: mennesker. Det hadde han
ikke gjort med noe annet. Disse skapningene var på alle måter fullkomne. Det måtte
de være. De ble jo skapt i Guds bilde. Derfor var det ingen mordere, tyver, løgnere,
svindlere og onde blant dem. Hva har skjedd?
Denne uken ser vi på skapelsen, på det Gud hadde skapt, og så på hva som
skjedde med det fullkomne skaperverket. Til slutt tar vi opp kvartalets tema: Hva
Gud gjør for å rette opp galskapen.
Ukeoversikt
Hva lærer Bibelen om begynnelsen? Hva slags forhold ønsket Gud å ha til menneskene?
Hva var poenget med treet til kunnskap om godt og ondt? Hvilket håp fikk
Adam og Eva etter at de syndet?
I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden (1 Mos 1,1).
En forsker hadde nettopp forelest om planetenes baner rundt solen og solens bane
rundt sentrum i galaksen, da en gammel dame reiste seg og sa at jorden var en flat
skive som hvilte på ryggen til en skilpadde. Vitenskapsmannen spurte lattermild om
hva skilpadden satt på, og hun svarte at den satt på en annen skilpadde. “Hva sitter
så den skilpadden på?” Hun svarte: “En annen skilpadde,” men før han rakk å spørre
hva den skilpadden satt på, viftet hun med fingeren sa: “Spar deg, gutten min, det er
skilpadder helt ned.”
Dette er nok en søt historie om det aller viktigste spørsmålet ved menneskets
eksistens – universets natur. Hva slags verden lever vi i? Hvorfor er vi her? Hvordan
kom vi hit? Og hva skal det bli av oss?
Dette er de mest grunnleggende spørsmålene vi kan stille, for vår forståelse av
hvem vi er og hvordan vi kom hit, påvirker vår forståelse av hvordan vi lever og
oppfører oss mens vi er her.
Det interessante ved 1 Mos 1,1 (og de andre tekstene) er at Gud ikke prøver å bevise
at han er skaperen. Det argumenteres ikke for det, men sies bare uten noe forsøk
på å føre bevis. Enten godtar vi det i tro, eller vi gjør det ikke. Ja, tro er den eneste
måten vi kan akseptere det på, og av en enkel grunn: Ingen av oss var her og så selve
skapelsen. Det ville jo ha vært umulig for oss å være samtidig som vi ble til. Selv
sekulære mennesker må bygge på tro slik kreasjonister må det: ingen av oss var der
og så hendelsen.
Gud har bedt oss tro på ham som skaper, men ikke uten å gi oss gode grunner til
det. Det kreves tro uansett hva vi tror på, men skriv ned grunner til at det gir mening
å tro på at vi er her fordi en skaper satte oss her av en grunn.
Bibelen sier at Gud skapte mennesket – mann og kvinne – “i sitt bilde” (1 Mos
1,27). Bruk dette og svar:
1. Hva betyr det at Gud skapte oss i sitt bilde? På hvilke måter er vi “i hans bilde”?
2. Sier 1 Mos at Herren skapte noe annet enn menneskene “i sitt bilde”? Hvis ikke: Hva sier det oss om vår unike status? Hva kan denne kontrasten lære oss?
3. Hva sier fortellingen ellers om menneskets skapelse som skiller oss fra alt annet Gud hadde skapt? Se 1 Mos 2,7; 1 Mos 2,18–25.
Vi må snakke om Gud med menneskers språk, men vi må ikke glemme at han er et
åndelig vesen (Joh 4,24) med guddommelige egenskaper. Vi kan bare si at vi i vår
fysiske, mentale og åndelige natur på et vis gjenspeiler skaperen, selv om det er mye
ved ham som fortsatt er innhyllet i mystikk. Men Bibelen peker på våre åndelige og
mentale evner, som vi kan utvikle og forbedre. Det er menneskesinnets unike natur
som gjør at vi kan ha et forhold til Gud som resten av skaperverket ikke ser ut til å
kunne ha.
Legg også merke til hvordan Gud skapte kvinnen. Både menn og kvinner er skapt
i Guds bilde. Det er ingenting som antyder at den ene er den andre underlegen. Gud
skapte dem av samme slags stoff. Han gjorde dem like fra starten og ga dem et spesielt
forhold til seg selv. Begge hadde samme mulighet til å utvikle sine gudgitte evner
til hans ære.
“Gud selv gav Adam en livsledsager. Han skaffet ham en ‘hjelper som var hans
like’ — en som passet for ham og som virkelig kunne være ett med ham i kjærlighet
og sympati. Eva ble skapt av et ribben fra Adam. Det betydde at hun hverken skulle
herske over ham eller bli underkuet som en mindreverdig. Men hun skulle være en
jevnbyrdig og bli elsket og beskyttet av ham.” – Alfa og Omega, bind 1, side 24–26
[PP 46].
Legg merke til Guds første ord til menneskene, iallfall det som står i Skriften. Han
peker på deres evne til å formere seg. Han peker også på jorden, på skaperverket
og han ber dem fylle det, legge det under seg og herske over det. Han peker også på
plantene de kan spise. Ifølge Bibelen handler Guds første ord til mannen og kvinnen
om deres samspill og forhold til den fysiske verden.
Hva sier 1 Mos 1,28–29 om Guds syn på den materielle verden? Er det noe galt i materielle
ting og at vi gleder oss over dem? Hva sier dette om hvordan vi skal forholde
oss til skaperverket?
Med disse ordene tar Gud de første skritt mot et forhold til menneskene. Han snakker
til dem, gir dem befalinger, sier hva de skal gjøre. Underforstått får de også
ansvar. Gud har bedt dem om å herske over skaperverket.
Ifølge 1 Mos 1,28 velsignet Gud Adam og Eva. Hva vil det si? Hva sier det om forholdet
mellom dem og skaperen?
Gud talte til Adam og Eva som intelligente vesener som kunne besvare hans godhet
og ha fellesskap med ham. Som skaperverkets barn var Adam og Eva også avhengige
av velsignelsen og omsorgen fra skaperverkets far. Han sørget for alt de trengte.
De gjorde ingenting for å fortjene det han ga dem. De fikk bare ting de ikke hadde
fortjent.
Når vi leser om da mann og kvinne ble skapt, kan vi se sider ved det forholdet
Gud vil at vi skal ha med ham også etter at synden kom. Se over dagens avsnitt
og finn paralleller som gjør det lettere å forstå hvordan vi kan forholde oss til
ham også i vår syndige tilstand.
“Og Herren Gud ga mennesket dette budet: ‘Du må gjerne spise av alle trærne i
hagen. Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen
du spiser av det, skal du dø’ ” (1 Mos 2,16–17).
Denne prøven ga Adam og Eva anledning til å oppøve sin frie vilje. Den utfordret
dem også til å ha en positiv eller negativ holdning til skaperen. Den viser også at
Gud hadde skapt dem til frie, moralske vesener. For hvorfor hadde han tatt bryet med
å advare dem mot ulydighet hvis de ikke kunne være ulydige?
“Alt som går forut i kapitlet har banet vei for dette klimakset [1 Mos 2,16–17].
Menneskehetens fremtid kretser om dette ene forbudet. Mennesket må ikke forvirres
med en mengde forbud. De skal bare huske ett eneste bud fra Gud. Ved å begrense
antallet bud til ett, viser Gud sin nåde. Og for å vise at dette ene budet ikke er vanskelig,
setter Gud det opp mot alt de får lov til: ‘Du må gjerne spise av alle trærne i
hagen’ ” – H. C. Leupold: Exposition of Genesis (Columbus, OH, 1942), bind 1, side
127.
Ved å be Adam og Eva om å gjøre hans vilje, sa Gud: Jeg er din skaper, og jeg har
skapt deg i mitt bilde. Jeg opprettholder livet deres. Jeg har sørget for alt dere behøver
for å ha det godt (mat, hjem, livsledsager) og har satt dere til å herske over verden
under meg. Hvis dere vil bekrefte dette forholdet til meg fordi dere elsker meg, så
vil jeg være deres Gud, og deres skal være mine barn. Og dere kan bekrefte dette
forholdet ved ganske enkelt å adlyde dette ene budet.
Vårt forhold til Gud kan bare være ekte og varig hvis vi fritt velger å godta hans
vilje. Å avvise hans vilje er å si at vi klarer oss uten ham. Da tror vi ikke at vi behøver
ham. Dette valget gir oss kunnskap om det onde, og det onde fører til fremmedgjøring,
ensomhet, frustrasjon og død.
Den prøven Gud stilte Adam og Eva på, gjaldt troskap og tillit. Ville de være tro
mot sin skaper, som hadde gitt dem det de trengte, pluss en hel verden av gleder,
eller ville de gå sin egen vei, bort fra hans vilje? Ville de stole nok på ham til
å ta ham på ordet? Kunnskapens tre om godt og ondt satte deres troskap og tillit
på prøve. Hvordan møter vi lignende prøver hver dag? Hvordan fungerer Guds lov
som en parallell til befalingen i 1 Mos 2,16–17?
Vi tror gjerne på dem vi kjenner og er skeptiske til dem vi ikke kjenner. Det lå i Evas
natur å tvile på Satan. Alle direkte angrep på Gud ville ha fått henne til å reise bust.
Hva gjorde Satan for å undergrave Evas naturlige forsvar? (1 Mos 3,1–6).
“Evas overtredelse var beklagelig og fylt av potensiell elendighet for den menneskelige
familien, men valget gjorde ikke nødvendigvis hele menneskeslekten delaktig i hennes
overtredelse. Det var Adams bevisste valg til tross for en klar befaling fra Gud – snarere
enn hennes – som gjorde synd og død til menneskehetens uunngåelige skjebne.
Eva ble lurt, det ble ikke Adam.” – The SDA Bible Commentary, bind 1, side 231.
Som en følge av den åpenbare overtredelsen og tilsidesettelsen av Guds befaling,
er forholdet mellom Gud og menneskeheten nå ødelagt. Det endret seg fra åpent
fellesskap med Gud til frykt for hans nærvær (1 Mos 3,8–10). Fremmedgjøring og
atskillelse kommer i stedet for fellesskap og samvær. Synden kom inn, og alle dens
vonde følger. Hvis ikke noe ble gjort, hadde menneskene kurs for evig undergang.
Hvilket håp tente Gud midt i tragedien? (se 1 Mos 3,15.)
Guds ord med profetisk håp handler om et fiendskap Gud vil skape mellom slangen
og kvinnen, mellom hennes avkom og hans avkom. Kvinnens etterkommer vil gi
Satans hode et dødelig slag, mens Satan bare kan skade Messias’ hæl.
I all hjelpeløsheten skulle Adam og Eva hente håp i løftet om Messias, et håp
som ville forvandle deres tilværelse, for håpet kom fra Gud. Løftet om Messias og
om den endelige seieren var vagt uttrykt, men det hevet mørket som synden hadde
omhyllet dem med.
Les 1 Mos 3,9, der Gud sier til Adam og Eva: “Hvor er du?” Gud visste godt hvor
de var. Han ville ikke fordømme dem, men kalte på mennesker som var tynget
av skyld. Guds første ord til syndere var å gi håp om nåde og barmhjertighet.
Hvordan prøver Gud ennå å kalle oss til sin nåde og barmhjertighet?
Les “Da verden ble til,” “Katastrofen som utløste himmelens beredskap” og
“Guds redningsaksjon” i Alfa og Omega, bind 1, side 22–51 [PP 40–70]
“Jeg tror det lå en evangelisk preken i disse tre guddommelige ordene da de trengte
gjennom det tette krattet og nådde rømlingenes ører – ‘Hvor er du?’ Din Gud ønsker
ikke å miste deg. Han er kommet for å oppsøke deg slik han en dag vil komme i sin
Sønns person, ikke bare for å oppsøke, men for å frelse det som nå er tapt.” – Charles
Haddon Spurgeon: The Treasury of the Bible (1962) Old Testament, bind 1, side 11.
Forslag til samtale
Det er en vennlig og omsorgsfull Gud som leter etter menneskeheten, så
hvordan kan vi i dag besvare Faderens og Jesu Kristi kjærlighet? Hvordan
forventer Gud at vi skal svare?
Ta Bibelens bilde av mennesket som falt fra et høyt sted i skaperverket med
behov for frelse og sammenlign med utviklingslæren. Hvor er det mest håp,
og hvorfor?
Hvor viktig er kjærlige forhold for menneskelig lykke? Hvorfor er en god forbindelse
med Gud nødvendig for et slikt forhold? Drøft den innflytelsen gode
menneskelige forhold har for foreldre-barn, venn-venn, mann-kone, arbeidsgiver-
ansatt, osv.
Sammendrag
Gud skapte oss i sitt bilde, slik at det kunne være et kjærlig fellesskap mellom ham
og oss. Selv om synden ødela det opprinnelige samholdet, prøver Gud å gjenreise
forholdet ved hjelp av frelsesplanen. Vi er avhengige av Gud, og livet får bare sin
sanne betydning og klarhet når vi forener oss med vår skaper.
11 år gammel ble Daniel med og så på hip-hop-dansing i Surinams hovedstad Paramarebo.
Han ble betatt av alle bevegelsene, håndstående og hopping på en hånd. Jentene likte det
visst også, og han ville at de skulle se ham. Så han lærte å danse, og han ble god til det. Jentene
flokket seg om ham.
En dag merket han en stemme som talte til ham: «Hva vil du med livet?» Han lurte på om det
var Den hellige ånd, men han likte det ikke. Han likte å være berømt. «Ikke nå, Gud,» sa han.
Daniel ville danse til han ble gammel, og så kunne han gå i kirken.
Daniel fikk mareritt hvor han ble angrepet av djevler. En natt drømte han om Jesu gjenkomst.
Verden sto i flammer og folk løp rundt og ropte. Han våknet med hjertebank. «Jeg er fortapt. Jeg
må tilbake til Gud.» Men han glemte det.
Årene gikk. Som 19-åring flyttet han inn hos ikke-kristne slektninger mens han studerte. En
dag så han en DVD på bordet: «Sannheten om hip-hop,» sto det. Daniel så den og ble forbløffet
over at hip-hop kom fra gangstermiljø og var forbundet med mord og narkotika. Det forvirret
ham. Han spurte en venn om det var sant. «Nei, og hvem bryr seg?» sa vennen.
Daniel fortsatte å danse, men gikk også i kirken sammen med en adventistvenn. Under en
møteserie ba predikanten dem som ville bli døpt, om å komme frem. Men hele kroppen skalv, og
Daniel merket at to stemmer talte til ham. «Vil du oppgi penger, jenter og berømmelse for dette?»
sa den ene. Den andre sa: «Velg Jesus. Han er veien.» Daniel tenkte på jenter og penger og satte
seg.
Da han kom hjem, ba han. «Gi meg kraft til å gå frem hvis taleren kommer med en ny appell.»
Neste kveld gjentok det seg. Daniel reiste seg, og hele kroppen skalv. Han ba: «Gud, gi meg
kraft til å gå frem.» Det var som om noen skjøv ham. Etter et skritt ble det lettere.
I dag er Daniel 29 år og studerer til pastor. Han kaller seg Facebook-evangelist, for han har
lagt opp videoer og bibelstudier på Facebook i seks år nå. 24 mennesker er døpt som et resultat.
«Gud har vært god mot meg, så jeg tar misjon alvorlig,» sier han.
Takk for offeret 13. sabbat for tre år siden. Det gikk til å bygge kirke ved University of Southern
Carribbean i Trinidad og Tobago, der Daniel studerer. Takk for at dere husker universitetet
dette kvartalet, da offeret vil gå til å åpne et innflytelsessenter på universitetet der studentene kan
lære misjonsarbeid.