Og det er klart at ingen blir rettferdig for Gud ved loven, for det står skrevet:
Den rettferdige skal leve ved tro (Gal 3,11).
Omtrent syv århundrer før Kristus skrev Homer historien om den store krigeren
Odyssevs, som – etter krigen om Troja – la ut på en ti år lang reise for å komme hjem
til Ithaka. Reisen tok så lang tid fordi han kom ut for skipbrudd, mytterier, stormer,
monstre og andre hindringer på hjemveien. Da gudene syntes den trette krigeren
hadde lidd nok, lot de ham komme hjem til familien. Hans prøvelser var soning nok
for hans feil, syntes de.
Som Odyssevs er også vi på en lang reise hjem. Men forskjellen er at vi ikke kan
“lide nok“ til å fortjene å få komme hjem. Avstanden mellom himmel og jord er for
stor til at vi kan sone for våre feil. Hvis vi kommer hjem, må det være ved Guds
nåde.
Ukeoversikt
Hvorfor må frelsen være en gave? Hvorfor kunne bare en som er jevnstilt med Gud,
kjøpe fri vår sjel? Hva gjør Abraham til et så godt eksempel på tro? Hva vil det si at
rettferdighet blir “tilregnet” eller “kreditert” oss? Hvordan kan vi gjøre løftene og
håpet som korset gir, til vårt eget?
GTs frelsesvei under den mosaiske pakten er ikke en annen enn NTs frelsesvei under
den nye pakt. Både i GT og NT, i den gamle og den nye pakt, frelses vi kun ved tro.
Hadde det vært noen annen vei, f.eks. gjerninger, ville frelsen ha vært noe vi hadde
krav på, noe skaperen hadde plikt til å gi oss. Bare de som ikke forstår syndens
alvor, kan tro at Gud hadde plikt til å frelse oss. Nei, det var bare én plikt, og det var
det vi skyldte den brutte loven. Den plikten kunne vi ikke oppfylle. Heldigvis gjorde
Jesus det for oss.
“Når menn og kvinner forstår mer av hva det store offeret som himmelens majestet
brakte da han døde i menneskets sted, vil frelsesplanen bli opphøyet, og gjenskinnet
fra Golgata vil vekke varme, hellige og levende følelser i den troendes hjerte.
Både hjerte og munn vil strømme over av lovprisning til Gud og lammet. Stolthet og
egoisme har dårlige vekstvilkår i hjerter som har scenene på Golgata friskt i minne.
… Alle verdens rikdommer er ikke nok til å kjøpe fri én sjel som er på fortapelsens
vei. Hvem kan måle den kjærligheten Kristus følte for en fortapt verden mens han
hang på korset og led for menneskenes synd? Denne kjærligheten var umåtelig,
uendelig.
Kristus har vist at hans kjærlighet var sterkere enn døden. Han fullførte menneskets
frelse; og selv om han hadde den mest fryktelige kampen med mørkets krefter,
ble hans kjærlighet stadig sterkere midt i det hele. Han utholdt at Far skjulte sitt ansikt
helt til han måtte utbryte: ‘Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Han
fullførte frelsen. Prisen ble betalt for å kjøpe fri mennesket da de velsignede ordene
ble uttalt i den siste fortvilte kampen. Det var som om de gjallet gjennom skaperverket:
‘Det er fullbrakt!’
Scenene på Golgata lodder våre dypeste følelser. Du er unnskyldt hvis du viser
iver for dette emnet. Våre tanker og vår forestillingsevne kan ikke fullt ut fatte
at Kristus, som var så fullkommen, så uskyldig, skulle lide en så smertefull død
da han bar vekten av verdens synd. Vi kan ikke lodde lengden, bredden, høyden
og dybden av en så stor kjærlighet. Sinnet bør fylles av den uendelige dybde i vår
frelsers kjærlighet, så den rører ved og smelter sjelen, foredler og løfter følelsene og
forvandler hele karakteren.” – Testimonies for the Church, bind 2, side 212, 213.
Be om det som står her. Ha disse linjene i bakhodet mens du leser Gal 6,14. Spør
deg selv: Hvordan kan jeg rose meg av Kristi kors?
“Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri
fra det tomme livet dere overtok fra fedrene, det var med Kristi dyrebare blod, blodet
av et lam uten feil og lyte” (1 Pet 1,18–19).
Hva mener Peter med at vi ble kjøpt fri?
Når Peter skriver om Kristi sonoffer på korset, minner det å “kjøpe fri” om den
gamle skikken der en slave kunne bli fri fra livet som trell når en pris var betalt (ofte
av en slektning). Kristus har derimot kjøpt oss fri fra syndens slaveri og dens konsekvens,
som er døden, men han gjorde det med sitt “dyrebare blod” da han frivillig
døde i vårt sted på Golgata. Og dette er grunnlaget for alle paktene: Uten dette er
pakten ugyldig, siden Gud ikke kunne ha oppfylt sin del av avtalen: evig liv gitt for
alle som tror.
Vi har løftet om evig liv fordi Jesus kunne rette opp det som gjorde at vi mistet det
evige livet. Hvordan? Fordi Skaperens rettferdighet og uendelige verdi var det eneste
som kunne slette gjelden vår til loven – så stor var skaden synden førte med seg. For
hva ville det si om alvoret i Guds evige morallov hvis et skapt vesen kunne betale
straffen for at den ble brutt? Bare en som er lik Gud selv, en som hadde liv i seg
selv, kunne betale den løsepengen som skulle til for å sette oss fri fra den gjelden vi
skylder loven. Slik oppfylles alle paktsløftene, slik har vi løftet om evig liv her og
nå. Det er slik vi har blitt kjøpt fri fra synd og død.
Tenk deg at et barn på et kunstmuseum kaster en ballong fylt med blekk på et
Rembrandt-maleri og ødelegger det. Maleriet er verdt millioner. Om foreldrene
solgte alt de eide, kunne de likevel ikke betale gjelden. Hvordan kan dette bildet
vise oss hvor alvorlig det er som synden har ført til, hvor ute av stand vi er til å
fikse det, og hvorfor bare Gud kunne betale gjelden?
“Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet” (1 Mos 15,6).
Dette er et av de dypeste versene i Skriften. Det understreker sannheten om
rettferdiggjørelse ved tro alene, og det gjør det lenge før Paulus skrev om det i
Romerbrevet. Og det viser at frelsen ble gitt på samme måte helt fra Edens hage.
Versets sammenheng viser hvor stor Abrams tro var da han trodde Guds løfte om en
sønn til tross for alle de fysiske omstendighetene som så ut til å gjøre løftet umulig.
Det er slik tro som innser sin egen hjelpeløshet, den krever full overgivelse av selvet,
og underkastelse under Herren. Slik tro som fører til lydighet. Dette var Abrams tro,
og den ble regnet ham “til rettferdighet”.
Hvorfor sier Bibelen at det ble “tilregnet” ham eller “kreditert” ham som rettferdighet?
Var Abram selv “rettferdig” i betydningen Guds rettferdighet? Hva gjorde han
ikke lenge etter at Gud hadde erklært ham rettferdig som viser at denne rettferdigheten
ble kreditert ham, og ikke var noe han faktisk var?
Abrams liv var nok et liv i tro og lydighet, men det var ingen fullkommen tro og
fullkommen lydighet. Noen ganger var han direkte svak. Dermed er vi ved det
avgjørende punktet: rettferdighet som frelser oss, er rettferdighet som krediteres oss,
en rettferdighet som blir tilregnet oss. Vi blir altså erklært rettferdige i Guds øyne
til tross for våre feil. Det betyr at Gud ser på oss som rettferdige enda vi ikke er det.
Det var det han gjorde med Abram, og det vil han gjøre med alle som kommer til
ham i “Abrahams tro” (Rom 4,16).
Les Rom 4,1–7. Se på sammenhengen der Paulus siterer 1 Mos 15,6. Be over versene
og skriv hva du tror de sier til deg.
I 1 Mos 15,6 brukes ordet tilregnet (hebraisk chashab).
Det samme ordet brukes andre steder i Mosebøkene. En person eller en ting blir
“regnet” som noe den personen eller tingen ikke er. Rakel og Lea sier at faren “regner”
dem for fremmede, selv om de er døtrene hans (1 Mos 31,15). Levittens tiende
blir “regnet” som om det var kornet på treskegulvet selv om det ikke er kornet
(4 Mos 18,27; 4 Mos 18,30).
Hvordan uttrykkes dette å “regne som noe” i sammenheng med ofringene? (3 Mos
7,18; 3 Mos 17,1–4).
Ordet regne brukes som oversettelse for chashab. Hvis et bestemt offer (“fredsoffer”)
ikke blir spist på den tredje dagen, går verdien tapt, og det skal ikke “tilregnes”
(3 Mos 7,18; hebraisk chashab) den som ofrer. 3 Mos 7,18 omtaler en situasjon der
et offer blir “regnet” som til syndernes fordel (se også 3 Mos 17,1–4), så de står
rettferdige for Gud. Han regner synderen som rettferdig selv om han reelt sett er
urettferdig.
Ta deg tid til å tenke over at vi kan regnes som rettferdige i Guds øyne til tross for
våre feil. Skriv ned hva dette betyr med dine egne ord.
Det å bli erklært rettferdig, ikke på grunn av noe vi kan utrette, men bare ved troen
på det Kristus har gjort for oss, er kjernen i uttrykket “rettferdighet ved tro”. Men
troen gjør oss ikke rettferdige: troen er det redskapet som vi henter rettferdighetens
gave med. Dette er kjernen i kristendommens mysterium. Alt det vi tror, har sin rot
i dette begrepet. Ved tro blir vi regnet som rettferdige i Guds øyne. Alt annet som
hører med: lydighet, helligelse, hellighet, karakterutvikling og kjærlighet må følge
av denne sannheten.
Hva sier du til en som vil være kristen, og likevel sier: “Men jeg føler meg ikke
rettferdig”?
Den katolske apologeten kardinal Bellarmine kjempet hele livet mot budskapet om
rettferdiggjørelse ved en tilregnet rettferdighet alene. Da han lå for døden, kom prestene
med krusifikser og helgenenes gode gjerninger for å gi ham visshet før døden.
Men Bellarmine sa: “Ta det bort. Jeg tror det er bedre å stole på Kristi fortjeneste.”
Når det nærmer seg livets slutt, ser mange hvor forgjeves, hvor nytteløse og ubrukelige
deres gjerninger er til å fortjene frelse hos en hellig Gud, og dermed hvor stort
behovet for Kristi rettferdighet er.
Men vi behøver ikke å vente på at døden skal nærme seg før vi kan ha frelsesvisshet
i Herren. Hele pakten bygger på Guds løfter, løfter som kan gjøre livet bedre her
og nå.
Slå opp til versene nedenfor og svar på spørsmålene i sammenheng med å utvikle,
bevare og styrke paktsforholdet til Gud:
“Den eneste måten han [synderen] kan oppnå rettferdighet på, er ved tro. Ved tro
kan han komme frem for Gud med Kristi fortjeneste, og Herren tilregner synderen
sin Sønns lydighet. Kristi rettferdighet kommer i stedet for menneskets nederlag, og
Gud tar imot ham, tilgir ham, regner ham som rettferdig. Den som vender om i tro,
blir behandlet som om han var rettferdig. Gud elsker ham som han elsker sin egen
Sønn. Slik regnes tro som rettferdighet.” – På fast grunn, 1. bok, side 364, 365 [1SM
367].
“Når vi tar imot Kristus som vår frelser i omvendelse og tro, tilgir Herren våre
synder og ettergir straffen som lovbrudd krever. Dermed står synderen foran Gud
som en rettferdig person. Han blir tatt imot av himmelen og med Åndens fellesskap
har han fellesskap med Faderen og Sønnen.
Så står det igjen enda en jobb som skal gjøres, og det er en gradvis jobb. Sjelen
skal helliggjøres i sannheten. Og dette skjer også ved tro. For det er bare ved Kristi
nåde, som vi mottar i tro, at karakteren kan forvandles.” – Selected Messages, 3.
bok, side 191.
Forslag til samtale
Hvilken forskjell er det på en levende og en død tro? (Jak 2,17–18). Hvordan
beskriver Paulus en levende tro? (Rom 16,26). Hva er nøkkelordet som viser
hva tro innebærer?
Hva sier du til argumentet (som det er en viss logikk i) om at hvis vi bare blir
frelst av tilregnet rettferdighet, ikke en rettferdighet som finnes i oss, da
spiller det ingen rolle hvordan vi lever?
“Det er bare i Guds elskede Sønn at Gud tar imot oss. Gode gjerninger er
bare resultatet av hans syndstilgivende kjærlighet. Vi kan ikke rose oss av
dem, og våre gode gjerninger gir oss ikke noe som kan være pant for vår
sjels frelse. … Han [den troende] kan ikke vise til sine gode gjerninger som
argument for at han bør bli frelst.” – Selected Messages, 3. bok, side 199. Ha
dette i mente og si hvorfor gode gjerninger er så viktige for vår erfaring?
Sammendrag
Gammel pakt, ny pakt: Jesus betalte den gjelden vi skyldte loven, slik at vi kan stå
rettferdige i Guds øyne.
Lille Florencio plantet og passet ris, avokado, kakao og roser på bestemors gård i Mexico, godt
hjulpet av to voksne søskenbarn og den syv år gamle nabogutten Antonio.
Florencio la merke til at Antonio ikke arbeidet på lørdager og spurte hvorfor. “Jeg har lest i
Bibelen at Gud sier vi ikke skal arbeide på lørdag fordi det er hans dag.” Florencio trodde ham,
for Antonio var annerledes. Han var høflig, snill og leste Bibelen. Han var bestevennen hans.
Noen dager senere ba Antonio ham med i kirken, for de hadde et barneprogram. “Vi kan lese
Bibelen sammen, og du kan få nye venner.” “Gjerne det,” sa Florencio.
Men han gikk ikke. Bestemor sa nei. Hun likte ikke adventistene og syntes de var late siden
de ikke arbeidet på lørdager. Men Antonio ga ikke opp. Han spurte flere ganger med noen dagers
mellomrom. Bestemor sa nei hver gang.
En lørdag gikk bestemor tidlig for å selge avokadoer og roser. Florencio ble med Antonio i
kirken og trivdes. Folk var snille, og han likte barnesabbatsskolen spesielt godt.
Bestemor ventet på ham da han kom hjem. “Hvor har du vært?” “Jeg ble med Antonio i Adventistkirken.”
Bestemor ble rasende og forbød ham å gå dit igjen. Men Florencio fortsatte å bli
med vennen på sabbaten.
Det gikk to år. Så flyttet Antonio og familien hans til en annen by, og Florencio sluttet å gå i
kirken. Da han fylte ni år, drakk han store mengder øl med bestemors velsignelse. Så begynte han
med marihuana og kokain.
Men det frøet Antonio hadde sådd, døde ikke. Etter å ha vært rusavhengig i mange år, ropte
Florencio til Gud. “Gjør meg hel,” ba han. Han ba denne bønnen i årevis, og plutselig forsvant
lysten til alkohol og narkotiske stoffer. Han var 45 år og fri. Han gledet seg over at Gud hadde
hørt ham, overga seg til Jesus og ble adventist.
Florencio sa at han ble adventist fordi han husket det Antonio hadde fortalt ham da han var fire
år: at Adventistkirken følger Bibelen og holder hele Guds lov, også sabbatsbudet.
Nå er Florencio 61 år og forteller gjerne hvordan Gud reddet ham fra alkohol og narkotika.
Cirka 20 mennesker har overgitt seg til Jesus etter å ha hørt hans historie og tatt bibelstudier hos
ham.
“Vi har en mektig Gud, jeg kan ikke forklare hans makt, men den har forvandlet livet mitt,” sa
Florencio.
Takk for offeret 13. Sabbat i 2018 som bidro til å få bygget en ny avdeling ved Southeast Hospital,
Adventistenes sykehus i Villahermosa i Mexico.