Bakterier er planteorganismer vi må ha mikroskop for å se. En enkelt bakterie ser
ikke større ut enn en blyantspiss selv om den forstørres 1000 ganger. Når de får nok
varme, fuktighet og mat, formerer bakterier seg ekstremt fort. Noen bakterier deler
seg ved fisjon: en moden celle deler seg ganske enkelt i to datterceller. Når fisjon
finner sted hver time, kan en bakterie bli til over 16 mill. nye bakterier på et døgn.
Etter to døgn har man mange hundre milliarder bakterier.
Dette illustrerer hvor fort ondskapen tiltok etter syndefallet. Folk med høy intelligens,
god helse og høy levealder forlot Gud og misbrukte sine krefter i jakten på all
slags ondskap. Bakterier utryddes med sollys, kjemikalier eller høy varme, men Gud
demmet opp for det voldsomme opprøret med en verdensomfattende flom.
Ukeoversikt
Hva gjorde synden med Guds skaperverk? Hva kjennetegnet Noah? Hva besto pakten
i? Hvordan åpenbares Guds nåde i pakten med Noah før syndfloden? Hva lærer
Guds pakt med menneskene etter syndfloden om hans kjærlighet til oss?
Etter at Gud hadde skapt, sa han at alt var “svært godt” (1 Mos 1,31). Så kom synden,
og alt var ikke “svært godt” lenger. Guds skaperverk og dets orden ble tilgriset av
synden og dens avskyelige følger. På Noahs tid var opprøret fryktelig. Ondskapen
hersket. Bibelen gir oss ikke mange detaljer, men overtredelsene og opprøret var noe
som selv en kjærlig, tålmodig og tilgivende Gud ikke kunne akseptere.
Hvordan kunne det gå så galt så fort? Svaret er kanskje ikke så vanskelig å finne.
Hvor mange har ikke stilt det samme spørsmålet om sitt eget liv: Hvordan gikk det
så galt så fort?
Slå opp til tekstene nedenfor. Noter poenget i dem. Legg merke til hvordan synden
økte:
Tilstanden som er beskrevet i 1 Mos 6,5 og 1 Mos 6,11 oppsto ikke i et vakuum. Det hadde en
forhistorie. Resultatet hadde en årsak. Synden ble stadig verre. Slik er det. Synden er
ikke som et sår, den har ingen automatisk, innebygd prosess som leger såret. Nei, får
synden fritt løp, formerer den seg og gir seg ikke før den ender i undergang og død.
Man trenger ikke forestille seg livet før syndfloden for å se at det er slik. Det skjer
den dag i dag.
Ikke rart at Gud hater synd og at synden vil bli utryddet en dag. En rettferdig,
kjærlig Gud kunne ikke gjøre noe annet med den.
Men heldigvis vil han redde synderne. Det er det pakten handler om.
Midt i historien om verden før syndfloden, skiller mannen Noah seg ut. Se på teksten
ovenfor, på de tre ting Bibelen sier om ham. Skriv ned det du mener hvert av
disse punktene betyr:
1. Han var “en rettferdig mann”
2. Han var “helstøpt”
3. Han “vandret med Gud”
Noah hadde et frelsende forhold til Gud. Han var en mann som Gud kunne samarbeide
med, en som ville høre på ham, adlyde ham og stole på ham. Derfor kunne
Herren bruke Noah til å oppfylle sine hensikter, og derfor kalte Peter ham “rettferdighetens
talsmann” (2 Pet 2,5).
Les1 Mos 6,8. Hvordan hjelper teksten oss å forstå forholdet mellom Noah og Gud?
Ordet nåde forekommer her for første gang i Skriften og har samme betydning som
i NT, der Guds barmhjertige, ufortjente godhet mot syndere er beskrevet. Noah var
nok “helstøpt” og “rettferdig”, men han var likevel en synder som hadde behov for
Guds ufortjente gunst. Slik sett er ikke Noah forskjellig fra enhver som oppriktig
søker å følge Herren.
Noah trengte Guds nåde slik vi gjør det. Se på ditt eget liv og still deg spørsmålet:
Kan man si at jeg, som Noah, er “rettferdig”, “helstøpt” og at jeg “vandrer
med Gud”? Skriv ned begrunnelsen for din oppfatning og, hvis du vil, kan du dele
den med gruppen på sabbaten.
“Men med deg vil jeg opprette min pakt. Du skal gå inn i arken, du og dine sønner
og din kone og dine svigerdøtre sammen med deg” (1 Mos 6,18).
I dette verset har vi grunntrekkene ved den pakten som Gud inngår med menneskeheten:
Gud og menneskene gjør en avtale. Veldig enkelt.
Likevel er det mer i teksten enn man først tror.
For det første lydighet fra menneskenes side. Gud sier at Noah og hans familie
skal gå inn i arken. De skal gjøre noe, ellers er pakten brutt. Hvis pakten brytes,
er det de som taper mest, for de er paktens mottakere. For hva ville ha skjedd med
Noah og hans familie hvis han hadde sagt nei til Gud og avvist pakten eller hvis han
hadde sagt ja og så ombestemt seg?
Gud sier det er “min pakt.” Hva sier det om paktens natur? Hvilken forskjell ville det
ha gjort hvis Gud hadde kalt den “vår pakt”?
Her ser vi et grunntrekk ved pakten. Ved å opprette “min pakt” med Noah viser Gud
igjen sin nåde. Han er villig til å ta initiativet for å redde mennesker fra syndens
følger. Ja, pakten er ikke en slags forening av to like der hver “partner” i pakten er
avhengig av den andre. Man kan si at Gud “tjener” på pakten, men på en annen måte
enn menneskene. Han har glede av at de han elsker, skal få evig liv (Jes 53,11). Men
den gagner ikke ham slik den gagner oss – mottakerne av pakten.
Her er et bilde: En mann faller over bord fra en båt i et uvær. En person på dekk
sier at han vil kaste ut en livbøye og hale ham inn. Men mannen i vannet må godta
sin del av “avtalen”: gripe livbøyen og holde fast i det han har fått. Slik er det også
med pakten mellom Gud og menneskeheten.
Hvordan hjelper bildet ovenfor deg å forstå den nåde som uttrykkes gjennom
pakten? Hvordan hjelper det deg å forstå hva forholdet ditt til Gud må bygge på?
“Og Gud sa: ‘Dette tegnet setter jeg for pakten mellom meg og dere og hver levende
skapning som er hos dere i kommende slektsledd til alle tider: Jeg setter buen min i
skyene, den skal være et tegn på pakten mellom meg og jorden” (1 Mos 9,12–13).
Regnbuen er et av de vakreste naturfenomenene. Hvem husker ikke barnets første
undring over den fantastiske buen over himmelen? Selv når vi blir voksne, kan fargespillet
ta pusten fra oss. Ikke rart at regnbuen brukes som symbol på så mangt: fra
politiske organisasjoner til kulter, rockeband og reisebyråer. De vakre fargebåndene
taler fremdeles til hjertet og sinnet.
Og det var jo Guds poeng.
Hva sa Gud at regnbuen skulle symbolisere? 1 Mos 9,12–17.
Gud sa han ville bruke regnbuen som et tegn på “min pakt” (1 Mos 9,15). Det er
interessant at han bruker ordet pakt her, for her er pakten ikke som andre steder. Det
stilles ingen krav til dem som får glede av pakten. Og Guds ord gjelder alle mennesker,
“hver levende skapning, alt kjøtt og blod” (1 Mos 9,15) “i kommende slektsledd
til alle tider” (1 Mos 9,12). Guds ord er universelle, altomfattende, enten man adlyder
ham eller ikke. Slik sett er ikke begrepet pakt brukt slik det er andre steder i Bibelen
når vi snakker om forholdet mellom Gud og mennesker.
I hvilken forstand avslører denne pakten også Guds nåde? Hvem tok initiativet til
denne pakten? Hvem er giveren?
Pakten nevner ikke forpliktelser fra vår side (Gud forplikter seg til aldri mer å
ødelegge verden med en vannflom), men hvordan kan det vi vet om hva regnbuen
symboliserer, påvirke oss til å leve i lydighet mot Gud? Er det noen underforståtte
forpliktelser for oss når vi ser opp mot himmelen og ser regnbuen? Tenk
på hele sammenhengen for regnbuens opprinnelse og det vi kan lære av den
historien.
“Han utslettet alt som fantes på jorden, fra mennesker til fe, kryp og himmelens
fugler, alt ble utslettet fra jorden. Bare Noah og de som var med ham i arken, ble
tilbake” (1 Mos 7,23).
Her er begrepet “resten” nevnt for første gang i Skriften. Det ordet som er oversatt
“ble tilbake” kommer fra et ord med rotformer som brukes mange ganger i GT der
tanken om en rest blir nevnt.
“Men Gud sendte meg i forveien for å la dere bli en rest på jorden, slik at dere
skal leve og mange bli berget” (1 Mos 45,7).
“Resten som er på Sion, og som er igjen i Jerusalem, skal kalles hellig, hver og en
i Jerusalem som er skrevet opp til livet” (Jes 4,3).
“Den dagen skal Herren for annen gang rekke hånden ut for å kjøpe fri resten av
folket sitt, de som er igjen” (Jes 11,11).
I alle disse tilfellene er ordene i kursiv knyttet til de lignende ordene “ble tilbake”
i 1 Mos 7,23.
Se på 1 Mos 7,23 og de andre eksemplene. Hvordan forstår du tanken om en rest
her? Hva var forholdene som førte til en rest? Hvordan passer pakten med tanken
om en rest?
På syndflodens tid ble verdens skaper verdens dommer. Den kommende verdensdommen
reiste spørsmålet om alt liv på jorden – også menneskelivet – ville bli
ødelagt. Og hvis ikke, hvem ville overleve? Hvem skulle være resten?
I dette tilfellet var det Noah og hans familie. Og Noahs redning var knyttet til
Guds pakt med ham (1 Mos 6,18) – en pakt som hadde sitt opphav i og ble gjennomført
av en barmhjertig og nådig Gud. De overlevde bare på grunn av det Gud gjorde
for dem, selv om det var viktig å samarbeide. Uansett kravene til Noah og hans
trofasthet, var Guds nåde hans eneste håp.
Vi forstår den siste tid som en tid da Gud vil ha en rest (se Åp 12,17). Hvilke paralleller
kan vi lære av historien om Noah som vil hjelpe oss å forberede oss på å
være en del av resten? Hvordan tar vi beslutninger hver dag som kan påvirke hvor
vi står når den tiden kommer?
Les “Da himmelens sluser ble åpnet” side 69–82 [PP 90–104] og “Etter storflommen”
side 83–90 [PP 105–110] i Alfa og Omega, bind 1.
“Regnbuen er et fysisk naturfenomen og var et godt symbol på Guds løfte om ikke
å ødelegge jorden igjen med en flom. Siden klimaforholdene på jorden ville være
helt forandret etter syndfloden og regn ville erstatte den tidligere så gunstige duggen
for å fukte jorden i de fleste deler av verden, var det nødvendig med noe som kunne
stille menneskets frykt hver gang regnet begynte å falle. Et åndelig sinn kan se at
Guds åpenbarte seg i naturfenomener (se Rom 1,20). Således viser regnbuen den
troende at regnet vil bringe velsignelse og ikke universell ødeleggelse.” – The SDA
Bible Commentary, bind 1, side 265.
Forslag til samtale
“I de dager yrte verden av liv, folket formerte seg, verden brølte som en vill
okse, og den store guden ble vekket av oppstyret. Enlil hørte støyen og sa til
gudene i rådet: ‘Menneskets opprør er utålelig, og det er ikke lenger mulig
å sove på grunn av forvirringen.’ Så gudene ble enige om å utrydde mennesket.”
– “The Flood Story” i The Epic of Gilgamesh, overs. N.K. Sanders (1972),
side 108. Sammenlign denne begrunnelsen for storflommen med Bibelens
begrunnelse.
Noah gjorde mer enn å advare sin tid om Guds kommende dom. Hensikten
med advarselen hans var å hjelpe folket å se sitt behov for frelse. Hvorfor er
sannheten om frelsen så upopulær? Lag en liste og snakk om noe av det som
hindrer mange i å godta Guds plan for deres frelse. Se Joh 3,19; Joh 7,47–48;
Joh 12,42–43; Jak 4,4.
Sammendrag
Denne uken har vi sett at de paktene Gud inngikk med Noah, er de første som blir
direkte omtalt i Bibelen. De viser hans nådige interesse for menneskene og hans
ønske om et frelsende forhold til dem. Gud stadfestet pakten med Noah, og det var
Noahs troskap mot Gud som vernet ham mot frafallet og reddet ham og hans familie
fra syndfloden.
“Dette symbolet [regnbuen] skal underbygge troen og tilliten til Gud, for den er
et tegn på Guds barmhjertighet og godhet mot menneskene; at selv om Gud er blitt
provosert til å ødelegge jorden i syndfloden, så favner likevel hans barmhjertighet
hele verden.” – The Story of Redemption, side 71.
I Karibia er det vanlig å gi barna kallenavn. Crystal Whites søster blir kalt Polly fordi hun er som
en papegøye og snakker mye. Rochelle er en annen søster, hun blir kalt Mopsy fordi hun er
tynn som et kosteskaft. En dag kalte Crystals far henne Ugly (stygg) og fortsatte med det.
“Jeg er ikke stygg,” sa hun. “Du er det styggeste barnet jeg har laget,” sa far. Han hadde ti
barn. Nå følte hun seg stygg. Hun kjempet med depresjon og sulteforet seg så hun skulle bli tynnere.
Hver dag studerte hun speilbildet sitt mens tårene rant: “Hvorfor måtte du få så stor panne,
hvorfor så store tenner, og hvorfor så feit?”
En dag mens hun sto foran speilet og gråt, hørte hun en sang på radioen: “Du må alltid huske
at du er vakker,” sang musikeren. “Husk at du er underfullt laget, du er et av Herren Jesu Kristi
barn.” Crystal ble overrasket: “Gud har skapt meg på underfullt vis, men når jeg syter og klager,
sier jeg jo at han gjorde en feil.” Hun gråt og ba Gud om tilgivelse. Nå var det gledestårer hun
gråt.
Crystal bestemte seg for å se seg selv med Jesu øyne heller enn andres øyne. Som 17-åring
begynte hun for første gang å se seg selv slik Jesus ser henne. Ordene fra Sal 139,14 fikk ny mening,
og hun leser dem med glede: “Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er
dine verk, det vet jeg godt.» Hun begynte å spise igjen og følte seg ikke lenger verdiløs. Hun har
noe å leve for. Ingen kunne ta fra henne den gleden Gud gir henne. Når faren kalte henne stygg,
husket hun at det var slik Gud hadde skapt henne. Og Gud tar ikke feil.
I dag er Crystal 33 år og menighetsleder. Hun liker å fortelle de unge at Gud ikke tar feil. Han
har en mening med dem, slik han hadde det med henne.
Takk for offeret for tre år siden da dere var med og bygget kirken på University of the Southern
Caribbean i Chenelles hjemland Trinidad og Tobago. Takk for at dere husker universitetet
med offeret 13. sabbat dette kvartalet, da det skal åpnes et «innflytelsessenter» på stedet, slik at
studentene kan få opplæring i misjonsarbeid.