Jeg [Gud] vil opprette min pakt mellom meg og deg [Abraham] og etterkommerne
dine fra slekt til slekt, en evig pakt: Jeg vil være Gud for deg og etterkommerne
dine (1 Mos 17,7).
Noen av oss kan huske at vi som barn hadde en sykdom eller et snev av lungebetennelse
som gjorde oss veldig syke, med fare for noe enda verre. Gjennom den lange
febernatten våknet vi fra halvsøvnen og så mor eller far sitte i en stol ved siden av
sengen i den myke gløden fra nattlyset.
Slik satt Gud, billedlig talt, ved sengekanten til en verden syk av synd da det moralske
mørket falt i århundrene etter syndfloden. Derfor kalte han Abram og planla
å skape et folk gjennom sin trofaste tjener som han kunne betro kunnskapen om seg
selv og gi frelse.
Derfor inngikk Gud en pakt med Abram og hans etterkommere som penslet ut
Guds plan for å redde mennesket fra syndens resultater i større detalj. Han ville ikke
la verden seile sin egen sjø når behovet for hjelp var så stort. Denne uken vil vi se på
flere paktsløfter.
Ukeoversikt
Hva er Guds navn? Hva betyr det? Hva var betydningen av navnene Gud ga seg til
kjenne overfor Abram med? Hvilke navn brukte han om seg selv? Hvorfor endret Gud
Abrams navn til Abraham? Hvorfor er navn viktige? Hvilke betingelser eller forpliktelser
var knyttet til pakten?
Og han sa til ham: “Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette
landet i arv” (1 Mos 15,7).
Navn kan bli rene varemerker. Vi forbinder dem så sterkt med visse egenskaper at
når vi hører navnet, tenker vi straks på disse egenskapene. Hvilke egenskaper tenker
du på når du tenker på disse navnene: Albert Einstein, Nelson Mandela, Gandhi eller
Dorkas? Alle forbindes med visse egenskaper og idealer.
I bibelsk tid hadde navn stor betydning for folk i Midtøsten. “Hebreerne tenkte
alltid at et navn antydet enten en persons egenskaper eller tankene og følelsene til
den som ga navnet, eller omstendigheter da navnet ble gitt.” – SDA Bible Commentary,
bind . 1, side 523.
Da Gud først inngikk et paktsforhold med Abram, var det under navnet YHWH
(uttalt Jahve). 1 Mos 15,7 lyder bokstavelig: “Jeg er YHWH som førte deg ut av. …”
Navnet YHWH forekommer 6828 ganger i GT, men er innhyllet i mystikk. Det
ser ut til å være en form av verbet hayah, ‘å være’, i så fall betyr det “Den evige”,
“Den eksisterende”, “Den selveksisterende”, eller ” Den som lever evig.” De guddommelige
egenskapene som denne tittelen betegner, ser ut til å være selveksistens
og troskap. De peker på Herren som den levende Gud og livets kilde, i motsetning til
hedningenes guder, som ikke hadde noen eksistens utenfor tilbedernes fantasi.
Gud forklarer selv hva Jahve betyr i 2 Mos 3,14– “JEG ER DEN JEG ER”. Denne
betydningen uttrykker hans ubetingede eksistens, men den sier også at han hersker
over fortid, nåtid og fremtid.
Jahve er også Guds egennavn. Jahve sies å være den som førte Abram ut av Ur.
Dette viser til kunngjøringen av Guds pakt med ham i 1 Mos 12,1–3. Gud vil at
Abram skal kjenne hans navn, for navnet avslører sider ved hans identitet, natur og
karakter – og denne kunnskapen kan lære oss tillit til hans løfter (Sal 9,11; Sal 91,14).
Hvilke kjennetegn ser du for deg straks når du tenker på eller hører navnet
Jahve? Kjærlighet, godhet og omsorg eller frykt, strenghet og disiplin? Hva tenker
du automatisk på når du hører på navnet Jesus?
“Da Abram var 99 år gammel, viste Herren seg for ham og sa til ham: “Jeg er Gud,
Den veldige. Lev for mitt ansikt, vær hel i din ferd!” (1 Mos 17,1).
Jahve hadde vist seg for Abraham flere ganger før (1 Mos 12,1; 1 Mos 12,7; 1 Mos 13,14; 1 Mos
15,1; 1 Mos 15,7; 1 Mos 15,18). I teksten ovenfor viser Jahve seg igjen for Abram (“Herren viste seg for
ham”) og omtalte seg selv som “Den veldige” – et navn som bare brukes i 1 Mos og
i Jobs bok. Navnet “den allmektige Gud” består først av ‘El, det navnet på Gud som
ble brukt av alle semitter. Den eksakte betydningen av Shaddai er ikke helt klar, men
oversettelsen “den allmektige” eller “den veldige” virker dekkende (se Jes 13,6 og
Joel 1,15). Tanken bak dette navnet ser ut til å være kontrasten mellom Guds kraft og
menneskets svakhet og skrøpelighet.
Les1 Mos 17,1–6, som setter alt i en større sammenheng. Hva sa Gud som ville
kreve at Abram stolte på Guds kraft? Se vers 6.
“Jahve viste seg for Abram og sa: ‘Jeg er El-Shaddai; gå foran meg, og vær fullkommen;
og jeg vil inngå min pakt mellom meg og deg og gjøre deg umåtelig stor. …
Og du skal være far til en mengde folk, … og jeg vil gjøre deg svært fruktbar.’ ” Det
samme navnet er brukt i 1 Mos 28,3, der Isak sier at ‘El-Shaddai vil velsigne Jakob,
gjøre ham fruktbar og tallrik.
Et lignende løfte om ‘El-Shaddai står i 1 Mos 35,11; 1 Mos 43,14; 1 Mos 49,25, i tekster som
antyder Guds rikdom: ‘El, makten og myndighetens Gud, og Shaddai, den uuttømmelige
rikdoms Gud, rikdom som han er villig til å gi dem som søker ham i tro og
lydighet.
Det har blitt sagt at en rose ville lukte like godt med et annet navn. Tanken er
at navnet ikke betyr noe. Men ville det gi deg håp og tillit hvis Herrens navn var
“Den svake Gud”? Se på dagens tekst. Bytt ut “Den veldige” med dette navnet.
Hva ville det ha gjort for din tro og tillit til ham hvis Gud presenterte seg slik for
oss? Og hvordan kan vi finne trøst i navnet ‘El-Shaddai?
Selv om Guds navn har åndelig og teologisk betydning, gjelder dette ikke bare Gud.
Navn på mennesker i det gamle Midtøsten var ikke bare meningsløse merkelapper,
slik det ofte er hos oss. Det gjør ikke store forskjellen om du kaller en jente Anne
eller Kari i dag. Men blant oldtidens semitter hadde navn åndelig betydning. Alle
navn består gjerne av en frase eller en kort setning som inneholder et ønske eller et
uttrykk for foreldrenes takknemlighet. F.eks. betyr Daniel “Gud er min dommer”;
Joel betyr “Jahve er Gud” og Natan betyr “Guds gave.”
Med den betydningen som er knyttet til navn, ble navnet ofte endret for å gjenspeile
en radikal forandring i ens liv og omstendigheter.
Slå opp til disse tekstene. Hvilke situasjoner gjelder de, og hvorfor ble navnene
endret?
Det er ikke så vanskelig å forstå betydningen av det en person kalles. Hvis noen
stadig blir kalt “dumme” eller “stygge”, og hvis det er dette mange mennesker sier
om dem – kan navnene komme til å farge selvbildet. Ved å gi folk visse navn eller
endre navnet deres, er det mulig å påvirke selvbildet og dermed også deres oppførsel.
Og da er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor Gud endrer Abram til Abraham.
Abram betyr “Far er opphøyet,” og Gud endret det til Abraham, som betyr “Far til en
masse mennesker.” Når du ser på paktsløftet der Gud sier: “Jeg vil gjøre deg svært
fruktbar, ja, gjøre deg til mange folkeslag. Konger skal gå ut fra deg” (1 Mos 17,6),
gir navneskiftet god mening. Kanskje ville Gud hjelpe Abraham å stole på paktsløftet,
som ble gitt til en 99 år gammel mann gift med en gammel kvinne som hittil har
vært ufruktbar). Kort sagt, Gud gjorde det for å øke Abrahams tro på Guds løfter.
I disse to versene ser vi den første fasen av Guds paktsløfte til Abram (det er tre).
Gud kom til Abram med en befaling, og så ga han ham et løfte. Gud kom. Her ser vi
Guds nåde i valget av Abram som den første som inngår i hans spesielle nådepakt.
Befalingen innebærer en prøve på hans fulle tillit til Gud (Hebr 11,8). Løftet (1 Mos 12,1–3; 1 Mos 12,7)
som ble gitt spesielt til Abrams etterkommere, rommer også et løfte til hele
menneskeheten (1 Mos 12,3; Gal 3,6–9).
Den andre fasen av Guds pakt med Abram leser vi om i 1 Mos 15,7–18. I hvilke vers
finner vi noen av de samme trinnene som i den første fasen?
Gud kommer til mennesket? Vers?
Kallet til lydighet? Vers?
Guds løfte? Vers?
I det høytidelige ritualet i trinn to kom Herren til Abram og gikk mellom kjøttstykkene.
De tre dyrene ble slaktet og delt i to, og de to halvdelene ble lagt mot hverandre
med plass mellom dem. Fuglene ble drept, men ikke delt. De som inngikk pakten,
skulle gå mellom de delte stykkene som tegn på evig lydighet mot de bestemmelsene
som ble høytidelig avtalt.
Beskriv hva som skjedde under den tredje og siste fasen da Gud inngikk pakten
med Abraham (se 1 Mos 17,1–14.)
Betydningen av navnet Abraham understreker Guds ønske og plan om å frelse alle
mennesker. De “mange folkeslag” skulle omfatte både jøder og hedninger. NT viser at
Abrahams sanne etterkommere er de som har Abrahams tro og stoler på det Messias
vil gjøre (se Gal 3,7; Gal 3,29). Så langt tilbake som på Abrahams tid var det Guds plan å
frelse så mange som mulig, uansett hvilket folk de tilhørte. Slik er det også i dag.
Les Åp 14,6–7, den første engelens budskap. Hvilke paralleller finner du mellom
det engelen sier og det som skjedde i pakten med Abraham? Hvordan kan spørsmålet
sies å være det samme?
“Jeg har utvalgt ham for at han skal pålegge sine sønner og etterkommere å holde
seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og rettferdig. Da kan Herren la Abraham
få det han har lovet ham” (1 Mos 18,19).
Vi har sett at pakten alltid er en nådepakt, at Gud gjør det for oss som vi ikke kan
gjøre for oss selv. Pakten med Abraham er ikke noe unntak.
I sin nåde hadde Gud valgt Abraham som sitt redskap til å forkynne frelsesplanen
for verden. Men Guds oppfyllelse av paktsløftene var knyttet til Abrahams villighet
til å handle rettferdig og adlyde ham i tro. Uten at Abraham var lydig, kunne ikke
Gud bruke ham.
1 Mos 18,19 viser hvordan nåde og lov henger sammen. Det begynner med nåde
(“Jeg har utvalgt ham”) etterfulgt av at Abraham er en som vil adlyde Herren og
også få sin familie til å gjøre det. Tro og gjerninger henger nøye sammen her (se Jak
2,17.)
Legg merke til formuleringen i 1 Mos 18,19, spesielt siste del. Hva står det om
Abrahams lydighet? Lydighet er ikke et frelsesmiddel, men hvilken betydning får
det her? Kunne pakten oppfylles uten lydighet? Begrunn svaret.
Paktens velsignelser kunne ikke nytes eller videreføres uten at visse vilkår ble
oppfylt av mottakerne. De var ikke nødvendige for å opprette pakten, men de skulle
være en respons i kjærlighet, tro og lydighet. De skulle vise at det eksisterte et
forhold mellom menneskene og Gud. Lydighet var midlet til at Gud kunne oppfylle
paktsløftene til folket.
Ulydighet som brudd på pakten er utroskap mot et etablert forhold. Når pakten
brytes, er det ikke betingelsen for at man får den, som brytes, men vilkåret for oppfyllelsen.
Kan du i din egen erfaring med Herren se hvorfor lydighet er så viktig? Kan du
tenke deg eksempler, enten fra Bibelen eller fra egen erfaring, hvor ulydighet
gjør oppfyllelsen av paktsløftene umulig? Hva er løsningen?
Les “Mot ukjent land” i bind 1, side 105–113 [PP 125–131] og “Jøder og hedninger” i
bind 6, side 134–141 [AA 188–200] av Alfa og Omega.
Regnbuen er et tegn på Guds pakt med Noah. Les 1 Mos 17,10 og se hva tegnet på
Guds pakt med Abraham var. Omskjærelsen skulle: (1) skille Abrahams ætt fra
hedningene (Ef 2,11), (2) forevige minnet om Jahves pakt (1 Mos 17,11), (3) fremme
moralsk renhet (5 Mos 10,16), (4) symbolisere rettferdiggjørelse ved tro (Rom 4,11),
(5) symbolisere hjertets omskjærelse (Rom 2,29) og (6) være et forbilde på kristen
dåp (Kol 2,11–12).” – SDA Bible Commentary, bind 1, side 322, 323.
Regnbuen skal være et tegn på Guds løfte til verdens ende, men dette gjelder
ikke omskjærelsen. Ifølge Paulus mottok Abraham omskjærelsen som et tegn på den
rettferdigheten han hadde mottatt ved tro på Gud (Rom 4,11). Men gjennom århundrene
kom omskjærelsen til å stå for frelse ved lydighet mot loven. I nytestamentlig
tid hadde omskjærelsen mistet sin betydning. Nå er det troen på Jesus Kristus som
betyr noe, og fører til et nytt liv i lydighet. Les Gal 5,6; Gal 6,15; 1 Kor 7,18–19.
Forslag til samtale
Drøft forholdet mellom tro og gjerninger. Kan vi ha det ene uten det andre?
Hvorfor ikke?
“Fremdeles er det mange som blir prøvd på samme måte som Abraham. De
hører riktignok ikke Guds stemme direkte fra himmelen, men Herren kaller
dem gjennom undervisningen i sitt ord og ved måten han leder dem på.
Det blir kanskje krevd at de skal oppgi en karriere som gir utsikt til rikdom
og ære, eller at de skal forlate en hyggelig og fordelaktig omgangskrets og
skille lag med slekt og venner for å gi seg ut på en sti som tilsynelatende
bare bringer selvfornektelse, offer og prøvelse. Gud har et verk for dem å
utføre. Men et makelig liv under innflytelsen fra slekt og venner vil hindre
utviklingen av nettopp de karaktertrekk som er nødvendig i den gjerning de
skal gjøre. Så kaller Gud dem bort fra menneskelig påvirkning og støtte, og
lar dem føle behovet for hans hjelp, slik at de blir avhengige av ham, og han
kan åpenbare seg for dem. Hvem er beredt til å gi avkall på sine egne planer
og sine vanlige omgivelser når Gud kaller?” – Alfa og Omega, bind 1, side 106
[PP 126]. Drøft eventuelle eksempler fra vår tid på slike du kjenner som fulgte
det samme kallet.
Sammendrag
Gud kalte Abraham til å ha et spesielt forhold til ham, og åpenbare frelsesplanen for
verden.
Noelia var bibelarbeider for en møteserie. Hun holdt på å lage mat til sabbaten før hun skulle
ut og gi en kvinne et bibelstudium fredag kveld. Hun hørte telefonen gi fra seg en pipelyd
og snudde seg for å se hvem det var SMS fra. Da smalt det. En stor eksplosjon fylte leiligheten,
Noelia ble kastet gjennom rommet og landet med ryggen mot veggen. Da hun falt ned fra veggen,
var det som om en hånd satte henne ned på føttene og skjøv henne gjennom det brennende rommet
med fast hånd og ut hoveddøren.
Hun ropte på hjelp. Naboene så flammene og ringte etter sykebil. De fikk beskjed om å helle
vann over Noelia til hjelpen kom, og folk kom med bøtter. Noelia var glad for vannet. Huden
føltes som den brant. Hun hadde annengrads forbrenninger.
Sykebilen kjørte henne til en klinikk i nærheten, der hun kunne bli stabilisert. Da legen fikk
høre at en gassbeholder hadde eksplodert mens hun laget mat, utbrøt han: «Hvordan kan hun
være like hel? Hun skulle ha vært død. Ingen overlever når en gassbeholder eksploderer.» Noelia
hørte det hele og takket Gud for livet.
Noelia ble overført til sykehuset, og sent den kvelden ba en venn henne med hjem. Smertene
var fremdeles fryktelige, men menighetsmedlemmer kom og ba for henne og sang sanger. Da sabbaten
var over, kunne ikke Noelia gå lenger. Beina hadde svulmet opp som ballonger.
Det neste halvåret byttet kvinnene i menigheten på å passe henne om dagen. Pastorer kom og
ba. Hun ble fort bedre. Etter halvannen måned kunne hun gå igjen, og snart var hun sitt gamle jeg.
Legen var forundret over hvor fort huden leget. «Du er heldig,» sa hun. «Jeg tror ikke på flaks,»
sa Noelia. «Jeg tror det er en velsignelse fra Gud. Han har hørt medlemmenes bønner.»
Noelias gudsforhold endret seg. Hun stolte mer på ham nå. Hun sluttet å bekymre seg for hverdagens
problemer. Gud hadde en hensikt med å redde henne, så hun kunne stole på ham.
Ni måneder etter ulykken overga den kvinnen som hun skulle besøke den kvelden, seg til
Jesus. I dag er Noelia en av lederne ved et innflytelsessenter for ikke-kristne religioner i Trinidad
og Tobago. «Ingenting kan hindre meg i å gjøre det Gud vil,» sa Noelia.
Takk for offeret for tre år siden da dere var med og bygget kirken på University of the
Southern Caribbean i Chenelles hjemland Trinidad og Tobago. Takk for at dere husker
universitetet med offeret 13. sabbat dette kvartalet, da det skal åpnes et «innflytelsessenter» på
stedet, slik at studentene kan få opplæring i misjonsarbeid.