Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som
Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra
mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9).
I en liten by stoppet klokken i gullsmedens vindu en dag kvart på ni. Mange hadde
vært avhengige av denne klokken for å vite tiden. Denne morgenen kikket folk i
vinduet og så at den bare var kvart på ni; barn på vei til skolen ble forbauset over
at de ennå hadde tid å slå i hjel. Mange var sent ute den dagen fordi en liten klokke
i gullsmedens vindu hadde stoppet.” – Fritt etter C. L. Paddock: God’s Minutes
(Nashville, TN, 1965), side 244.
En god fremstilling av det gamle Israels dårlige eksempel. Gud satte Israel “midt
blant folkeslagene” (Esek 5,5) – i det strategiske brohodet mellom tre kontinenter
(Afrika, Europa og Asia). De skulle være verdens åndelige “klokke.”
Israel stoppet slik klokken i gullsmedens vindu gjorde det. Likevel var det ikke en
total fiasko; for den gang som nå hadde Gud sin trofaste rest. Studiet denne uken ser
på hvem Guds sanne Israel er og hvilken oppgave det har til alle tider, også vår egen.
Ukeoversikt
Hvilke paktsløfter ga Gud Israel? Hvilke betingelser hørte med? Hvor godt holdt
folket seg til disse løftene? Hva skjedde når de var ulydige?
“For du er et hellig folk for Herren din Gud. Blant alle jordens folk har Herren din
Gud valgt deg til å være hans folk, hans dyrebare eiendom” (5 Mos 7,6).
Det er helt tydelig: Gud hadde valgt hebreerne som sine spesielle representanter på
jorden. Ordene “dyrebare eiendom” i verset ovenfor er segullah, og kan bety “høyt
verdsatt eiendom” eller “spesiell skatt.” Det er viktig å huske at dette valget var Guds
handling og et uttrykk for hans nåde. Det var ikke noe ved folket selv som gjorde
dem fortjent til denne nåden. Det kunne det ikke være, for nåde er alltid ufortjent.
LesEsek 16,8. Hvordan hjelper det oss å forstå at Gud valgte Israel?
“Hvorfor valgte Jahve Israel? Det var ubegripelig. Det var en liten gruppe mennesker
uten noen stor kultur eller prestisje. Det hadde ingen spesielle personlige egenskaper
som kunne begrunne et slikt valg. Valget var bare Guds . … Selve årsaken til valget
lå i den guddommelige kjærlighets mysterium. Likevel er det et faktum at Gud
faktisk elsket Israel og valgte dette folket. Dermed holdt han løftet til fedrene. …
Folket ble valgt i kraft av Jahves kjærlighet til dem. Israelittene hadde kommet ut av
slaveri i Egypt da Jahve viste sin makt. Hvis folket kunne forstå disse store sannhetene,
ville de innse at de virkelig var et hellig og spesielt verdsatt folk. Hvis folket
sa farvel til en så opphøyd status, var det ytterst klanderverdig.” – J. A. Thompson:
Deuteronomy (London, 1974), side 130, 131.
Ifølge Guds plan skulle israelittene være både et kongerike og et presterike. I en
ond verden skulle de være konger ved å seire over syndens rike både moralsk og
åndelig. Som prester skulle de komme Gud nær i bønn, lovprisning og i ofringer.
Som mellomledd mellom Gud og hedningene skulle de være lærere, forkynnere og
profeter, og de skulle være et eksempel på et hellig levnet.
Se på ordene i verset for i dag, der Gud sier at de skulle være “over alle jordens
folk.” (Eng. overs., den norske har “blant”.) Hva tror du dette “over” betyr i lys av
Bibelens lære om ydmykhet og faren for stolthet? På hvilke måter skulle de være
“over” alle jordens folk? Bør vi også ta denne tanken til oss som en menighet?
Hvordan, i så fall?
Løftet om at israelittene skulle få et land, ble først gitt til Abraham og deretter
gjentatt for Isak og Jakob. På dødsleiet gjentok Josef løftet (1 Mos 50,24). Men Gud
fortalte Abraham at det ville gå 400 år før hans ætt skulle ta landet i eie (1 Mos
15,13; 1 Mos 15,16). Oppfyllelsen av løftet begynte på Moses’ og Josvas tid. Moses gjentok
Guds befaling: “Se, jeg har lagt landet åpent for dere. Gå og innta landet” (5 Mos
1,8).
Les5 Mos 28,1; 5 Mos 28,15. Hva er underforstått? De ville få landet som en del av pakten. En
pakt innebærer forpliktelser. Hvilke forpliktelser hadde Israel?
Den første delen av 5 Mos 28 skisserer velsignelsene Israel ville motta hvis de
fulgte Guds vilje. Den andre delen av kapitlet tar for seg forbannelsene som ville
ramme dem hvis de ikke gjorde det. Forbannelsene kom “i stor grad, men ikke helt,
ved at man ganske enkelt lot synden føre til sine egne onde resultater. … ‘Den som
sår i sitt eget kjøtt, høster fordervelse av kjøttet’ (Gal 6,8). Som vannet ikke slutter
å renne før det har funnet sitt nivå; som en klokke ikke vil slutte å gå før den er
tom for strøm; som et tre ikke kan annet enn å gi sin egen frukt; slik fører synden
til et naturlig resultat, og ‘det fører til død’ (Rom 6,21).” – Fritt etter The Pulpit
Commentary: Deuteronomy, H. D. M. Spence og Joseph S. Exell, red. (Peabody,
MA, 1890), bind 3, side 439.
Det var mange løfter om land, men de ble gitt på betingelser. De kom som en del
av en pakt. Israel måtte holde sin del av handelen, ellers kunne løftene oppheves.
Herren gjorde det mer enn en gang klart at landet ville bli tatt fra dem hvis de var
ulydige. Les 3 Mos 26,27–33. Det er vanskelig å forestille seg hvordan Gud kunne ha
talt tydeligere.
Som kristne ser vi frem til å motta og beholde himmelen og jorden som blir
skapt på ny. De er lovt oss, akkurat som det jordiske landet ble lovt hebreerne.
Forskjellen er at når vi først har kommet dit, er det ingen fare for at vi mister det
igjen (Dan 7,18). Likevel er det betingelser for at vi kan komme dit. Hvordan forstår
du disse betingelsene, i lys av frelsen ved tro alene?
“Men de ville ikke høre, vendte ikke øret til. Alle fulgte sitt onde og egenrådige
hjerte. Da lot jeg alle ordene i denne pakten komme over dem, den pakten jeg hadde
befalt at de skulle holde, men som de ikke holdt” (Jer 11,8).
Se på teksten ovenfor. Gud sier at han vil la “alle ordene i denne pakten” komme
over dem. Men han snakker om noe negativt! Vi pleier å tenke på pakten bare som
et tilbud om noe godt, men den har en bakside. Dette prinsippet så vi hos Noah. Gud
tilbød ham noe stort – å bli bevart fra ødeleggelsen, men Noah måtte adlyde for å
motta velsignelsene av Guds nåde. Hvis han ikke gjorde det, ville den andre siden av
pakten følge.
Sammenlign teksten ovenfor med 1 Mos 6,5, om verden før syndfloden. Hva er parallellen?
Hva sier versene om hvor viktig det er å styre tankene?
Israels historie er dessverre for det meste en serie frafall etterfulgt av Guds straffedommer,
omvendelse og en tid med lydighet. Bare en kort stund under David og
Salomo kontrollerte Israel hele det lovede territoriet.
Se på disse tekstene fra Jeremia om Israels frafall. “Om en mann sender bort sin
kone og hun går fra ham og blir en annen manns, kan han så vende tilbake til henne?
Nei, kvinnen ville bli vanhelliget. Og så skulle du, som har drevet hor med mange
naboer, vende tilbake til meg! sier Herren … Men slik en kvinne er troløs mot sin
venn, slik var dere troløse mot meg, Israels hus, sier Herren”(Jer 3,1; Jer 3,20).
Her er noe vi berørte tidligere: den pakten Gud vil ha med oss, er ikke bare en
kald, juridisk avtale mellom forretningsfolk som vi sikre seg en god handel. Paktsforholdet
forplikter, det er like alvorlig og hellig som ekteskapet, og det er derfor
Gud bruker disse bildene.
Poenget er at Israels frafall ikke skyldtes ulydighet, men et ødelagt personlig
forhold til Herren, et brudd som resulterte i en ulydighet som til slutt førte straff over
dem.
Hvorfor er det personlige aspektet så avgjørende i kristenlivet? Hvorfor har vi så
lett for å synde og være ulydige hvis forholdet til Gud ikke er som det skal? Og
hva vil du si til en som stiller dette spørsmålet: “Hvordan kan jeg få et dypt og
kjærlig forhold til Gud?”
Selv om Guds plan for det gamle Israel ble forkludret av ulydighet, ble den aldri satt
helt ut av verk. Blant ugresset vokste det noen blomster. Mange av GTs profeter taler
om den resten som Gud ville samle som en nydelig bukett.
Guds hensikt med å skape og bevare en trofast rest var den samme som det hadde
vært for hele Israel – å bruke dem som hans guddommelig utnevnte redskaper for å
“fortelle om min herlighet blant folkeslagene” (Jes 66,19). Da ville andre slutte seg til
de trofaste og “ tilbe kongen, Herren over hærskarene” (Sak 14,16). Så uansett hvor
ille det ble, har Gud alltid hatt noen trofaste mennesker som tross frafallet blant hans
utvalgte folk, holdt fast ved sitt kall og sin utvelgelse (2 Pet 1,10). Selv om folket
som helhet sviktet, var det fremdeles dem som prøvde å holde sin del av pakten etter
beste evne (se f.eks. 1 Kong 19,14–18). De led sammen med folket som helhet (f.eks.
landflyktighet), men de har del i det endelige paktsløftet, det evige liv.
LesJoh 10,27–28. Hva sier Jesus? Anvend hans ord og løftene i dem på frafallet i det
gamle Israel. Hvordan kan disse ordene forklare at det fantes en trofast rest?
For noen år siden ga en ung kvinne helt opp kristentroen, mest fordi synden,
frafallet og hykleriet i den lokale menigheten skuffet henne. “Disse folkene var
egentlig ikke kristne,” sa hun og brukte det som unnskyldning for å oppgi alt.
Hvorfor var dette en dårlig unnskyldning i lys av dagens studium?
Det gamle Israel hadde mange feil og mangler, men Gud ga ikke opp å skape et
trofast folk som kunne tjene ham. GT så faktisk frem til en tid da Gud ville skape et
åndelig Israel, en trofast flokk troende, både jøder og hedninger som ville fortsette
arbeidet med å forkynne evangeliet for verden. Velkommen til den første menighet.
Hva er det som gjør at en person arver disse løftene? (Gal 3,26).
Hvorfor bryter Paulus ned skillene mellom kjønn, nasjonalitet og sosial status?
Hva er det å være “ett i Kristus”?
Les Rom 4,16–17. Hvordan kan disse versene hjelpe oss å forstå det Paulus skriver i Gal 3,26–29?
Som sønn av Abraham ble Kristus arving til paktsløftene. Ved dåpen får vi tilhørighet
til Kristus, og i ham får vi rett til del i løftene som ble gitt til Abraham. Alt det
som Gud lovet Abraham, finner vi i Kristus, og løftene blir våre, ikke på grunn av
nasjonalitet, rase eller kjønn, men ved den nåden Gud gir oss i troen.
“Gaven til Abraham og hans ætt innbefattet ikke bare Kanaan, men hele jorden.
Apostelen sier: “For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løfte at
han skulle bli arving til verden, men ved den rettferdighet en får ved tro.” Bibelen
lærer tydelig at løftene til Abraham skal oppfylles gjennom Kristus. Alle som hører
Kristus til, er “Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet” til “en arv som aldri forgår
og ikke flekkes til eller visner». Det er jorden når den blir befridd for syndens forbannelse.”
– Alfa og Omega, bind 1, side 150 [PP 170]. Dette løftet vil bli bokstavelig
oppfylt når de hellige lever evig på den nye jord sammen med Kristus (Dan 7,27).
Les “Guds plan med Israel” i Alfa og Omega, bind 2, side 371–376 [PK 15–22] og
“Håp for alle folkeslag” i Alfa og Omega, bind 3, side 178–184 [PK 367–378].
“Gud gjør ikke forskjell på mennesker på grunn av deres nasjonalitet, rase eller
status. Han er hele menneskehetens skaper. Alle er én stor familie i kraft av skapelsen,
og alle er ett i kraft av gjenløsningen. Kristus kom for å bryte ned alle
skillemurer og åpne adgangen til alle tempelforgårdene for at hvert eneste menneske
kunne få direkte adgang til Gud. Hans kjærlighet er så vidtfavnende at den når inn
overalt. Den gjør at mennesker som er villedet av Satan, kommer utenfor rekkevidden
av hans innflytelse, og bringer dem i nærheten av Guds trone som er omgitt av
løftets regnbue. I Kristus er det hverken jøde eller greker, trell eller fri.” – Alfa og
Omega, bind 3, side 179 [PK 369, 370].
Les 1 Pet 2,9–10 og finn de fire titlene Peter bruker om kirken. De fleste av dem
gjenspeiles i følgende GT-tekster som nevner Israel: 2 Mos 19,6 og Jes 43,20. Hva
understreker hver av disse titlene om kirkens forhold til Gud? (F.eks. understreker
tittelen “utvalgt folk” det at Gud valgte kirken og har en bestemt plan for den.)
Forslag til samtale
I det gamle Israel ofret prestene dyr som pekte frem til Messias. Hvilke “ofringer”
skal menighetsmedlemmene komme med som medlemmer av et kongelig
presteskap? (1 Pet 2,5).
Gud skilte Israel ut fra verden slik at det kunne være et hellig folk. De skulle
også dele frelsens sannheter med verden. Det samme gjelder kirken i dag.
Hvordan kan vi være atskilt fra verden samtidig med at vi deler evangeliet
med verden? Hvordan hjelper Israels erfaring og Jesu eksempel oss med å
svare på dette spørsmålet?
Gud bevarte alltid en rest i det gamle Israel. Tenk på Elia og den resten som
fantes på hans tid (1 Kong 19, spesielt vers 18). Hvorfor er det ofte lettere å
være tro mot Gud blant verdslige mennesker enn blant frafalne medlemmer i
sin egen menighet?
Sammendrag
Guds sanne Israel (før og etter korset) er troens Israel, mennesker som lever i et
åndelig paktsforhold med ham. De er hans representanter og fremholder evangeliet
om hans frelsende nåde for verden.
Pastor Carlos og hans kone, sykepleieren Luz, bodde på et avsides sted i fjellene i Colombia
og skulle til å legge seg da det banket voldsomt på døren. “Pastor, kom ut!” ropte en kvinne i
menigheten. “En baby er stukket av en skorpion,” sa Cándida med frykt i blikket. Carlos grep en
lommelykt, og Luz hentet hvitløk, en krukke med drikkevann og en dråpeteller.
De gikk forsiktig i mørket. Det kunne være både slanger og skorpioner i gresset.
Bare moren og babyen var hjemme. Faren hadde gått for å lete etter heksedoktoren. Moren
holdt babyen, som var purpurfarget og ristet voldsomt. “Jeg la ham i en hengekøye og så ikke
skorpionen,” sa moren med tårer i øynene. “Så hylte han, og da jeg tok ham opp, så jeg skorpionen.”
Hun pekte på den store skorpionen på gulvet. Hun hadde knust den med en støvel.
Luz tok babyen og fant såret. Hun rynket pannen. Babyen var dødsens.
“La oss be,” sa hun. Moren holdt den skjelvende babyen og knelte. Carlos, Luz og Candidá
knelte også. “Herre, du er den eneste som kan helbrede barnet,” ba Carlos.
Luz vasket babyens sår. Hun knuste hvitløken og la litt på såret. Så blandet hun hvitløk med
vann fra krukken og brukte dråpetelleren til å legge dråper i barnets munn. Så ba pastor Carlos
igjen. Den neste timen vekslet de mellom å be og vaske såret og gi behandling med hvitløk.
Etter hvert ristet barnet mindre. Han fikk tilbake sin friske hudfarge. “Du kan gi ham bryst nå,”
sa Luz og ga barnet til moren. De trengte ingen heksedoktor. Himmelens Gud var mektigere.
Pastor Carlos ba en siste gang, en glad takkebønn. “Takk, Gud, for at du hørte våre bønner for
denne babyen. Vi ber deg bruke dette mirakelet til å nå inn til denne familien, så de forstår at du
virkelig er Gud.”
En del av offeret 13. sabbat dette kvartalet vil gå til å åpne et “innflytelsessenter” på Colombia
Adventist University, der studentene kan lære å bli misjonærer som Carlos. Han har selv studert
der. Takk for at dere planlegger å gi et rundhåndet offer 13. sabbat.