Så vit da at det er Herren din Gud som er Gud, den trofaste Gud som holder
pakten og viser kjærlighet i tusen ledd mot dem som elsker ham og holder
hans bud (5 Mos 7,9).
En viktig setning i Sal 23 viser hvor Gud ønsker å lede oss. “Han fører meg på
rettferdighets stier for sitt navns skyld,” sier vers 3. Gud vil aldri føre oss vill. Han
vil gi oss trygge stier for vår åndelige vandring gjennom livet.
Hva er de trygge “rettferdighets stier”? En annen salme svarer på spørsmålet med
et bønneønske: “Led meg på den stien dine bud viser, for den gir meg glede” (Sal
119,35). “Alle dine bud er rettferdige” (Sal 119,172). Guds lov er en trygg og fast vei
gjennom tilværelsens lumske sumper.
Studiet denne uken handler om Guds lov og dens plass i Sinai-pakten.
Ukeoversikt
Hva betydde Israels utvelgelse? Hvordan samsvarer Israels utvelgelse med vår
egen? Hvor viktig var loven for pakten? Er pakten betingelsesløs? Hvorfor er lydighet
en uløselig del av paktsforholdet?
Ifølge jødisk tradisjon inngikk Gud pakten med Israel fordi andre folkeslag avviste
den først. Det finnes ikke belegg for denne teorien i Bibelen, men den understreker
at det ikke var fordi de fortjente det at Gud valgte Israel. Ingenting i dem selv gjorde
dem verdige til Guds kjærlighet og hans valg av dem som sitt folk. De var en ubetydelig
gruppe slaver, og både politisk og militært svake. Og når det gjaldt kultur og
religion, var de ordinære og uten særlig innflytelse. Årsaken til Israels utvelgelse lå
derfor i det mysteriet som er Guds kjærlighet og nåde.
Men vi må behandle utvelgelsen med varsomhet, for den kan lett misforstås. Hva
valgte Gud Israel til? Var det til frelse mens alle andre ble valgt til å bli avvist og
gå tapt? Eller ble de valgt til å være redskaper som ville tilby verden det de selv ble
tilbudt? Hvordan bidrar tekstene nedenfor til et svar på disse spørsmålene?
Vi er kalt av Herren for å forkynne budskapet om frelse i lys av de tre englebudskapene.
Vi tror vi kanskje har noe å si som ingen andre sier. Slik var det også med
Israel. Hensikten med utvelgelsen var ikke at de skulle holde løftet om frelse og
utfrielse for seg selv. Nei, hvis vi tror Kristus døde for alle mennesker (Hebr 2,9), så
var også den utfrielsen Herren tilbød Israel, tiltenkt hele verden. Israel skulle gjøre
frelsen kjent. Vi er kalt til å gjøre det samme.
Se på din egen rolle i menigheten. Hvordan kan du fremme det arbeidet vi er kalt
til?
“Han kunngjorde sin pakt for dere, som han påla dere å holde, de ti bud som han
skrev på to steintavler” (5 Mos 4,13).
Vi har understreket at pakten er en nådepakt, at den skyldes at Gud gir en ufortjent
gunst til dem som inngår et frelsende forhold til ham, men nåden gir oss ikke rett til
å være ulydige. Tvert imot hører pakt og lov sammen: De er uatskillelige.
Se på teksten ovenfor. Hvor nært hører pakt og lov sammen? Hvordan viser det hvor
grunnleggende loven er for pakten?
Når man tenker på hva en pakt er, gir det mening at begrepet lov hører med. Hvis
vi forstår pakten som et forhold, så må det finnes regler og grenser. For hvor lenge
ville et ekteskap, et vennskap eller et forretningssamarbeid vare hvis det ikke fantes
grenser eller regler, enten på papiret eller underforstått? Tenk om den ene tar seg
en elsker eller forsyner seg av den andres pengebok, eller en i bedriftens ledelse
rekrutterer en ny medeier uten å ta det opp med sin kompanjong. Slikt er brudd på
regler, lover og prinsipper. Hvor lenge ville forholdene vare med slik lovløshet? Det
er derfor det må være grenser og regler. Bare da kan forholdet vedvare.
Guds pakt med Israel inneholdt forskjellige krav som ville være avgjørende for å
opprettholde det spesielle forholdet han ønsket å ha til sitt folk. Er det annerledes nå?
Tenk på en du har et nært forhold til. Tenk deg nå hva som ville skje med forholdet
hvis du ikke følte deg bundet av noen regler, normer eller lover, men trodde
du hadde frihet til å gjøre akkurat som du ville. Hvorfor er det behov for regler
selv om du elsker denne personen og mener at kjærligheten alene skal bestemme
hvordan du forholder deg til den andre? Snakk om dette.
Hva er det første du tenker når du hører ordet lov? Politifolk, parkometervakter,
dommere og fengsel? Eller tenker du på restriksjoner, regler, harde foreldre og
straff? Eller tenker du kanskje på orden, harmoni og stabilitet? Eller kanskje …
kjærlighet?
Det hebraiske ordet tora oversettes “lov” i våre bibler og betyr “undervisning” eller
“rettledning.” Ordet kan brukes om alle Guds retningslinjer, moralske som sivile,
sosiale eller religiøse. Det gjelder alle de kloke rådene en nådig Gud har gitt sitt folk
slik at de kan få et rikt liv både fysisk og åndelig. Ikke rart at salmisten kalte det
mennesket velsignet som “har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og
natt” (Sal 1,2).
Når vi leser loven eller Toraen – veiledningen og læren i Mosebøkene som ble en
del av Israels pakt – blir vi slått av bredden i veiledningen. Loven berører alle deler
av Israels liv – jordbruk, sivile myndigheter, sosiale forhold og tilbedelsen.
Hvorfor tror du Gud ga Israel så mange retningslinjer? (se 5 Mos 10,13.) Hvordan var
disse retningslinjene “gode”?
“Lovens” oppgave i pakten var å gi veiledning for den menneskelige paktspartnerens
liv. Loven forteller paktsmedlemmet om Guds vilje, som man lærer å kjenne gjennom
troens lydighet mot hans bud og andre uttrykk for hans vilje.
Lovens plass i paktsforholdet viste at Israel ikke kunne oppføre seg som andre
folkeslag. De kunne ikke leve bare ut fra naturretten, menneskelige behov, ønsker
eller sosiale, politiske og økonomiske nødvendigheter. De kunne bare fortsette som
Guds hellige folk gjennom kompromissløs lydighet mot Guds pakt på alle livets
områder.
Som israelittene har også vi mottatt et bredt spekter av råd som omfatter alle
faser av kristenlivet. Hvorfor bør vi se på disse rådene som en profetisk gave fra
Gud heller enn en hemsko for selvstendig tanke og handling? Og hva er faren
dersom vi gjør gaven til lovtrelldom, slik israelittene gjorde med sine gaver? (se
Rom 9,32.)
Hva lærer det oss om Guds natur at Guds lov har sin plass i paktsforholdet? Mal 3,6;
Jak 1,17.
Guds lov er et muntlig eller skriftlig uttrykk for hans vilje (se Sal 40,9). Siden den
er en avskrift av hans karakter, forsikrer dens plass i pakten oss om Guds evige
pålitelighet. Kanskje kan vi ikke alltid se hvordan hans forsyn fungerer, men vi vet
at han er pålitelig. Hans univers er underlagt bestemte moralske og fysiske lover. Det
er dette som gir oss sann frihet og trygghet.
“Forsikringen om at Gud er pålitelig, bygger på sannheten om at han er en lovens
Gud. Hans vilje og hans lov er ett. Gud sier at rett er rett fordi det beskriver de best
mulige forhold. Derfor er Guds lov aldri vilkårlig eller uttrykk for innfall og nykker.
Ingenting er mer stabilt i hele universet.” – Walter R. Beach: Dimensions in Salvation
(Washington, DC, 1963), side 143.
Hvis Guds lov ikke kan frelse fra synd, hvorfor er den da en del av pakten?
(Tips: se Am 3,3.)
Et forhold forutsetter enighet og harmoni. Siden Gud ikke bare er verdens skaper,
men også dens moralske hersker, er loven viktig for at skapte, intelligente vesener
skal kunne leve i harmoni med ham. Hans lov er et uttrykk for hans vilje og er
grunnlaget for hans styre. Den er rettesnoren for paktsforholdet. Hensikten er ikke
å frelse, men å formulere vår plikt overfor Gud (første til fjerde bud) og vår plikt
overfor andre mennesker (femte til tiende bud). Den angir den livsstilen som Gud
ønsker for sine paktsbarn, for deres ve og vel. Den hindret Israel i å velge en annen
livsfilosofi. Det var og er paktsforholdets formål at den troende skal forvandles ved
Guds nåde og komme i harmoni med hans vilje og karakter.
Ser du ikke lovløshetens ødeleggende følger i verden? Kan du ikke se at ditt eget
liv har tatt skade av brudd på Guds lov? Hvordan bidrar dette til å bekrefte at
Guds lov er god og bør spille en viktig rolle i vårt forhold til ham?
Gud er åpen om at Abraham var tro mot “mine bud, forskrifter og lover” (1 Mos
26,5). Det er underforstått at Gud forventet en slik livsstil av sin partner i pakten. Av
den samlede teksten om pakten ved Sinai går det tydelig frem at lydighet er grunnleggende
for pakten.
2 Mos 19,5 sier at “hvis dere adlyder. …” Det er tydelig at det følger betingelser
med pakten. Paktsløftene ble gitt av nåde og var en ufortjent gave, men de ble gitt
på betingelser. Folket kunne avvise gaven, fornekte nåden og gå bort fra løftene.
Verken pakten eller frelsen trosser vår frie vilje. Herren tvinger ingen inn i et
frelsende forhold til seg selv. Pakten er ikke et pålegg. Alle får tilbud om den helt
gratis, alle blir bedt om å godta den. Når de gjør det, følger forpliktelsene med, ikke
som et middel til å fortjene paktens velsignelser, men som en ytre bekreftelse av at
vi har mottatt paktens velsignelser. Israelittene burde adlyde slik at løftene kunne
bli oppfylt i dem, ikke for å få del i løftene. Lydigheten var et uttrykk for hva det vil
si å være velsignet av Herren. Lydighet gjør oss ikke fortjent til velsignelsene i den
forstand at Gud blir forpliktet til å gi dem. Nei, lydighet skaper et miljø der man kan
oppleve troens velsignelse.
“Følg alltid den veien som Herren deres Gud har pålagt dere å gå! Da skal dere få
leve. Det skal gå dere vel, og dere får bo lenge i det landet dere tar til eie” (5 Mos
5,33). Sier Herren at de fortjener velsignelsene hvis de er lydige, at velsignelsene
er noe folket har rett på? Eller sier han: Hvis du adlyder, kan disse velsignelsene
bli resultatet fordi lydighet åpner veien til at jeg kan gi deg velsignelsene?
Hva er forskjellen?
Les “Ny konfrontasjon” i Alfa og Omega, bind 5, side 153–161 [DA 601–609],
“Loven og paktene” i Alfa og Omega, bind 1, side 339–348 [PP 363–373].
Hvordan hjelper Matt 22,34–40 oss til bedre å forstå (1) Guds lovs plass og betydning
i pakten og (2) tanken om at pakt er synonymt med forhold?
”En må ha kjærlighet i hjertet før en kan begynne å holde forskriftene i Guds lov
i Kristi kraft og nåde (jf. Rom 8,3–4). Lydighet uten kjærlighet er både umulig og
verdiløs. Men der kjærligheten er til stede, vil en automatisk søke å leve i harmoni
med Guds vilje slik den kommer til uttrykk i budene.” – SDA Bible Commentary,
bind 5, side 484.
“I sin hellige lov har Gud gitt en fullkommen rettesnor for livet. Han har sagt at
før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven
forgå, men fortsatt stå ved makt. Kristus kom for å gjøre loven stor og herlig. Han
viste at loven har kjærligheten til Gud og medmennesker som sitt solide grunnlag, og
at det er menneskets udelte plikt å lyde den. Kristus var selv et eksempel på lydighet
mot Guds lov. I prekenen på fjellet viste han at lovens krav strekker seg lenger enn
til ytre handlinger. Loven omfatter også hjertets tanker og råd.” – Alfa og Omega,
bind 6, side 346–347 [AA 505].
Forslag til samtale
Hvorfor er kjærlighet et sterkere middel enn frykt når det gjelder å dra mennesker
til Gud?
Hvorfor er befalingen om å ‘elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele
din sjel og av all din forstand’ (Matt 22,37) det første og største av budene?
Simone Weil skrev en gang at: “Orden er det første av alle behov.” (Sitert i
Russell Kirk, The Roots of American Order [Washington, DC, 1992], side 3).
Hvordan forstår du hennes ord i lys av ukens studium, spesielt i forhold til
tanken om lov?
Sammendrag
Guds lov var en del av pakten. Likevel var det en nådepakt. Men nåden opphever
ikke behovet for lov. Tvert imot, lov er et middel der nåden viser seg og kommer til
uttrykk i livet til dem som mottar nåden.
Hver dag besøker kapellan Roger alle de 40 pasientene ved Southeast Hospital i Villahermosa
i Mexico. En dag stoppet han hos 80 år gamle José. I 20 år hadde den gamle bodd hos sin
sønn, som er adventist. Barnebarnet er sykepleier på sykehuset. Han hadde tatt bibelstudier og
gått på møteserier. Han kjente adventbudskapet, men hadde aldri overgitt seg til Jesus.
Roger talte vennlig, men direkte til José. “Er du klar til å dø? Føler du deg tilgitt?”
“Jeg vet jeg skal dø, men jeg er ikke klar,” sa José. “Jeg tror ikke syndene mine er tilgitt.” Han
var glad for familien som hadde fått ham inn på sykehuset, og han takket Gud for hans omsorg.
“Det er bra,” sa Roger. “Men hvorfor har du ikke overgitt deg til Jesus?” José sa han hadde
tilhørt en annen menighet hele livet. “Jeg gikk på adventistmøter sammen med barnebarnet og
trodde ikke jeg trengte å gjøre noe mer,” sa han.
Roger sa: “Hvis du ikke er klar til å dø, må du gjøre mer enn gå på møter. Ditt problem er at
du ikke har overgitt deg til Jesus.”
José tenkte seg om. “Kanskje er det dette jeg vil,” sa han. “Dette er den riktige tiden,” sa Roger.
“Kanskje får du ikke flere sjanser. Hvis du bestemmer deg, skal jeg selv døpe deg.”
Den kvelden tok José sin bestemmelse. Kapellanen ba for ham at han måtte få krefter til å bli
døpt. Dagen etter følte José seg mye bedre, men han ville likevel bli døpt, så de avtalte at tid og
sted.
En uke senere ble José døpt, etter at han ble utskrevet fra sykehuset. Siden gikk han trofast i
kirken hver sabbat. Han døde tre år senere, i 2019.
José er en av mange pasienter som er blitt forvandlet av Jesu kjærlighet. Roger snakker ikke så
direkte med pasientene til vanlig, men han visste at José hadde mye kunnskap om Gud og følte at
han burde være åpen overfor ham. Roger følger Jesu metode for å nå mennesker. Det beste man
kan gjøre i førstningen, er å vise interesse og omsorg ved å lytte, sa han.
“Når en pasient har lettet seg for alt det han eller hun bærer på, finner de det lettere å høre etter
og ta imot råd,” sa han. “Da kan du snakke om Jesus.”
En del av offeret den 13. sabbat i 2018 bidro til en ny avdeling på Southeast Hospital i Villahermosa
i Mexico. Takk for at dere gir, slik at kapellan Roger og hans gruppe med syv frivillige
kan nå flere pasienter med budskapet om Jesu kjærlighet.