Israelittene skal ta vare på sabbaten, så de holder den i slekt etter slekt som
en evig pakt (2 Mos 31,16).
Den syvende dag er som en spiker som – pang! – regelmessig minner oss om grunnlaget
for alt vi er eller kan være. Vi har det travelt, haster frem og tilbake, bruker
penger, tjener penger, drar hit, drar dit, drar overalt, og så – pang! – kommer sabbaten
og minner oss om utgangspunktet for alt som følger, for alt som er noe for oss
blir bare slik fordi Gud skapte både det og oss.
Sabbaten kommer med jevne mellomrom og trenger inn gjennom hver eneste
sprekk i vårt liv. Den minner oss om at hver sprekk tilhører skaperen, han som satte
oss her, han som “i begynnelsen” skapte himmelen og jorden, en handling som er
grunnlaget for all kristen tro og som sabbaten – pang! – er tegnet på.
Denne uken ser vi på dette tegnet i sammenheng med Sinai-pakten.
Ukeoversikt
Hvor har sabbaten sin opprinnelse? Hva viser at sabbaten fantes før Sinai? Hva gjør
sabbaten til et så godt paktstegn?
Du har vel hørt uttrykket “den jødiske sabbaten?” Likevel er Skriften tydelig på at
sabbaten fantes lenge før det fantes jøder. Den har sitt opphav i skapelsesuken.
Slå opp til 1 Mos 2,2–3 og 2 Mos 20,11. Hvor plasserer disse tekstene sabbatens
opprinnelse?
Selv om 1 Mos 2,2–3 ikke identifiserer den “syvende dagen” som sabbat (det gjøres
først i 2 Mos 16,26; 2 Mos 16,29), går det klart frem av uttrykket “den sjuende dagen hvilte
han” ( 1 Mos 2,2). Ordet hvilte (hebraisk: shabat) er i slekt med substantivet sabbat
(hebraisk: shabbat). “Ordet ‘sabbat’ brukes ikke [i 1 Mos 2,2–3], men det er sikkert
at forfatteren mente å si at Gud velsignet og helliget den syvende dagen som sabbat.”
– G. F. Waterman: The Zondervan Pictorial Encyclopedia of the Bible (Grand
Rapids, MI, 1975), bind 5, side 183. 1 Mos 2,2–3 lærer at sabbaten har et gudgitt
opphav som en dag til velsignelse for hele menneskeheten.
Les Mark 2,27. Jesus sier at sabbaten ble til for “mennesket”, altså alle mennesker,
ikke bare jøder.
Hvorfor hvilte Gud på den syvende dagen? Trengte han det? Hva kunne ellers være
grunnen?
Noen kommentatorer har ment at Gud trengte fysisk hvile etter skapelsen, men den
virkelige hensikten var å sette et eksempel for menneskene. Mennesket skal også
arbeide seks dager og hvile på den syvende dagen. Teologen Karl Barth mente at
Guds hvile etter skapelsen var en del av ”nådepakten” der mennesket ble invitert til å
”hvile sammen med ham … å delta i [Guds] hvile.” – Church Dogmatics, bind 3, del
1 (Edinburgh, Skottland, 1958), side 98.
I sin kjærlighet kalte Gud mannen og kvinnen til fellesskap i hvile på dagen etter
at de ble skapt, for å få et nært fellesskap med ham som hadde skapt dem i sitt bilde.
Det fellesskapet skulle vare evig. Siden syndefallet har det vært et ukentlig høydepunkt
i livet med frelseren.
Hva vil du svare hvis noen spør deg hvordan det å holde sabbaten har styrket
gudsforholdet?
“I morgen er det sabbatshvile, en hellig sabbat for Herren. Bak nå det som skal
bakes, og kok det som skal kokes! Men alt det som blir til overs, skal dere legge
bort til i morgen” (2 Mos 16,23).
Se gjennom 2 Mos 16, historien om da israelittene fikk manna i ørkenen, før Sinai.
Legg merke til det som avsløres:
Hver dag fikk de en vanlig porsjon manna, men på den sjette dag samlet de en dobbelt porsjon.
De fikk ikke manna på sabbaten.
Porsjonen til sabbaten holdt seg til sabbaten, men ellers holdt mannaen seg ikke til neste dag.
Hva sier denne historien om sabbatens hellighet før loven på Sinai? (se 2 Mos
16,23–28)
“Både det at sabbaten er den syvende dagen, uttalelsen om at Gud ga israelittene
sabbaten, og det at folket hvilte på den syvende dag på Guds befaling, viser at sabbaten
fantes fra skapelsen av.” G. F. Waterman: The Zondervan Pictorial Encyclopedia
of the Bible, bind 5, side 184.
2 Mos 16 inneholder mye mer om sabbaten. Se hva det lærer oss:
Hvilken dag er forberedelsesdagen til sabbaten?
Hvilken ukedag er sabbaten?
Hvor kom sabbaten fra?
Hva slags dag skal sabbaten være?
Er sabbaten en fastedag?
Er sabbaten en prøve på troskap mot Gud?
Hvordan stemmer din forståelse av sabbaten i dag med det 2 Mos 16 lærer om
den?
“Israelittene skal ta vare på sabbaten, så de holder den i slekt etter slekt som en
evig pakt. Den skal være et tegn mellom meg og israelittene til evig tid. For på seks
dager skapte Herren himmelen og jorden, men den sjuende dagen hvilte han og
pustet rolig ut” (2 Mos 31,16–17).
Fire ganger i Skriften kalles sabbaten et “tegn“ (2 Mos 31,13; 2 Mos 31,17; Esek 20,12; Esek 20,20). Et
“tegn” er ikke et “symbol“ i betydningen en ting som ser ut som eller minner om noe
annet fordi de har noe felles (f.eks. betegner en knyttneve ofte “makt” eller “kraft”).
I Bibelen fungerte sabbaten som et “tegn” som et ytre merke eller en tilstand som
skulle formidle et spesielt budskap. Ingenting i selve tegnet knyttet det spesielt til
pakten. Sabbaten var bare et paktstegn “mellom meg og dere i slekt etter slekt“
(2 Mos 31,13) fordi Gud sa at det var slik.
Hvorfor benyttet Gud sabbaten som paktstegn? Hva er det med sabbaten som gjør
den til et godt symbol på det frelsende forholdet til Gud? Husk at et viktig trekk ved
pakten er at vi blir frelst av nåde og at gjerninger ikke kan redde oss. Hva gjør sabbaten
til et så godt symbol på dette forholdet? (se 1 Mos 2,3; Hebr 4,1–4.)
Det er fascinerende at jødene i århundrer har forstått sabbaten som et tegn på den
utfrielsen Messias skulle stå for. For dem var sabbaten en forsmak på frelsen i
Messias. Fordi vi forstår frelsen som utelukkende av nåde, og fordi vi forstår pakten
som en nådepakt, blir koblingen mellom sabbat, frelse og pakt tydelig (se 5 Mos
5,13–15). Så sabbaten er et tegn på Guds frelsende nåde, ikke et tegn på frelse ved
gjerninger.
Hvordan forstår du hva det vil si å “hvile” på sabbaten? Hvordan hviler du på
sabbaten? Hva gjør du annerledes den dagen slik at den blir et “tegn”? Kan noen
som kjenner deg, se på livet ditt og innse at sabbaten virkelig er en spesiell dag
for deg?
“Mine sabbater skal dere holde; for sabbaten er et tegn mellom meg og dere i slekt
etter slekt, for at dere skal kjenne at det er jeg, Herren, som helliger dere” (2 Mos
31,13).
Begrepet sabbat som et “tegn”, et synlig, ytre og evig tegn mellom Gud og hans
folk, møter vi her for første gang på denne måten. Teksten inneholder noen fascinerende
tanker. To nye ideer forekommer sammen i denne teksten:
Sabbaten som et tegn på kunnskap
Sabbaten som et tegn på helligelse
Tenk på tegnet forbundet med kunnskap. Den hebraiske kunnskapsforståelsen
har intellektuelle, relasjonelle og emosjonelle sider. “Å kjenne” var ikke bare å
kjenne til et faktum, spesielt ikke når det gjaldt en person. Det betydde også å ha
et meningsfylt forhold til personen. Så å kjenne Herren betydde altså å ha et riktig
forhold til ham – å “tjene” ham (1 Krøn 28,9), å “frykte” ham (Jes 11,2), å “tro” ham
(Jes 43,10), å “sette sin lit til” ham og “søke” ham (Sal 9,11), og å “kalle på” hans
navn (Jer 10,25).
Slå opp til tekstene i avsnittet ovenfor. Hvordan hjelper disse tekstene oss å forstå
hva det betyr å “kjenne” Herren?
Sabbaten har også betydning som et tegn på helligelse. Det betyr at Herren “helliger”
sitt folk (se 3 Mos 20,8) ved å gjøre dem “hellige” (5 Mos 7,6).
Helliggjørelsen er like mye noe Guds utfriende kjærlighet gjør som Guds frelsende
og utfriende verk. Både rettferdighet (rettferdiggjørelse) og helliggjørelse er
noe Gud gjør: “Jeg er Herren, som helliger dere” (3 Mos 20,8). Så sabbaten er et tegn
som gir kunnskap om Gud som helliggjøreren. “Sabbaten som verden fikk som tegn
på at Gud er skaper, er også tegnet på at han er helliggjøreren.” – Testimonies for the
Church, bind 6, side 350.
Tenk på sabbatsdagen og den prosessen helliggjørelsen er, at man helliggjøres.
Hvilken rolle har sabbatsholdelsen i denne prosessen? Hvordan kan Gud bruke
vår erfaring med å holde sabbaten til å helliggjøre oss?
“Husk sabbatsdagen og hold den hellig” (2 Mos 20,8).
Sabbaten er et tegn som mennesket skal “huske”. Ordet huske kan tjene flere formål.
For det første innebærer det å huske at man ser bakover, til fortiden. I dette tilfellet
peker sabbaten på skapelsen, som endte med at sabbaten ble til som en ukentlig dag
til hvile og et spesielt samvær med Gud.
Påbudet om å huske gjelder også for nåtiden. Vi skal ikke bare “huske” sabbaten
(2 Mos 20,8); vi skal “holde” den (se 5 Mos 5,12). Derfor har sabbaten stor betydning
for oss her og nå.
Og det å huske sabbaten peker også fremover. Den som husker å holde sabbaten,
har en lovende, rik og meningsfull fremtid med sabbatens Herre. Han eller hun står
i paktsforholdet fordi han eller hun blir i Herren. Og når vi forstår pakten som et
forhold mellom Gud og menneskeheten, får også sabbaten stor betydning, for den
kan styrke dette forholdet.
Når Guds folk husker skapelsen og dens skaper, husker de også Guds nådige
frelseshandlinger (se 5 Mos 5,14, der sabbaten er et tegn på utfrielsen fra Egypt, et
symbol på den endelige frelsen i Gud). Skapelse og gjenskapelse hører sammen.
Førstnevnte gjør sistnevnte mulig. Sabbaten er et tegn som sier at Gud er verdens
skaper og vår frelses skaper.
“Ved å holde hans sabbat hellig, skal vi vise at vi er hans folk. Hans ord erklærer
at sabbaten er et tegn som kjennetegner dem som holder budene … De som holder
Guds lov, vil være ett med ham i den store striden mellom Satan og Gud som
begynte i himmelen.” – Selected Messages, 2. bok, side 160.
Se på denne uttalelsen. Hva er det ved sabbaten som gjør at den kan kjennetegne
oss som “dem som holder budene” mer enn kanskje noe annet bud?
Les “Fra Rødehavet til Sinai” i Alfa og Omega, bind 1, side 270–281 [PP 291–302];
side 968–970 i The SDA Bible Commentary, bind 7; “The Observance of the
Sabbath,” side 349–351, i Testimonies for the Church, bind 6.
De ti bud fastsetter forholdet mellom Gud og mennesker og forholdet mennesker
imellom. Budet midt i loven er sabbatsbudet. Det forteller hvem sabbatens Herre er
og peker på området for hans myndighet og eierskap. Merk deg disse to tingene:
hvem Gud er: Jahve (Herre), som er skaperen (2 Mos 20,11; 2 Mos 31,17) og
dermed har en unik posisjon;
hvor hans eierskap og autoritet gjelder – “himmelen og jorden, havet og alt som er i dem” (2 Mos 20,11; se også 2 Mos 31,17).
Med disse
to kjennetegnene har sabbatsbudet de trekkene som er typiske for internasjonale segl
fra gamle traktater i Midtøsten. Seglene står vanligvis midt på traktatdokumentene
og inneholder også
guddommens identitet (gjerne en hedensk gud) og
hvor
hans eierskap og autoritet gjelder (som regel et begrenset geografisk område).
“Åndens helliggjørelse utgjør forskjellen mellom dem som har Guds segl og dem
som holder en falsk hviledag. … Gud har utpekt den syvende dag som sin sabbat”
– SDA Bible Commentary, bind 7, side 980, 981.
Forslag til samtale
Les 3 Mos 19,30. Legg merke til hvordan det knytter helligdommen til sabbaten.
Hvorfor gir denne koblingen god mening ut fra det vi har lært at sabbaten
er et tegn på?
Still deg selv spørsmålet: Har min vandring med Herren blitt styrket av at jeg
holder sabbaten? Hva kan du gjøre med det hvis svaret er nei?
Sammendrag
Sabbaten er et paktstegn som gjelder til den tid da frelsesplanen skal avsluttes. Den
peker tilbake til skapelsen, og som tegn på nådepakten peker den frem til gjenskapelsen
da Gud gjør alle ting nye.
21-åringen Ángel speidet ut over et øde landskap i staten Chihuahua i Mexico. PANG! Ángel
fulgte granatene med blikket da de ble skutt av sted 7 km unna og trakk et lettelsens
sukk da de traff bakken, eksploderte og ødela alt innen en radius av en kilometer. Det måtte ikke
ligge noen igjen som ikke eksploderte.
Det var siste dag av øvelsen. Neste dag ville de begynne den sju dager lange turen tilbake til
basen. Da ville Ángel få lov til å ta permisjon og besøke mor. Han tenkte på Bibelen hun hadde
gitt ham. Han leste om Jesus hver dag, og nå ba han mens granatene ble skutt ut: “La den eksplodere,
Gud.” Stillhet. De to andre bannet stygt. To timer senere dro de av sted for å finne granaten
som ikke hadde eksplodert.
I nedslagsfeltet så de harer og andre dyr som var drept av eksplosjoner. “Her ligger den,” sa
en av de andre. Soldatene bygget en liten haug med tørre kvister over granaten. En av dem helte
diesel og strøk av en fyrstikk før de løp i sikkerhet.
Så var det bare å vente. Minuttene tikket av gårde. 20 minutter og PANG! Luften fyltes med
svart røyk. Ti minutter senere gikk de mot eksplosjonsstedet for å slukke en liten brann. De smilte
og lo i vissheten om at det hadde gått bra og at de snart ville være på vei hjemover.
PANG!
Ángel kastet seg på bakken. “Gud, pass på oss, beskytt oss,” ba han. Det utenkelige hadde
skjedd. Granaten hadde eksplodert enda en gang.
Da de reiste seg, var de uskadd. Ingen hadde en skramme. De hadde stått bare syv meter fra
granaten. Nå omfavnet de hverandre i ren glede før de knelte i sanden. “Takk, Gud, for at du
beskyttet oss,” sa Ángel om og om igjen.
Den dagen forandret ham. Han begynte å lytte når mor snakket om Jesus. To år etter eksplosjonen
overga han seg til Jesus og ble døpt. “Det var et mirakel som reddet oss den dagen,” sa
Ángel. “Det er sjelden at granater eksploderer to ganger. Det var helt sikkert Gud som beskyttet
oss. Jeg er sikker på at Gud hadde en plan for meg.”
Nå er Ángel 43 år og arbeider som sikkerhets- og kontrollsjef ved Southeast Hospital i Villahermosa
i Mexico. Takk for offeret i 2018, da sykehuset fikk hjelp til å åpne en ny avdeling.