Jeg lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens forgårder. Nå jubler hjerte og
kropp mot den levende Gud (Sal 84,2).
Tikk, takk, tikk takk, tikk takk. Klokken tikket jevnt og trutt. Bare to timer til
sabbaten skulle begynne. Mary sukket og så seg om i leiligheten. Barnas leker lå
strødd rundt i stuen, kjøkkenet var et eneste rot, den yngste lå til sengs med feber og
i morgen skulle hun ønske velkommen i kirken, så de måtte dra hjemmefra en halv
time tidligere. Jeg skulle ønske jeg kunne få litt ro i morgen, tenkte Mary trist.
Samtidig sto hennes mann Josh i kø for å betale matvarer. Trafikken hadde vært et
mareritt. Kassakøen var lang. Alle skulle visst handle akkurat nå. Jeg trenger hvile,
det kan ikke fortsette slik, stønnet Josh inni seg. Livet må da være noe mer.
Livet vårt styres av rushtid, arbeidstid, legeavtaler, nettsamtaler, shopping og ting
på skolen. Samme hva slags fremkomstmidler vi bruker, truer verden med å skvise
bort det som er virkelig viktig.
Les1 Mos 2,1–3. Hvorfor skape en hviledag før noen var trette?
Allerede før vi begynte vårt selvpålagte stressliv, minnet Gud oss om noe viktig.
Denne dagen skulle vi stoppe opp og bevisst nyte livet, en dag til å være og ikke til å
gjøre, en dag til å feire våre gaver: gresset, luften, dyrelivet, vannet, menneskene og
ham som har skapt alle gode gaver.
Dette skulle ikke være en engangsforeteelse, noe som tok slutt da vi forlot Edens
hage. Gud ville at innbydelsen skulle kunne tåle tidens tann, så han knyttet sabbatshvilen
til tiden. Innbydelsen til å feire skapelsen i ro og fred skulle komme om og om
igjen hver sjuende dag.
Med alle våre arbeidsbesparende remedier skulle man tro vi var mindre slitne enn
folk for to hundre år siden. Men hvile er visst mangelvare den dag i dag. Selv når vi
ikke jobber, lever vi i et hektisk tempo. Vi er alltid på etterskudd, det er alltid mer å
gjøre.
Vi får mindre søvn, og mange må ha koffein for å holde det gående. Mobiltelefonene
og datamaskinene blir raskere, internettforbindelsen også, men likevel har vi
ikke nok tid.
Gud visste vi ville trenge fysisk hvile. Han bygget kretsløp inn i tiden – natt og
sabbat – så vi skulle få fysisk hvile. Det å ha Jesus som livets herre betyr også at vi
tar vårt ansvar for å finne tid til hvile alvorlig. Sabbatsbudet er jo ikke et forslag. Det
er et påbud!
Hva med din egen oppjagede tilværelse? Hvordan kan du få en bedre opplevelse,
både fysisk og åndelig, av den hvilen Gud vil vi skal ha?
Søvnmangel og utmattelse er reelle problemer. Verre er det når vi er “emosjonelt
tomme”. Og når søvnmangel kommer i tillegg til emosjonelle prøvelser, kan vi bli
riktig nedfor.
Baruk, som skrev ned Jeremias ord, må ofte ha hatt det slik i de siste, urolige
årene i Jerusalem før kaoset som fulgte da byen ble ødelagt av babylonerne.
LesJer 45,1–5. Skriv en rask diagnose av Baruks emosjonelle helse.
Kan du forestille deg følelsen hvis Gud sendte deg et budskap som var skreddersydd
for deg? Baruk fikk et budskap rett fra Guds tronsal (Jer 45,2). Det skjedde «i det
fjerde året Jojakim, sønn av Josjia, var konge i Juda», ca. 605 eller 604 f.Kr. Jer 45,3
viser hvordan folk har det når de er utslitt.
Fra det Skriften forteller om denne perioden, vet vi at Baruk ikke bare er en
sutrepave. Han hadde god grunn til å være motløs og nedfor. Mye vondt skjedde, og
mer skulle det bli.
Guds reaksjon minner oss om at hans fortvilelse og smerte må ha vært mye større.
Han hadde bygget Jerusalem og skulle rive byen, han hadde plantet Israel som en
vingård (Jes 5,1–7) og skulle nå rykke den opp og føre den i utlendighet. Det var
ikke dette Gud hadde ønsket for sitt folk, men det måtte komme på grunn av opprør
mot ham.
Men for Baruk var det lys i enden av tunnelen. Gud ville bevare hans liv midt i
ødeleggelsen.
Les Guds ord til Baruk igjen. Hvilket budskap kan vi ta til oss? For hva sies det om
at Gud er der for oss uavhengig av vår situasjon?
Alle trenger hvile, det er derfor Bibelen tar opp temaet. Gud har skapt oss for aktivitet,
men aktiviteten veksler med hvile.
GT har flere ord for hvile. Beskrivelsen av Guds hvile den første sabbaten bruker
verbet shabbat: “å slutte å jobbe, å hvile, å ta ferie” (1 Mos 2,2–3), som er verbformen
av substantivet “sabbat.” Det samme verbet blir brukt i 2 Mos 5,5 i en årsakssammenheng
og oversettes som “å få noen til å hvile” fra sitt arbeid. Farao anklager
Moses for å “få dem til å hvile” fra arbeidet.
Henvisningen til Guds hvile på den syvende dag i det fjerde budet uttrykkes med
verbformen noakh (2 Mos 20,11; 5 Mos 5,14). Verbet er oversatt med “hvile” i Job
3,13, eller mer billedlig “å være i ro” om paktens ark (4 Mos 10,36). 2 Kong 2,15
bemerker at Elias ånd “hvilte” over Elisja.
En annen viktig verbform er shaqat, “vær i ro, gi avlastning, være stille.” Den er
brukt i Jos 11,23 og beskriver landets hvile fra krig etter Josvas erobring. Begrepet
later ofte til å betegne “fred” i Josvas bok og Dommernes bok.
Verbet raga’ brukes også om hvile. I advarslene mot ulydighet i 5 Mos sier Gud at
Israel ikke vil finne hvile i eksil (5 Mos 28,65). Det samme verbet brukes også i Jer
50,34, som beskriver manglende evne til å gi hvile.
Begge versene bruker et uttrykk som bygger på verbet shakab og betyr “å legge seg,
sove.” I sin pakt med David lover Gud at “når dine dager er til ende og du hviler
hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å
etterfølge deg” (2 Sam 7,12).
Den lange listen over ulike hebraiske verb som betegner hvile, viser at det teologiske
begrepet hvile ikke er forbundet med et par bestemte ord. Vi hviler enkeltvis
og sammen. Hvile påvirker oss fysisk, sosialt og emosjonelt og gjelder ikke bare
sabbaten.
Døden er en fiende som en dag skal overvinnes. Og hvorfor er det en trøst å vite
at våre døde hviler, selv om vi sørger og savner dem?
NT bruker ofte verbformen anapauō for hvile: “hvile, slappe av, forfriske”. Det er
tilfelle i en av Jesu kjente uttalelser om hvile, i Matt 11,28: “Kom til meg, alle dere
som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.” Det kan gjelde fysisk
hvile (Matt 26,45). I sin siste hilsen til korinterne uttrykker Paulus glede over venner
som har kommet og beroliget ham (1 Kor 16,18).
Et annet verb som brukes om å hvile, er hēsychazō. Det beskriver disiplenes sabbatshvile
mens Jesus hvilte i graven (Luk 23,56). Men det brukes også om det å leve
et stillferdig liv (1 Tess 4,11) og kan bety at noen ikke har innvendinger og derfor tier
(Apg 11,18).
Når Hebreerbrevet (4,4) beskriver Guds hvile på den syvende skapelsesdagen,
brukes det greske verbet katapauō, “få til å opphøre, bringe til å hvile, hvile,” som
også brukes i den greske oversettelsen av GT. De fleste gangene dette verbet er brukt
i NT, finnes i Hebr 4.
LesMark 6,30–32. Hvorfor ba Jesus disiplene om å komme og hvile nå som de
hadde så mange muligheter til å misjonere? Tenk på spørsmålet i lys av sammenhengen
i Mark 6.
“Kom med meg til et øde sted … og hvil dere litt!” (Mark 6,31) er ikke en invitasjon.
Verbet står i imperativ (bydeform), så det er en ordre. Jesus er urolig for disiplene og
deres fysiske og emosjonelle ve og vel. De hadde nettopp kommet tilbake fra en stor
misjonsreise som Jesus hadde sendt dem på, to og to (Mark 6,7). Mark 6,30 beskriver
deres glede. De ville dele sine seire og nederlag med Jesus. Men Jesus vil de skal
hvile. Markus forklarer det: “For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk
tid til å spise engang” (Mark 6,31). Å ha det for travelt og bli overveldet i Guds sak
er også en utfordring for disiplene. Jesus vil vi skal ta vare på helsen og vårt emosjonelle
ve og vel ved å planlegge pauser.
Hvordan kan du avlaste pastoren eller forstanderen eller en annen du kjenner
som er utbrent i arbeidet for Herren? Hvordan kan du uttrykke din takknemlighet
og hjelpe vedkommende å finne hvile?
Bibelteksten sier ikke klart hvorfor Gud godtok Abel og hans offer, men ikke Kain
og hans offer (1 Mos 4,4–5). Men vi vet hvorfor. “Kain kom frem for Gud fylt av
misnøye og troløshet. Han trodde ikke på offeret som var lovet eller på nødvendigheten
av offersystemet. Hans offergave uttrykte ikke noen anger over synd. Han
følte det som mange gjør i dag, at det ville være et tegn på personlig svakhet å følge
nøyaktig den planen Gud hadde bestemt, og å gjøre seg helt og holdent avhengig av
den lovede frelsers forsoning. Han valgte heller selvtilstrekkelighetens vei. Han ville
komme med sine egne fortjenester.” – Alfa og Omega, bind 1, side 52–54 [PP 72].
Da Gud sa at Kain ville bli “en rastløs vandrer” på jorden, var det ikke Gud som
gjorde ham slik. Nei, han ble slik som et resultat av sin synd og ulydighet. Kain fant
ikke hvile i Gud og fant det heller ikke på noen annen måte, i iallfall ikke sann hvile.
Det hebraiske ordet som er oversatt som “så med velvilje på” (1 Mos 4,4), kan
også gjengis med “betraktet nøye, vurderte nøye.” Guds granskende blikk gjelder
ikke først og fremst offeret, men giverens holdning. Gud forkastet Kains fruktoffer,
men ikke fordi Gud er lunefull. Nei, han veier karakteren, holdningene og motivene
hos den som kommer med offeret. Det er et eksempel på en undersøkende dom.
Les1 Mos 4,13–17 og beskriv Kains reaksjon på dommen.
Når vi prøver å flykte fra Gud, blir vi rastløse, hvileløse. Vi prøver å fylle lengselen
etter Guds nåde med ting, menneskelige forhold eller et altfor travelt liv. Kain startet
et dynasti og bygget en by. Slike prestasjoner tyder på besluttsomhet og energi, men
hvis det er et gudløst dynasti og en opprørsk by, ender det i ingenting.
Vi kan bli utsatt for følgene av våre synder, men hvordan kan vi lære å godta den
tilgivelsen vi tilbys på grunn av korset?
“De skriftlærde mente at religionsutøvelse krevde hvileløs aktivitet. De var avhengige
av en eller annen ytre handling for å vise sin overlegne fromhet. Men dermed
skilte de seg fra Gud og bygde sin fromhet på selvgodhet. Den samme faren eksisterer
fremdeles. Når aktiviteten øker, og menneskene har fremgang i sin gjerning for
Gud, kan de lett komme til å sette sin lit til menneskelige planer og metoder, og til å
be mindre og ha mindre tro. Lik disiplene står vi i fare for å glemme vår avhengighet
av Gud, og søke frelse i vår egen virketrang. Vi trenger stadig å feste blikket
på Jesus og erkjenne at det er hans kraft som utretter alt sammen. Mens vi skal
arbeide alvorlig for å frelse de fortapte, må vi også ta tid til stille ettertanke, bønn
og studium av Guds ord. Bare det arbeid som blir utført under mye bønn og som blir
helliget ved Kristi fortjeneste, vil til sist vise seg å ha virket til det gode.” – Alfa og
Omega, bind 4, side 311–312 [DA 362].
Forslag til samtale
Det konstante presset om å ha styr på alt, være tilgjengelig (fysisk eller virtuelt)
hele tiden og skulle leve opp til idealer som verken er realistiske eller
gudgitte, kan gjøre folk syke – emosjonelt, fysisk og åndelig. Hvordan kan
menigheten din bli et sted for slitne mennesker som lengter etter hvile?
Kan vi ha det for travelt også når vi gjør gode ting for Gud? Tenk på historien
om Jesus og disiplene i Mark 6,30–32 og snakk om hvordan dere kan bruke
den.
I 1899 ble det satt en fartsrekord. Noen hadde kjørt 63,15 km i timen i en bil –
og overlevd det! I dag går bilene fortere. Prosessorene i mobiltelefonene våre
er mye raskere enn de raskeste store datamaskinene var for en generasjon
siden. Og flyreisene går fortere enn før. Nesten alt vi gjør i dag, går fortere
enn før, men likevel føler vi oss jaget, vi får ikke nok hvile. Hva sier det om
menneskenaturen og hvorfor Gud syntes hvile var så viktig at han skrev det
inn i et av budene?
Tenk over den kjensgjerning at sabbatshvilen ble innstiftet før synden kom
inn i verden. Hva burde dette si oss om betydningen av hvile også i en fullkommen
verden?
Jeg gikk ut fra Holbrook Indian School i 2018. Jesus hadde gitt meg seier over alkohol og
narkotika, og jeg ville studere til ingeniør ved adventistenes Union College i Nebraska. Der
trivdes jeg godt og hadde det fint helt til jeg en dag oppdaget at skolegangen kom til å bli veldig
dyr. Regningen rystet meg.
Året etter fant jeg et college i New Mexico med et godt ingeniørkurs der jeg ikke behøvde
å bekymre meg for de høye utgiftene ved en privat kristen skole. Men det viste seg snart at det
ikke fantes andre kristne jeg kunne være sammen med der. Fristelsen til å drikke og ta narkotika
var stor. Jeg klarte å unngå å bli dratt inn i den livsstilen, men jeg var ensom. Etter jul var jeg så
ensom at jeg ikke orket det lenger. Jeg snakket med ansatte på Holbrook Indian School som jeg
ennå hadde kontakt med. De ville ha meg tilbake på Holbrook så jeg kunne hjelpe til der mens jeg
fortsatte skolegangen på skolens overgangskurs til college.
Forskjellen i atmosfære mellom skolen i New Mexico og Holbrook Indian School er stor.
Holbrook er hjemmet mitt. Jeg er glad for å være hjemme.
Jeg vil gjerne komme tilbake til Union College og fullføre skolegangen, og jeg ber Gud hjelpe
meg å finne en løsning uten å bli forgjeldet. Jeg vet at Gud har en plan med mitt liv.
Takk for gavene trettende sabbat for tre år siden som satte fart i planene for et nytt idrettsbygg
og helsesenter ved Holbrook Seventh-day Adventist Indian School. Offeret dette kvartalet vil bidra
til å ferdigstille andre fase av senteret, der skolen vil arbeide med å forebygge fedme, hjertesykdom,
diabetes, depresjon og selvmord hos barn og unge blant indianerne.