Disse hendelsene er advarende eksempler for oss. De skal lære oss ikke å ha
lyst til det onde, slik de hadde (1 Kor 10,6).
The Queens Museum of Art i New York huser verdens største arkitektoniske modell
av en by og viser alle bygningene i New York. I en skala på 1:1200 (der 2,5 cm
tilsvarer 33 meter) dekker den nesten 870 kvadratmeter. Den ble opprinnelig fullført
i 1964 av 100 håndverkere som hadde arbeidet i over tre år for å få ferdig prosjektet.
Den er oppdatert til 1990-tallet og gjenspeiler ikke bybildet i 2021. Det er en utrolig
intrikat og detaljert kopi av originalen.
Men likevel er det bare det: en kopi, en modell, en fremstilling av noe større,
dypere og mer intrikat enn selve modellen.
Slik er det med alle modeller. De er ikke originalen, men fungerer som symboler
på originalene. En modell hjelper oss å forstå essensen ved originalen, men den kan
ikke erstatte den. Den er der for å gi folk en bedre idé om hva originalen går ut på.
Skriften er også full av miniatyrmodeller av aktiviteter og institusjoner som peker
på større himmelske realiteter. Hebr 4 hjelper oss å se en av disse realitetene når det
gjelder det bibelske spørsmålet om hvile.
Les1 Kor 10,1–11. Hva ville Paulus formidle til leserne i Korint da han viste til
“eksempler”?
Det greske ordet i 1 Kor 10,6 (og også i en lignende form i 1 Kor 10,11) som er oversatt
“eksempel” i de fleste oversettelser, er typos. På norsk bygger ordet type på dette
greske ordet. En type (eller et eksempel) er aldri originalen, men et slags symbol
eller gjengivelse av den. Det er en modell av noe annet.
Hebr 8,5 er et godt eksempel på dette: “Men de [prestene i helligdomstjenesten
i GT] gjør tjeneste i en helligdom som bare er en etterligning og en skygge av den
himmelske. Det ser vi av ordet Moses fikk fra Gud da han skulle reise telthelligdommen:
«Se til at du gjør alt etter det forbildet som ble vist deg på fjellet.”
Denne teksten i Hebreerbrevet peker på koblingen mellom himmelsk og jordisk
realitet, og så siterer den 2 Mos 25,9: Gud ba Moses bygge ørkenhelligdommen “etter
den modellen” han hadde sett på fjellet. Poenget er at den jordiske helligdommen
med alle sine ritualer og prosedyrer var “eksempler”, symboler, modeller av det som
skjer i himmelen, med Jesus som vår øversteprest i helligdommen der.
Med dette i mente kan vi lettere forstå hva Paulus skriver om i 1 Kor 10. Han
gjennomgår noen av de viktige opplevelsene til Guds folk i ørkenen på vei til løftets
land. “Våre fedre” viser til deres forfedre som forlot Egypt, levde under skyen, gikk
gjennom havet, og som dermed ble døpt til et nytt liv i frihet fra slaveriet.
Paulus betrakter disse stasjonene på reisen gjennom villmarken som en type eller et
eksempel på den enkeltes dåp. Når vi følger Paulus’ tankegang, må ordene om “åndelig
mat” vise til manna (se 2 Mos 16,31–35). Israel drakk av klippen, som Paulus sier var
Kristus (1 Kor 10,4). Tenk f.eks. på Jesus som “livets brød” (Joh 6,48) og som “det
levende vann” (Joh 4,10), og det gir god mening. Det vi ser her, er at Paulus bruker
gammeltestamentlig historie som et eksempel på åndelige sannheter for oss i dag.
Tenk tilbake på israelittenes opplevelse. Hvilke åndelige lærdommer kan vi se av
deres gode og dårlige “eksempler” som de etterlot oss?
GTs system med ritualer og ofringer slik det finnes i 3 Mos, gir flere eksempler på
det vi så i går – symboler fra GT som peker på sannheter i NT. Moderne bibellesere
hopper ofte over disse ritualene, men de inneholder verdifulle åndelige sannheter.
Les retningslinjene for syndofferet for en vanlig israelitt i 3 Mos 4,32–35. Hva
kan vi lære av dette ritualet, selv om vi ikke har noe fristed eller helligdom med et
alter der vi kan ofre for våre synder? Sammenhold ritualet med Joh 1,29 og 1 Pet
1,18–21.
Et ritual formidler verdier og informasjon, og det må forstås i sin sammenheng. Det
forutsetter vanligvis en bestemt tid, et bestemt sted og et forhåndsbestemt hendelsesforløp
for ha noen virkning. Når vi leser GTs påbud om ofringer, ser vi at Gud
ga detaljerte instrukser om hva som kunne ofres når og hvor og hvilket ritual og
fremgangsmåte som skulle følges.
For mange av ritualene var blod og stenking av blod viktig. Dette er ikke pent,
og det skulle det heller ikke være, for det har å gjøre med det styggeste som finnes:
synd.
Akkurat hvilken rolle spilte blodet, og hvorfor måtte de ha det på hornene på
alteret? Mens de fleste ritualene i forbindelse med helligdommen, kommer med
instrukser om hvordan de skulle utføres, gis det ikke alltid utførlige forklaringer.
Kanskje skyldes det at folk forsto hva det hele betydde. De forsto betydningen av
blod (3 Mos 17,11).
Men eksemplet fra 3 Mos 4,32–35 er forklart i 3 Mos 4,35: “Slik skal presten
gjøre soning for ham og for den synd han har gjort, så han får tilgivelse.” Så blod
var nøkkelen til hele forsoningsprosessen, midlet som skulle gi oss syndere et rett
forhold til en hellig Gud. Det vi ser i disse ofringene er altså en type, en modell, på
Kristi død og tjeneste for vår skyld.
Tenk hvor ille synden må være når et av medlemmene i guddommen måtte sone
for den. Hva burde dette lære oss om alltid å stole på nåden og aldri på gjerninger?
For hva kan vi legge til det Kristus alt har gjort for oss?
Foruten eksemplene vi allerede har sett på, kan denne tanken om forbilder og symboler
også gjelde det bibelske begrepet hvile. Dette ser vi i Hebreerbrevet.
LesHebr 4,1–11. Hva er løftet om å gå inn til hans hvile som gjenstår en henvisning
til? Hvordan gir Israels erfaring under utvandringen fra Egypt og vandringen
i ørkenen økt innsikt i tanken om å gå inn til Guds hvile?
Temaet utholdenhet og trofasthet er veldig viktig her. Selv om vi snakker om den
syvende dag som sabbat, er hovedtanken i versene (og det som kom før, se Hebr
3,7–19) et kall til Guds folk om å bevare troen, det vil si være trofaste mot Herren og
evangeliet.
Disse skriftstedene minner leseren om å ta leksene fra Guds ledelse i gammel tid
på alvor, “så ingen faller fra på grunn av samme slags ulydighet” (Hebr 4,11). Vær
oppmerksom, dette er en mulighet! Israel hørte evangeliet, fortsetter teksten, men
ordet ble ikke til noen nytte for dem. I stedet for at troen ble styrket av tillit og lydighet,
valgte de opprør (se Hebr 3,7–15), og derfor opplevde de ikke den hvilen som
Gud ville gi dem.
Hebr 4,3 peker på sammenhengen mellom tro og hvile. Vi kan bare gå inn til hans
hvile når vi tror og stoler på ham som lovet hvile og som kan innfri løftet, og det er
jo Jesus Kristus.
LesHebr 4,3 igjen. Hva var hovedproblemet med dem det ble henvist til? Hva kan
vi lære av dette siden “det gode budskapet er forkynt både for oss og for dem”
(Hebr 4,2)?
Den første kristne menighet tok imot Guds tidligere åpenbaring (det vi kaller GT) og
trodde at Jesus Kristus var Guds lam, ofret for deres synder. Og ved å tro på offeret,
kunne de oppleve frelse i Jesus og den hvilen vi kan få i ham.
Hvordan kan en forståelse av hva det vil si å bli frelst ved Jesu blod, hjelpe oss å
komme inn til den hvilen vi kan ha i Jesus når vi vet vi blir frelst av nåde og ikke
av gjerninger?
LesHebr 4,4–7 og Sal 95,8–11. Hvilken advarsel blir gitt både i Salmene og
Hebreerbrevet, og hva burde den si oss i dag?
Hebr 4,4–7 siterer både skapelsesberetningen og Sal 95,11 i forbindelse med israelittenes
utroskap og dermed det faktum at de ikke kom inn til den hvilen som Gud
ønsket for dem.
Ja, Sal 95,8–11 forbinder Israels erfaring i villmarken med Guds hvile og tar med
den guddommelige eden om at det troløse Israel ikke ville komme inn til hans hvile,
som opprinnelig var forbundet med løftets land.
Selvfølgelig gikk Israel inn i løftets land. En ny generasjon krysset grensen, og
med Guds hjelp inntok de landets høyborger og bosatte seg der.
Men de gikk ikke inn til Guds hvile. Tanken er at mange ikke opplevde frelsens
realitet i Jesus fordi deres mangel på tro viste seg i åpenbar ulydighet. Selv om hvilen
var forbundet med landet, omfattet den mer enn bare stedet hvor folket bodde.
Hebr 4,6 antyder at de som hadde hørt Guds løfte om sann hvile, ikke kom inn på
grunn av ulydighet. Hva er sammenhengen mellom ulydighet og det å ikke komme
inn i Guds hvile?
“I dag” viser at det haster. “I dag” betyr at det ikke er mer tid til å kaste bort. “I dag”
krever svar og beslutning nå.
Forfatteren bruker ordet sēmeron, “i dag”, og understreker hvor viktig det var i
sammenheng med hvile. Sal 95,7–8 er en advarsel og en bønn til Guds folk om ikke
å gjenta forfedrenes feil og unnlate å gå inn til den hvilen som bare finnes i Guds
frelse.
Hva burde det bety for oss når vi hører ordene: I dag, om dere hører hans røst, så
gjør ikke hjertene harde? Hvorfor er ordet i dag så viktig? Det er jo flere tusen år
siden Salmene benyttet det. Hvorfor er det like viktig for vår “i dag” som det var
for dem som hørte det for flere tusen år siden?
Den logiske utviklingen av hovedtankene i Hebr 4 blir tydelig når du leser Hebr
4,8–11. Josva ga ikke Israel hvile. Og siden Gud ikke lyver, må det gjenstå en annen
“hvile” for Guds folk. Dette er ikke bare jødiske troende. Det omfatter alle som har
tatt imot Jesus som frelser.
LesGal 3,26–29 og legg merke til kjennetegnene på Guds paktsfolk. Hva vil det
si at det verken er jøde eller greker, verken slave eller fri mann, verken mann eller
kvinne?
Noen ganger har Hebr 4 blitt brukt til å støtte helligholdelsen av den syvende dag,
mens andre har brukt den til å utfordre gyldigheten av sabbatshvilen i lys av at det
kommer en annen (endetidens) hvile. Ingen av tankene gjenspeiler bibelteksten godt.
I stedet antyder teksten at endetidsfokuset på Guds spesielle hvile har vært der siden
skapelsen, og at den ukentlige feiringen av sabbatshvilen er en forsmak på endetidens
hvile. For jødene har sabbaten stått som en liten forløper for ‘olam haba’
(“den kommende verden”).
Den sabbatslignende hvilen som gjenstår for Guds folk og er et ekko av Guds
hvile på den første sabbaten i jordens historie, betyr at vi kan slutte med egne gjerninger
og stole på at han oppfyller sitt frelsesløfte for oss.
Sammenhengen støtter ikke tanken om at sabbatsbudet ble oppfylt i den frelsens
hvile som Kristus kom med, som om det skulle være unødvendig å holde budet. Den
hvilen vi er lovet gjennom det Kristus gjorde for oss, erstatter ikke Bibelens sabbat.
Tvert imot, den fremmer den.
I en verden der hardt arbeid og den som er sin egen lykkes smed, fremheves, er
det ikke innlysende at man skal hvile i Jesus og sette sin lit til hans nåde til å frelse.
Hvordan kan du hjelpe andre å finne hvile i Jesus når de synes at syndene deres
har vært for stygge, at de ikke kan forandre seg og at de virkelig er et håpløst
tilfelle? Hvilken bibeltekst ville du dele med dem?
“Vi er ikke alltid villige til å komme til Jesus med våre prøvelser og problemer.
Noen ganger åpner vi oss for andre og forteller mennesker som ikke kan hjelpe oss
om våre lidelser, og vi forsømmer å fortelle alt til Jesus, som kan endre vår sorgfulle
vei til stier med glede og fred. Når vi fornekter oss selv og ofrer oss, får korset
seieren og æren. Guds løfter er dyrebare. Vi må studere hans Ord for å kjenne hans
vilje. Når det inspirerte ord granskes nøye og settes ut i livet, vil det føre oss på en
jevn sti der vi kan gå uten å snuble. Å, om alle, både prester og tilhørere, ville gå til
Jesus med sine byrder og anfektelser. Han venter på å ta imot dem og gi dem fred og
hvile! Han vil aldri forlate dem som setter sin lit til ham.” – The Signs of the Times,
17. mars 1887, side 161.
“Kjære unge, kan du med glede, håp og forventning se frem til den tid da Herren,
den rettferdige dommer, skal bekjenne navnet ditt for Faderen og for de hellige
englene? Den aller beste forberedelsen du kan ha for Kristi gjenkomst, er å hvile fast
i troen på den store frelsen vi fikk ved hans første komme. Du må tro på Kristus som
en personlig frelser.” – Our High Calling, side 368.
Forslag til samtale
Hva er så spesielt med sabbaten siden den er et bilde på Guds himmelske
hvile for sitt folk? Det vil si: Hvordan er sabbatshvilen en forsmak på
evigheten?
Forsoningen peker på veien tilbake til Gud. Tenk på denne viktige uttalelsen
i Rom 5,11: “Ja, ikke bare det, vi har også vår stolthet i Gud, ved vår Herre
Jesus Kristus, han som har gitt oss forsoningen.” Hva ville du svare hvis du
fikk spørsmålet: “Hva vil det si å være forlikt med Gud, og hva har forsoningen
betydd for ditt liv?”
Hvordan kan vi unngå å bli flisespikkere i vårt kristenliv? Hva holder oss fokusert
på den store sammenhengen som Guds ord tilbyr?
Tenk på alle feilene og den mangelen på tro som israelittene viste i ødemarken.
Enkelthetene i deres utfordringer er ikke de samme som våre (vi
vandrer ikke gjennom en stor ørken), men hvilke prinsipper gjelder både dem
og oss? Det vil si: Hvordan kan vår vandring konfrontere oss med de samme
utfordringene, og hva kan vi lære av deres feil?
Jimmy Shwe var syv år og løp for livet i jungelen i Myanmar. Han la myndighetene for hat.
Han holdt på å dø en gang han gikk seg bort i jungelen. Hvis han overlevde, ville han gripe til
våpen sammen med motstandsbevegelsen.
Etter to år fant han faren sin i en flyktningleir i Thailand. Men han likte ikke Jimmys plan.
Våpen var ikke løsningen, sa han. Jimmy burde heller bli pastor og lære folket om Guds kjærlighet
og det evige liv.
Det var ikke lett å gi slipp på sinnet og hevntørsten. Men han så farens fred og glede og leste
om kampen mellom Kristus og Satan. Jo, far hadde rett. Jimmy ville tilgi.
Jimmy ble adventistpastor og kom til USA. Her fant han mange flyktningfamilier han hadde
kjent i leirene i Thailand. De var spredt over hele Nord-Amerika. De prøvde å finne adventistkirker,
men forsto ikke nok av språket til å følge med på gudstjenestene. Mange ble skuffet.
Jimmy ville hjelpe dem å starte smågrupper på sitt eget språk. Med mye bønn fikk han plantet
tre menigheter. Men han måtte forsørge familien og hadde verken tid eller penger til å hjelpe flere
av de 2000 karenerne som levde spredt utover kontinentet.
“Men Gud hjalp meg,” sier Jimmy Shwe, som nå er pastor i Carolina-distriktet og konsulent i
menighetsplanting for karenerne. “Gud har ledet hele veien, og han hadde allerede en plan,” sier
Jimmy.
I 2011 ble det tatt opp et 13. sabbats offer som skaffet midler til å nå flyktninger i Nord-
Amerika. Midlene gjorde det mulig for Jimmy å besøke familier over hele USA og Canada, så de
kunne organisere menigheter på sitt eget språk og arbeide for sine landsmenn. 55 karener-menigheter
er plantet over hele kontinentet det siste tiåret. Og alt dette var mulig fordi menighetsmedlemmene
ga og fordi Jimmy og andre som ham lot Gud forvandle hevntørsten deres til tilgivelse
og kjærlighet.
Dette kvartalet vil ditt offer 13. sabbat igjen bidra til å dele evangeliet med flyktninger i Nord-
Amerika. Takk for at du planlegger et rundhåndet offer.
Det er nesten 10 000 adventist-flyktninger blant de ulike språkgruppene i divisjonen. Pastor
Jimmy arbeider for dem som snakker karensk. Av dem er ca. 2000 aktive medlemmer.