Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger
ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det
også er en mengde dyr? (Jona 4,11).
En av de mest interessante historiene i Skriften må være den om Jona. Han var Guds
profet, kalt av Gud, og hva gjør han? Han stikker av fra Guds kall. På dramatisk vis
ble han overbevist om å endre kurs og adlyde Herren. Det gjør han, men hva gjør
han så? Tenk at han klaget over at de han ble kalt til å vitne for, faktisk angret og ble
spart for ødeleggelsen som ellers ville ha hjemsøkt dem!
For et eksempel på en som ikke har hvile eller fred – i den grad at han roper:
“Men nå, Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve” (Jona 4,3).
Jesus viste til historien om Jona og sa: “Folk fra Ninive skal stå fram i dommen
sammen med denne slekten og dømme den. For de vendte om da Jona forkynte sitt
budskap – og her er mer enn Jona!” (Matt 12,41). Større enn Jona, ja visst! Ellers
kunne han ikke frelse oss.
Denne uken skal vi lese om Jona og hva vi kan lære av hans hvileløshet og mangel
på fred.
Jona var en utrolig god misjonær. Samtidig strittet han imot, iallfall i førstningen.
Samme hva han foretok seg, snudde Guds kall opp ned på livet hans. I stedet for å ta
Guds åk på seg og oppdage at åket er godt og byrden lett (Matt 11,30), bestemte Jona
seg for å finne sin egen “hvile” ved å stikke av i motsatt retning av stedet Gud kalte
ham.
Hvor håpet Jona å finne fred og hvile fra Guds kall? Hvor vellykket var forsøket? Les
Jona 1.
Jona setter avsted i motsatt retning av der Gud sendte ham. Han tar seg ikke engang
tid til å snakke med Gud om saken, slik mange andre profeter hadde gjort da ble kalt
(se f.eks. 2 Mos 4,13).
2 Kong 14,25 viser at dette ikke var første gang Jona ble kalt til å tale for Gud.
Den gangen ser det ut til at han gjorde det Herren hadde bedt ham om. Men ikke
denne gangen.
Hvorfor ikke?
Historiske og arkeologiske opptegnelser viser hvor grusomme de assyriske
herskerne i Det nære østen var i det åttende århundre f.Kr., på Jonas tid. Ca. 75 år
senere angrep assyrerkongen Sankerib Juda. Israel og Samaria hadde falt ca. 20 år
tidligere, og kong Hiskia hadde sluttet seg til en koalisjon mot assyrerne.
Nå hadde assyrerne kommet for å gjøre opp med dem. Bibelen (2 Kong 18; Jes
36), assyriske dokumenter og veggrelieffene i Sankeribs palass i Ninive forteller
den grusomme historien om da Lakisj falt, en av Hiskias viktigste og best befestede
grenseborger i sør. I en inskripsjon påstår Sankerib at han tok over to hundre tusen
fanger fra 46 befestede byer han hevdet å ha ødelagt. Da assyrerkongen tok Lakisj,
ble hundrevis eller tusenvis av fanger spiddet, innbitte støttespillere for kong Hiskia
ble flådd levende, og resten ble sendt til Assyria som billige slavearbeidere.
Assyrerne kunne være utrolig grusomme, også etter datidens målestokk. Og Gud
ville sende Jona til hovedsetet for dette riket?
Er det rart at Jona nektet?
Flykte fra Gud? Har du noen gang gjort det? Hvordan gikk det? Hva burde du ha
lært av den feilen?
Jonas flukt fra Gud var ikke uten problemer. Hans kortvarige “hvile” ble forstyrret
da Gud grep inn med stormen. Gud redder Jona fra en våt grav ved å gi en fisk
beskjed om å redde ham.
Men det er først når Jona befinner seg i en påtvunget tre dager lang hvile i den
store fiskens buk at han innser hvor avhengig han er av Gud. Noen ganger må vi
føres til det stedet hvor vi ikke har noe av det denne verden tilbyr å støtte oss til før
vi innser at Jesus er den vi trenger.
Les Jonas bønn i fiskens buk (se Jona 2,2–10). Hva ber han om?
Enda han var i en kritisk situasjon i dypet, ber Jona om helligdommen. Han vil løfte
blikket mot “ditt hellige tempel”.
Hva er det som foregår?
Tempelet er fokus for bønnen, og det bør være hovedpunktet for all bønn. Det er
bare ett sted i GT hvor man kan finne Gud. Han er i helligdommen (se 2 Mos 15,17;
2 Mos 25,8). Helligdommen er sentrum for bønn og samfunn med Gud.
Men Jona tenker ikke på templet i Jerusalem. Han snakker om helligdommen i
himmelen (Jona 2,8). Det er der hans håp er, for det er der Gud og den frelsen han
tilbyr kommer fra.
Til slutt forstår Jona denne sannheten. Han har opplevd Guds nåde. Han har blitt
frelst. Når storfisken spyr ham ut, opplever han Guds kjærlighet til ham. Han har
lært (om enn ad omveier) at den eneste trygge veien for den troende er å prøve å
være i harmoni med Guds vilje.
Så han bestemmer seg for å gjøre sin plikt og følge Guds befalinger. Endelig er
han på vei mot Ninive, utvilsomt i tro, siden han er på vei mot den onde byen der
innbyggerne kanskje ikke liker at denne fremmede profeten forteller dem hvor forferdelige
de er.
Noen ganger må vi kanskje komme bort fra det hele for å få et nytt perspektiv på
ting. Historien om Jona, som overlevde fiskens buk på mirakuløst vis, er et ganske
ekstremt tilfelle, men hvordan kan det å ta skrittet ut av ditt normale miljø gi
deg et nytt og kanskje nødvendig perspektiv?
Ninive er enormt mye større enn byene i Israel. Det er en “en stor by for Gud, tre
dagsreiser lang” (Jona 3,3).
LesJona 3,1–10. Hva svarer dette onde stedet? Hva kan historien lære oss om å
vitne for andre?
Mens Jona går rundt i byen, forkynner han Guds budskap: “Ennå førti dager, og så
skal Ninive bli ødelagt!” (Jona 3,4). Han legger ikke fingrene mellom. Vi får ikke
detaljene, men folket tar imot budskapet og tror advarselen.
Kongen i Ninive utsteder et dekret for å vise et nytt sinnelag. Alle – også dyrene
– må faste og sørge (teksten sier ikke hvordan dyr sørger). Kongen går ned fra sin
trone og setter seg i støvet på bakken, en viktig symbolsk handling.
Talen var kort og rett på sak, men full av korrekt teologi om sann omvendelse. Den
hellige ånd har arbeidet overtid med folkets hjerter mens Jona talte.
De kjente ikke alle historiene om Guds ømme ledelse som israelittene hadde, og
likevel tok de godt imot budskapet. De sier i praksis: “La oss forlate oss på Guds
barmhjertighet, ikke på våre egne prestasjoner! La oss stole helt og fullt på hans
godhet og nåde.”
Jona, som selv har opplevd Guds nåde, ser merkelig nok ut å tro at nåden er så
eksklusiv at det bare er forbeholdt noen få å få hvile i den.
Hvorfor er omvendelsen en så viktig del av den kristne erfaring? Hva betyr det å
omvende oss fra syndene våre, spesielt dem vi begår om og om igjen?
Dessverre slutter ikke historien om Jona med kapittel 3.
LesJona 4,1–11. Hva er Jonas problem? Hva kan vi lære av hans feil?
Jona 4 begynner med at profeten er sint på Gud fordi hans misjon var så vellykket.
Jona kan ikke fordra å se tåpelig ut. Gud tar seg tid til å drøfte saken med profeten,
som oppfører seg som en liten sinnatagg.
Her får vi bevis for at gode kristne kan trenge å vokse og vinne seier over mangt
og meget.
“Jona burde vært den første til å glede seg over Guds ufattelige nåde da han ble
klar over at Gud ville skåne denne byen som tross sin ondskap hadde angret i sekk
og aske. Men i stedet gav han rom for den tanke at han kanskje ville bli ansett for å
være en falsk profet. Nidkjær som han var for sitt rykte, glemte han at menneskene i
den onde byen betydde langt mer.” – Alfa og Omega, bind 3, side 122 [PK 271].
Gud viser en forbløffende tålmodighet med profeten. Det ser ut til at han vil bruke
Jona, og når Jona stikker av, sender Gud stormen og fisken for å få tilbake rømlingen.
Selv nå, når Jona igjen er vanskelig, prøver Gud å resonnere med ham og hans
negative innstilling: “Er du virkelig så sint” (Jona 4,4).
LesLuk 9,51–56. Hvordan er dette en parallell til det som skjedde i historien om Jona?
“For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den
som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv” (Joh 3,16), eller som det står
i Jona 4,11: “Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv
ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det
også er en mengde dyr?” Det er godt at det er Gud – og ikke vi – som skal dømme
folks hjerter og motiver.
Hvordan kan vi få den samme medfølelse og tålmodighet med andre som Gud
har, eller iallfall gi et gjenskinn av denne medfølelsen og tålmodigheten?
Jona ser ikke ut til å være verdt det oppstyret han skaper. Ninive var farlig, men i
historien om Jona ser det ikke ut til at det er Ninive som er problemet. De forstår
budskapet og omvender seg straks. Misjonæren Jona er det svake ledd i denne
misjonshistorien.
Gud må innhente en motvillig profet fordi han vet at Jona trengte misjonsreisen til
Ninive like mye som folket der trengte å høre misjonærens budskap.
LesJudas’ brev. Hvordan kan vi “bli værende i Guds kjærlighet” (Jud 1,21). Hva vil
det si?
“Bli værende i Guds kjærlighet mens dere venter på at vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet
skal føre dere til evig liv.”
Å erfare Guds kjærlighet og nåde er ikke noe vi gjør en gang for alle. En sikker
måte å “bli værende i Guds kjærlighet” på er å rekke hånden ut til andre. I de neste
versene ber Juda oss om være “barmhjertige” og “berge” andre ved å “rive dem ut av
ilden”.
LesJud 1,20–23. Hva er relevant for historien om Jona, og hvordan taler det til oss?
Gud kalte Jona til å dra til Ninive fordi profeten neppe hadde brukt mye tid på å
tenke over forholdet til assyrerne før dette kallet. Han visste nok at han ikke likte
dem, men han ante ikke hvor sterkt han hatet dem eller hvor langt han ville gå for
å unngå dem, også etter at han fikk kallet. Jona var ikke klar til å ha en fra Ninive
som nabo i himmelen. Jona elsket ikke slik Gud elsker. Gud kaller ham til å dra til
Ninive fordi Gud elsker folket der og vil ha dem i sitt rike. Men Gud kaller også Jona
fordi han elsker ham. Han vil at Jona skal vokse og bli mer lik ham mens de arbeider
sammen. Gud vil at Jona skal finne den sanne hvilen som kommer ved å ha et frelsende
forhold til ham og ved å gjøre Guds vilje, som også innebærer å rekke hånden
ut til andre og vise dem den troen og håpet vi har.
Hvor mye tid bruker du på å arbeide for andres frelse? Hvordan fører denne form
for arbeid til sann hvile hos Jesus?
“Da Herren gav Jona oppdraget, la han på ham et tungt ansvar. Men han som hadde
bedt ham å gå, var i stand til å styrke sin tjener og la hans gjerning lykkes. Hvis profeten
hadde adlydt uten forbehold, ville han blitt spart for mange bitre erfaringer og
hadde høstet store velsignelser. Men Herren sviktet ikke Jona i hans dype fortvilelse.
Som et resultat av gjentatte prøver og merkelige opplevelser gjenvant han sin tillit til
Gud og hans grenseløse makt til å frelse.” – Alfa og Omega, bind 3, side 119–120 [PK
266].
“Tusener kan nås på den enkleste og mest likeframme måte. De intellektuelle – disse
som verden betrakter som sine mest begavede menn og kvinner – blir ofte oppmuntret
ved noen enkle ord fra en som elsker Gud og kan tale om dette likså naturlig
som verdens mennesker snakker om noe som interesserer dem.” – Ord som lever
(2006), side 164 [COL 232].
Forslag til samtale
En “Guds profet” som er opprørt over at det folket Gud kalte ham til å vitne
for, har tatt imot frelsen? Hvordan skal vi forstå at Jona tenker slik? For et
eksempel på Guds tålmodighet med sitt folk, også når de handler stikk i strid
med det lyset de har fått!
Jonas historie ser ut til å si at Gud ikke bare er ute etter å redde de villfarne,
men også å skape en forvandling hos sine egne. Hvordan kan vi få et “nytt
hjerte” og en “ny ånd” selv om vi allerede kjenner Herren og sannheten for
vår tid? Hva er forskjellen på å kjenne sannhet og å bli forvandlet av den?
Les Judas brev igjen. Hva er hovedbudskapet, og hvorfor er dette budskapet
relevant for oss som menighet i dag?
Hvordan gjør det oss åndelig godt å arbeide for andres frelse?
Jona trodde han hadde gode grunner for ikke å reise til Ninive, men Gud viste
ham hvor grundig feil han tok. Hvilken holdning kan vi ha til andre som kan
vise samme feilaktige holdningen som den Jona viste?
Tiåringen Niangs familie hadde kommet til USA fra Myanmar året før, og skolegangen var
tung i Georgia. Hun snakket ikke godt engelsk og hadde ikke mange venner. Og hun måtte gå
til skolen i mørket.
Niang ba før hun gikk. “Kjære Gud, hjelp meg å overleve enda en skoledag uten å få problemer
med læreren. Bevar meg på skoleveien. Amen.”
Niang tok en snarvei til skolen. Det var mørkt da hun kom frem til skogen. Hun var eneste
barn der akkurat da. Plutselig sto to store menn foran henne. En holdt noe som lignet en tøysekk.
Den var tom. Han holdt den frem: “Kan du holde den for oss?” spurte han.
Det var da merkelig. Niang stoppet opp. Mennene kom nærmere. Hun så seg nervøst om i håp
om at andre barn også tok snarveien. Hun så ingen. Bare mennene. De var to og hun bare en. De
var store, og hun var liten. Ville hun holde sekken?
“Nei!” utbrøt Niang og ristet på hodet. Hun snudde seg og løp så fort hun kunne. Mennene ble
overrasket. “Å nei, ikke løp!” sa den ene. Men Niang ville ikke stoppe. Hun hadde hørt om barn
som ble bortført og visste at mennene lett kunne ta henne igjen.
“Hjelp meg, Gud,” ba hun. “Hjelp meg.” De kunne gripe henne når som helst. Hun ba: “Hvis
jeg har gjort noe galt, så tilgi meg.”
Hun hørte etter om mennene kom, men ikke en lyd. Hjertet dundret. Så hørte hun barn som
tok snarveien. Lettelsen seg inn over henne. Hun kunne gå trygt sammen med de andre barna. Da
de kom dit hvor mennene hadde stått, var de forsvunnet.
Niang sukket lettet. “Kjære Gud, takk for at du beskyttet meg.”
To store menn ble overvunnet av en enda større Gud.
For ti år siden hjalp et offer 13. sabbat barn som Niang å flytte over fra offentlige skoler til
adventistenes menighetsskoler. En del av offeret denne 13. sabbat skal igjen gå til å hjelpe flyktningbarn
å få en adventistskolegang. Takk for at du planlegger et godt offer.
Niang studerer ved Southern Adventist University og vil bli tannlegemisjonær.
Du finner bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq.