“Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!” (Sal 51,12).
Mange later til å være desperate etter litt ro og fred. Og de er villige til å betale for
det. I mange storbyer finnes det internettfrie rom man kan leie mot timebetaling.
Reglene er strenge – ingen støy, ingen gjester. Folk er villige til å betale for å kunne
sitte stille og bare tenke eller døse. Det finnes sovepods man kan leie på flyplasser,
og støyreduserende øretelefoner er populære. Det finnes også lerretshetter og andre
løsninger så du kan få en kort pause på jobben.
Sann hvile koster også. Spinndoktorene i selvhjelpsmediene vil ha oss til å tro at
vi kan bestemme vår egen skjebne og at hvile bare er et spørsmål om valg og planlegging,
men når vi er ærlige, skjønner vi at vi ikke kan oppnå sann hvile på egen
hånd. Kirkefaderen Augustin skrev dette i sine berømte bekjennelser (bok 1) idet
han reflekterte over Guds nåde: “Du har skapt oss for deg selv, og hjertet er urolig til
det kan finne hvile i deg.”
Denne uken leser vi litt om ham som var en mann etter Guds eget hjerte og ser
hvordan han oppdaget hva Guds hvile egentlig koster.
En mild vårkveld trasket kong David rastløst om på taket på slottet sitt. Han burde
ha vært hos hæren sin på den andre siden av Jordan. Han burde ha ført Guds folk til
seier over ammonittene og fred for riket.
Det at han ikke var der han burde ha vært, åpnet døren til fristelse. Les 2 Sam
11,1–5. Hva skjedde, og hvilken synd begikk David?
David så en “svært vakker” kvinne som badet på taket sitt. Synden fikk overtaket på
ham den kvelden, og han lå med Batseba, konen til en av offiserene hans. Som alle
konger den gang hadde David absolutt makt. Han behøvde ikke å følge de reglene
andre måtte følge. Men hans families smertefulle historie etter dette vendepunktet
viser at selv ikke kongen sto over Guds lov.
Loven skal være et vern, og da David forgrep seg, fikk det fryktelige følger. Han
begynte straks å føle lovbruddets følger på alle livets områder. David trodde ingen
hadde lagt merke til hans sidesprang, men nå var Batseba gravid og mannen hennes
langt borte.
Les2 Sam 11,6–27. Hvordan prøvde David å skjule synden?
Selv Davids mest intrikate forsøk på å få Uria hjem til sin kone, mislykkes. Uria sa:
“Både israelittene og judeerne, og paktkisten med, bor i hytter. Joab, herren min, og
kongens menn ligger i leir ute på åpen mark. Skulle da jeg gå hjem, spise og drikke
og ligge med min kone?” (2 Sam 11,11). Til slutt tyr David til et “fjernstyrt” drap for
å dekke over synden.
Det er nesten ufattelig at David, som hadde fått så mye av Gud, kunne synke så
dypt. Hva er advarselen til oss i denne historien?
I en av de mørkeste stundene i Davids liv er det godt nytt. Gud sender sin profet.
Natan og David kjente hverandre godt. Natan hadde allerede snakket med David om
hans planer om å bygge et tempel (2 Sam 7). Men nå har profeten et annet oppdrag.
Hvorfor tror du Natan forteller en historie i stedet for å gå rett på sak? Les 2 Sam
12,1–14.
Natan visste hva han skulle si, og han sa det slik at David forsto det. Han fortalte en
historie som gjeteren David kunne forholde seg til. Han kjente Davids sans for rett
og galt. Man kan vel si at Natan la en felle og at David gikk rett i den.
Når David uten å vite det uttaler sin egen dødsdom, sier Natan: “Du er mannen”
(2 Sam 12,7). Det er mange måter å si “du er mannen” på. Man kan rope det, man
kan vifte med en anklagende finger i ansiktet på den andre, eller man kan uttrykke
omsorg. Natans ord må ha vært milde. I det øyeblikket må David ha følt den smerten
Gud må føle når et av hans barn bevisst overtrer hans vilje. Det skjedde noe med
David.
Hvorfor svarer David: “Jeg har syndet mot Herren” og ikke “jeg har syndet mot
Batseba” eller “jeg er en morder” (2 Sam 12,13; se også Sal 51,6)?
David innså at synd, som gjør oss urolige til sinns, først og fremst er en fornærmelse
mot Gud. Vi skader oss selv, vi påvirker andre. Vi fører skam over vår familie eller
menigheten. Men vi sårer også Gud og driver en ny spiker i bjelken på Golgata som
peker mot himmelen.
“Profetens irettesettelse gjorde et dypt inntrykk på David. Hans samvittighet ble
vakt, og han så sin skyld i all dens heslighet. Sinnet var tynget av anger når han stod
for Herrens ansikt. Med skjelvende lepper utbrøt han: ‘Jeg har syndet mot Herren.’
All urett mot andre faller tilbake på Gud. David hadde begått en stor synd både mot
Uria og Batseba, og dette smertet ham dypt. Men hans synd mot Gud var uendelig
mye større.” – Alfa og Omega, bind 2, side 296 [PP 722].
Etter at David har avsagt dom over seg selv (2 Sam 12,5–6), viser Natan ham hvor
stor synden var. David er sønderknust og bekjenner sin synd. Natan forsikrer ham at:
“Så har også Herren tatt bort din synd” (2 Sam 12,13) og at han er tilgitt. Vi behøver
ikke vente på Guds tilgivelse. David behøver ikke vise sin oppriktighet før han får
tilgivelse.
Likevel sier Natan, som alt har forutsagt følgene av Davids synd i 2 Sam 12,10–
12, at barnet vil dø.
Hva vil det si at Gud hadde tatt bort Davids synd? Ga han kongen blanke ark?
Glemmer alle alt om det? Les 2 Sam 12,10–23 mens du tenker på dette spørsmålet.
David må også ha lurt på dette da han så verden rakne rundt seg – barnet dødt, ufred
i familien (historiene om Amnon og Absalom er eksempler på ekte familieproblemer),
en usikker fremtid. Men til tross for hans synd, som gikk ut over uskyldige
mennesker som Uria og den nyfødte, begynner David å forstå at Guds nåde dekker
over dette og at alle syndens følger en dag vil være borte. I mellomtiden kan han
finne hvile for sin dårlige samvittighet i Guds nåde.
Hva føler David er hans virkelige behov? Hva lengter han etter? Les Sal 51,3–8.
I Sal 51 åpner David seg og bekjenner sine synder. Hans rop om barmhjertighet taler
til Guds evige kjærlighet og store medfølelse. Han tørster etter fornyelse.
Når vi tenker på hva hvilen i Jesus koster, må vi først innse at vi trenger hjelp
utenfra. Vi er syndere og trenger en frelser, vi innser vår synd og roper til den eneste
som kan vaske, rense og fornye oss. Når vi gjør det, oppmuntres vi av dette: Her er
en horkar, en manipulator, en morder og en som brøt minst fem av de ti bud, og han
roper om hjelp – og gjør krav på løftet om Guds tilgivelse.
Er det håp for deg hvis Gud tilgav David for det han gjorde?
Etter å ha tilstått sin synd uten å bagatellisere den, ber David til Gud. Hva ber han
om? Les Sal 51,9–14.
Davids ord om renselse med isop ga mening for den som hadde besøkt helligdommen.
Han viste til de rituelle renselsene i Moseloven (3 Mos 14,4) og innså kraften i
et offerlam som en dag ville komme for å ta bort verdens synd.
David ber også om “fryd” og “glede”. Er ikke det litt vel frimodig i lys av hans
store synd?
Denne omskrivingen kan være nyttig: “Si at jeg er tilgitt så jeg kan komme inn i
helligdommen igjen og høre gleden og fryden fra dem som tilber deg.”
Da Adam og Eva syndet, skjulte de seg for Guds ansikt (1 Mos 3,8). Hvorfor tror du
Davids bønn er så annerledes, selv etter hans synd? Les Sal 51,13,14.
David ønsker ikke å måtte leve borte fra Gud. Han innser at han er maktesløs uten
Den hellige ånd. Han vet at han kan falle i en ny synd like lett som han syndet med
Batseba. Selvtilliten er knust.
David forstår at fremtidige seire ikke vil komme fra ham selv, de kommer fra Gud
når han er helt avhengig av ham.
Et seirende kristenliv dreier seg ikke bare om oss. Det dreier seg om Jesus. Vi
lengter etter å se hans ansikt, vi ønsker hans Ånd og hans frelsesglede. Vi innser
behovet for fornyelse og en ny start. Vi trenger hans hvile – at Gud skaper på ny.
Skapelsens hvile er ikke langt fra tilgivelse. “Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg
en ny og stødig ånd” (Sal 51,10) bruker ord fra skapelsen. I GT er det bare Gud som
kan “skape” (bara’) – og når vi er skapt på ny, kan vi hvile.
Hvorfor nøler du hvis du ikke har opplevd den fryd og glede det gir å bli satt fri
fra en dårlig samvittighet? Hva kan du lære av denne historien hvis det er skyld
som hindrer deg?
Det mest naturlige for oss etter å ha slitt oss gjennom et pinlig nederlag og opplevd
tilgivelse, er kanskje å prøve å glemme at hendelsen har skjedd. Det kan være vondt
å bli minnet om nederlag.
Hva vil David gjøre med sin vonde opplevelse? Les Sal 51,15–21.
Når en vase faller og går i stykker, sukker vi og kaster bitene. I Japan har de kunstart
som heter kintsugi og er der man gjenskaper ødelagt keramikk. Et edelt metall, som
flytende gull eller sølv, brukes til å lime sammen de ødelagte bitene, slik at det som
var ødelagt, blir vakkert og verdifullt.
Hver gang Gud tilgir våre overtredelser og gjenskaper oss, blir noe forandret.
Guds tilgivelse limer sammen det som er ødelagt, og de synlige bruddene kan peke
på hans nåde. Vi kan bli Guds høyttalere. “Så skal min tunge juble over din rettferd”
(Sal 51,16). Vi prøver ikke å reparere eller forbedre oss selv (ikke engang trinnvis).
Vår ødelagte ånd, vårt sønderknuste hjerte, er takk nok for Gud – og de er lysstråler
som andre kan se omgi oss. Vår opplevelse av å bli tilgitt tiltrekker andre som søker
tilgivelse.
1 Joh 1,9 er en kort oppsummering av Sal 51. David vet at “Gud, du forakter ikke
et knust og nedbrutt hjerte” (Sal 51,19), og Johannes forsikrer oss om at “dersom
vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og
renser oss for all urett” (1 Joh 1,9). Vi kan ta Gud på ordet.
David kunne ikke rette opp den enorme skaden han hadde påført sin familie. Han
måtte leve med følgene av det han hadde gjort. Men likevel visste han at han var
tilgitt. Han visste at han i tro måtte stole på at Guds sanne lam en dag ville komme
og stå i hans sted.
Hvordan kan du lære å anvende løftene i 1 Joh 1,9 i ditt liv? Hvordan får du det
etter å ha gjort det og vet at løftet også gjelder deg?
“Davids anger var oppriktig og dyptfølt. Han forsøkte ikke å pynte på det han hadde
gjort, og han bad ikke om å bli spart for straffedommen som truet. … Han følte
avsky for sin synd. Det var ikke bare tilgivelse han bad om, men et rent hjerte. …
I Guds løfter til botferdige syndere fant han bevis for at Gud ville tilgi og ta imot
ham på ny: ‘For slaktoffer ønsker du ikke; kommer jeg med brennoffer, vil du ikke ha
det. Nei, offer for Gud er en knust ånd. Et hjerte som er brutt og knust, ringeakter du
ikke, Gud.’ Sal 51,18–19.”
David hadde falt, men Gud reiste ham opp igjen. … Men David ydmyket seg
og bekjente sin synd, mens Saul avviste irettesettelsen og i stedet forherdet seg.
Denne erfaringen i Davids liv … utgjør et av de tydeligste eksempler på den kamp
og fristelse som mennesker blir utsatt for. Videre er den et eksempel på sann anger
… Gjennom alle tider har … tusener av Guds barn, som er blitt forledet til synd …
blitt minnet om hvordan Gud godtok Davids oppriktige anger … og som i likhet med
David ydmyker seg og angrer, kan være sikker på at det finnes håp.
Den som i tro tar imot Guds løfter, vil få tilgivelse. Herren vil aldri vise bort et
eneste menneske som angrer oppriktig.” – Alfa og Omega, bind 2, side 300 [PP 725]
Forslag til samtale
Hvordan kan vi finne balansen mellom å innse at synden bor i oss og at vi
trenger tilgivelse, og samtidig leve som Guds tilgitte barn?
Hvorfor er all synd egentlig synd mot Gud? Hva vil det si å synde mot Gud?
Hva kan vi si til en som ikke tror, men sliter med uskyldige menneskers lidelser,
så som Uria eller den nyfødte sønnen til David og Batseba? Hvordan
forklarer vi Guds kjærlighet og rettferdighet i en slik situasjon? Hvordan kan
det være nyttig å se det hele i lys av den store konflikten?
Hvorfor har Bibelen brukt to hele kapitler på historien om David og Batseba?
Hva skal denne historien være godt for?
Tenk over den kjensgjerning at synd skiller oss fra Gud, slik Sal 51,13–14 sier.
Hvordan har du opplevd at dette har skjedd? Hvordan har du det? Hvordan
forklarer du denne atskillelsen for en annen, og hvorfor det er så ubehagelig?
Hvorfor er løftet om nåde den eneste løsningen?
Jeg vokste opp i en småby, men det var ikke trygt. Det var så mye narkosalg og alkohol der at
jeg ikke kunne gå trygt hjem fra bussholdeplassen. Kanskje var det derfor mor og tante tok
meg ut av skolen og sendte meg på privatskole.
Først prøvde de å komme inn på skole i New Mexico, men der var det enten venteliste eller
de manglet internat. Noen slektninger hadde barn på Holbrook Seventh-day Adventist School i
Arizona, og dit ble jeg sendt.
Jeg begynte i niende klasse i august 2010. Det var tungt å være hjemmefra. Jeg klarte det
meste, men bibeltimene var en utfordring. Jeg hadde gått i kirke, men ikke lært å lese Bibelen.
Det var flaut ikke å kunne lese Bibelen på en kristen skole. Men etter hvert lærte jeg om Jesus og
tok imot ham.
Fire år senere var jeg ferdig på Holbrook og gikk to år på college, men så ble jeg opptatt av
andre ting og glemte både Jesus og adventismen.
Mens jeg var hos en venn i Texas fikk jeg høre at tante, som var som en mor for meg, lå på sykehus
i Phoenix. Jeg fløy hjem til Arizona og fikk besøke henne før hun døde noen dager senere.
Da hun var død, rømte jeg hjemmefra, tilbake til Texas. Men jeg var ikke lykkelig. Da en venn
fra Holbrook fortalte om en jobb på skolen, grep jeg sjansen. Jeg arbeidet tett sammen med elevene
og trivdes veldig godt. Året etter ba skolen meg koordinere stipendene. Mitt liv er forandret
på så mange vis etter at jeg kom tilbake. Det føles fantastisk å være omgitt av kjærlighet.
Takk for gavene trettende sabbat for tre år siden som satte fart i planene for et nytt idrettsbygg
og helsesenter ved Holbrook Seventh-day Adventist Indian School. Offeret dette kvartalet vil bidra
til å ferdigstille andre fase av senteret, der skolen vil arbeide med å forebygge fedme, hjertesykdom,
diabetes, depresjon og selvmord hos barn og unge blant indianerne.
Du kan laste ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.