“Vær nå ikke nedslått og anklag ikke dere selv fordi dere solgte meg. Det var
for å berge liv at Gud sendte meg foran dere” (1 Mos 45,5).
En mann var blitt anklaget for å ha forgrepet seg seksuelt på en kvinne. Hun plukket
ham ut under en identifikasjonsparade. Bevisene tydet på at han var uskyldig, men
kvinnen var skråsikker på at “Johnny” var den skyldige.
Johnny satt inne i 14 år for noe han ikke hadde gjort. Først da DNA-bevis frikjente
ham, skjønte kvinnen, Joan, sin forferdelige tabbe.
Hun ville møte Johnny da han ble løslatt. Hva ville han som hadde lidd så mye,
gjøre når han sto ansikt til ansikt med kvinnen som hadde ødelagt livet hans?
Hun satt og ventet på at han skulle komme. Da han kom og de så hverandre i
øynene, brast Joan i gråt.
“Johnny lente seg bare frem og grep hendene mine. Han så på meg og sa: ‘Jeg
tilgir deg.’ Jeg kunne ikke fatte det. Her var den mannen jeg hadde hatet, og som jeg
bare ville skulle dø. Men her sto han og fortalte meg som hadde gjort ham så stor
urett, at han tilgav meg? Først da begynte jeg å forstå hva nåde er. Og først da begynte
jeg å finne legedom og sann hvile.”
Denne uken skal vi se på tilgivelsen og hva den kan gjøre for rastløse menneskehjerter.
Til slutt gikk det bedre for Josef. Han kommer ikke bare ut av fengselet, han blir
statsminister i Egypt etter å ha tolket faraos drømmer (1 Mos 41). Han er gift og har
to barn (1 Mos 41,50–52). Forrådskamrene i Egypt er fulle, og den profeterte hungersnøden
har begynt. Og en vakker dag dukker brødrene hans opp.
Les om Josefs første møte med brødrene i 1 Mos 42,7–20. Hvorfor legge en så intrikat
plan? Hva ville Josef med dette første møtet?
Josef hadde makten og kunne uten videre ha tatt hevn på brødrene. I stedet er han
bekymret for familien der hjemme. Han er urolig for faren sin. Var han fortsatt i
live, eller hadde den dysfunksjonelle familien blitt en familie uten patriark? Og hva
med broren Benjamin? Som farens favoritt var Benjamin nå i samme posisjon som
Josef hadde vært. Hadde brødrene overført sjalusien til Benjamin? Nå kan Josef vise
omsorg for disse sårbare menneskene i familien sin.
Å praktisere bibelske prinsipper i våre relasjoner betyr ikke at vi kan eller bør
godta misbruk. Alle er dyrebare i Guds øyne. Jesus led på korset for hver enkelt av
oss.
Hvorfor tar Jesus misbruk eller forsømmelse av andre så personlig? Les Matt
25,41–46.
Vi er alle kjøpt med Jesu blod, og juridisk sett er vi hans. Den som øver vold, angriper
Jesu eiendom.
Seksuelt misbruk og emosjonell eller fysisk vold hører ikke hjemme i familien.
Og det er ikke en privatsak som skal løses internt. Det er nødvendig med hjelp og
inngripen utenfra. Hvis du eller noen i familien din blir mishandlet, må du søke hjelp
hos en fagperson som du stoler på.
Hvilke bibelske prinsipper må du anvende på vanskelige familieforhold?
Josef har tilgitt brødrene. Vi vet ikke når han tilga dem, men det gikk nok lang tid
før de dukket opp. Josef ville neppe ha blitt noen suksess i Egypt hvis han ikke
hadde tilgitt, for sinne og bitterhet ville ha gnagd på sjelen og skadet forholdet til
Gud.
Flere studier av overlevere etter tragedier har pekt på at tilgivelse var en nøkkelfaktor
for å finne helbredelse og lappe sammen livet for mennesker som hadde
opplevd de grusomste lidelser. Uten tilgivelse er vi fremdeles et offer. Tilgivelsen har
mer med oss selv å gjøre enn med den som har gjort oss urett.
Josef har tilgitt brødrene sine, men han er ikke villig til å la familieforholdene
fortsette der han forlot dem: i den tørre brønnen i Dotan. Han må se om noe har
endret seg.
Hva overhører Josef? Les 1 Mos 42,21–24. Hva finner han ut om brødrene sine?
All kommunikasjon har foregått med tolk, og derfor er Josefs brødre ikke klar over
at han forstår dem. Josef hører brødrenes tilståelse. De hadde tenkt at de ville bli fri
for Josefs sladring til faren når de kvittet seg med ham. De tenkte at de slapp å høre
om drømmene hans eller se ham sole seg i rollen som fars yndling. Men i stedet for å
finne hvile, har de i alle år vært plaget av dårlig samvittighet. Ugjerningen deres har
gjort dem hvileløse og gitt dem en lammende frykt for Guds straff. Josef synes synd
på dem. Han gråter for dem.
Josef vet at hungersnøden vil vare i flere år ennå, og forlanger at de tar med
Benjamin neste gang de kommer etter korn (1 Mos 42,20). Han beholder også Simon
som gissel (1 Mos 42,24).
Når han ser at Benjamin lever, holder han en fest som åpenlyst favoriserer Benjamin
(1 Mos 43,34) for å se om den gamle sjalusien lever i dem. Brødrene viser ingen
tegn på å være sjalu, men Josef vet hvor listige de kan være. De hadde tross alt lurt
en hel by (1 Mos 34,13), og han skjønner at de må ha løyet om hans skjebne for sin
egen far (1 Mos 37,31–34). Så han planlegger en større prøve (se 1 Mos 44).
Les 1 Mos 45,1–15. Hva sier dette om hvordan Josef hadde det med brødrene og
tilgivelsen han hadde gitt dem? Hva bør vi lære av denne historien?
Tilgivelse er vilje til å gi slipp på retten til å være sint, fordømme og ta hevn over
en en som handler urettferdig. Familieterapeuten Marilyn Armor arbeidet med
overlevende etter Holocaust for å finne ut hva overleverne hadde gjort for å forstå
det de hadde vært utsatt for. Hun skriver: “Hele tanken om tilgivelse er en målrettet
handling fra offerets side. Det er ikke noe som bare skjer.”
Tilgivelse betyr ikke at udåden ikke får følger. Tilgivelse betyr ikke at overgriperen
får fortsette sitt voldelige mønster. Tilgivelse er å overlate vårt sinne og ønske
om hevn til Gud. Ellers vil sinnet, bitterheten, harmen og hatet gjøre det som denne
personen eller personene gjorde mot oss enda verre.
Hva gjør det for oss når vi tilgir andre? Tenk på Matt 18,21–35.
En av nøklene til å lære å tilgi er å forstå hva vi er tilgitt i Kristus. Vi har alle syndet,
ikke bare mot andre mennesker, men også mot Gud.
All synd er synd mot vår Herre og skaper, men i Jesus kan vi få tilgivelse for
disse syndene, ikke fordi vi fortjener det (det gjør vi ikke), men på grunn av Guds
nåde mot oss. Når vi har forstått den sannheten, når vi kan gjøre denne tilgivelsen til
vår egen, når vi selv kan oppleve Guds tilgivelse, kan vi begynne å gi slipp og tilgi
andre. Vi tilgir ikke fordi den andre fortjener det, men fordi det er det vi har mottatt
fra Gud og det vi trenger selv. Og hvor ofte fortjener vi egentlig tilgivelse?
Josef ga familieforholdet en ny sjanse. Han bar ikke nag, han terpet ikke på fortidens
urett.
Det er nesten umulig å begynne på nytt i en familie når alle har blitt eksperter på
å såre hverandre. Men det er ikke slik Josef reagerer. Det ser ut til at han vil legge
fortiden bak seg og komme videre. Hadde Josef vist en annen holdning, ville historien
ha fått en mindre lykkelig utgang.
“Salige er de som har fått sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult. Salig er det
mennesket som Herren ikke tilregner synd” (Rom 4,7–8). Hva sier Paulus om det
vi har fått i Jesus, og hva bør løftet få å si for vår holdning til dem som har gjort
oss ondt?
Skal jeg tilgi, må jeg først se at jeg har lidd overlast. Dette kan være vanskelig, for
iblant vil vi heller skjule våre følelser enn arbeide oss gjennom dem. Det er OK å
innrømme overfor Gud at man er sint. Bare les Salmene. Jeg kan gjerne fortelle Gud
at jeg ikke likte det som skjedde eller den måten jeg ble behandlet på og at det gjør
meg lei meg eller sint eller begge deler.
I Josefs historie ser vi at han gråter når han ser brødrene sine igjen og følelsene
fra fortiden kommer tilbake.
Hva sier Jesu ord på korset om tidspunktet for tilgivelse? Les Luk 23,34.
Jesus ventet ikke på at vi skulle be om tilgivelse. Vi behøver ikke å vente på at synderen
skal be om tilgivelse. Vi kan tilgi uten at den andre tar imot tilgivelsen.
Hva lærer Luk 6,28 og Matt 5,44 om hvordan vi skal være mot dem som sårer oss?
Både tilgivelse og kjærlighet begynner med et valg heller enn en følelse. Vi kan
velge å tilgi selv om følelsene ikke stemmer med beslutningen. Gud vet at valget er
umulig i egen kraft, men “alt er mulig for Gud” (Mark 10,27). Derfor skal vi be for
dem som har skadet oss. I noen tilfeller kan personen allerede være død, men vi kan
likevel be om evnen til å tilgi ham.
Det er ikke alltid lett å tilgi. Smertene og skadene som er påført oss, kan være så
ødeleggende at vi blir såret, lammet og knust. Helbredelsen vil komme hvis vi lar det
skje, for tviholder vi på bitterheten og sinnet, blir helbredelsen mye vanskeligere, om
i det hele tatt mulig.
Korset er det beste eksemplet på hva det kostet Gud å tilgi oss. Hvis Gud kan gjennomleve
det for oss enda han visste at så mange ville avvise ham, så kan også vi tilgi.
Hvem trenger du å tilgi – om ikke for personens egen skyld, så for din?
Josefs familie ankommer Egypt. Familien har ikke flere mørke hemmeligheter.
Brødrene må ha innrømmet at de solgte Josef da de forklarte faren at sønnen han
hadde trodd var død, nå var statsminister i Egypt.
Det er ikke alltid mulig eller klokt å ta opp igjen et forhold, men det betyr ikke at
vi ikke kan tilgi. Vi klarer kanskje ikke å klemme og gråte sammen, men vi kan gi
vår tilgivelse enten muntlig eller i et brev. Og så er det på tide å gi slipp på smerten i
den grad vi kan. Noe av smerten går kanskje aldri bort, men vi kan være på veien til
helbredelse.
Les1 Mos 50,15–21. Hva er Josefs brødre bekymret for, og hvorfor være bekymret
for det? Hva sier denne frykten om dem?
Brødrene hadde bodd i Egypt i sytten år nå (1 Mos 47,28), og likevel var de redde
for at Josef skulle ta hevn da Jakob døde. De innså hvor mye de hadde skadet Josef.
Han forsikrer dem om sin tilgivelse, nå etter farens død. Denne oppfriskningen var
sikkert bra både for Josef og brødrene.
Hvis såret er dypt, må vi nok tilgi mange ganger. Når minnene om det gale dukker
opp igjen, må vi straks gå til Gud i bønn og velge tilgivelsen enda en gang.
Les1 Mos 50,20. Hvordan er dette verset iallfall en delvis forklaring på at Josef
tilga brødrene?
Josef var sikker på at hans liv var et ledd i Guds store plan for å redde den da kjente
verden fra hungersnød, og dessuten å hjelpe familien hans å oppfylle Guds løfte om
å bli et stort folk. Vissheten om at Gud hadde overstyrt brødrenes ondskap til det
gode, hjalp Josef å tilgi.
Historien om Josef fikk en lykkelig utgang. Hvordan reagerer vi når slutten på en
historie ikke er like god? Eller kan man si, på lang sikt, at når den store konflikten
er slutt og alle spørsmål er besvart, så får alt en lykkelig slutt? Hvordan kan
dette håpet hjelpe oss å håndtere mindre gode avslutninger?
“På samme måte som Josef ble solgt til hedningene av sine egne brødre, ble Kristus
solgt til sine bitreste fiender av en av sine disipler. Josef ble offer for en falsk anklage
og kastet i fengsel på grunn av sin dyd. Kristus ble foraktet og forkastet fordi hans
rettferdige, selvfornektende liv var en refselse av synd. Han var ikke skyldig i noen
urett, men ble dømt etter utsagn fra falske vitner. Josefs tålmod og ydmykhet under
forfølgelse og urettferdig behandling, hans villighet til å tilgi og hans storsinn
overfor sine ondsinnede brødre er et forbilde på Frelserens holdning da han i taushet
utholdt gudløse menneskers ondskap og forakt. Det viser også hans tilgivende
sinnelag ikke bare overfor sine mordere, men overfor alle som kommer til ham for å
bekjenne sin synd og be om tilgivelse.” – Alfa og Omega, bind 1, side 228 [PP 239].
“Ingenting kan unnskylde et utilgivende sinnelag. Den som er ubarmhjertig mot
andre, viser derved at han selv ikke har fått del i Guds tilgivende nåde. I og med tilgivelsen
fra Gud blir hjertet til det villfarne mennesket trukket nær til det store hjertet
som en uendelig kjærlighet springer ut fra. En flom av guddommelig medlidenhet
flyter inn i synderens sjel, og fra ham strømmer den videre til andre. Den ømhet og
barmhjertighet Kristus har åpenbart i sitt eget dyrebare liv, vil også bli sett i livet hos
dem som får del i hans nåde.” – Ord som lever (2006), side 174, 175 [COL 251].
Forslag til samtale
Noen har sagt: “Å ikke tilgi er som å drikke gift mens man håper den andre
skal dø.” Hva betyr denne uttalelsen?
Hva var hensikten med alle de sinnrike planene Josef la før han avslørte hvem
han var? Hva gjorde dette for ham og brødrene?
Josefs bestyrer må ha vært involvert i noen av planene for Josefs brødre
(f.eks. 1 Mos 44,1–12). Hvordan reagerer de, som bare betrakter tilgivelsen?
“Gud leder aldri sine barn annerledes enn de selv ville velge å bli ledet hvis
de kunne se enden fra begynnelsen og oppdage den store hensikt de fullfører
som hans medarbeidere.” – Alfa og Omega, bind 4, side 189 [DA 224, 225].
Tenk på deg selv når du leser dette. Hvordan kan en slik forståelse hjelpe oss
å bearbeide mange av våre prøvelser og kamper?
Et misjonærbarn på 15 år fikk et uvanlig vennskap med en pensjonert misjonær på 77 år i Texas.
Vennskapet begynte da bestefar Bob fikk høre om guttens familie gjennom Misjonsnytt.
Guttens far var rektor og moren underviste på adventistenes skole på øya Ebeye, og bestefar Bob
ville gjøre noe for familien. Så hver måned sendte han pakker med leker, mat og skoleutstyr til
familien og andre misjonærer på øya.
Raijan var 13 da den første pakken kom. Familien knelte og takket Gud før de åpnet den. Men
før Raijan fikk leke med en ny leke eller smake på godbitene, måtte han skrive takkebrev til bestefar
Bob. Slik utviklet vennskapet seg. Bestefar Bob sendte pakker, og Raijan svarte per brev.
Det ble mange pakker og brev de neste tre årene. Raijan takket for pakkene og skrev om
skolen. Han sa han var redd døden, for en venn på skolen døde uventet. Da fikk Raijan sitt første
og eneste personlige brev fra bestefar Bob. Tre uker senere lå Bob på sykehus en stund før han ble
sendt hjem. Bestefar Bob stelte i stand åtte nye pakker som sønnen sendte etter at farens død.
Raijan skrev tilbake:
Kondolerer. Det var hardt å høre om bestefar Bobs død, selv om jeg visste at han ikke hadde
lenge igjen. Han hadde skrevet til meg at selv om det er trist at noen dør, så bør vi ikke være redd
døden, for Gud har overvunnet den. Han sa vi bør leve som om vi skulle dø i morgen, men også
forvente å leve 100 år til. Han sa jeg skulle gripe mulighetene som morgendagen bringer, men
også se hver dag som en ny sjanse til å vitne for Gud. Jeg er takknemlig for hans oppmuntring og
trøst, for nå sørger jeg mindre enn om han ikke hadde skrevet. Jeg kjente ham ikke personlig, men
han har oppmuntret meg til å være snill og god. Selv om jeg ikke får treffe ham her i livet, tror jeg
at jeg får se ham når vi en dag kommer til himmelen. Jeg kjenner ikke all din sorg, men jeg vet at
Gud forstår det vi gjennomgår og at vi kan finne trøst i ham.
Bestefar Bob var Robert McChesney, en tidligere misjonær som underviste i Zambia, Zimbabwe,
Indonesia og USA i 40 år. Han var far til redaktøren for Misjonsnytt.
Takk for misjonsgavene som støtter misjonsarbeidet på Marshalløyene og andre steder i verden.
Takk for at du vil gjøre litt ekstra for Guds verk.