Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt
livs vern, hvem skulle jeg frykte? ().
Mange av dem Jesus møtte, var syke, noen ganger dødssyke. De flokket seg om ham
for å finne legedom og hvile fra lidelsene sine. Og det fikk de alltid.
Noen ganger sa han bare ett ord, og de ble helt friske. Andre ganger tok han i de
syke, og de ble helbredet. Iblant sendte han dem bort, og helbredelsen fant sted mens
de gikk. Jesus helbredet menn, kvinner, barn, jøder, ikke-jøder, rike og fattige. De
verste tilfellene av spedalskhet og blindhet var ikke for vanskelige for ham. Faktisk
helbredet han også mennesker med den verste av alle “sykdommer” – døden.
Denne uken ser vi på to veldig ulike eksempler på helbredelse. I den ene var den
syke så syk at han ikke kunne komme til Jesus selv. Alle kunne se symptomene. I det
andre tilfellet var det ingen synlige symptomer. I begge tilfellene kom helbredelsen
til Guds tid og på hans måte.
Når vi ser på temaet hvile fra smerte og lidelse, vil vi også ta opp det spørsmålet
som alle har opplevd på et eller annet tidspunkt i kristenlivet. Hva skjer når bønnen
om helbredelse ikke får noe synlig svar?
Hvis det er noen gang vi trenger hvile, så er det når vi er syke. Vi trenger fysisk hvile
slik at kroppen kan sette inn immunforsvaret.
Ofte trenger vi mental hvile også. Noen ganger er det bare noe som ikke er
livstruende, som en forkjølelse eller migrene. Vi ligger der og prøver å la være å
tenke på alt det vi burde gjøre, men ikke kan.
Noen ganger kan det stå om livet, vi ligger våkne og er urolige for hva prøveresultatene
vil vise. Og vi begynner ofte å lure på hvorfor. Har en usunn livsstil endelig
innhentet oss? Var det de stoffene vi tok for 20 år siden? Var det de ekstra kiloene
vi har slept rundt på de siste årene? Straffer Gud oss for den hemmelige synden som
andre ikke vet om?
Les . Hva skjedde i dette tilfellet?
For den lamme i historien fantes det en åpenbar årsak. I Alfa og Omega, bind 4, side
223–227 [] får vi bakgrunnen. Han hadde gjort ting han ikke var stolt
av. Hans syndige liv hadde ført til sykdommen, og de åndelige ekspertene trakk en
rett linje fra årsak til virkning. Hans synd hadde påført ham sykdommen, og det var
ingen kur.
Denne holdningen er ikke sjelden. Vi er ofte besatt av hvem som gjorde det. Har
det skjedd en forbrytelse, må noen sone for den. Skjer det et uhell, må noen saksøkes.
Men den syke blir ikke frisk av at vi fordeler skyld.
Guds opprinnelige plan var fri for smerte, sykdom og lidelse. Sykdom kom ikke
til verden før synden gjorde sitt inntog. Det er derfor Gud gir oss retningslinjer for
helsen – slik at vi kan ha bedre livskvalitet nå. Men så lenge vi lever i en syndig
verden, har vi ingen garanti for god helse selv om vi følger aldri så mange helseprinsipper.
Heldigvis kan Gud gi oss hvile enten vi er syke eller friske, enten sykdommen er
selvforskyldt eller skyldes andres forsømmelse, genene eller bare er et resultat av at
vi lever i en syndig verden. Gud vet hvordan han kan gi oss hvile.
Når noen blir syke, har det ikke noe for seg å plassere skyld. Men hvorfor kan
det at man kjenner årsaken til en sykdom i visse tilfeller være et viktig skritt mot
legedom og restitusjon?
Den lamme ble heist ned foran Jesus, og alles øyne var rettet mot Jesus. Ville han
helbrede en åpenlys synder? Ville han irettesette mannen for sykdommen?
Hvordan helbreder Jesus den lamme? Hva er det første han gjør for den stakkars
mannen? Les .
Siden vi ofte ikke er klar over en sykdom før vi merker symptomene, tenker vi ofte
at sykdommen er symptomene. Vi tror helbredelse er å få symptomene til å forsvinne.
Jesu tilnærming til sykdom er en annen. Han kjenner roten til all lidelse og
sykdom og behandler roten først.
I den lammes tilfelle går Jesus rett til roten til det som plager mannen mest, i
stedet for først å behandle sykdommens åpenbare utslag. Skylden og atskillelsen fra
Gud tynger den lamme mer enn selve sykdommen. En som hviler i Gud, kan tåle den
fysiske lidelsen som måtte ramme ham vår syndige verden. Derfor går Jesus rett til
roten og tilbyr tilgivelse først.
De religiøse lederne blir bestyrtet når de hører Jesus uttale tilgivelsen. Jesus svarer
på deres stilltiende anklager med et spørsmål.
Les . Hva er Jesu utfordring til de skriftlærde? Hvilket problem tar han
egentlig opp?
Ord er ofte billige, men ikke når det er Gud som snakker. Alt ble til ved Guds ord
(). Vi kan ikke se tilgivelsen, men den koster. Tilgivelsen kostet Guds Sønn
livet på korset. Alt annet er underordnet. Jesus helbreder den lamme for å vise tilgivelsens
makt og realitet.
Gud vil helbrede innsiden først. Og noen ganger gir han oss fysisk helbredelse
straks, som med den lamme, men andre ganger må vi vente til oppstandelsens morgen.
Uansett vil Frelseren at vi skal hvile i vissheten om hans kjærlighet og nåde og
tilgivelse her og nå, midt i lidelsen.
Hvordan kan vi finne hvile og fred, også når våre bønner om helbredelse ikke blir
besvart?
Ifølge data fra Verdens helseorganisasjon (WHO) har verdens vanligste sykdom,
som rammer over tre hundre millioner mennesker hvert år, ingen åpenbare synlige
symptomer. Depresjon er den viktigste årsaken til funksjonshemning i hele verden
det bidrar sterkt til verdens sykdomsbyrde.
Dessverre snakkes det ofte ikke om depresjon i kristne kretser, for det kan betraktes
som et tegn på at man mangler tro. For skal ikke den kristne alltid være full
av glede og lykke og lignende følelser? Så er ikke depresjon et tegn på at noe er galt
med kristentroen?
De fleste vet at dette ikke stemmer. Selv trofaste kristne kan slite med depresjon
iblant, spesielt etter en traumatisk hendelse, og det er ikke noe tegn på svak tro eller
liten tillit til Gud. Man kan lese Salmene og se smerten, lidelsen og fortvilelsen hos
Guds trofaste.
Noen ganger overfaller en depresjon oss sakte og stille, og vi merker den først når
den strammer grepet. Andre ganger slår den til fort, etter en spesielt følelsesmessig
eller fysisk utmattende hendelse. F.eks. var profeten Elia helt utmattet, både emosjonelt
og fysisk, etter tumultene på Karmelfjellet.
I leser vi at Elia nettopp har sett Guds ild fare ned fra himmelen. Som
svar på bønn har han sett regn komme og gjøre slutt på en tre år lang tørke. Hvorfor
løper Elia sin vei etter Jesabels trussel? Les .
Elia har hatt et utmattende døgn. Dette, kombinert med en brå oppvåkning og en
dødstrussel, utløser en depresjon hos Elia.
Elia var også der da rundt 850 Baal-profeter ble hogd ned, noen av dem kan han
selv ha drept (). En slik hendelse kan lett føre til traumatisk stress hos
dem som enten ser den, eller enda verre, tar del i den.
Så Elia begynner å løpe for å komme bort. Noen ganger løper vi til kjøleskapet
og prøver å spise oss lykkelige igjen. Andre ganger prøver vi å sove bort emosjonell
utmattelse. Iblant ser vi etter et nytt forhold, en jobb eller et nytt sted i forsøket
på å komme bort. Og noen ganger begraver vi oss i mer arbeid, flere tidsfrister og
avtaler mens vi prøver å løpe fra det navnløse noe som tapper oss for glede og hvile.
Og mange bruker “medisiner” av et eller annet slag i et forsøk på å demme opp for
smerten. Men alt slikt bare maskerer symptomene, det løser ikke problemet, og ofte
blir det bare verre.
Elia er for trett til å løpe lenger. Og nå ber han igjen. Denne bønnen er veldig ulik
den troens bønn Gud besvarte på Karmelfjellet (), der prestene
og Baal-profetene, medlemmene av hoffet og vanlige folk var til stede. Dette er en
enkel, kort bønn, i ren fortvilelse.
I sier Elia at han ikke er bedre enn fedrene sine. Hva mente han?
Når Elia til slutt tier, velter skylden inn over ham og vil knuse ham. Han skjønner
at hans raske forsvinning har undergravd det som kunne ha blitt en stor anledning
til reformasjon i Israel. Han innser at han har skuffet dem som trengte ham. Og han
makter ikke å gjøre noe med det. I et smertefullt øyeblikk og vel vitende om folkets
historie, ser han seg selv slik han egentlig er.
Det kan bli vondt for noen hver av oss å se oss selv slik vi egentlig er. Vi bør være
glade for løftet om at enda så store syndere vi har vært, vil Gud se oss slik han ser
Jesus. Hva mer kan vi håpe på enn dette at vi i tro kan gjøre krav på Kristi rettferdighet?
(se .)
Likevel kan depresjoner suge oss inn i en mørk malstrøm av selvforakt. Og noen
ganger tenker vi at døden er eneste vei ut.
Det ser ut til at Elia tenkte slik. Det ble altfor mye for ham. Han sier: “Nå er det
nok, Herre! … Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine” ().
Men den store legen fordømmer ikke Elia. Gud forstår bedre enn vi hva vi hanskes
med når vi slåss med depresjon.
“I øyeblikket ser vi kanskje ikke noe særlig bevis på at Gjenløseren bøyer sitt
ansikt over oss i medfølelse og kjærlighet. Men det er likevel tilfelle. Vi merker
kanskje ikke hans synlige berøring, men hans hånd hviler likevel på oss i kjærlig og
medlidende ømhet.” – Veien til Kristus, side 114–115 [].
Gud vet og forstår at “veien blir for lang” () for oss, men noen ganger
må han vente til vi slutter å løpe. Da kan han gripe inn.
Folk som drukner, blir noen ganger så forvirret at de slår vilt om seg. Da må
badevakten trekke seg tilbake og vente til de ikke orker mer.
Hva kan du finne av håp og trøst i disse tekstene: ; ; ; ?
Gud vet at løpingen har gjort Elia trett. Han vet at Elia ikke bare er fysisk sliten, han
er også emosjonelt utmattet og bærer på en enormt mye skyld. Gud gir Elia hvile og
hvite ark, slik Jesus ga den lamme en ny start. Endelig kan han sove og hente seg
inn.
Vi tenker at dette må være slutten på historien, men nei. Guds hvile er ingen engangshendelse.
Å gå inn til Guds hvile handler om helbredelse – der man langsomt
avlærer negative tankemønstre og destruktive vaner. Gud helbreder ikke for fort.
Les . Hvor skal Elia nå, og hvorfor?
Etter hvilen løper Elia igjen. Men denne gangen gir Gud løpingen en ny retning. Han
vet at livet i vår verden kan utløse depresjoner. Han forstår trangen til å løpe, men
han gir løpingen en ny retning. I stedet for våre selvødeleggende mestringsmekanismer
vil han at vi skal løpe til ham. Og når vi begynner å løpe til ham, vil han lære
oss å lytte etter den “lyden av skjør stillhet” () som gir hvile.
Elia hadde ikke krefter til å løfte seg opp og ta reisen for å møte Gud. Men Gud
gir krefter til møtet, og han lover en bedre dag i morgen.
Da Elia lå under gyvelbusken og ville dø, trodde han at hans beste dager var bak
ham.
Les og . Hva lå foran Elia?
Gud visste at det kom bedre dager. Helbredelsen ville komme når profeten lærte å
avpasse seg etter Guds rytmer og ta imot hans hvile. Ennå var det konger som skulle
salves og en avløser som skulle finnes. Gud visste allerede om Elisja, som skulle bli
som en sønn for Elia. Gud visste at Elia igjen ville kalle ned ild fra himmelen
(). For Elia skulle det ikke bli noen fortvilet død under en gyvelbusk,
men en reise til himmelens hvile i ildvogn.
Hva kan historien om Elia si oss om hvorfor vi i Guds kraft må legge vinn på ikke
å gi opp, uansett hvor nedfor vi føler oss?
“Fordi forholdene stadig forandres, vil det også skje forandringer i vår erfaring. Ved
disse forandringer blir vi enten oppløftet eller nedtrykt. Men selv om forholdene
forandres så har de ingen makt til å forandre Guds forhold til oss. Han er den samme
i går, i dag og til evig tid, og han vil vi skal ha ubetinget tillit til hans kjærlighet.”
– Lys fra det høye, side 119 [].
“Fortsett med å se hen til Jesus mens du ber stille bønner i tro. Grip fatt i hans styrke
enten du har en tydelig følelse eller ikke. Gå fremover som om hver bønn er oppbevart
ved Guds trone og er blitt besvart av ham hvis løfter aldri svikter. Gå frem
mens du synger yndig for Gud i ditt hjerte selv om du føler deg nedtrykt av tyngsel
og bedrøvelse. Fordi jeg kjenner til det, sier jeg at lys vil komme. Vi skal bli fylt med
glede, og tåken og skyene vil forsvinne. Vi går fra mørket og de trykkende skyer
og inn i det klare solskinn av hans nærhet.” – På fast grunn, 2. bok, side 243 [].
Forslag til samtale
Det er ofte vanskelig å hjelpe en med psykiske lidelser eller depresjon.
Hvordan kan menigheten gjøre mer for dem som plages av depresjon?
Vi sliter ofte med å være åpen og ærlig overfor Gud. Bla gjennom noen salmer
og se hvor åpne og ærlige forfatterne var. Hvordan kan vi fremme en atmosfære
preget av åpenhet og ærlighet i vår menighet?
Bønn er ofte vanskelig når vi lider av depresjon. Snakk om betydningen av å
be for dem som ikke klarer å be for seg selv.
Hvorfor er det viktig å huske at tro ikke er følelser? Det at vi er deprimerte,
motløse, redde og bekymrede betyr ikke vi mangler tro eller tillit til Gud. Det
betyr bare at vi for tiden er deprimerte, motløse, redde og bekymrede, og det
har alle vært på et eller annet tidspunkt. Hvordan kan vi lære at det er viktig å
rekke ut hånden i tro, enda så vanskelig det kan virke i slike perioder.
Hvilket håp finner du i historien om den lamme, spesielt hvis en syndig livsstil
har påført deg sykdom og lidelse?
Forteller: Nunavut er det nordligste og største territoriet i Canada. Det er tynt befolket, med
tundra, høye fjell og landsbyer som bare kan nås med båt eller fly. Det er også en liten gruppe
adventister der. I dag snakker vi med en av dem. Hun heter Sakhile.
Sakhile: Jeg er gift og har to barn, en gutt og en jente. Jeg er sykepleier i hovedbyen i Nunavut,
Iqaluit, der det bor 8000 mennesker. For et år siden kom vi fra Pond Inlet, et lite sted med 1800
innbyggere langt nord i Nunavut.
Forteller: Det er mye hjemløshet og vold i hjemmet i Nunavut. Hva kan adventistene gjøre?
Sakhile: En del av tiden i Pond Inlet var vi de eneste adventistene der. Min mann arbeidet for
myndighetene, og jeg var sykepleier, så vi hadde viktige stillinger. Det gjorde det vanskelig å
vitne. Noen ville ta alt vi sa for god fisk, og vi ville ikke noen skulle si at vi brukte vår makt til
å prakke på andre vår tro. Så vi var forsiktige, men vi startet en fotballklubb for 9–12 år gamle
jenter. Den fikk en god innflytelse på lokalsamfunnet. Jentene fant mening idet de trente, spiste og
var venner. Vi lærte dem også å skaffe midler til klubben. Det var ikke bare jeg som bakte kaker
og solgte. De lærte å eie klubben, så de kunne fortsette uten oss.
Vi påvirket også miljøet gjennom mine barns venner. Vennene ba om å få komme til oss og
leke på fredagskvelder og lørdager. Da hadde vi våre sabbatsmøter og ba barna med på dem.
Forteller: Sammenlign Iqaluit og Pond Inlet.
Sakhile: Det er flere adventistfamilier i Iqaluit, og fellesskapet har gitt oss åndelig vekst. Jeg
kan ringe til andre medlemmer og be dem be for oss. Vi har et sikkerhetsnett. Her underviser jeg
juniorene i sabbatsskolen og planlegger å få barna med på å hjelpe de gamle og vise godhet mot
andre.
Forteller: Hva er din drøm for adventistmenigheten her?
Sakhile: Vi trenger et kirkebygg. Det vil gjøre det lettere å vitne. Da jeg besøkte Iqaluit for noen
år siden, hadde vi et sted til sabbatsmøter der vi serverte suppe til hjemløse gjennom uken. De
kunne også komme på sabbaten og være med på fellesmiddagen. Stedet vi leier nå, er for lite til
måltider. Bibelstudiet holder vi hjemme hos oss. Resten av barnesabbatsskolen møter i to andre
hjem. De voksne bruker det leide lokalet. Det ville være herlig å ha ett sted med plass til alle.
Forteller: En del av offeret dette kvartalet går til å åpne en kirke og et senter der de kan vitne for
Gud. Takk for at du planlegger å gi et godt offer 13. sabbat.