Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra
hele sitt arbeid, det som Gud hadde gjort da han skapte (1 Mos 2,3).
Hvem kan forestille seg hvordan skapelseshandlingene – lys midt i mørket, hav fulle
av liv, fugler som plutselig flyr omkring – må ha tatt seg ut? Og skapelsen av Adam
og Eva? Vi forstår ikke hvordan Gud gjorde det.
Men så, etter all denne aktiviteten vendte Gud oppmerksomheten mot noe annet.
Ved første øyekast virket det ikke så spektakulært som hvalenes ferd eller fuglenes
blendende fjædrakt. Gud skapte ganske enkelt en dag, den syvende, og så gjorde han
den spesiell. Allerede før vi raste av sted i vårt stressende liv, satte Gud en markør
som en levende huskelapp. Gud ville denne dagen skulle være en tid da vi stopper
opp og gleder oss over livet – en dag da vi skal være og ikke gjøre, da vi feirer den
gaven som er gress, luft, dyreliv, vann, mennesker og mest av alt: Skaperen av alle
gode gaver.
Denne invitasjonen skulle fortsette også etter at de to ble forvist fra Edens hage.
Gud ville sikre seg at innbydelsen kunne tåle tidens tann, så han vevde den inn i
selve tiden, helt fra første stund.
Denne uken vil vi studere Guds invitasjon til å gå inn til en dynamisk hvile om og
om igjen hver sjuende dag.
Gud var der i begynnelsen. Herren Gud talte, og det sto der. Lys skiller dag fra natt,
himmelen og havet kommer den andre dagen, det tørre land og vegetasjonen følger
den tredje. Gud legger rammene for tid og sted, og så fyller han det i de neste tre
dagene. Lys styrer himmelen om dagen og om natten. Den bibelske skapelsesberetningen
skiller seg fra historiene til de fleste gamle kulturer og gjør det klart at solen,
månen og stjernene ikke er guddommer. De kommer først inn i bildet den fjerde
dagen og er underlagt skaperens ord.
Moses’ beskrivelse av dag 5 og 6 (1 Mos 1,20–31) er full av liv og skjønnhet.
Fugler, fisk, landdyr – de fyller det rommet som Gud har forberedt.
Det er ikke noe hvilket som helst areal Gud har skapt, det er et fullkomment sted.
Jorden er full av skapninger. Som om det var refrenget til en sang, fortsetter Gud å si
at det var “godt” for hver dag som gikk.
Gud bøyer seg og former leiren. Menneskets tilblivelse i Guds bilde er en lekse i
fortrolighet og nærhet. Gud bøyer seg og puster liv i Adams nesebor, og han blir
et levende vesen. Evas tilblivelse av Adams ribbein er enda et viktig bidrag til
skapelsesuken. Ekteskapet er en del av Guds plan for menneskeheten – et hellig tillitsforhold
mellom ’ish og ’ishshah, “mann” og “kvinne.”
Når Gud ser på alt han har laget den sjette dagen, lyder refrenget annerledes:
“Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!” (1 Mos 1,31).
Tenk på hvor forskjellig Bibelens skapelsesberetning er fra det menneskene
lærer uten Guds ord. Hva burde dette si oss om behovet for å stole på Guds ord
for å forstå sannheten?
Skaperverket kan være “svært godt”, men det er ennå ikke fullført. Det ender med
Guds hvile og en spesiell velsignelse for den syvende dagen, sabbaten. “Gud velsignet
den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid,
det som Gud hadde gjort da han skapte” (1 Mos 2,3).
Sabbaten er en del av skaperverket. Ja, den er skaperverkets høydepunkt. Gud
hviler og skaper et rom for fellesskap der mennesket kunne ta en pause fra hverdagens
arbeid og hvile sammen med skaperen.
Dessverre kom synden inn i verden og forandret alt. Ikke noe direkte samfunn
med Gud lenger. I stedet fødsler i smerte, hardt arbeid, skjøre og dysfunksjonelle
forhold osv. – den lidelsens vei vi kjenner som livet i vår syndige verden. Men midt
i alt dette blir Guds sabbat ved som et varig symbol på vår tilblivelse og også håp og
løfte om vår gjenskapelse. Hvis de trengte sabbatshvilen før synden, trenger vi den
iallfall etter.
Mange år senere, da Gud setter sitt folk fri fra slaveriet i Egypt, minner han dem
om denne dagen.
Les
2 Mos 20,8–11. Hva sier dette om viktigheten av sabbaten når det gjelder
skapelsen?
Med denne befalingen minner Gud oss om vårt opphav. Vi er ikke et resultat av
kalde, blinde krefter. Nei, vi er skapt i Guds bilde. Vi ble skapt for å ha fellesskap
med Gud. Israelittene hadde blitt behandlet som slaver med liten verdi. På hver
sabbat skulle de huske hvem de egentlig var, vesener skapt i Guds bilde.
“Den var et minne om skapergjerningen og var derfor et tegn på Guds makt og kjærlighet.”
– Alfa og Omega, bind 4, side 237 [DA 281].
Tenk på hvor viktig læren om skapelsen på seks dager er. Hvilken annen lære er
så viktig at Gud sier vi skal bruke en syvendedel av livet, hver uke og uten unntak,
til å huske den? Hva bør dette si oss om hvor viktig det er at vi husker hvor vi
kommer fra, slik det er beskrevet i 1 Mos?
Etter 40 års vandring i ørkenen hadde det vokst frem en ny generasjon med vage
eller ingen minner fra Egypt. De hadde en helt annen livserfaring enn foreldrene.
Den nye generasjonen hadde vært vitne til foreldrenes gjentatte mangel på tro, og
derfor måtte også de gå omkring i villmarken mens foreldrenes generasjon døde ut.
De hadde helligdommen midt i leiren og kunne se skyen som varslet Guds
nærvær over tabernaklet. Når den flyttet seg, visste de at det var på tide å pakke og
bli med. Skyen ga skygge om dagen og lys og varme om natten og var en konstant
påminnelse om Guds kjærlighet og omsorg for dem.
Hvordan ble de minnet om sabbatshvilen? Les 2 Mos 16,14–31.
Disse versene viser at den syvende dag som sabbat kom før loven ble gitt på Sinai.
Hva skjedde?
Den maten Gud ga dem, minnet dem hver dag om at skaperen opprettholdt sitt
skaperverk. Gud tilfredsstilte deres behov. Hver dag var et mirakel da maten dukket
opp og forsvant med solen. Prøvde de å hamstre til neste dag, råtnet det og stinket,
men hver fredag var det nok til to dager, og det som skulle spises på sabbaten, var
mirakuløst ferskt og godt.
Nå hadde Israel helligdomstjenesten og alle lovene og forskriftene som står i
3 Mos og 4 Mos. Likevel kaller Moses dem sammen og gjentar historien deres og
repeterer lovene Gud har gitt (se 5 Mos 5,6–22).
Den nye generasjonen var endelig klar til å gå inn i løftets land. Israel var på nippet
til et lederskifte, og gamle Moses ville forsikre seg om at de husket hvem de var
og hva oppdraget gikk ut på. De måtte ikke gjenta foreldrenes feil. Og så gjentar han
Guds lover. De ti bud blir repetert, slik at denne generasjonen ikke skulle glemme
dem når de inntok Kanaan.
Jesu gjenkomst er aldri lenger borte enn øyeblikket etter at vi er døde. Derfor er
hans gjenkomst alltid nær, kanskje nærmere enn vi forestiller oss. Hvordan minner
sabbaten oss, ikke bare om hva Gud har gjort for oss, men hva han vil gjøre
for oss når han kommer tilbake?
Israel har slått leir på østsiden av Jordan. De hadde inntatt landene til kongen i Basan
og to amoritterkonger. Enda en gang kaller Moses Israel sammen og minner dem om
at pakten fra Sinai ikke bare gjaldt foreldrene deres, men også dem. Så gjentar han
de ti bud.
I 2 Mos 20,8 begynner budet med ordet “husk”. 5 Mos 5,12 begynner med “gi
akt på”. Ordet “husk” kommer litt senere i selve budet (5 Mos 5,15). I dette verset
skal de huske at de var slaver. Denne generasjonen har vokst opp som frie, men de
ville ha blitt født til slaveri om det ikke hadde vært for den mirakuløse redningen.
Sabbatsbudet skulle minne dem om at den Gud som var aktiv i skapelseshistorien,
også var aktiv i utfrielsen: “Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og
utstrakt arm” (5 Mos 5,15).
Denne sannheten passer til israelittenes omstendigheter da de for andre gang sto
på grensen til løftets land fire tiår etter at den første generasjonen hadde sviktet. De
var like lite i stand til å erobre dette landet som forfedrene hadde vært til å rømme
fra Egypt. De trengte denne Gud som griper inn med “sterk hånd og utstrakt arm”.
Sabbaten er i ferd med å anta en ekstra dimensjon. Israel skal holde sabbatsdagen
fordi Gud er frigjøringens Gud (5 Mos 5,15).
Selvfølgelig er skapelsen ikke langt borte i 5 Mos 5 heller, men motivasjonen er
en annen. På en måte er Israels frigjøring fra Egypt utgangspunktet for en ny skapelse,
ikke ulik den i 1 Mos. Israel er Guds nye skaperverk (se også f.eks. Jes 43,15).
Og siden utgangen fra Egypt er et symbol på frihet fra synd, det vil si gjenløsning,
kan sabbaten både være symbol for skapelse og gjenløsning. Så sabbaten peker
mot Jesus, vår skaper og vår løsningsmann.
Les Joh 1,1–13. Hva sier disse versene om Jesus som vår skaper og
løsningsmann?
Gud befaler sitt folk å holde sabbatsdagen. Budet om å huske sabbaten står sammen
med budene om ikke å drepe og stjele, selv om Bibelen ikke gir oss detaljer for hvordan
vi skal holde den.
Hvilken atmosfære bør vi skape og fremme på sabbaten? Se Sal 92 og Jes 58,13.
Fordi sabbatshelligholdelse betyr å feire skapelsen og gjenløsningen, bør den være
en dag med glede i Herren og ikke en mørkets dag.
Det å huske sabbaten begynner ikke på den syvende dagen. Slik den første sabbat
var høydepunktet i skapelsesuken, slik bør vi “huske sabbatsdagen” hele uken og
planlegge så vi kan legge til side ukens arbeid og “holde den hellig” når den kommer.
Nøkkelen er å forberede seg bevisst i løpet av uken, spesielt på forberedelsesdagen
(Mark 15,42) eller fredagen. Det gir økt glede når forventningen bygges opp
til denne helt spesielle dagen.
Hvilken viktig side av sabbatshelligholdelsen fremheves i 3 Mos 19,3?
Sabbatshelligholdelse betyr også å pleie forholdet til familie og venner. Gud gir tid
til mer samvær med familien, og det inkluderer hvile også for tjenerne og familiens
dyr (se 2 Mos 20,8–11). Sabbat og familie hører sammen.
Mens hvile og familietid er viktige prinsipper, betyr sabbatshelligholdelse også
deltakelse i tilbedelsen av Gud sammen med menighetsfamilien. Jesus deltok i og
ledet gudstjenester mens han var på jorden. (se 3 Mos 23,3; Luk 4,16 og Hebr 10,25.)
Vi kan ha det travelt gjennom uken, men innerst inne lengter vi etter sann sabbatshvile,
ekte fellesskap med skaperen. Når vi husker å legge vekk arbeidsukens plikter
og planlegger å ha tid med Gud og pleie våre relasjoner, kan vi komme inn til sabbatens
rytme og hvile.
Hvordan har du opplevd sabbaten og de velsignelsene som kan komme av å
holde sabbaten? Hvordan kan du gjøre den til mer av den hellige tiden den er
ment å være?
“Gud ga mennesket et minnesmerke over sin skaperakt for at de skulle se ham selv
gjennom det verk han hadde gjort. Sabbaten representerer en særskilt befaling til oss
om å få øye på skaperens herlighet gjennom skaperverket. … På den hellige hviledagen
framfor alle andre dager burde vi studere budskapene Gud har gitt oss i naturen.
… Idet vi søker nær til naturens hjerte, trer Kristus nær til oss og taler til hjertene
våre om sin fred og kjærlighet.” – Ord som lever (2006), side 13 [COL 25, 26].
“En av de viktigste grunnene til at Herren utfridde Israel fra slaveriet i Egypt, var
at de kunne holde hans hellige sabbat. … Moses og Aron må ha fornyet læren om
sabbatens hellighet, for farao klaget på dem: ‘Og dere vil få dem til å legge ned
arbeidet!’ 2 Mos 5,5 Dette tyder på at Moses og Aron startet en sabbatsreform i
Egypt.
“Overholdelsen av sabbaten skulle imidlertid ikke være en feiring av slaveriet i
Egypt. Overholdelsen til minne om skapelsen skulle også omfatte en glad påminnelse
om den befrielsen fra religiøs undertrykkelse i Egypt som gjorde det vanskelig å
holde sabbaten. På samme måte skulle befrielsen fra slaveriet for alltid tenne varme
følelser for de fattige og undertrykte, de farløse og enkene.” – Tilleggsnotat i From
Eternity Past, side 549.
Forslag til samtale
Noen kristne, også noen adventister, mener teistisk evolusjon er en rimelig
forklaring på skapelsen. Hvordan viser sabbaten at teistisk evolusjon og
syvendedags-adventisme er uforenlig? Hvilken hensikt har det å holde den
syvende dag hellig til minne om milliarder av år, spesielt når Guds ord sier
tydelig at den ble helliget etter de første seks skapelsesdagene?
Hva sier du til argumentet om at dagen ikke betyr noe så lenge vi har en hviledag
i uken? Eller hva sier vi til påstanden om at Jesus er vår sabbatshvile, og
det derfor ikke er nødvendig å ha noen hviledag?
Hvordan kan det å holde sabbaten hellig være en påminnelse om frihet og
frigjøring? Hvordan kan vi unngå at den blir en tvangstrøye?
Noen mener at det å holde den syvende dag som sabbat, er et forsøk på å
fortjene himmelen. Men hvor er logikken i å påstå at vi prøver å fortjene himmelen
ved å hvile på den syvende dag?
Lamphai og Veuy og seks barn hadde kommet som flyktninger til USA fra Laos. De hadde
kjørt over 2000 km fra California til Nebraska for å finne arbeid et sted hvor de tok inn folk
med lite engelskkunnskaper. To venner hjalp med kjøringen, for Lamphai hadde nettopp kjørt
opp. Men jobbene var tatt. Nå satt de midt i USA med seks barn, uten hjem og arbeid, og de
kunne lite engelsk.
De to vennene kunne ikke bli med lenger. Men Lamphai og mannen fikk høre om muligheter
for jobb i Holland i Michigan 1200 km borte. Lamphai tok sjansen på amerikanske motorveier og
stolte på Gud på den 12 timer lange turen. Mannen kjørte foran i flyttebilen med to av barna og
alt de eide. Hun kom etter med fire barn i bilen.
Det gikk fint til Chicago. Der ble Lamphai sittende fast i trafikken og mistet lastebilen av syne.
Hun var helt forvirret av alle veiene og stoppet ved en bensinstasjon. Verken hun eller Veuy hadde
mobiltelefon. Hun kunne ikke få tak i ham og ante ikke hvordan hun skulle finne frem til bestemmelsesstedet.
Bare Gud kunne hjelpe nå. Hun var glad misjonærene hadde undervist dem om Gud
i flyktningleiren. Hun ba sammen med de fire barna.
Da de åpnet øynene, så de en vennlig mann som kom mot dem. “Skal vi se,” sa han. “Du leter
vel ikke etter Veuy, mannen din?”
“Jo,” sa hun forbauset og tenkte: Hvordan vet den fremmede hva mannen min heter?
“Sett dere inn i bilen og følg meg,” sa mannen og satte seg i bilen sin. “Vi skal nok finne ham.”
Lamphai gjorde det og fulgte ham ut på veien og gjennom et virvar av veier i Chicago til hun
plutselig så Veuys lastebil rett foran dem.
Hun og barna ble så glade. De ville takke den snille fremmede, men han var borte. Bilen hadde
forsvunnet før de rakk å vinke til ham.
Familien kom trygt frem til Holland i Michigan der Veuy og Lamphai fikk arbeid på et båtbyggeri.
De begynte å komme i adventistkirken der, og snart fikk de med seg nye laot-venner.
Menigheten ga den lille gruppen et rom der de kunne tilbe på sitt eget språk. Gruppen vokste,
og i dag har de sin egen kirke der Lamphai forteller folk om den Gud som sendte en engel til en
bensinstasjon så hun skulle finne veien.
Det har blitt flere laot-menigheter i divisjonen etter offeret 13. sabbat i 2011. Med offeret
denne 13. sabbaten kan du bidra til at slike grupper får pastorer og ressurser. Takk for at du planlegger
å gi et godt offer 13. sabbat.
Du kan laste ned bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq.