Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet (1 Joh 4,8).
5. Mosebok oppsto ikke i et vakuum. Som alt i livet eksisterer boken i en sammenheng,
og som med alt i livet, er denne sammenhengen viktig når vi skal forstå hva
boken betyr og hva formålet med den er.
Mye historie gikk forut – en historie som ikke bare forklarte omstendighetene,
men verden og miljøet som skapte konteksten. Det er vanskelig å forstå en vindusvisker
uten bilen som sammenheng, og det ville være vanskelig å forstå 5. Mosebok uten
sammenhengen boken oppsto i.
Noen hadde lest Leo Tolstojs Krig og fred – omtrent 1500 sider på bare tre dager.
På spørsmål om hva boken handlet om, svarte leseren: «Den handler om Russland.»
Å dekke flere tusen års historie i ett studium før vi kommer til 5. Mosebok, er å gjøre
noe av det samme. Men ved å se på høydepunktene kan vi få den sammenhengen
som er nødvendig for å forstå boken, som er så rik på «sannhet for vår tid».
1 Joh 4,8 sier at «Gud er kjærlighet.» Det er tre enkle ord, men tanken bak dem er
så dyp at vi knapt fatter hva de innebærer. De sier ikke at Gud elsker, eller at Gud
åpenbarer kjærlighet, eller at Gud er en åpenbaring av kjærligheten, men at Gud er
kjærlighet. Er kjærlighet – som om kjærlighet er essensen av Gud. Som mennesker
med begrensede ressurser å forstå virkeligheten med, kan vi ikke fullt ut fatte hva
«Gud er kjærlighet» betyr.
Men vi kan forstå nok til å vite at det er godt nytt. Hvis det i stedet hadde stått
«Gud er hat» eller «Gud er hevngjerrig» eller «Gud er likegyldig,» kunne denne
åpenbaringen om ham ha gjort oss urolige.
Og sannheten at «Gud er kjærlighet» hjelper oss å forstå at hans styre gjenspeiler
denne kjærligheten. Kjærlighet gjennomsyrer kosmos. Gud elsker oss, og vi skal
også elske Gud (se 5 Mos 6,5; Mark 12,30).
Men kjærligheten må være uten forbehold for å være kjærlighet. Gud kan ikke
tvinge kjærligheten, for da er det ikke kjærlighet. Så da Gud skapte fornuftsvesener i
himmelen og på jorden med evnen til å elske, var det fare for at de ikke ville gjengjelde
hans kjærlighet. Noen gjorde det ikke – og den store konflikten begynte.
Hvorfor gir disse tekstene bare mening i lys av den frihet og risiko som er forbundet
med kjærlighet? (Jes 14,12–14; Esek 28,12–17; Åp 12,7).
Esek 28,15 viser at selv om engelen Lucifer var et fullkomment vesen skapt av en
fullkommen Gud, ble det funnet urett hos ham. Ikke fordi han var skapt med slik
urett i seg. Lucifer ble skapt med evnen til å elske, men han hadde moralsk frihet, og
til tross for alt han hadde fått, ønsket han mer. Det ene førte til det andre, til det ble
krig i himmelen.
Noen steder kan du kjøpe robothunder, som gjør som du sier, aldri griser til
teppet og ikke tygger på møblene. Men kan du få et meningsfylt forhold til
denne «hunden»? Så hvorfor ville Gud ha vesener som kunne gjengjelde hans
kjærlighet?
De fleste har hørt at et eple falt i hodet på Isaac Newton, og så oppdaget han tyngdekraften.
Det viktige er ikke om et eple virkelig falt i hodet på ham. Nei, det er at
Newton hadde innsikt til å forstå at den samme kraften som slapp eplet (tyngdekraften),
også holdt månen i bane rundt jorden og jorden i bane rundt solen, og så
videre.
Dette var viktig fordi folk i årtusener hadde trodd at lovene som styrte himmellegemene,
var forskjellige fra lovene som styrte jorden. Newton viste at det var feil.
Og selv om Newtons bidrag gjaldt naturlovene, gjelder det samme prinsippet
moralloven. Den samme kjærlighetens iboende frihet som førte til Lucifers fall i
himmelen, førte også til menneskets fall på jorden.
Les1 Mos 2,16–17 og 1 Mos 3,1–7. Disse versene er om fullkomne mennesker i et
fullkomment miljø og skapt av en fullkommen Gud. Hvordan åpenbarer de sannheten
om kjærlighetens iboende frihet?
Etter syndefallet gikk det fra vondt til verre, til Gud så at «alt de ville og planla i sitt
hjerte, var ondt, dagen lang» (1 Mos 6,5). Til slutt ble det så ille at Gud ødela verden
med en syndflod – og vi fikk en slags ny skapelse. Men historien om Babelstårnet
(1 Mos 11,1–9) viser at menneskene fortsatt ville trosse Gud. «Da tårnet var delvis
ferdig, ble en del av det tatt i bruk som bosted for konstruktørene. Andre deler ble
innredet og utsmykket og deretter innviet til avgudene. Folket frydet seg over sin
fremgang. De priste sine guder av gull og sølv og satte seg opp mot himmelens og
jordens hersker.» – Alfa og Omega, bind 1, side 99 [PP 119]. I tillegg til å forvirre
språket deres, spredte Gud dem ut over jorden.
Tenk over hva du tenker gjennom dagen. Hva sier det om ditt eget hjerte?
Abram (senere Abraham) dukker først opp i slektstavlen i 1 Mos 11, rett etter omtalen
av Babel.
Les1 Mos 12,1–3, Guds kall til Abram. Hvordan forstår vi i dag det Gud lovet å
gjøre gjennom Abram, når vi ser tilbake på korset og evangeliets utbredelse?
Lenge etter dette viste Paulus til Abrahams kall da han avslørte kjetteriet blant
galaterne. Han skrev at det var et uttrykk for det Gud alltid hadde ønsket: å gi verden
evangeliet. «Så forstår dere at det er de som tror, som er Abrahams barn. Skriften
forutså at Gud ville rettferdiggjøre hedningene ved tro, og den forkynte på forhånd
dette gode budskapet til Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes. Derfor blir de
som tror, velsignet sammen med den troende Abraham» (Gal 3,7–9).
Abrahams kall står i 1 Mos 12. Mye av boken handler om hans etterkommere,
som gjorde store feil og skapte den ene skakkjørte familien etter den andre. Men
gjennom dem skulle løftet likevel til slutt bli oppfylt og nå et viktig punkt da Moses
ble kalt.
LesApg 7,20–36, der Stefanus skildrer Moses og utgangen fra Egypt. Hvordan
passer dette med Guds opprinnelige løfte til Abraham?
I en verden preget av uvitenhet, vranglære og mangel på kunnskap om sannheten
(ikke så ulikt vår tid?) kalte Herren sitt folk ut av Egypt. Han ville ikke bare bevare
kunnskapen om sannheten, om ham, Jahve, og frelsesplanen, men også spre kunnskapen
til resten av verden.
Hvordan ser vi adventister oss selv i forhold til resten av verden? Hvilke paralleller
er det mellom oss og det gamle Israel? Og hvilket ansvar legger dette på hver
enkelt av oss?
Utgangen med alt den innebar, fra blodet på dørstolpen i Egypt til dramaet ved
Rødehavet, var litt av en opplevelse! Det må ha gjort inntrykk på dem som gjennomlevde
alt. (Og Gud vil dømme dem rettferdig, de som døde, fra de førstefødte i
Egypt til soldatene på havets bunn.) «Dere har sett hva jeg gjorde med egypterne, og
hvordan jeg løftet dere på ørnevinger og bar dere hit til meg» (2 Mos 19,4).
Hvorfor gjennomførte Herren denne redningsaksjonen ved å ta et folk ut av et annet
folk, eller, som Moses uttrykte det: «Eller har noen gud prøvd å komme og hente
seg et folk ut fra et annet folk, ved prøvelser og tegn, ved under og krig, med sterk
hånd og utstrakt arm og store, skremmende gjerninger? Alt dette så du at Herren
deres Gud gjorde for dere i Egypt» (5 Mos 4,34).
Les2 Mos 19,4–8. Hvorfor kalte Herren folket ut av Egypt?
Så enkelt var det! Gud kalte dem ut, etterkommerne av Abraham, Isak og Jakob. Og
med dem opprettet han sin pakt, og de skulle være «min dyrebare eiendom framfor
alle andre folk; for hele jorden er min» (2 Mos 19,5). Dette forholdet var viktig for
pakten.
Men tanken om en «dyrebar eiendom» (segullah) kunne lett misforstås (og slik
ble det). Folket var ikke noe spesielt, hellig og rettferdig i seg selv. Utvelgelsen skyldtes
Guds nåde og sannhetene han hadde gitt dem – sannheter som de skulle leve
etter, og som de som et «kongelig presteskap» skulle spre til verden.
Gud ga dem da også noen av bestemmelsene i pakten, deres del av avtalen, for
å si det slik, de ti bud (2 Mos 20), og så ble pakten stadfestet. Etter at Moses hadde
stenket blodet fra offerdyrene over det nye alteret, «tok han paktsboken og leste den
høyt for folket». Igjen sa folket at de ville rette seg etter den.
«Da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han
blodet … og stenket både på bokrullen og på hele folket og sa: Dette er paktens
blod; denne pakten har Gud fastsatt for dere» (Hebr 9,19–20). Hva betyr blodet,
og hvorfor er det så viktig, også for oss?
«Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre.» (2 Mos 19,8; se også 2 Mos 24,3; 2 Mos
24,7). Folket mente det sikkert hver gang de lovte dette, men deres handlinger motsa
deres ord gang på gang. Selv om de var det utvalgte folket og frivillig hadde inngått
pakten med Herren, holdt de ikke sin del av avtalen.
Hva var det springende punkt for Israel når det gjaldt pakten? (2 Mos 19,4–5).
Kallet om å adlyde Gud, å holde hans lov, var ikke mer lovtrelldom da enn nå (se
Matt 7,24–27; Joh 14,15; Jak 2,20; Rom 6,11–12), men like fullt holdt ikke israelittene
sin del av avtalen.
De falt fra allerede ved Sinai-fjellet (se 2 Mos 32,1–6). Utroskap var mer regelen
enn unntaket, og i stedet for å gå inn i løftets land, gikk de rundt i ørkenen i 40 år.
Les4 Mos 14,28–35. Hvordan ble folket straffet da de ikke ville stole på det Gud
hadde bedt dem om å gjøre?
Både da og nå skyldes ulydighet ikke bare direkte opprør, men mangel på tillit til det
Gud har sagt. Det som gjorde synden enda mer avskyelig, var at alle disse menneskene
hadde «sett min herlighet og sett de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og
som likevel har satt meg på prøve for tiende gang» (4 Mos 14,22). Til tross for alt de
hadde sett og opplevd, ville de likevel ikke adlyde Herren og innta landet, enda han
hadde lovt at de ville klare det (4 Mos 13–14).
Tenk på det faktum at ulydighet ofte kommer av mangel på tillit til Guds ord til
oss. Hvorfor er dette sant, og hvordan kan vi lære å stole mer på Gud?
Du finner en dyp og gjennomtenkt studie av den store konflikten ut fra tanken om
Gud som kjærlighet i John Peckhams Theodicy of Love: Cosmic Conflict and the
Problem of Evil (Grand Rapids, 2018).
«Kort sagt hevder jeg at Guds kjærlighet (riktig forstått) står i sentrum for en
kosmisk diskusjon og at Guds forpliktelse på kjærligheten er en moralsk tilstrekkelig
grunn til at Gud tillater det onde, med viktige konsekvenser for forståelsen av Guds
forsyn slik det opptrer innenfor det jeg kalle paktsregler.» – John C. Peckham, Theodicy
of Love: Cosmic Conflict and the Problem of Evil (Grand Rapids , 2018), side 4.
«Bestemmelsen om at Israel ikke skulle komme inn i Kanaan på førti år, var
en bitter skuffelse for Moses og Aron, Kaleb og Josva. Likevel aksepterte de Guds
avgjørelse uten å mukke. Men de som hadde klaget over Guds handlemåte og gitt
uttrykk for at de ville dra tilbake til Egypt, gråt og sørget fordi de gikk glipp av
de velsignelsene de hadde ringeaktet. Tidligere klaget de uten grunn. Nå hadde
de virkelig noe å gråte for. Hvis de hadde sørget over sin synd da de ble gjort
oppmerksom på den, ville denne dommen aldri ha blitt uttalt over dem. Men nå
sørget de over straffen. Sorgen var ikke uttrykk for virkelig anger, og derfor ble
heller ikke dommen omgjort.» – Alfa og Omega, bind 1, side 365 [PP 392].
Forslag til samtale
Drøft spørsmålet om fri vilje og kjærlighet. Hvorfor må kjærlighet gis fritt for
å være kjærlighet? Var kjærligheten verdt det i lys av all lidelsen og ondskapen
i verden?
Hva er da lovtrelldom når lydighet er så viktig i hele Bibelen? Hva kan forvandle
et forsøk på å være trofast mot Gud og hans ord og bud til lovtrelldom?
Drøft spørsmålet på slutten av tirsdagsavsnittet om parallellene mellom det
gamle Israel og adventistkirken. Hva er disse parallellene, og hvorfor angår
de oss?
Jeg var krokmann på byggeprosjekter i Mongolia. En høy kran løftet tingene på plass, og jeg
tok dem av kroken. En dag var jeg nesten ferdig i fjerde etasje da kroken slo meg ned av muren.
Jeg husker jeg traff bakken. Så besvimte jeg.
Sykehuset var langt borte, så en lege så til meg. Jeg våknet senere på dagen og fikk vite at
benet var brukket og ryggraden skadet. «Vi kan ikke få deg til sykehus på grunn av skadene,» sa
legen.
Mongolia var ikke så høyt utviklet den gang som nå og manglet godt medisinsk utstyr. Legen
sa bare at ryggen var brukket. Jeg lå til sengs i to år og kunne ikke røre meg. Imens begynte mine
åtte barn å gå på møter som noen fremmede holdt. Nå vet jeg at de ba for meg. Jeg ble bra veldig
fort.
Jeg ble sterkere og begynte å få fysioterapi. Jeg fikk tau og vekter over sengen og begynte å
trene. Barnas bønner hjalp. Snart humpet jeg rundt med en stokk. Barna mine var aktive i Adventistkirken
og likte å synge der. Jeg likte det også. Etter som jeg lærte mer, sluttet jeg å drikke. Min
kone og jeg ble døpt og tatt opp i Adventistkirken.
Flere år etter at jeg kunne gå igjen, fikk jeg smerter i begge beina. Jeg ble redd for å bli lam
igjen. Legen undersøkte meg og ble alvorlig. «Du må opereres, men det er risikabelt,» sa han. Familien
måtte underskrive på at de ikke ville holde sykehuset ansvarlig hvis operasjonen gikk galt.
Vi ba mye. Pastoren ba for meg. Jeg tror det var derfor operasjonen gikk godt. Jeg fikk komme
hjem etter en uke.
I dag har jeg det fint. Hele familien er kristne, og jeg innbyr mine venner til kirken også. Noen
har kommet, men ingen har tatt imot Jesus ennå. Det bekymrer meg ikke, for Gud kan nå dem.
Han nådde meg i sykesengen. Jeg skal bare innby dem, det er opp til Den hellige ånd å overbevise.
I det siste har jeg innbudt flere venner, og jeg håper de kommer.