Husk det, og glem aldri hvordan du vakte Herren din Guds harme i ørkenen.
Helt fra den dagen du gikk ut av Egypt og til dere kom til dette stedet, har dere
stadig gjort opprør mot Herren (5 Mos 9,7).
To ord går igjen i Bibelen: husk og glem. Begge gjelder noe som skjer i vårt sinn.
Begge er verb, og de er motsetninger: å huske er ikke å glemme, og å glemme er
ikke å huske.
Gud ber ofte folket om å huske alt han har gjort for dem: å huske hans nåde og
godhet mot dem. I mye av GT sier profetene at folket ikke må glemme det Herren
hadde gjort for dem. Men de skulle heller ikke glemme hva deres kall var og hva
slags mennesker de skulle være som svar på det kallet. «Jeg minnes Herrens verk,
minnes dine under fra gammel tid» (Sal 77,12).
Er det ikke det samme i dag? Det er lett å glemme hva Gud har gjort for oss.
Denne uken skal vi se på dette prinsippet i 5. Mosebok, at vi ikke må glemme, men
huske Guds vei med oss.
Første gang ordet «husk» opptrer i Bibelen, er i 1 Mos 9, da Gud fortalte Noah at han
ville sette regnbuen på himmelen som et tegn på sin pakt med jorden, at han aldri
mer ville ødelegge jorden med en vannflom.
Les1 Mos 9,8–17. Hvordan brukes ordet «husk» her, og hva kan dette lære oss om
hvordan vi skal huske hva Gud har gjort for oss?
Selvsagt trenger ikke Gud regnbuen for å huske løftet og pakten. Han benyttet bare
et språk som mennesker kan forstå. Regnbuen er utspent for at vi skal huske Guds
løfte og pakt om ikke å ødelegge verden igjen med vann. Med andre ord skulle regnbuen
hjelpe folk å huske den spesielle pakten som Gud hadde inngått: hver gang de
ser regnbuen, skal Guds folk ikke bare huske Guds dom over verden for dens synd,
men også hans kjærlighet til verden og hans løfte om ikke å oversvømme den igjen.
Derfor ser vi her betydningen av å huske: huske Guds løfter, huske Guds advarsler,
huske Guds handlinger i verden.
Regnbuen på himmelen blir enda viktigere i dag når mange avviser tanken om at
det har vært noen verdensomspennende flom. Det er fascinerende at Ellen G. White
skrev at før flommen kom, hadde mange den samme ideen om at naturlovene var
konstante og utelukket muligheten for at en verdensomspennende flom noen gang
kunne skje. Hun skrev at de vise og kloke hevdet at naturens «lover er så grunnfestet
at ikke engang Gud selv kan forandre dem.» – Alfa og Omega, bind 1, side 74 [PP
97]. Før syndfloden hevdet folk altså at naturlovene tilsa at den ikke kunne komme,
og etter syndfloden sier folk at det aldri har vært noen syndflod fordi naturlovene
ikke tillater det.
Men i sitt ord fortalte Gud om syndfloden og ga verden et tegn, ikke bare på
syndfloden, men på hans løfte om ikke å sende enda en flom. Hvis vi husker hva
regnbuen betyr, kan synet av den forsikre oss om at Guds ord er pålitelig. Og hvis vi
kan stole på hans ord når det gjelder dette løftet, hvorfor ikke også stole på hans ord
i alle ting?
Neste gang du ser en regnbue, så tenk på Guds løfter. Hvordan kan vi lære å ha
tillit til løftene?
I 5 Mos 4 har vi lest de formaningene Herren ga sitt folk om deres privilegier som
Guds utvalgte folk. Han hadde reddet dem ut av Egypt «ved prøvelser og tegn, ved
under og krig, med sterk hånd og utstrakt arm og store, skremmende gjerninger? Alt
dette så du at Herren deres Gud gjorde for dere i Egypt» (5 Mos 4,34). Med andre
ord har Gud ikke bare gjort noe stort for deg, han gjorde det på måter som skulle
hjelpe deg å huske, og aldri glemme, hvilke store ting han hadde gjort.
Les5 Mos 4,32–39. Hva sa Herren de skulle huske, og hvorfor var det så viktig å
huske det?
Moses peker tilbake gjennom historien, helt til skapelsen, og spør om noe noen gang
har blitt gjort for noen som det som ble gjort for dem. Han ber dem granske selv og
se om noe slikt som det de opplevde, noen gang hadde skjedd før. Moses prøvde å
få dem til å innse hva Herren hadde gjort for dem, og dermed hvor takknemlige de
burde være for hans mektige handlinger i deres liv.
Sentralt i disse handlingene var utfrielsen fra Egypt og det at han talte til dem på
Sinai slik at de fikk høre hans ord i ilden.
Les5 Mos 4,40. Hvilken konklusjon ønsket Moses at folket skulle trekke av ordene
om hva Gud hadde gjort for dem?
Herren gjorde ikke alt dette uten en hensikt. Han hadde utfridd sitt folk og holdt sin
del av pakten han hadde inngått med dem. De var utfridd fra Egypt, og i ferd med å
komme inn i løftets land. Gud gjorde sin del. De ble nå bedt om å gjøre sin del, som
ganske enkelt var å adlyde.
Hvordan representerer denne modellen frelsesplanen slik den kommer til uttrykk
i NT? Hva gjorde Jesus for oss, og hvordan skal vi svare på det han har gjort? (se
Åp 14,12).
Les5 Mos 4,9 og 5 Mos 4,23. Hva sier Gud de skal gjøre, og hvorfor er denne formaningen så
viktig for folket?
To verb dominerer begynnelsen av begge versene: «ta deg i vare» og «glem». Gud
sier: ta deg i vare så du ikke glemmer. Det vil si: Glem ikke hva Herren har gjort for
deg eller pakten han inngikk med deg.
Verbet «ta deg i vare», smr (som også brukes i en annen form i 5 Mos 4,9, oversatt
med «vokt deg vel»), forekommer i hele GT, og det betyr å «holde», «å våke», «å
bevare» eller «å vokte.» Det opptrer første gang i Skriften før synden, da Gud ba
Adam om å «passe» hagen han hadde gitt ham (1 Mos 2,15).
Men nå ba Gud folket, hver enkelt av dem (verbet står i entall), om å vokte seg
selv, så de ikke glemmer. Dette er ikke «glemme» som hukommelsestap (det kan
skje over generasjoner), men mer i betydningen å være slapp når det gjelder paktsforpliktelsene.
Det vil si at de skulle tenke på hvem de var og hva det betydde når det
gjaldt å leve for Gud, for andre hebreere, for de fremmede blant dem og for folkene
rundt dem.
Les igjen 5 Mos 4,9 (se også 6,7 og 11,19), men fokuser på den siste delen, om å
lære dem videre til barn og barnebarn. Hva ville det ha å gjøre med å hjelpe dem til
ikke å glemme?
Det er ikke tilfeldig at rett etter at Moses ba dem om ikke å glemme, ikke å la disse
tingene «forlate ditt hjerte», så ba han dem om å lære det videre til nye generasjoner.
Barna trengte å høre om disse tingene, men kanskje enda viktigere var det at ved å
fortelle og gjenfortelle historiene om hva Gud hadde gjort for dem, ville folket ikke
glemme hva dette var. Noen bedre måte å bevare kunnskapen om hva Herren hadde
gjort for sitt utvalgte folk, fantes vel ikke?
Hvordan har det å fortelle andre om din erfaring med Gud vært godt ikke bare for
andre, men også for deg? Hvordan har din fortelling om hans ledelse hjulpet deg
til ikke å glemme dette?
En som hadde jobbet ved generalkonferensen i 34 år, fortalte en historie om hvordan
han og hans kone landet på en flyplass for lenge siden og hadde mistet et kolli
av bagasjen. «Der ved bagasjebåndet og synlig for alle knelte vi og ba Gud om at
vi måtte få tilbake bagasjen.» Så sa han at mange år senere skjedde det samme: de
ankom flyplassen, men et kolli var ikke med. Han fortalte hva som skjedde videre.
«Slapp av,» hadde han sagt til sin kone, «forsikringen dekker det.»
Ha dette i mente når du leser 5 Mos 8,7–18. Hvilken advarsel gir Gud sitt folk, og
hva burde det også bety for oss i dag?
Se på hva trofasthet mot Herren ville føre til. Ikke bare ville de ha et godt og rikt
land, «et land der du ikke skal spise ditt brød i fattigdom og ikke mangle noen ting»
(5 Mos 8,9), men de vil bli rikt velsignet i landet: storfe og småfe, gull og sølv og fine
hus. De får alt det livet kan by på.
Men hva da? De ville møte den faren som alltid følger med rikdom og fysisk velstand,
at de glemmer at det er Herren «som gir deg kraft til å vinne rikdom»
(5 Mos 8,18).
Kanskje ikke med en gang, men etter som årene går og de får all den materielle
velstand de trenger, vil de glemme fortiden, glemme hvordan Herren hadde ført dem
gjennom «den store og uhyggelige ørkenen» (5 Mos 1,19) og tro at det var deres egen
kløkt og talenter som gjorde suksessen mulig.
Det var akkurat dette Herren advarte dem mot – og når man leser de senere
profetene,
er det akkurat dette som fant sted.
Moses sier at de midt i all velstanden må huske at det var Herren som hadde gjort
dette for dem og ikke la seg lure av de materielle velsignelsene han hadde gitt dem.
Århundrer senere advarte Jesus mot «rikdommens bedrag» i lignelsen om såmannen
(Mark 4,19).
Samme hvor mye penger og materielle goder vi har, er vi kjøtt og blod, og venter
på et hull i bakken. Hva burde dette fortelle oss om rikdommens farer, siden
rikdom kan få oss til å glemme vårt behov for den eneste som kan frelse oss fra
dette hullet i bakken?
Gjennom hele GT førte Herren folkets tanker tilbake til den mirakuløse utgangen
fra Egypt. Den dag i dag feirer jødene påsken til minne om det Gud gjorde for dem.
«Når dere så kommer inn i det landet Herren har lovet å gi dere, skal dere holde
denne skikken ved lag. Og når barna deres spør: Hva er dette for en skikk? skal dere
svare: Det er påskeoffer for Herren fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da
han slo egypterne, men sparte husene våre» (2 Mos 12,25–27).
I dag er påsken et symbol på den utfrielsen vi har i Kristus: «For vårt påskelam er
slaktet, Kristus» (1 Kor 5,7).
Les Ef 2,8–13. Hva får de hedningkristne beskjed om å huske? Hvordan er det en
parallell til det hebreerne fikk beskjed om å huske?
Paulus ville de skulle huske hva Gud hadde gjort for dem i Kristus, hva han hadde
reddet dem fra, og hva de hadde på grunn av Guds nåde mot dem. Som israelittene
hadde heller ikke de noe å rose seg av. Det var bare Guds nåde som gjorde dem til
dem de var i Kristus Jesus, en nåde de hadde fått selv om de hadde vært «uten del i
paktene og løftet».
Det er viktig at vi alltid husker og ikke glemmer hva Gud har gjort for oss i Kristus.
«Det ville være godt for oss å bruke en time hver dag til å meditere over Kristi
liv. I tankelivet burde vi gjenopplive hans liv steg for steg, og i fantasien holde fast
ved hver begivenhet, særlig de avsluttende scener. Når vi tenker på hans store offer
for oss, vil vi få en mer stabil tillit til ham, vår kjærlighet vil opplives, og vi vil bli
mer gjennomtrengt av hans Ånd.» – Alfa og Omega, bind 4, side 63 [DA 83].
«Gud viste stor nåde og barmhjertighet med sine feilende skapninger da han satte
den vakre regnbuen i skyen som en garanti for sin pakt med menneskene. Herren
sier at når han ser på regnbuen, vil han minnes pakten. Det betyr ikke at han ellers
kunne glemme den. Men han taler til oss i vårt eget språk for at vi bedre skal kunne
forstå ham. Det var Guds hensikt at når barn i senere slektledd spurte foreldrene
hva den vakre buen over himmelhvelvingen var til for, skulle de gjenta historien om
storflommen og fortelle barna at Gud selv hadde spent buen ut som en forsikring om
at vannet aldri mer skulle oversvømme i orden. Slik ville den vitne fra slekt til slekt
om Guds kjærlighet, og på den måten styrke menneskenes tillit til ham.» – Alfa og
Omega, bind 1, side 83–84 [PP 106].
Siden kristendommens begynnelse har det aldri vært en menighet som har opplevd
slik velstand som vi opplever i noen land i verden. Spørsmålet er: Hva er prisen? Slik
velstand må da påvirke vår åndelighet – og ikke til det bedre. Hvordan kunne den
gjøre det? Når har rikdom og materiell overflod fostret dyder som selvfornektelse og
selvoppofrelse? I de fleste tilfeller skjer det motsatte: jo mer mennesker har, desto
mer selvtilfredse blir de, og desto mindre tilbøyelige til å stole på Gud er de. Rikdom
og velstand er vel og bra, men det følger med mange åndelige snarer.
Forslag til samtale
Snakk om hvordan rikdom påvirker vår åndelighet. Hvordan kan de «med
penger» beskytte seg mot noen av de åndelige farene som rikdom kan føre
med seg?
Snakk om de avsluttende scenene i Kristi liv og hva de sier oss om Guds kjærlighet
til oss og hvorfor vi aldri må glemme denne kjærligheten. Hvilke andre
ting kan du tenke på som åpenbarer Guds godhet, og hvorfor vi alltid bør ha
dette for øye?
Selv om noen forskere sier at det ikke var noen verdensomspennende syndflod,
enda Bibelen, og regnbuen, sier at det var tilfelle, og noen hevder at det
heller ikke var noen skapelse på seks dager, slik Bibelen beskriver. Og den
syvende dag er et minne om den. Hva burde dette si oss om hvor stor og negativ
innvirkning kulturen kan ha på troen?
Som tenåring ville jeg bli misjonær. Men hvordan? Far døde da jeg var liten, og mor var den
eneste kristne jeg kjente. Resten av familien var sjamaner og tilba fedrenes ånder hjemme
i Sør-Korea. En dag fortalte mor om en professor som sender misjonærer til andre land og som
ville snakke med meg om mine drømmer.
Jeg avtalte et møte med professoren. Noen dager senere så jeg en gruppe tenåringer med
bokstavene SOS på T-skjortene sine. De inviterte meg til et studentmøte i en adventistkirke. Jeg
ble gladelig med.
Da pastoren fikk høre at jeg var kristen, spurte han hva jeg visste om sabbaten. Han forklarte
sabbaten for meg. Det talte til meg. Da ringte professoren, og jeg utsatte møtet vårt.
Den kvelden lærte jeg om sabbaten, Jesu gjenkomst, dommen, Guds frelse og den store konflikten.
Jeg var så glad. Jeg kom tilbake dagen etter for å lære mer. Da ringte professoren igjen.
Han ble sint da jeg fortalte at jeg studerte Bibelen i en adventistkirke. Han la ut om sin lære for
meg. Pastoren hørte noe av samtalen og sa professoren hørtes ut som en fra en gruppe som mener
at deres leder er Den hellige ånd selv. Det viste seg at det stemte, og at mor tilhørte den samme
gruppen.
Det gjorde meg trist at hun hadde prøvd å lure meg inn i denne gruppen. Jeg ba henne studere
Bibelen sammen med adventistpastoren, men hun ble sint og nektet.
Pastoren foreslo at jeg skulle studere ved Sahmyook Adventist University. «Der kan du studere
Bibelen og lede din mor til sannheten,» sa han.
Mor ble gradvis mildere stemt mens jeg studerte. Jeg fortalte henne det jeg lærte og la igjen
bibelstudier hjemme. Etter hvert så hun adventistprogrammer på YouTube og leste adventistblader.
Jeg fullførte mine studier i 2020.
Mors gruppe hadde en sammenkomst som ble en superspreder av koronaviruset og førte til et
av de verste utbruddene i Sør-Korea. Tusenvis av mennesker ble smittet, også mor. Hun kom seg
fort, men gruppens kirke ble stengt og møtene forbudt. Jeg tror Gud leder mor til større kunnskap
om seg selv.
Jeg liker Jesu ord: «Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem»
(Luk 19,10). Det er meg. Gud satte meg i kontakt med SOS-studentene og hjalp meg å se sannheten
om mor. «SOS» står for «Salvation, Only Jesus, Service» (frelse, bare Jesus, tjeneste). Jeg vil
bli SOS-misjonær til min mor og verden. Denne planen er svaret på min drøm.
So-hee er en av mange adventister fra Sør-Korea som brenner for misjon. Dette kvartalet kan vi
brenne for misjonen i Sør-Korea. En del av offeret 13. sabbat vil bidra til misjonssentre i to byer.