Han sa: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord
som kommer fra Guds munn (Matt 4,4).
NT er gjennomsyret av GT. De nytestamentlige forfattere siterte GT som en autoritativ
kilde. Jesus selv sa: «Det står skrevet» (Matt 4,4), som betyr: «Det står skrevet
i GT,» og han sa at «slik skulle skriftene oppfylles» (Mark 14,49) – altså skriftene i
GT. Og da Jesus møtte to disipler på veien til Emmaus, gjorde han ikke et mirakel
for å vise dem hvem han var. Nei, »han begynte å utlegge for dem det som står om
ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene» (Luk 24,27).
NTs forfattere benyttet hele tiden direkte sitater og allusjoner til fortellinger og
profetier i GT for å underbygge eller rettferdiggjøre sine påstander.
Og blant bøkene som ofte ble sitert eller henvist til, var 5. Mosebok, sammen med
Salmene og Jesaja. Evangeliene og Apostlenes gjerninger, brevene til romerne,
galaterne, korinterne, hebreerne, pastoralbrevene og Åpenbaringen, alle viser tilbake
til 5. Mosebok.
Denne uken skal vi se på noe av dette og hvilken sannhet for vår tid vi kan hente
hos dem.
LesMatt 4,1–11. Hvordan svarte Jesus på Satans fristelser i ørkenen, og hva kan vi
lære av hans svar?
Jesus diskuterte ikke med Satan. Han siterte ganske enkelt Skriften fordi den som
Guds ord er «levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd» (Hebr
4,12). Og alt han siterte var fra 5. Mosebok. Mens Jesus var i ødemarken, valgte han å
sitere tekster som også ble gitt til Israel da de var i ørkenen.
I den første fristelsen viste Jesus til 5 Mos 8,3. Moses hadde fortalt Israel hvordan
Herren hadde sørget for dem alle årene i ørkenen og gitt dem manna som en del
av deres videre utvikling, for Gud ønsket å gi dem åndelige lærdommer. Og en av
lærdommene var at «at mennesket ikke lever bare av brød; mennesket lever av hvert
ord som kommer fra Herrens munn». Gud ga deg fysisk mat, men han gir deg også
åndelig næring. Du kan ikke bare ta det ene uten det andre. Jesus brukte bildet om
brødet som en overgang til 5. Mosebok og til å irettesette Satan og den tvilen han prøvde å
så hos ham.
I den andre fristelsen går Jesus tilbake til 5 Mos 6,16, der Moses viste folket tilbake
til opprøret i Massa (se 2 Mos 17,1–7) og sa:
«Dere skal ikke sette Herren deres Gud på prøve, slik som dere gjorde ved
Massa». Om og om igjen hadde Gud vist dem sin makt og vilje til å sørge for dem,
men straks det kom problemer, ropte de: «Er Herren iblant oss eller ikke?» (2 Mos
17,7). Og det var den historien Jesus brukte til å irettesette Satan.
I den tredje fristelsen prøvde Satan å få Jesus til å bøye seg og tilbe ham. For en
åpenbaring av Satans vesen og hva han virkelig ønsket! I stedet for å diskutere, irettesetter
Jesus Satan og tyr igjen til Guds ord i 5. Mosebok, hvor Herren advarte sitt folk
om hva som ville skje hvis de falt fra og tilba andre guder: «Herren din Gud skal du
frykte, ham skal du tjene» (5 Mos 6,13), altså ham og ham alene.
Hvordan kan vi lære å hente mer kraft til vårt liv fra studiet av Guds ord, slik at vi
kan gjenspeile Jesu sinn mer og motstå Satans fristelser slik han gjorde?
I 5 Mos 10 gjengav Moses (igjen) Israels historie og brukte (igjen) disse historiene til
å oppmuntre sitt folk til trofasthet. Midt i denne formaningen sa han noe annet.
Les5 Mos 10,17–19. Hva er budskapet til folket, og hvorfor er dette budskapet
relevant for Guds kirke i dag?
Uttrykket «ikke gjør forskjell» er oversatt fra en hebraisk metafor: Det betyr bokstavelig
at han ikke «løfter opp ansikter». Dette mener man stammer fra en juridisk
sammenheng der dommeren eller kongen ser ansiktet til personen som er tiltalt, og
ut fra vedkommendes status (en viktig eller ubetydelig person), avsier dommeren
eller kongen en dom. I 5. Mosebok står det altså at Gud ikke behandler folk slik, til tross
for sin store kraft og makt. Han er rettferdig mot alle, uavhengig av status. Denne
sannheten kom til uttrykk i Jesu liv og hans behandling av selv de mest foraktede i
samfunnet.
Uansett hvor ulike omstendighetene var i hvert av disse tilfellene (i Ef ber Paulus
slaveeiere om å være forsiktige med hvordan de behandler slavene, i Rom taler han
om at når det gjelder frelse og fordømmelse, er det ingen forskjell på jøder og hedninger).
Begge steder går han tilbake til 5. Mosebok og tanken om at Gud «ikke løfter opp
ansikter». Og hvis Gud ikke gjør det, burde vi iallfall ikke gjøre det.
Spesielt Paulus gir oss en åpenbaring av evangeliet: vi er alle på samme plan,
samme hvem vi er når det gjelder status. Vi er syndere som trenger Guds frelsende
nåde. Og den gode nyheten er at vi blir frelst i Jesus Kristus uansett status.
Hvor ofte «løfter du opp ansikter», og hvorfor viser korset at denne holdningen
er synd?
Dessverre bruker noen dette brevet som rettferdiggjørelse for ikke å holde loven, de
ti bud. Dette sier de egentlig for å slippe å holde det fjerde budet, som om å holde
dette ene budet, i motsetning til de andre ni, er et uttrykk for den lovtrelldommen
Paulus hadde å gjøre med her.
Men Paulus talte ikke mot loven, og ingenting i avsnittet rettferdiggjør brudd på
sabbatsbudet. Nøkkelen finner vi i Gal 3,10, der han skriver at «de som holder seg
til lovgjerninger, er under forbannelse» og så siterer 5 Mos 27,26. Problemet er ikke
lydighet mot loven, men «å stole på loven» – et vanskelig, om ikke et umulig valg for
syndere som oss.
Paulus’ poeng er at vi ikke blir frelst ved lovgjerninger, men ved Kristi død for
oss, som tilregnes oss ved tro. Han understreker det Kristus har gjort for oss på korset.
Og som støtte for dette, viser han til 5. Mosebok igjen, denne gangen 5 Mos 21,23. I
likhet med Jesus sier Paulus «det står skrevet», som viser GTs autoritet, og så siterer
han en tekst som handler om en som har begått en stor forbrytelse og blitt henrettet,
for så å bli hengt på et tre, kanskje til skrekk og advarsel.
Men Paulus bruker det som symbol på Kristi stedfortredende død for oss: Kristus
kom under «forbannelse for vår skyld» ved at han tok lovens forbannelse, det vil
si døden som alle mennesker ville møte fordi alle har brutt loven. Men evangeliets
gode nyhet er at forbannelsen som skulle ha vært vår, ble hans på korset «så vi ved
troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om» (Gal 3,14).
«Ingen andre enn Kristus kunne løskjøpe menneskene fra lovens forbannelse og
igjen bringe dem i harmoni med himmelen. Han ville ta på seg skylden som synden
hadde forårsaket, en synd så anstøtelig for den hellige Gud at den måtte skille Faderen
fra Sønnen.» – Alfa og Omega, bind 1, side 43 [PP 63].
Tenk på hva du ville stå overfor hvis du skulle få en rettferdig straff for alt det
gale du har gjort. Hva burde din reaksjon være nå som Kristus har båret straffen
for alt det gale du har gjort, slik at du slipper å gjøre det?
Gud hadde ofte advart Israel om ikke å følge skikkene hos nabofolkene. Tvert imot,
de skulle være vitner for disse folkene (5 Mos 4,6–8). I 5 Mos 18,9–14 advarer Moses
dem igjen om disse skikkene, som var «avskyelige» for Gud (5 Mos 18,12). I den
sammenhengen sa han at de skulle være «helhjertet i forholdet til Herren din Gud»
(5 Mos 18,13).
Når det gjelder pakten på Sinai, taler Moses om hvordan israelittene, da Guds lov ble
åpenbart (2 Mos 20,18–21), ville ha Moses som mellommann mellom dem og Gud.
Det var da Moses lovet dem to ganger at Herren ville la det stå frem en profet som
Moses (5 Mos 18,15; 5 Mos 18,18). Sammenhengen viser at denne profeten blant annet vil være
mellommann mellom folket og Gud, slik som Moses.
Mange århundrer senere siterer både Peter og Stefanus teksten med tanke på
Jesus. For Peter var Jesus oppfyllelsen av det som var talt om ved hans «hellige profeters
munn» (Apg 3,21), og at lederne må adlyde ham og det han sier. Peter benyttet
altså denne teksten, som jødene kjente, og anvendte den direkte på Jesus. Tanken var
at de skulle angre det de hadde gjort mot ham (Apg 3,19).
Før Stefanus ble steinet, viste han også til dette løftet, og han sa også at det pekte
frem mot Jesus (Apg 7,37). Han sa at Moses hadde vært et bilde på Jesus. Stefanus
ville vise folket at Jesus oppfylte profetiene og at de måtte lytte til ham. Stefanus
ble anklaget for å «si spottende ord mot Moses og mot Gud,» (Apg 6,11), men han
forkynte Jesus som Messias, en direkte oppfyllelse av det Gud hadde lovet gjennom
Moses.
Hvordan viser disse versene oss hvor sentral Jesus var i hele Bibelen og hvorfor
vår forståelse av den må være Kristus-sentrert?
Hebreerbrevet var én lang formaning til jøder som trodde på Jesus. Og det oppmuntret
dem: Vær trofast mot Herren!
Denne trofastheten burde bunne i vår kjærlighet til Gud, den han er og hans
karakter og godhet slik det er uttrykt ved Kristi kors. Men iblant må mennesker bli
minnet om følgene av frafall. Vi må huske at hvis vi ikke tar imot det Jesus har gjort
for oss da han betalte straffen for våre synder, må vi bære straffen selv og ender opp
«der de gråter og skjærer tenner» (Matt 22,13) etterfulgt av evig utslettelse.
LesHebr 10,28–31. Hva sier forfatteren, og hvordan gjelder det også for oss?
For å oppmuntre jødekristne til trofasthet mot Gud, siteres 5. Mosebok, som er en tidligere
formaning til jødekristne om å være trofaste mot Gud! Brevet siterer 5 Mos 17,6:
en som ble regnet for verdig til døden, ville ikke møte døden før minst to personer
vitnet mot vedkommende.
Hebreerbrevet sier at hvis utroskap kunne føre til døden under den gamle pakt,
«hvor mye strengere straff synes dere ikke den fortjener som har trampet Guds Sønn
under fot, vanhelliget paktens blod som han selv er blitt helliget ved, og spottet
nådens Ånd?» (Hebr 10,29). Med andre ord: Du har mer lys og mer sannhet enn de
hadde, og du vet om Guds Sønns offer for dine synder, så hvis du faller fra, vil din
fordømmelse være større enn deres.
Så vender forfatteren straks tilbake til 5. Mosebok (32,35) for å underbygge argumentet.
Ut fra det de hadde fått i Kristus og kunnskapen om det han hadde gjort for dem,
vil Herren, som sa: «hevnen hører meg til» også dømme sitt folk for deres frafall
og utroskap. Han hadde tross alt dømt deres forfedre, som ikke var i besittelse av
det disse jødene hadde: den fulle åpenbaringen av Guds kjærlighet stilt til skue på
korset. Så Hebreerbrevet sier egentlig: Vær advart.
«Herren vil dømme sitt folk» (5 Mos 32,36, NKJV, men se 2011, o.a.). Hva er vårt
håp i dommen? (se Rom 8,1).
Slik GT siterer seg selv (f.eks. at noen av profetene siterer eller henviser til f.eks. tekster
fra Mosebøkene), er NT fullt av direkte sitater, henvisninger og hentydninger til
GT. Salmene, Jesaja og 5. Mosebok var blant de mest siterte. Ofte siterte også NTs forfattere
fra det vi kaller Septuaginta, iblant kalt «det greske GT», som var den tidligste
kjente greske oversettelsen av Bibelen. Mosebøkene ble oversatt i det tredje århundre
f.Kr., og resten av GT i det andre århundre f.Kr.
Man kan også lære mye om bibeltolkning ut fra hvordan NTs forfattere brukte GT.
Og noe av det første vi kan lære, er at de aldri tvilte på GTs ekthet eller autoritet.
Ingenting hos dem viser f.eks. tvil om troverdigheten av historiene fra GT, Adam
og Evas eksistens, syndefallet, syndfloden, Abrahams kall og så videre. Den slags
«lærdom» som setter spørsmålstegn ved disse tingene, er bare menneskers skepsis,
og det burde ikke finne grobunn i oss.
Spørsmål til drøftelse
Med tanke på alt lyset vi har fått: Hva burde det lære oss om det store ansvaret
vi har for å være trofaste mot sannheten?
Les 5 Mos 18,9–14 om igjen. Hvilke av disse «avskyelige skikkene» eksisterer
i dag, og hvordan kan vi unngå dem?
Hvorfor bør en kristen, som forstår Kristi død på korset, aldri «løfte opp ansikter»
(se mandagens avsnitt)? Hvordan kan vi gjenkjenne vår tendens til å
gjøre nettopp det? Og lurer vi ikke oss selv hvis vi nekter for at vi har iallfall
en snev av nettopp det? Hvordan kan korset kurere oss for denne feilen?
Denne fortellingen om Xiu-yue (68) i Nord-Taiwan gjenspeiler livet blant de innfødte i Taiwan.
For tre år siden gikk noe av offeret 13. sabbat til evangelisering blant de innfødte, og dette kvartalet
vil det bidra til å åpne tre innflytelsessentre for innfødte og andre i Taiwan. Takk for at du
støtter utbredelsen av evangeliet til alle folkeslag.
Jeg kan ikke kjøre bil eller sykle, så jeg tar drosje når jeg forlater byen og går i kirken på
hjemstedet mitt. Min mann, som ikke var adventist, var dårlig til bens og ble sint når jeg gikk
i kirken. En sabbat jeg kom hjem og ville gi ham lunsj, kastet han maten på gulvet. «Du bryr deg
bare om kirken. Du bryr deg ikke om jeg lever eller dør!» brølte han.
Jeg brydde meg om ham også, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det var som om fienden
angrep meg når jeg ville være tro mot Gud.
Min sønn ble alvorlig skadet under førstegangstjenesten. Mens jeg var borte og pleiet ham,
døde min mann plutselig. Jeg følte det var min skyld og kunne ikke be eller lese i Bibelen en hel
måned. Men så skjønte jeg at Gud hadde en plan for meg.
Jeg så også at han hadde en plan for landsbykirken vår. Den måtte pusses opp, og det ville
koste 100 000 taiwanske dollar. Det var et enormt beløp for oss i landsbyen, som tilhører atayalfolket.
Reparasjonene støtte på mange problemer. Et kvinnelig medlem måtte på sykehus, og da
mistet vi to verdifulle frivillige (hun og mannen hennes) samme dag. Så fikk vår eneste innleide
arbeider solstikk. Men han våknet til og gikk tilbake til arbeidet. Etter det mistet min bror motet
og tenkte vi hadde forregnet oss: «Vi klarer aldri å betale for dette,» sa han.
Jeg sa at han måtte ha tro og fortsette arbeidet. Det var et lavpunkt. Men så kom en mann fra
en annen menighet forbi. Han stoppet og tilbød seg å hjelpe oss med reparasjonene. «Livet er for
kort til å hindre en kristen fra en annen menighet i å arbeide for Gud,» sa han. Da det ble kveld,
ga han meg en pakke. «Jeg vil bidra,» sa han. Jeg åpnet og fant en haug med pengesedler: svimlende
6000 taiwanesiske dollar.
Da den innleide arbeideren fikk høre om gaven, ble han så rørt at han sa han ikke ville ha mer
betaling for arbeidet sitt. «Jeg vil arbeide gratis for kirken,» sa han.
Min bror var vitne til alt dette. Han gjenvant sin tillit til Gud og lovpriste ham.
Det har gått seks år, og restaureringen av kirken er ikke ferdig, men jeg tror Gud vil ta seg av
sin menighet og sitt folks behov. Det gjør han alltid. Be for oss!