Erkeengelen Mikael våget ikke å spotte og dømme djevelen den gang han lå i
strid med ham om kroppen til Moses. Han sa bare: Må Herren refse deg! (Jud 9).
Moses er den sentrale dødelige i 5. Mosebok. Hans liv, karakter og budskaper gjennomsyrer
boken. Selv om 5. Mosebok handler om Gud og hans kjærlighet til ‘am yisra’el,
«Israels folk», brukte Gud ofte Moses til å åpenbare denne kjærligheten og tale til
sitt folk.
Nå som vi kommer slutten av vårt studium av 5. Mosebok, er vi også ved slutten av
Moses’ liv.
«Moses visste at han skulle dø alene. Ingen jordisk venn ville få være hos ham
i hans siste stund. Det var noe ukjent og fryktinngytende han sto overfor, og som
han vek tilbake for. Det verste var at han skulle skilles fra det folket som han hadde
elsket og hatt omsorg for, det folket som han så lenge hadde knyttet sin interesse og
sitt liv til. Men han hadde lært å stole på Gud, og med usvekket tro overlot han seg
selv og folket i hans varetekt.» – Alfa og Omega, bind 2, side 69 [PP 470].
Moses’ liv og tjeneste hadde åpenbart mye om Guds karakter. Det gjør også hans
død og oppstandelse.
Gang på gang sørget Gud mirakuløst for israelittene. Uansett hvor ufortjent det var,
så strømmet Guds nåde ut til dem. I dag har vi også del i hans nåde, enda vi ikke
fortjener den. For det ville vel ikke være nåde hvis vi fortjente det?
Og i tillegg til den overflod av mat som Herren mirakuløst hadde gitt dem i ørkenen,
var vannet et annet uttrykk for hans nåde. Uten det ville de ha gått til grunne i
den tørre, varme og øde ørkenen. Paulus skrev: «For de drakk av den åndelige klippe
som fulgte dem, og denne klippen var Kristus» (1 Kor 10,4). «Uansett når behovet
meldte seg, rant det vann fra fjellkløfter tett ved leirområdet.» – Alfa og Omega,
bind 2, side 15 [PP 411]
Les4 Mos 20,1–13. Hva skjedde, og hvordan forstår vi Herrens straff mot Moses
på grunn av det han hadde gjort?
Det er ikke vanskelig å forstå at Moses var frustrert. Etter alt Gud hadde gjort for
dem, tegnene og underverkene og den mirakuløse utfrielsen, sto de på grensen til
løftets land. Og hva skjer? Plutselig har de lite vann, og så rotter de seg sammen
mot Moses og Aron. Var det slik at Herren ikke kunne skaffe dem vann nå, slik han
hadde gjort så ofte før? Selvfølgelig ikke. Det kunne han ha gjort, og han ville gjøre
det igjen.
Men se på Moses’ ord da han slo på klippen, to ganger. «Hør nå, dere opprørere!
Tror dere vi kan få vann til å strømme ut til dere fra denne klippen?» (4 Mos 20,10).
Man kan nesten høre sinnet i stemmen, for han begynner med å kalle dem «opprørere».
Problemet var ikke så mye hans sinne. Det var ille nok, men forståelig – men da
han sa «Tror dere vi kan få vann til å strømme ut til dere fra denne klippen?» Som
om han eller noe menneske kunne få vann ut av en stein! Det var som han et øyeblikk
hadde glemt at det bare var Guds kraft som kunne utføre et slikt mirakel. Han
av alle mennesker burde ha visst det.
Hvor ofte sier eller gjør vi ting i sinne, selv om vi mener at sinnet er berettiget?
Hvordan kan vi lære å stoppe opp, be og søke Guds kraft til å si og gjøre det rette
før vi sier og gjør noe galt?
Les4 Mos 20,12–13 om igjen. Hvilken grunn oppga Herren til at Moses ikke fikk
krysse elven på grunn av det han hadde gjort? Se også 5 Mos 31,2 og 34,4.
Ifølge denne teksten stakk Moses’ synd dypere enn bare forsøket på å ta Guds plass,
som var ille nok. Han viste også mangel på tro, og for en som Moses fantes det ingen
unnskyldning. Dette er jo mannen som fra den brennende busken (2 Mos 3,2–16) av
hadde hatt en opplevelse med Gud som overgikk de fleste andres, og som likevel,
ifølge teksten, «trodde ikke på meg». Moses viste altså manglende tro på det Herren
hadde sagt, og dermed hadde han unnlatt å hellige Gud i folkets nærvær. Hvis Moses
hadde forholdt seg rolig og vist sin tro og tillit til Gud midt i frafallet, ville han med
andre ord ha helliget Herren for folket og igjen vært et eksempel på sann tro og
lydighet.
Moses hadde også vært ulydig mot det Herren rent konkret hadde bedt ham gjøre.
I vers 9 tar Moses staven slik Gud hadde befalt ham. Så langt, så bra. Men i vers 10
slo han på klippen i stedet for å tale til den, ikke én gang men to ganger. Ja, det var et
mirakel å kunne slå en klippe og få vann fra den, men ikke så mirakuløst som bare å
snakke til den og se det samme skje.
På overflaten kan Guds dom over Moses virke ekstrem: etter alt det Moses hadde
gjennomgått, skulle han ikke få lov til å krysse elven til løftets land. Så lenge denne
historien har blitt fortalt, har folk lurt på hvorfor han ble nektet det han hadde ventet
så lenge på, og bare for én utålmodig handlings skyld.
Hva burde israelittene ha lært av det som skjedde med Moses?
Stakkars Moses! Etter å ha kommet så langt og gjennomgått så mye, og så å bli holdt
utenfor oppfyllelsen av løftet til Abram mange århundrer tidligere: «Jeg vil gi dette
landet til din ætt» (1 Mos 12,7) .
Les5 Mos 34,1–12. Hva skjedde med Moses, og hva sa Herren som viste hvor spesiell
han var?
«I sin ensomhet så Moses tilbake på sitt liv som hadde vært så fylt av omskiftelser
og vanskeligheter, helt fra den dagen da han gav avkall på hofflivets glans og
utsikten til kongeverdigheten i Egypt for å dele skjebne med Guds utvalgte folk.
Han gjenopplevde de lange årene i ørkenen med saueflokkene til Jetro, engelen
som viste seg i den brennende tornebusken, og kallet han fikk om å utfri Israel.
Igjen så han for seg de mektige mirakler Gud hadde utført for sitt folk, og tenkte
på hans langmodighet og nåde i alle de år de hadde gått omkring i ørkenen og
gjort opprør mot ham. Til tross for alt det Gud hadde gjort for dem, og på tross av
Moses› egne bønner og anstrengelser, ble bare to av dem som var voksne da den
veldige hærskaren forlot Egypt, funnet verdige til å dra inn i løftets land. Idet han
nå så tilbake på resultatet av alt sitt strev, syntes det som om hans vanskeligheter og
oppofrelse hadde vært nesten forgjeves.» – Alfa og Omega, bind 2, side 70 [PP 471].
5 Mos 34,4 sier noe interessant. «Dette er det landet som jeg med ed lovet Abraham,
Isak og Jakob at jeg ville gi deres etterkommere.» Gud brukte nesten de samme
ordene han hadde sagt om og om igjen til patriarkene og deres barn, om å gi dem
dette landet. Nå gjentok han det for Moses.
Gud sa også: «Nå har jeg latt deg se det med egne øyne, men du får ikke komme
over dit» (5 Mos 34,4). Med det naturlige øye var det umulig fra der han sto å se alt
Herren hadde vist ham – fra Moab til Dan og Naftali og så videre. Ellen G. White
sier det var en overnaturlig åpenbaring, ikke bare av landet, men av hvordan det ville
se ut etter at de hadde tatt det i eie.
Det kan nesten virke som om Herren ertet Moses og gned det inn: Du kunne ha
vært her hvis du bare hadde gjort som jeg sa, eller noe sånt. I stedet viste Herren
Moses at tross alt, til tross for Moses’ feil, ville Gud være trofast mot de paktsløftene
han hadde gitt til fedrene og til Israel selv. Og som vi skal se, hadde Herren også noe
bedre i vente for sin trofaste, men ufullkomne tjener.
«Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moabs land, slik Herren hadde sagt. Han
gravla ham nede i dalen i Moab, rett imot Bet-Peor. Men til denne dag har ingen
visst hvor graven er» (5 Mos 34,5–6). Med disse få ordene døde Moses – som hadde
vært så viktig i Israels liv, en mann hvis forfatterskap lever videre, ikke bare i Israel,
men også i kirken og i synagogen i vår tid.
Moses døde og ble gravlagt, folket sørget, og det var det. Prinsippet i Åpenbaringens
ord gjelder her: «Salige er de døde som fra nå av dør i Herren. Ja, de skal få
hvile fra sitt strev, for deres gjerninger følger med dem, sier Ånden» (Åp 14,13).
Men Moses’ død var ikke det siste kapitlet i historien om gudsmannen.
LesJud 9. Hvordan hjelper teksten til å forklare at Moses senere opptrer i NT?
Vi får bare et glimt, men det er en utrolig scene. Mikael, Kristus selv, lå i strid med
djevelen om kroppen til Moses. Hva slags strid? Det er ingen tvil om at Moses var
en synder. Ja, hans siste kjente synd, å tilrane seg den æren som hørte Gud til, var
samme slags synd som fikk Lucifer kastet ut himmelen: «Jeg vil stige opp på haugen
av skyer og gjøre meg lik Den høyeste» (Jes 14,14) Striden om kroppen til Moses må
ha vært fordi Kristus nå ville at han skulle ha del i oppstandelsen.
Men hvordan kunne Kristus gjøre det for en synder som Moses, som hadde brutt
loven hans? Svaret kan bare være korset. Akkurat som alle dyreofringene pekte
frem mot Kristi død, så Herren nå hen til korset og ville at kroppen til Moses skulle
oppstå. «På grunn av synd hadde Moses kommet inn under Satans velde. Så langt
hans egen fortjeneste rakk, var han dødens rettmessige fange. Men han ble oppreist
til udødelighet på grunn av gjenløserens fortjeneste. Moses kom frem fra graven
herliggjort, og sammen med sin frigjører steg han opp til Guds rike.» – Alfa og Omega,
bind 2, side 75–76 [PP 479]
Hvordan gjør historien om Moses det lettere å forstå dybden i frelsesplanen, at
han ville bli reist opp til udødelighet allerede før korset?
Med lyset fra NT fortoner utestengingen av Moses fra løftets land ikke lenger seg
som en så stor straff. I stedet for et jordisk Kanaan og senere et jordisk Jerusalem
er «det himmelske Jerusalem» også nå hans hjem (Hebr 12,22). Et mye bedre sted å
være!
Moses var det første kjente eksemplet i Bibelen på de dødes oppstandelse. Enok
ble ført til himmelen uten å ha sett døden (1 Mos 5,24), og likedan Elia (2 Kong
2,11), men så langt skriftlige kilder kjenner til, var Moses den første som ble oppreist
til evig liv.
Vi vet ikke hvor lenge Moses sov i jordens muld, men for ham betydde det ikke
noe. Han lukket øynene i døden, og om det var tre timer eller 300 år, for ham ble det
likegyldig. Det er også det samme for alle de døde gjennom historien. Deres opplevelse
blir ikke annerledes enn Moses’. Vi lukker øynene i døden, og det neste vi
vet, er enten Jesu annet komme eller den endelige dom (se Åp 20,7–15).
Les1 Kor 15,13–22. Hva er det store løftet her, og hvorfor gir Paulus’ ord bare mening
hvis de døde sover i Kristus til oppstandelsen?
Uten oppstandelseshåpet har vi ikke noe håp i det hele tatt. Kristi oppstandelse
garanterer vår oppstandelse. Etter å ha «fullført renselsen for våre synder» (Hebr
1,3) på korset som vårt offerlam, døde Kristus og sto opp fra de døde, og takket være
hans oppstandelse kan vi være trygge på vår, med Moses som det første eksemplet
på at et syndig menneske blir oppreist fra de døde. På grunn av det Kristus ville
gjøre, sto Moses opp, og på grunn av det Kristus har gjort, skal også vi stå opp.
I Moses finner vi et eksempel på frelse ved tro, en tro som viser seg i et liv i
trofasthet og tillit til Gud, selv om han snublet på slutten. Og gjennom hele 5. Mosebok
kan vi se at Moses kalte Guds folk til en lignende trofasthet, et lignende svar på den
nåden de fikk slik vi har fått den, vi som står på grensen til løftets land.
Kaller ikke Gud også oss til trofasthet? Hva kan vi gjøre for å være sikre på at vi
ikke begår de samme feilene som Moses advarte om?
«I stedet ropte de i harme: ‘Tror dere vi kan få vann til å strømme fram for dere fra
dette berget?’ Dermed satte de seg i Guds sted, som om det sto til dem å utøve en
slik makt, de som bare var skapninger som var belastet med menneskelige svakheter
og tilbøyeligheter. Moses var nedtrykt på grunn av folkets stadige murring og
opprør, og derfor hadde han tapt sin allmektige hjelper av syne. Men uten styrke fra
Gud kom den menneskelige svakhet frem hos ham og satte flekker på hans rulleblad.
Den mannen som helt til slutten av sin livsgjerning kunne ha stått urokkelig i renhet
og uselviskhet, var blitt overmannet. Gud var blitt vanæret overfor israelittene på et
tidspunkt da han skulle ha vært opphøyet og æret.» – Alfa og Omega, bind 2, side
19–20 [PP 418].
«På Forklarelsens berg var Moses sammen med Elia som var blitt tatt levende til
himmelen. Gud hadde sendt dem med lys og herlighet til sin Sønn. Slik ble den
bønnen Moses hadde bedt mange århundrer i forveien, endelig oppfylt. Han sto på
herlighetens fjell i det landet som hans folk hadde fått i arv, og vitnet om ham som
var midtpunktet for alle løftene til Israel. Dette var siste gang dødelige mennesker
fikk se den personen som himmelen æret så høyt.» – Alfa og Omega, bind 2, side 76
[PP 479].
Forslag til samtale
I en viss forstand ble Moses reist fra de døde og ført til himmelen kort tid
etter sin død. Men samtidig blir stakkars Moses (antar vi) vitne til at tingene
rotes til her nede. Det er godt at de fleste av oss skal stå opp etter at alle
kampene på jorden er over ved Jesu annet komme. Hvordan er dette en større
velsignelse enn den Moses fikk?
Hvordan viser historien om Moses’ død og senere oppstandelse oss hvordan
NT fører oss lenger enn GT og kan kaste mye nytt lys over det?
Hvordan er historien om Moses’ liv, inkludert det at han slo på klippen i
sinne, et eksempel på hva det vil si å leve i tro og bli frelst ved tro uten
lovgjerninger?
Snakk sammen om løftet om oppstandelsen ved tidens ende. Hvorfor er dette
så viktig et håp? Og hvis vi kan stole på at Gud vil reise oss fra døden, burde
vi ikke da kunne stole på ham for alt annet? For hvis han kan gjøre det for oss,
hva er det da han ikke kan gjøre?
Denne historien om Chang Zeng-Mei, en innfødt lærer, avspeiler realitetene hos innfødte i Taiwan.
Jeg ville ikke gifte meg med min mann. Jeg var adventist, og han tilhørte en annen menighet,
men våre foreldre ville ha oss gift, og jeg måtte gjøre som de sa.
Så jeg gikk til Ming-Huang og sa: «Vi kan gifte oss, men jeg vil ikke endre tro.» Det var OK
for ham. Deretter diskuterte vi bryllupet, skulle det være i en adventistkirke med en adventistpastor?
Vi diskuterte frem og tilbake. Til slutt ble det til at vi skulle gifte oss utendørs, og hans mor,
som hadde vært adventist, sa at en adventistpastor var OK. Så da ble det slik.
Men det viste seg at svigermor likte meg fordi hun ville jeg skulle forandre sønnen hennes.
Han drakk og gikk ikke i kirken, og hun trodde jeg ville konvertere etter bryllupet.
Jeg likte ikke tanken på å gifte meg med en ikke-adventist, og alle fortalte Ming-Huang at han
måtte gifte seg med meg. Dermed tok han dåp, så jeg ville gifte meg med ham. Han gråt da han
kom opp av vannet. Han ville gifte seg, men han ville ikke forlate sitt gamle liv og slutte å drikke.
Et halvt år senere var vi gift. Det var ikke lett. Jeg følte jeg måtte forandre ham. Jeg måtte få
ham med i kirken hver sabbat. Han var en slagen mann. Han mistet mye selvaktelse da han giftet
seg med meg. Så fortalte jeg ham at han måtte vente med å få barn.
«Du har drukket alkohol og spist uren mat veldig lenge,» sa jeg. Vi ventet syv måneder. Jeg
lærte ham å spise og leve sunt. Naboene så at han hadde forandret seg og roste ham. Men han
ville ikke være et nytt menneske. Da datteren vår ble født, tok han opp drikkingen. Jeg var trist og
fortørnet, men kunne ikke forlate ham.
Ti år gikk, og vi fikk enda en datter. En dag skjønte jeg at slik kunne det ikke fortsette. Jeg tok
barna og dro til noen venner. Jeg ville han skulle tenke over livet uten sin familie. Han ville ikke
skilles. Han lette i tre dager til han fant meg. Han gikk med på å legge om livet.
Jeg elsker min mann, men jeg ville ikke ha giftet meg med ham igjen hvis jeg kunne ha begynt
forfra. Jeg trodde jeg kunne forandre ham med Guds hjelp. Det er bedre å gifte seg med en av ens
egen tro.
Hvis en adventistkvinne er gift med en ikke-adventist, bør du
være et godt eksempel i tro og livsstil. Be for ham, lag mat til ham
og vis ham din tro. Som Jesus sa: «Jeg sender dere ut som sauer
blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!»
Takk Gud for at han frelser oss på tross av oss selv. Min mann
har blitt en omsorgsfull ektemann og far. Han er også en god menighetsarbeider
og forstander. Gud er god!
For tre år siden gikk en del av offeret 13. sabbat til å utbre evangeliet
blant innfødte i Taiwan, og dette kvartalets offer vil bidra til
å åpne tre innflytelsessentre for innfødte. Takk for at du bidrar til
å utbre evangeliet til alle folkegrupper over hele Det nordlige Stillehavet
og Asia-divisjonen med ditt offer i dag.
Fremtidige prosjekter:
Offeret 13. sabbat neste
kvartal vil hjelpe Det sørlige
Stillehavet og Asiadivisjonen
med:
Grunnskole i Luang
Namtha i Laos
Internat ved Timor Leste
Adventist International
School i Dili, Øst-Timor