Og alle spiste de den samme åndelige mat og drakk den samme åndelige
drikk. For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og denne klippen
var Kristus (1 Kor 10,3–4).
Dette er de ord som Moses talte» (5 Mos 1,1). Slik begynner 5. Mosebok. Og selv om
Moses dominerer boken, fra de innledende ordene til sin død i Moab (5 Mos 34,5),
handler 5. Mosebok (som hele Bibelen) egentlig om Herren Jesus. For det er han som har
skapt oss (1 Mos 1, 2; Joh 1,1–3), opprettholder oss (Kol 1,15–17; Hebr 1,3) og frelser
oss (Jes 41,14; Tit 2,14). Og 5. Mosebok viser hvordan Herren fortsatte å skape, opprettholde
og frelse sitt folk den gang.
Da israelittene endelig skal til å gå inn i Kanaan, gir Moses dem en historietime
med et tema som gjentas gjennom hele Bibelen: Husk hva Herren har gjort for dere
før.
Denne formaningen bør bety noe for oss som står på grensen til et bedre land:
«Når jeg ser tilbake på tiden som er gått der jeg har vært med på hvert trinn mot
der vi står i dag, … fylles jeg med forbauselse og med tillit til Kristus som leder. Vi
trenger ikke å frykte fremtiden hvis vi bare husker hvordan Herren har ledet oss og
undervist oss i tidligere tider.» – Life Sketches, side 196.
Man merker Moses gjennom hele Bibelen. Og selv om han ikke er nevnt før i 2 Mos
2,2, hadde han skrevet 1. Mosebok, historien om hvem vi er, hvordan vi ble til, hvorfor
verden er som den er og hvorfor vi likevel kan ha håp. Skapelsen, syndefallet, frelsesløftet,
syndfloden, Abraham, evangeliet – alt har sin rot i 1. Mosebok, og forfatteren
var Moses. Det er vanskelig å måle den innflytelsen dette ene mennesket har hatt.
Han var ikke feilfri, men var likevel i stand til å arbeide for Gud fordi han elsket ham
og ville tjene ham.
Les2 Mos 32,29–32, samtalen mellom Herren og Moses etter synden med gullkalven.
Hva sier dette om Moses, og hvorfor Gud kunne bruke ham selv om han hadde
sine feil?
Moses hadde ikke noe med synden å gjøre, men han gikk i forbønn for det syndige
folket og var villig til å ofre sin sjel for dem. Når han ber Gud om å tilgi syndene
deres (2 Mos 32,32), er verbet egentlig «å bære». Moses – som forsto hvor alvorlig
synden var og hva som skulle til for å sone for den – ba Gud om å «bære» synden
deres, for dette er til syvende og sist den eneste måten synd kan tilgis på.
Allerede her har vi altså et uttrykk for stedfortredelse, der Gud selv i Jesu person
vil bære straffen for vår synd; det er Guds forutbestemte måte å frelse menneskeheten
på, hvor han er trofast mot prinsippene i sitt eget styre.
Senere skrev Peter om Jesus: «På sin egen kropp bar han våre synder opp på treet,
så vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår ble dere
helbredet» (1 Pet 2,24).
I historien om Moses og hans reaksjon på deres synd ser vi Moses idet han går i
forbønn for et syndig folk, et bilde på hva Jesus vil gjøre for oss (se Hebr 7,25).
Villig til å ofre sin sjel for sitt folk? Tenk på hva det innebærer. Hva kan det lære
oss om hva det virkelig er å elske andre?
Til tross for noen av feilene som moderne vitenskap prøver å forkynne som sannhet
(som at universet oppsto av «absolutt ingenting» eller at alt liv på jorden tilfeldigvis
oppsto fra enkle kjemikalier), har vitenskapen likevel gitt oss forbløffende innsikt i
Guds skaperkraft. Den harmonien, balansen og nøyaktigheten som mange sider av
naturen viser, forbløffer dem som studerer dem.
Og hvis Gud kan være så nøye med fysiske ting, må han også være nøye med
åndelige ting. Derfor kan vi se mer av Guds utrolige presisjon i de første versene av
5. Mosebok.
Les5 Mos 1,1–6. Hvilken profetisk betydning har det når 5 Mos 1,3 nevner det
«førtiende året»?
Hva skjedde etter fiaskoen da Moses sendte spioner fra Kadesj Barnea for å speide ut
landet og folket avviste kallet om å innta landet? De fikk vite at de ikke ville komme
inn i løftets land som de hadde håpet. Og hvor lang skulle ventetiden bli? «Slik dere
utforsket landet i førti dager, skal dere bære skylden deres i førti år, et år for hver
dag. Dere skal få kjenne min uvilje» (4 Mos 14,34).
5. Mosebok fortsetter derfor i det førtiende året, akkurat slik Gud hadde sagt. Guds
profetiske ord er like pålitelig som Gud selv, og de første versene i 5. Mosebok understreker
denne påliteligheten: at Gud vil gjøre det han sier, og han vil gjøre det når han
sier han vil gjøre det.
Dette er ikke den eneste profetiske tidsperioden som ble oppfylt slik Gud hadde
forutsagt. I dag kan vi f.eks. se tilbake på Dan 9,24–27 og tidsperioden for Jesus,
oppfylt akkurat som Gud hadde sagt. Vi ser at «tid og tider og en halv tid» (Dan
7,25; se også Åp 12,6; Åp 12,14; Åp 13,5) har blitt oppfylt i historien, slik som de 2300
dagene i Dan 8,14.
Dessuten har profetiene i Daniel 2, 7 og 8, som forutsa verdenshistorien, gitt oss
bevis for at Gud vet det på forhånd, har kontroll og er pålitelig.
Gud oppfylte disse tidligere profetiene som forutsagt. Hvorfor bør vi da stole på
ham når det gjelder det som ennå ligger i fremtiden?
Etter den lange vandringen i ørkenen sa Moses: «Se, jeg har lagt landet åpent for
dere. Gå og innta landet som Herren med ed lovet å gi deres fedre, Abraham, Isak og
Jakob, og etterkommerne deres» (5 Mos 1,8). Men se hva som følger.
Les5 Mos 1,9–11. Hva er betydningen av dette i lys av at Gud straffet dem for opprøret
i Kadesj Barnea?
Dette er enda et eksempel på Guds nåde. De ble velsignet, også da de gikk rundt i
villmarken: «Du sørget for dem i førti år, i ørkenen manglet de ikke noe. Klærne
deres ble ikke utslitt, og føttene hovnet ikke opp» (Neh 9,21).
Og Moses ba Gud formere dem tusen ganger mer enn han allerede hadde gjort!
Les5 Mos 1,12–17. Hva skjedde som en følge av Guds velsignelse, og hva gjorde
Moses for å takle situasjonen?
Selv når Gud var så mektig til stede, trengte de organisasjon, struktur, et system
for ansvarlighet. Israel var en qahal, en organisert forsamling (se 5 Mos 31,30), en
forløper for NTs ekklesia eller kirke (se Matt 16,18). Og selv om hans samtid var en
annen, var Paulus aldri langt fra sine jødiske røtter, og i 1 Kor 12 skisserer han behovet
for mennesker til ulike oppgaver så kroppen kan fungere, akkurat som hos qahal
i ørkenen. Dagens kirke, som qahal den gang, må være en helhet der hver enkelt
fyller sin rolle i tråd med sine gaver.
Vi hører iblant folk rakke ned på «organisert» religion (vil de ha «uorganisert»
religion i stedet?), men Guds ord, og spesielt NT, anerkjenner ikke en uryddig organisasjon.
Det henger en skygge over første del av 5. Mosebok, skyggen fra Kadesj Barnea. Denne
episoden er den umiddelbare bakgrunnen for boken, og det er verdt å se nærmere på
den.
Les4 Mos 14. Hvordan reagerte folket på speidernes rapporter, og hva førte det
til? (Se også 5 Mos 1,20–46.)
Les4 Mos 14,11–20. Moses ber igjen for folket? Hva er viktig i tankegangen om
hvorfor Gud ikke bør ødelegge dem?
Tenk på hva Moses sa til Gud. Hvordan tror du det vil ta seg ut for egypterne og de
andre folkene i området hvis du gjør dette? Husk at det Gud ville gjøre med Israel,
ikke bare var for Israels skyld, det var også for resten av menneskeheten. Israel
skulle være et lys for verden, et vitne om Guds kjærlighet og makt og en frelse som
ikke finnes hos de verdiløse avgudene som disse folkene tilba.
Men som Moses sa, hva om du utsletter folket? Folkene vil si: «Herren maktet
ikke å føre dette folket inn i landet som han med ed hadde lovet dem, så han slaktet
dem ned i ørkenen.» (4 Mos 14,16).
Dette er et tema som går igjen i hele Bibelen: tanken om at Gud skal bli æret i
sitt folk – at hans storhet og godhet og kjærlighet og kraft skal åpenbares i kirken.
Det gjør han gjennom sitt folk. Hans folk gjør det ikke alltid enkelt for ham, men til
syvende og sist vil Gud bli herliggjort gjennom sine handlinger på jorden.
Les Ef 3,10. Hva sier Paulus, og hvordan skjer dette? Hvordan blir Guds «mangfoldige
visdom» åpenbart for verden? Har du og jeg noen rolle i dette?
I 5 Mos 2 og 3 gjengir Moses israelsk historie og hvordan de overvant sine fiender.
Når de var trofaste, ga Gud dem seier også over kjemper (5 Mos 2,11; 5 Mos 2,20; 5 Mos 3,13).
Hva skal vi si om ødeleggelsen av andre folk? Ofte tilbød israelittene først fred med
folk (5 Mos 20,10–11), men hvis de avslo tilbudet, hendte det at de gikk inn og drepte
dem, også kvinner og barn. «Herren vår Gud overga ham til oss, og vi slo både ham
og sønnene hans og hele hæren. På samme tid inntok vi også alle byene hans, slo
hver by med bann og utryddet alle, både menn, kvinner og barn. Vi lot ingen overleve» (5 Mos 2,33–34).
Noen prøver å omgå dette ved å si at historiene ikke er sanne. Men siden vi tror at
«hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning
og oppdragelse i rettferd» (2 Tim 3,16), er ikke det et argument adventister
kan bruke. Derfor må vi slite med dette spørsmålet.
Les1 Mos 15,1–16. Hva sa Gud til Abram, ifølge 1 Mos 15,16, og hvordan kaster
det lys over dette vanskelige emnet?
Mange av disse hedenske folkene var sikkert grusomme mennesker som kunne ha
møtt Guds vrede og straff for lenge siden. Det er riktig nok, og selv om Gud ventet
tålmodig på at de skulle skikke seg, og de ikke gjorde det, så kommer vi ikke bort
fra at alle ble drept, også barn.
Vi vet veldig lite om sammenhengen og kan bare godta det som står og stole på
Guds godhet, som er åpenbart på så mange måter. Tro handler ikke bare om å elske
Gud på en vakker dag i vakre omgivelser. Det handler også om å stole på ham når vi
ikke helt forstår alt.
Les 1 Kor 10,1–4 og Joh 14,9. Hvordan kan disse versene gi oss tillit til Guds
kjærlighet, rettferdighet og godhet, også når vi ser ting som er vanskelig å forene
med vår forståelse av Gud?
Slik prøver en forsker å besvare de vanskelige spørsmålene om det israelittene
gjorde med noen av disse folkene:
«Som alle tings og menneskers skaper og som hersker over alt, kan Gud gjøre hva
han vil med hvem som helst og har rett til det …
Guds veier er et mysterium. Siden vi aldri helt kan forstå ham, kan vi like godt la
spørsmålene ligge. Jes 55,8–9 gir en smule trøst.
Ifølge Bibelens bilde av kanaaneerne var de ekstremt onde, og Guds tilintetgjørelse
var hans dom over deres synd. Ødeleggelsen av kanaanittene var verken
første eller siste gang Gud gjorde slikt. Forskjellene på kanaanittenes skjebne og
menneskehetens skjebne (bortsett fra Noahs familie) i vannflommen (1 Mos 6–9),
går på omfang og den utførende part …
Det var ikke Guds hensikt at israelittene skulle bruke herem [total ødeleggelse]
som generell praksis mot fremmede. 5 Mos 7,1 avgrenser uttrykkelig hvem
det gjelder. Israelittene skulle ikke gjøre dette mot arameere eller edomitter eller
egyptere, eller noen andre (jfr. 5 Mos 20,10–18). …
Kanaanittene led den skjebnen alle syndere skal lide til slutt: Guds dom …
Guds utslettelse av kanaanittene var et nødvendig skritt i frelseshistorien …
Selv om kanaanittene som helhet var gjenstand for Guds dom, hadde de minst
førti års advarsel (se Rahabs bekjennelse i Jos 2,8–11).» – Daniel I. Block, The NIV
Application Commentary: Deuteronomy (Grand Rapids, Mich., 2012), side 98, 99.
Forslag til samtale
Tenk på vår forståelse av Åp 20, som sier at vi får tusen år på å få svar på alle
våre spørsmål. Hvordan kan dette gjøre det lettere å stole på Gud på tross av
de vanskelige spørsmålene vi har?
Hvordan har Gud ledet deg som kan gjøre det lettere å stole på ham for fremtiden?
Hvorfor er det viktig at vi ikke glemmer hva Gud har gjort i vårt liv?
Se på spørsmålet på slutten av søndagens avsnitt om at Moses var villig til
å ofre seg for folkets skyld. Er det en riktig holdning å ha? Hva er det verdt å
miste sjelen sin når vi tenker på hva det kostet å frikjøpe den?
I Mongolia er det siste året på videregående det viktigste. Da tar elevene spesielle eksamener
som avgjør om de kommer inn på universitetet.
Det siste året var også spesielt for Boonoo fordi hun ble døpt. To misjonærer kom til byen hennes
og holdt kurs i å slutte å røyke. Boonoo røykte ikke, men hun gikk likevel, for hun hadde ikke
noe annet å ta seg til. Hun likte misjonærene og sa ja takk til å studere Bibelen hjemme hos dem.
Hun ble glad i Jesus og tok dåp.
Etter dåpen forberedte Boonoo seg på eksamen. Hvis hun gjorde det godt, kunne hun velge
universitet selv. Mange av klassekameratene fikk seg privatlærere i favorittfaget sitt, men Boonoo,
som ville studere matematikk, hadde ikke penger. Hun ba Gud om hjelp og ville løse fem matteproblemer
om dagen.
Da eksamensdagen kom, møtte 600 elever fra hele provinsen til matte-eksamen. Boonoo ba
Gud være med henne. Så stengte læreren døren. Elevene måtte bli der til eksamen var rettet. De
ventet hele dagen. Noen fikk mat levert gjennom vinduet. Til slutt kom læreren og lot dem gå
hjem. Resultatene ble ikke klare før neste dag.
Boonoo var rolig da hun våknet neste dag. Hun takket Gud. På skolen så hun elever som
studerte oppslagstavlen med resultatene. Hun kom ikke til og ba en gutt se om hun var blant de ti
beste. «Nei,» sa han.
Men da hun kom nærmere, så hun at hun var nummer fem. Så flott! Senere ga lærerne tilbake
eksamenene og Boonoo så at hun bare hadde bommet på en av 40 oppgaver. Da hun så nærmere
etter, skjønte hun at læreren hadde gjort en feil, og hun hadde svart riktig. Hun påpekte det, men
han nektet å gjøre om resultatet. I så fall måtte han ha sjekket alle sammen på nytt!
Boonoo var fortørnet. Men så husket hun at hun hadde bedt Gud om hjelp og fått det. Resultatet
var hans problem. Så kom turen til å velge universitet. De første fire valgte. Da det ble
Boonoos tur, så hun at ingen hadde valt Mongolias nasjonale universitet, så hun valgte det.
«Det var Guds vilje,» sa Boonoo. «Han visste at jeg ikke trengte det beste resultatet for å
komme inn. Jeg skulle bare stole på ham.»
I dag er Boonoo 29 og bruker sin kunnskap som øverste bokholder for ADRA Mongolia.
Sammen med sin mann har hun startet den eneste speidermenigheten i Mongolia. Den samles
hjemme hos dem.
Takk for offeret 13. sabbat for tre år siden som bidro til å starte adventistenes første gymnas
i Mongolia. Ditt offer 13. sabbat dette kvartalet går til å åpne et livsstilssenter i hovedstaden
Ulaanbaatar.