Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og etterkommerne dine fra slekt
til slekt, en evig pakt: Jeg vil være Gud for deg og etterkommerne dine
(1 Mos 17,7).
«Og jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde
et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og
stammer, tungemål og folk» (Åp 14,6). «Det evige evangelium» har alltid vært til
stede i vårt liv; det ble lovet i Kristus Jesus «fra evighet av» (Tit 1,2).
Derfor er det ikke rart at Bibelen andre ganger skriver om den «evige pakt»
(1 Mos 17,7; Jes 24,5; Esek 16,60; Hebr 13,20), for evangeliets kjerne er pakt, og
paktens kjerne er evangeliet: I sin frelsende nåde og kjærlighet tilbyr Gud deg en
frelse som du ikke fortjener og umulig kan gjøre deg fortjent til, og du elsker ham
for det «av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft»
(Mark 12,30), med en kjærlighet som viser seg i lydighet mot hans lov: «Å elske Gud
er å holde hans bud.» (1 Joh 5,3).
Denne uken vil vi se på pakten slik tanken kommer til uttrykk i 5. Mosebok.
Pakten og evangeliet hører sammen i hele Bibelen. Pakten som begrep fantes før Israel
ble et folk (f.eks. pakten med Noah), og paktsløftet ble gitt før Israel var et folk, men
den kom tydelig til uttrykk i Guds samspill med sitt folk fra patriarkene av.
Og helt fra starten var evangeliet paktens sentrale sannhet: frelse ved troen alene.
Les1 Mos 12,1–3; 1 Mos 15,5–18 og Rom 4,1–5. Hva var paktsløftet til Abram
(senere Abraham), og hvordan åpenbares evangeliet i dette paktsløftet?
Abraham trodde Gud, han trodde på Guds løfter, og slik ble han rettferdig for Gud.
Men dette var ingen billig nåde: Abraham forsøkte å holde sin del av pakten ved
lydighet, som beskrevet i 1 Mos 22, på Moria-fjellet. Og det selv om han blir «regnet
som rettferdig fordi han tror» (Rom 4,5). Det var derfor Paulus benyttet Abraham
som eksempel på hva det vil si å leve etter de paktsløftene Gud hadde gitt sitt folk.
Dette temaet går igjen i hele Bibelen. Paulus tok det også opp (Gal 3,6), hvor han
igjen siterer 1 Mos 15,6, om at Abrahams tro ble «ble regnet ham til rettferdighet» og
viser til løftet som ble gitt til Abram om at alle folkeslag skulle bli velsignet i hans
ætt (Gal 3,8–9). Paktsløftene er gitt til alle, jøde og ikke-jøde, «som tror» (Gal 3,7)
og som dermed er rettferdiggjort av tro uten lovgjerninger, enda de er forpliktet til å
holde loven på grunn av pakten.
Selv når Jeremia omtaler den nye pakt, gjør han det i sammenheng med loven:
«Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren:
Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud,
og de skal være mitt folk» (Jer 31,33). Dette gjenspeiler ordlyden i 3. Mosebok: «Jeg vil
vandre midt iblant dere. Jeg skal være deres Gud, og dere skal være mitt folk»
(3 Mos 26,12).
Hvordan passer paktens tanke om loven og evangeliet sammen med de tre englebudskapene
i Åp 14, Guds siste advarsel til verden?
«Det er ikke fordi du er rettferdig og rettskaffen at du får gå inn og legge landet
deres under deg. Nei, fordi de har gjort urett tar Herren din Gud landet fra disse folkeslagene,
og fordi Herren vil holde det løftet han med ed ga dine fedre, Abraham,
Isak og Jakob» (5 Mos 9,5; se også 5 Mos 9,27). Hvordan blir paktsløftenes realitet
åpenbart i dette verset?
Også her ser vi nådepakten: Gud arbeidet for dem – til tross for gjentatte feil. (Det
er jo også slik evangeliet fungerer i dag.) Og det var på grunn av løftet til fedrene at
Guds nåde ble gitt til deres fremtidige generasjoner.
Når Moses talte til det folket som paktsløftene ble gitt til, henviste han ofte til
paktsløftene som ble gitt til patriarkene.
Utgangen fra Egypt, det store symbolet på Guds frelsende nåde, hvilte også på den
pakten Herren hadde inngått med fedrene. Det vil si at løftene ble gitt før mottakerne
ble født. Uten egen fortjeneste (mildt sagt) fikk de den lovte utfrielsen
gjennom miraklene og hendelsene ved utgangen.
Det var heller ikke alt. De dro fra Egypt til – og hvor? Ja, til Sinai, der pakten
med dem ble «offisielt» inngått (se 2 Mos 20). Og sentralt i denne pakten sto evangeliet
og loven, de ti bud, som de ble bedt om å holde, et uttrykk for deres frelsende
forhold til Herren, som allerede hadde frelst dem (evangeliet). Derfor ble de gang på
gang oppfordret til å adlyde denne loven som sin del av pakten som var blitt ratifisert
på Sinai.
Hvilken rolle burde Guds lov spille i vårt liv i dag, vi som er frelst av nåde, og
hvorfor er denne loven så viktig for vår erfaring med Gud?
Overalt i Bibelen er pakten (berit på hebraisk) benyttet for å beskrive Guds forhold
til sitt folk, men ordet brukes så ofte i 5. Mosebok at boken har blitt kalt «Paktsboken.»
Se på 5 Mos 5,1–21. Hva skjer her som hjelper oss å se hvor sentral tanken om pakt
(berit) er i 5. Mosebok?
Ikke lenge etter at israelittene ble reddet fra Egypt, opprettet Gud pakten med dem
på Sinai, rett før de skulle komme inn i løftets land. Så, etter en omvei på 40 år og
rett før de igjen skal inn i løftets land, som var en viktig del av paktsløftet (se 1 Mos
12,7; 2 Mos 12,25), gir Gud dem igjen de ti bud gjennom Moses for å understreke
hvor viktig det var at de også fornyet sine paktforpliktelser.
Ja, Herren ville oppfylle sine paktsløfter til dem. Men nå er de forpliktet til å holde
sin del av avtalen: «Han kunngjorde sin pakt for dere, som han påla dere å holde,
de ti bud som han skrev på to steintavler» (5 Mos 4,13). Han hadde gjort det på Sinai,
og nå gjorde han det igjen i Moab, rett før de skulle innta det landet som var lovt
dem gjennom løftet til fedrene flere århundrer tidligere, et uttrykk for «den evige
pakt» som er fra før verden ble til.
«Før verdens grunnvoll ble lagt, hadde Faderen og Sønnen inngått en avtale om
å løskjøpe menneskene hvis de skulle bli overvunnet av Satan. De hadde inngått
en høytidelig overenskomst om at Kristus skulle tre inn som borgsmann for
menneskeslekten.» – Alfa og Omega, bind 5, side 381 [DA 834].
Les5 Mos 5,3. Hvordan skal vi forstå dette verset?
Hva sa Moses til dem? Han understreket nok at deres fedre var borte, og at paktsløftene
som ble gitt til fedrene, nå ble gitt til dem. Moses kan ha ønsket å si at de
ikke skulle rote det til slik som den forrige generasjonen. Løftene (og forpliktelsene)
tilhører nå dem.
Det er vanskelig å forestille seg verden den gang israelittene trasket rundt i ørkenen.
Hele imperier har kommet og gått, og bare ruiner er igjen, så hva kan vi vite om
mange av de mindre hedenske folkene som bodde i området?
Ikke stort, men vi vet én ting: de var gjennomsyret av hedenskap, flerguderi og
noen helt nedverdigende skikker, bl.a. barneofringer. Prøv å forestille deg hvor ond
en kultur ville være som gjorde det mot sine egne barn, og det i en guds navn!
Ikke rart at Gud advarte sitt folk mot å gjøre som folkene rundt dem. «Når du
kommer til det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter alle avskyelige
skikker hos folkeslagene der» (5 Mos 18,9).
For Gud hadde et spesielt formål med dette folket. Som Guds paktsfolk skulle
de være et spesielt folk, et vitnesbyrd for verden om Gud som skapte himmelen og
jorden – den eneste Gud.
Les5 Mos 26,16–19. Hvordan sammenfattes paktsforholdet mellom Gud og Israel
i disse versene? Hvordan skulle deres troskap mot pakten vise seg i den slags mennesker
de skulle bli? Hva kan vi lære av dette?
Moses begynner disse fire versene med ordene «i dag», for nå befaler Gud deg å
gjøre disse tingene (tanken gjentas i vers 17). Han hadde hele tiden befalt dem å
leve slik. Det er som om han forteller dem at de må forplikte seg, akkurat nå, på å
være det trofaste, hellige og spesielle folket som virkelig er hovedgrunnen til at de
er paktsfolket. De var det eneste folket som kjente den sanne Gud og sannheten om
denne Gud og hvordan han ville at folk skulle leve. De ikke bare hadde en «nærværende
sannhet,» de skulle på sin egen måte legemliggjøre denne sannheten inntil
Jesus, som er «sannheten» selv, skulle komme (Joh 14,6).
Hvorfor er tanken om å forplikte seg på Gud og hans paktskrav «i dag» også relevant
for oss?
Bibelforskerne har lenge sett likhetene mellom Israels pakt med Gud og andre paktsavtaler
riker imellom. Denne parallellen er ingen overraskelse. Gud arbeidet med sitt
folk i et miljø som de kunne forstå.
Samtidig kan tanken om en pakt, en juridisk avtale mellom to parter med regler
og bestemmelser og forskrifter, virke kald og formell. Denne delen må jo med, for
Gud er lovgiveren, men det er ikke stort nok til å uttømme det forholdet han ønsket
med sitt folk. Derfor bruker 5. Mosebok andre bilder for å skildre den samme tanken som
pakten mellom Gud og Israel, men de gir den ekstra dimensjoner.
Les5 Mos 4,20 og 5 Mos 32,9. Hvilke bilder brukes her, og hvordan viser de hva
slags forhold Gud ønsket å ha til sitt folk?
Her er det tanken om familien, som burde være det næreste, tetteste og mest kjærlige
av alle bånd. Gud har alltid ønsket et slikt forhold til sitt folk. Selv etter den skammelige
avvisningen av Jesus i korsfestelsen, sa Jesus til Maria etter oppstandelsen:
«Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg» (Matt 28,10).
Den oppstandne Kristus omtalte disiplene som «mine brødre», et uttrykk for kjærlighet
og nåde som strømmer fra kjærligheten til dem som ikke fortjente det. Det er slik
forholdet mellom Gud og menneskeheten alltid har vært: nåde og kjærlighet til den
som ikke fortjener det.
Hva slags forhold har du til Gud? Hvordan kan du forbedre det og lære å elske
ham mens du samtidig forstår at du må adlyde hans lov i tråd med pakten?
Hvorfor utfyller disse to tankene hverandre?
«Slaveånden er at man prøver å leve etter en lovreligion ved å strebe etter å oppfylle
lovens krav i egen kraft. Bare når vi kommer inn under Abrahams pakt, som er
nådens pakt ved troen på Kristus, har vi noe håp. Det evangeliet Abraham hørte og
som han satte sitt håp til, var det samme evangeliet som forkynnes for oss i dag og
som gir oss håp. Abraham så på Jesus, som også for oss er troens opphavsmann og
fullender.» – SDA Bible Commentary, bind 6, side 1077.
«Før verdens grunnvoll ble lagt, hadde Faderen og Sønnen inngått en avtale om
å løskjøpe menneskene hvis de skulle bli overvunnet av Satan. De hadde inngått
en høytidelig overenskomst om at Kristus skulle tre inn som borgsmann for
menneskeslekten. Dette hadde Kristus nå oppfylt. Da han på korset ropte: ‘Det
er fullbrakt!’ talte han til sin Far. Avtalen var fullt ut gjennomført. Nå erklærer
han: Far! Det er fullbrakt! Jeg har gjort din vilje, min Gud. Jeg har fullendt
frelsesverket. Hvis din rettferdighet er tilfredsstilt, vil jeg ‘at der jeg er, skal de
som du har gitt meg, være hos meg. Joh 19,30; Joh 17,24.’» – Alfa og Omega, bind 5,
side 381–382 [DA 834]
Forslag til samtale
Allerede før verdens grunnvoll ble lagt, hadde Faderen og Sønnen «inngått
en pakt» om å løskjøpe oss hvis menneskeheten falt i synd. Hvorfor bør det
glede oss? Hva burde det lære oss om hvor sterkt Gud vil at vi skal bli frelst i
hans rike?
Hvordan bør vi fylle den rollen som det gamle Israel burde ha fylt i sin tid?
Hvordan kan vi å unngå de feilene de gjorde?
Hvorfor er evangeliet og løftene i evangeliet så viktige for den nye pakt?
Hvilke tekster finner du i NT som viser at loven og lydighet mot loven ikke ble
avskaffet under den nye pakt, slik mange kristne ofte hevder? Hvorfor tror du
de sier at evangeliet opphever behovet for å holde de ti bud?
Cathie og hennes mann kom til Mongolia som de første misjonærene etter kommunismens fall
i 1991. Hun er der den dag i dag. Hvordan ber du, Cathie?
Da vi kom i 1991, følte jeg Guds kall til å være bønnekriger. Men jeg ba: «Jeg ber jo hele
tiden, er jeg ikke en bønnekriger da?» Da mannen min døde, og jeg giftet meg opp igjen, bodde vi
i et annet land i Asia. Kallet kom igjen, og jeg sa: «OK, jeg vil be tre ganger om dagen.»
Mirakler skjedde da vi to, og tre døtre, ba sammen tre ganger daglig. Gud hjalp oss å finne
et hjem. Vi mistet jobbene våre som engelsklærere, og Gud fant oss bedre lærerjobber. Det var
første trinn.
Det neste kom da jeg begynte å fundere på Jesu uttrykk «våk og be». Hos Ellen White lærte
jeg at vi skulle våke over våre følelser, ord og om vi er likegyldige.
Da tenåringsdøtrene mine kjempet med problemer, spurte jeg: «Har dere våket og bedt?» Som
regel hadde de ikke det. Vi satte av et rom der vi hver for oss bekjente våre synder og svakheter
for Gud og ba om å få en ydmyk og kjærlig ånd. Dette gjorde familielivet mye lettere.
Hvordan leser du Bibelen?
Jeg leste at William Miller leste Bibelen ett vers om gangen og bestemte meg for å gjøre det.
Det var spennende å sammenligne hvert vers med originalen. Nå leser jeg Bibelen på engelsk og
mongolsk side om side. Da jeg leste 5 Mos 33,1 på mongolsk, sto det «Guds person Moses». Jeg
tenkte: «Kan jeg si Guds person Cathie?» Det var det jeg trengte den dagen.
Hvordan vitner du?
I noen land jeg har bodd, er det vanskelig å vitne offentlig. Men du kan skape anledninger for
folk til å stille spørsmål, og det er helt OK å svare.
Som engelsklærer sjekket jeg oppmøtet ved å be elevene skrive noe på en lapp. Jeg svarte på
hver lapp. Noen elever åpnet seg for meg. Iblant gjelder det bare å være vennlig og be med folk
hjem. Mange åpner seg på tomanns hånd. Det er derfor jeg vil bli bedre til mongolsk.
Jeg ber som Paulus på veien til Damaskus: «Hva vil du jeg skal gjøre, Herre? Gud viser oss
veien når vi ber slik i alle situasjoner hver dag.
Ditt offer 13. sabbat bidrar til et livsstilssenter i Ulaanbaatar i Mongolia.