Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt (5 Mos 10,19).
Sist uke leste vi at Jesus fikk spørsmålet: «Hvilket bud er det første av alle?» (Mark
12,28). Han svarte med en bekreftelse av at Gud er én, og så sa han: «Du skal elske
Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din
kraft» (Mark 12,30).
Men Jesus snakket også om «det andre» (Mark 12,31), som den skriftlærde ikke
hadde spurt om. Jesus visste imidlertid hvor viktig det var, og føyde til: «Det andre
er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn
disse» (Mark 12,31).
Ingen bud større enn disse? Jesus samlet kjærlighet til Gud og kjærlighet til ens
neste i to store bud, og disse budene var de største av alle.
Og Jesus kom ikke med noe nytt. Allerede i 5. Mosebok introduseres tanken om at det å
elske sin neste og elske andre mennesker er en måte å uttrykke vår kjærlighet til Gud
på.
5 Mos 10 fortsetter kapittel 9 og er i grunnen Guds bekreftelse av den pakten han
hadde inngått med Israel. Ja, mye av denne boken er en slags fornyelse av pakten:
Selv etter den forferdelige synden ved Horeb, da de henfalt til avguderi straks Moses
forlot dem en liten stund, ga ikke Gud opp.
Les5 Mos 10,1–11. Hva skjer her som gjør at vi skjønner at Gud tilgav folket dets
synd og stadfestet paktsløftet gitt til dem og deres fedre?
Moses knuste steintavlene med de ti bud (5 Mos 9,17) – et tegn på at pakten var brutt
(5 Mos 32,19). «For å vise sin avsky for deres forbrytelse, kastet han steintavlene fra
seg, og de gikk i stykker like for øynene på folket. Med dette gav han til kjenne at
slik de hadde brutt pakten med Gud, hadde han brutt pakten med dem.» – Alfa og
Omega, bind 1, side 304–306 [PP 320].
Når Gud ba Moses om å hugge nye tavler «lik de første» og at han ville skrive
ordene
som var på de første, viser det at Gud hadde tilgitt folket og ikke hadde oppgitt
dem.
Les5 Mos 10,14–16. Hva sier Gud til dem? Hva er meningen med de bildene han
brukte her?
Vi har en blanding av bilder her: forhuden, hjertet og nakken. Men poenget er klart.
Omskjæring var et tegn på pakten, men det er bare et ytre tegn. Gud ønsket hjertet,
altså deres sinn, følelser og kjærlighet. Bildet av de stivnakkede pekte ganske enkelt
på hvor sta de var i sin motvilje mot å adlyde Herren. Og Gud ba dem egentlig om å
slutte med vinglingen og tjene ham av hele sitt hjerte.
Tenk på alle gangene Herren har tilgitt dine synder. Hva burde det si deg om
hans nåde?
Midt i formaningene sier Moses: «Se, himmelen og himmelen over alle himler,
jorden og alt som finnes der, tilhører Herren din Gud» (5 Mos 10,14). Dette uttrykker
Guds suverenitet, en tanke vi også finner andre steder i Bibelen: «Jorden og det som
fyller den, hører Herren til, verden og de som bor der, er hans» (Sal 24,1).
Les5 Mos 10,17–19. Hva sier Moses om Herren i disse versene? Og hva befaler
Gud sitt folk som et resultat av denne erklæringen?
Jahve er ikke bare himmelens og jordens hersker, han er også «Gud over alle guder
og Herre over alle herrer» (5 Mos 10,17). Det er ikke dermed sagt at det finnes andre
guder, så som de gudene hedningene rundt dem tilba. Snarere er det en måte å si at
han ikke bare er den eneste Gud (5 Mos 32,39), men at han står over alle andre krefter,
virkelige eller antatte, både i himmelen eller på jorden.
Teksten sier også at han er «den store, mektige og skremmende Gud som ikke
gjør forskjell og ikke lar seg bestikke». Alt dette er en del av helheten: Jahve er din
Gud, og du, hans folk, må adlyde ham.
Her har vi også en stor kontrast. Ja, Jahve er gudenes Gud og herrenes Herre, den
høyeste hersker og skaperverkets opprettholder (Kol 1,16–17), men han har også omsorg
for den farløse, enken og den fremmede, og han viser denne omsorgen ved å se
til deres umiddelbare fysiske behov. Den Gud som ser om en spurv faller til bakken
(Matt 10,29) kjenner problemene til de utsatte i samfunnet. Gud sier altså at jo, du er
kanskje utvalgt og noe spesielt, og jeg elsker deg, men jeg elsker også andre, som de
fattige og hjelpeløse blant dere. Og som jeg elsker dem, må du også elske dem. Dette
er en av dine forpliktelser i pakten, og den er viktig.
Les Sal 146,5–10. Hva i salmen gjenspeiler det Gud sier her, og hva burde dette
bety for oss som troende mennesker?
«Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt» (5 Mos 10,19).
Hva er budskapet til det gamle Israel? Hva skal det også si til oss?
Gud hadde sagt til Abram: «Dette skal du vite: Ætten din skal bo som innflyttere i
et land som ikke er deres. De skal være slaver og bli plaget av folket der i fire hundre
år» (1 Mos 15,13; se også 1 Mos 17,8; Apg 13,17). Og de første kapitlene i 2. Mosebok
gjengir dramaet om hvordan de ble frikjøpt (2 Mos 15,13) og frelst (2 Mos 14,13) fra
Egypt, et symbol på frelsen vi har fått i Kristus Jesus. I dette verset vil Herren at de
skal huske hvor de hadde vært og hva de hadde vært: fremmede i et fremmed land.
Så husk da dere var blant de svake i samfunnet og prisgitt dem som var sterkere
og kunne misbruke dere og ofte gjorde det. Israel var et utvalgt folk kalt av Gud,
et «kongerike av prester» (2 Mos 19,6), og det var visse forskjeller på dem og de
fremmede blant dem – spesielt når det gjaldt religiøse skikker. Men når det gjaldt
«menneskerettigheter», skulle den fremmede, enken og den foreldreløse behandles
like godt som israelittene selv.
LesMatt 7,12. Hvordan sammenfatter verset det Gud lærte Israel om behandlingen
av de svake blant dem?
Disse ordene om hvordan de skulle behandle de utenforstående, var slett ikke
normen i oldtiden, da de utstøtte i visse tilfeller ble behandlet som dyr, eller verre.
Israel skulle være annerledes, et lys for folkeslagene. Forskjellen ville ligge i den
Gud de tilba, hvordan de tilba og hele det religiøse systemet Gud hadde gitt dem.
Men deres vennlige behandling av de marginaliserte ville ha vært et mektig vitnesbyrd
for verden om deres Guds overlegenhet og deres tro, som jo var hele poenget
med deres eksistens, å være et vitne til verden om deres Gud.
Vi er kalt til å gjenspeile Guds sinn. Paulus skrev: «Mine barn, som jeg igjen må
føde med smerte til Kristus får skikkelse i dere» (Gal 4,19). Vi var jo skapt «i Guds
bilde» (1 Mos 1,27), et bilde som senere ble vansiret av synd. Og som vi så, da
Moses omtalte Guds kraft og majestet, sa han også at Gud var ubestikkelig og at han
hadde omsorg for de svake og de utstøtte. Slik er Gud, derfor må vi også være slik.
Les disse tekstene i 5. Mosebok. Hvilket tema er felles for alle?
Det er typisk at de svake, de fattige og de utstøtte ikke nyter samme slags «rettferdighet»
hos de fleste menneskelige domstoler som dem som har penger, makt og
forbindelser. Slik har det vært uansett hvor og når vi befinner oss i historien, og selv
om lovene inneholder aldri så høye likhetskrav: de fattige, de svake og de utstøtte
nyter nesten aldri samme rettferdighet som andre.
Det er dette som er så spesielt med det Herren påbød. Denne uretten, som ellers er
universell, bør ikke finnes i Israel, blant Guds folk, de som skal representere ham for
verden. Herren ville altså at det skulle være likhet for loven i det gamle Israel.
Men dette er mer enn bare jus. «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud,
er hellig» (3 Mos 19,2). Jo, de visste hvem den sanne Gud var, og de tilba riktig, og
de kom de riktige ofringene. Bra. Men hva hjalp det hvis de behandlet de svake og
fattige dårlig? Hos profetene raser Herren mot dem som undertrykker de fattige og
nødstedte i Israel. Hvordan kan du være «hellig» og behandle andre dårlig? Det kan
du ikke, samme hvor strengt du følger de riktige religiøse ritualene.
Les5 Mos 24,10–15. Hvilke viktige prinsipper kommer til uttrykk om hvordan vi
skal behandle dem vi har makt over?
Igjen ser vi Guds omsorg for menneskers verdighet. Ja, noen står i gjeld til deg, og
det er på tide å inndrive – men vis personen litt respekt og verdighet, da vel. Ikke
treng deg på og forlang din rett. Vent utenfor og la ham komme og gi deg det. 5 Mos
24,12–13 ser ut til å si at hvis en stakkar har gitt deg klærne sine som sikkerhet, må
du i det minste la ham sove i det natten over. De andre versene tar for seg behandlingen
av fattige som arbeider for en og som lett lar seg undertrykke. Ikke gjør det, for i
Guds øyne er det synd, en alvorlig synd. For hvis Israel skulle være et vitne, et hellig
folk som vandrer i sannheten midt i en verden gjennomsyret av avgudsdyrkelse,
ondskap og synd, må de være snille mot de svakeste. Ellers ville deres vitnesbyrd
ikke være noe verd.
LesJak 1,27–2,11. Hva gjenspeiler det Herren fortalte sitt folk i 5. Mosebok? Hvilken
betydning har det at behandlingen av de fattige forbindes med de ti bud?
Ingenting i de ti bud handler direkte om å vise partiskhet overfor de rike fremfor de
fattige, men en streng etterlevelse av lovens bokstav mens man behandler de fattige
eller svake dårlig vil være en hån mot ens egen trosbekjennelse og påstand om å
holde budene. Å elske din neste som deg selv er det høyeste uttrykk for Guds lov –
og dette er like mye sannheten for vår tid som det var på Jakobs tid, og som det var
da Moses talte til Israel på grensen til Kanaan.
Hvorfor må vi, som tar loven på alvor, sørge for at vi er like opptatt av det som
står hos Jakob og i 5. Mosebok? Hvorfor bør vår tro på det å holde loven bare styrke vår
beslutning om å hjelpe de fattige og nødstedte blant oss?
Det er vanskelig å forestille seg (selv i de beste tider, som under David og Salomo)
hvordan israelittene kunne bli så velsignet av Gud og likevel undertrykke de fattige,
de hjelpeløse og de utstøtte blant seg.
«Derfor: Dere har bygd hus av tilhugget stein, men skal ikke få bo i dem, dere har
plantet herlige vinmarker, men skal ikke få drikke vinen. For jeg kjenner til de
mange lovbruddene og de talløse syndene deres, dere som forfølger rettferdige, tar
bestikkelser og avviser fattige i porten» (Am 5,11–12).
«Herren holder rettergang med de eldste og stormennene i folket sitt. «Det er dere
som har beitet vingården snau, det er rov fra de fattige i husene deres!» (Jes 3,14).
Forslag til samtale
Israel skulle huske at de hadde vært «fremmede» i Egypt, det var en av grunnene
til at de skulle behandle fremmede og utstøtte i Israel slik de skulle
ønske at de var blitt behandlet da de var utstøtt. Hva har dette med evangeliet
å gjøre, tanken om at vi har blitt frigjort fra syndens slaveri ved Jesu
blod? Hvorfor og på hvilke måter bør det Jesus har gjort for oss, påvirke vår
behandling av andre, spesielt de hjelpeløse blant oss?
Vi kan tilbe på den riktige dagen, forstå sannheten om de døde, helvete,
dyrets merke osv. Men hva hjelper det hvis vi behandler andre dårlig eller
undertrykker de svake blant oss eller unnlater å være rettferdige når vi skal
bedømme en situasjon? Hvorfor må vi ikke tro at det å kjenne sannheten er
det eneste Gud forventer av oss? Hvorfor er det en farlig felle for oss?
Hvilken rolle burde troen ha for å hjelpe oss å forstå det som ofte kalles
«menneskerettigheter»?
Min mann hadde kreft, og vi fløy fra Japan til Alabama for at han skulle få behandling av
adventistleger, siden jeg var adventist. Han var ikke kristen.
Vi spiste vegansk mat og trimmet. Jeg gikk mye ned i vekt, og mannen min sluttet å røyke.
Han begynte å lese Bibelen og ble døpt. Han døde en uke senere, bare 56 år gammel. Jeg sørget,
men gledet meg til å treffe ham igjen.
Tilbake i Japan skjønte jeg at jeg hadde mer enn nok å leve av. Jeg ville bruke pengene til å
utbre evangeliet her i landet, hvor bare én prosent er kristne. Så jeg ba: «Kjære Gud, hva skal jeg
gjøre?»
En dag leste jeg Jes 55,13: «I stedet for tornekratt skal det vokse sypresser, i stedet for nesler
skal det vokse myrt. Slik skal Herren få et navn, et evig tegn som aldri slettes ut.»
Da visste jeg at jeg ville starte en restaurant og hjelpe folk å få det bedre, slik som jeg i
Alabama. Kanskje kunne jeg vinne deres tillit og vende deres blikk mot Jesus. Jeg ville kalle
restauranten Myrt, som i verset i Jesaja.
Den dagen oppdaget jeg en tomt til salgs i en gate i hjembyen min. Den lå utmerket til, nær tre
adventistkirker. Jeg kjøpte tomten og betalte for å få restauranten bygd.
Jeg kunne ingenting om restauranter, så jeg tok et kokekurs hos en adventist. Det kom ganske
mange til åpningen, men det var kaos, og jeg kunne ingenting om å drive restaurant. En av
kundene var en tidligere kunde fra forsikringsjobben min. Han kjente en kaféeier som han ba om
å hjelpe meg. Hun var til stor hjelp!
Forretningen går godt. Myrt er en av de få helt vegetariske restaurantene i Tokyo-området. Jeg
arbeider på forsikringsjobben om morgenen, går til restauranten kl. 11 og serverer lunsj til kl. 14.
Etter det går jeg tilbake til forsikringsjobben. Og restauranten er selvsagt stengt på lørdager.
Denne restauranten har gitt meg kontakt med mennesker. En fast kunde har brystkreft og ba
om hjelp med en sunn livsstil. Jeg ga henne adventistlitteratur. En enslig kvinne sa at hun ønsket
seg nye venner. Jeg inviterte henne til kirken, og hun har kommet flere ganger.
Hovedtanken bak restauranten er å lede mennesker til Jesus. Derfor startet jeg den. Dette er
Guds restaurant. Gud hjelper meg med driften, og Jesus eier den.