I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og
død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan
få leve (5 Mos 30,19).
Det er en trist historie: en 22 år gammel kvinne får en dødelig sykdom. Hjernesvulst.
Selv med alle moderne medisiner kunne ingenting gjøres før det uunngåelige. Men
denne unge kvinnen, «Sandy», ville ikke dø.
Så hun hadde en plan. Etter hennes død ville hodet bli frosset ned i flytende
nitrogen i håp om å bevare hjernecellene. Og der ville det ligge i femti år, hundre år,
tusen år, til en gang i fremtiden når teknologien var kommet langt nok til at hjernen
hennes kunne lastes opp til en datamaskin. Og ja, Sandy kunne «leve» videre, kanskje
også for alltid.
Trist historie, ikke bare fordi en ung person skulle dø, men på grunn av hennes
håp om liv. Som folk flest ønsket Sandy livet, hun ville leve. Men hun valgte en vei
som ikke fører frem.
Denne uken fortsetter vi i 5. Mosebok og vil vi se på livets valg og muligheten vi har
fått til å velge liv, men å velge det på de vilkårene som Gud har tilbudt i sin nåde.
Vi ba jo ikke om å komme hit, vel? Vi valgte ikke å bli til, like lite som vi valgte
hvor og når vi ble født og hvem foreldrene våre var.
Slik var det også for Adam og Eva. De valgte ikke å bli skapt av Gud, ikke mer
enn et blad, en stein, et fjell. Som mennesker har vi ikke bare fått en eksistens (en
stein har eksistens), og ikke bare liv (en amøbe har liv), men livet som fornuftige,
frie vesener skapt i Guds bilde.
Vi valgte heller ikke å bli til som rasjonelle frie, vesener skapt i Guds bilde. Men
det Gud tilbyr oss, er valget om å fortsette å eksistere; det vil si å velge å ha evig liv i
ham. Det kan vi ha på grunn av Jesus og hans død på korset.
«Midt i Edens hage vokste livets tre, og frukten kunne gi evig livskraft. Hvis Adam
hadde vært lydig mot Gud, ville han fremdeles hatt fri adgang til dette treet og
ville ha levd evig. Men da han syndet, fikk han ikke lenger spise av livets tre og ble
dødens bytte. Gud sa til ham: ‘Av jord er du, og til jord skal du bli.’ Denne dommen
tilkjennegir livets totale opphør.» – Alfa og Omega, bind 8, side 44 [GC 532,533]
Bibelen gir oss bare ett av to alternativer: evig liv, det vi opprinnelig skulle ha, og
evig død, som på en måte bare er å vende tilbake til intet, som vi kom fra.
Det er interessant at «livets tre», som Skriften sier gir udødelighet og som vi
først møter i Bibelens første bok, dukker opp igjen i den siste boken. Les Åp 2,7;
Åp 22,2 og Åp 22,14. Kanskje er budskapet at selv om vi skulle ha hatt tilgang til livets tre,
så mistet vi adgangen på grunn av synd. Men når syndens problem til slutt var løst
takket være Jesus og frelsesplanen, vil de de som valgte livet ha tilgang til livets tre,
slik det skulle ha vært fra begynnelsen av.
Tenk på det: Hvordan velger vi daglig livet eller døden gjennom våre valg?
Det finnes ingen nøytralitet. Før den store striden er helt over, vil synd, Satan, ondskap,
ulydighet og opprør bli utryddet. Når det har skjedd, vil hver enkelt av oss
enten ha det evige liv slik Gud hadde planlagt det før verdens skapelse, eller så vil
vi møte evig død, det vil si «en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans
herlighet og makt» (2 Tess 1,9). Bibelen gir oss ikke andre alternativer.
Hvilken skjebne skal vi få? Det er opp til oss selv. Vi har valget: liv eller død.
Siden det er tale om evig liv eller evig død: Hvorfor er sannheten om at helvete
ikke torturerer mennesker for alltid en stor trøst? Hva ville det si om Guds natur
hvis evig pine var de fortaptes skjebne?
Mot slutten av 5. Mosebok, etter å ha fortalt hva som vil skje hvis folket er ulydige mot
Gud og bryter paktsløftene, begynner 5 Mos 30 med et løfte om at selv om de falt i
ulydighet og ble straffet med eksil, så ville Gud likevel gi dem landet. Det vil si hvis
de angret og vendte om fra sin ondskap.
Les5 Mos 30,15–20. Hva er alternativene som ble lagt frem for Israel, og hvordan
gjenspeiler de det vi har sett gjennom Bibelen?
Herren er tydelig: Han har lagt frem et av to alternativer for dem, egentlig det samme
han gjorde med Adam og Eva i Edens hage. De hebraiske ordene for «godt» (tov) og
«ondt» (ra’) i 5 Mos 30,15 er de samme ordene som ble brukt i 1. Mosebok om treet til
kunnskap om «godt» (tov) og «ondt» (ra’). Her, som overalt i Bibelen, finnes det ikke
noe nøytralt ståsted. De vil enten tjene Gud og ha liv, eller de vil velge døden. Det er
det samme for oss.
Liv, godhet, velsignelse, eller hva? Død, det onde og forbannelser. Egentlig kan
man si at Gud bare tilbyr dem det gode, bare livet og bare velsignelsene. Men hvis de
vender seg bort fra ham, vil disse dårlige tingene bli det naturlige resultatet, siden de
ikke lenger har hans spesielle beskyttelse.
Uansett hvordan vi forstår det, blir folket stilt på valg. Det er også klart at de har
en fri vilje. Disse versene gir ingen mening uten vår frie vilje.
Gud sa egentlig: Bruk så den frie viljen jeg har gitt dere og velg liv, velg velsignelse,
velg godhet, ikke død, ondskap og forbannelse.
Det virker jo opplagt hva det riktige valget er, ikke sant? Og likevel vet vi hva
som skjedde. Den store konflikten var like reell som den er nå, og vi bør lære av
Israels eksempel hva som kan skje hvis vi ikke overgir oss helt til Gud og velger livet
og alt dette valget innebærer.
Les 5 Mos 30,20. Legg merke til sammenhengen mellom kjærlighet og lydighet.
Hva må Israel gjøre for å være trofast mot Herren? Hvordan gjelder de samme
prinsippene oss i dag?
5 Mos 30 åpner med at Herren forteller hva som ville skje hvis folket angret og
vendte seg bort fra sine onde veier. For noen løfter de fikk!
Les5 Mos 30,1–10. Hva lover Gud, selv om dette taler om hva som ville skje med
dem hvis de var ulydige? Hva sier dette om Guds nåde?
Det ville ha vært en trøst å få høre. Men poenget var ikke at det ikke betyr noe om
de vendte seg bort fra det Gud hadde befalt. Herren tilbyr ikke billig nåde. Nei, det
burde ha vist dem Guds kjærlighet, og som svar ville de gjengjelde hans kjærlighet
og vise sin kjærlighet ved å være lydige mot det han ba dem gjøre.
Les5 Mos 30,11–14. Hva sier Herren til dem? Hva er egentlig løftet i disse versene,
og hvilke tekster i NT gjenspeiler det samme løftet?
Se på appellen her. Herren ber dem ikke om noe som er for vanskelig. Guds befaling
er ikke for «vanskelig» eller «mystisk» til at de kan forstå den. Det er heller ikke
utenfor deres rekkevidde. Det er ikke langt opp i himmelen, så langt unna at noen
andre må hente det for dem; det er heller ikke over havet, så andre må frakte det til
dem. Herren sier: «Nei, ordet er deg helt nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan
leve etter det» (5 Mos 30,14). Du kjenner det godt nok til å kunne uttale det, og det
er i hjertet ditt så du vet at du må gjøre det. Derfor finnes det ingen unnskyldning for
ikke å adlyde. «Å motta et påbud fra ham er ensbetydende med å motta evnen til å
utføre det.» – Ord som lever (2006), side 236 [COL 333].
Paulus siterer noen av disse versene i forbindelse med frelsen i Kristus: han omtaler
dem som et eksempel på rettferdighet ved tro (se Rom 10,6–10.)
Og etter disse versene i 5. Mosebok blir israelittene bedt om å velge liv eller død, velsignelse
eller forbannelse. Og hvis de av nåde og av tro velger livet, vil de få det.
Slik er det vel nå også?
Tilbedelsen sto sentralt i paktsforholdet mellom Gud og Israel. Det som gjorde dem
forskjellige fra verden rundt dem, var at de var det eneste folket som tilba den sanne
Gud i motsetning til den hedenske verdens falske guder, som egentlig ikke var
guder i det hele tatt. «Se nå, jeg er Han! Det finnes ingen annen gud enn jeg» (5 Mos
32,39).
Les5 Mos 4,19; 8,19; 11,16 og 30,17. Hva er den advarselen som går igjen i alle
disse versene? Hvorfor er den så viktig for folket Israel?
Den gang som nå eksisterte Guds folk i en kultur og et miljø som var i konflikt med
deres tro. Derfor må Guds folk alltid passe seg så ikke de også tilber verdens avguder
og guder.
Vår Gud er en «nidkjær Gud» (5 Mos 4,24; 5,9; 6,15), og som vår skaper og frelser
er bare han verdig vår tilbedelse. Her er det heller ingen kompromiss: Vi tilber enten
Gud, som gir liv, godhet og velsignelser, eller vi tilber en annen gud som bringer
ondskap, forbannelser og død.
LesÅp 13,1–15 og se hvordan tilbedelse fremstilles der. Se dette i kontrast til Åp
14,6–12. Hva skjer her som gjenspeiler advarselen i 5. Mosebok om falsk tilbedelse?
Problemet er det samme: Vil folk tilbe den sanne Gud og ha liv, eller vil de gi etter
for presset og oppgi sin troskap til ham og gå døden i møte? Svaret ligger hos den
enkelte. Gud tvang ikke Israel til å følge ham, og han tvinger ikke oss. Som vi ser i
Åp 13, vil dyret og dets bilde bruke makt. Men Gud anvender kjærlighet.
Hvordan kan vi unngå å oppgi vår troskap til Jesus til fordel for en annen gud?
Vi får alle et valg. Noen tror at Gud forutbestemte enkelte mennesker både til å gå
fortapt og brenne i helvete for evig. Men Skriften lærer at vi fritt velger liv eller død,
velsignelse eller forbannelse, godt eller ondt og at det avgjør vår skjebne. Og er det
ikke godt å vite at selv om noen velger feil, er resultatet død, evig død, ikke evig
pine i en uendelig ildsjø?
«’Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår
Herre.’ De rettferdige skal arve livet, men døden er de ugudeliges lodd. Moses
sa til Israel: ‘I dag har jeg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det
vonde.’ Døden som her er nevnt, er ikke den som ble forkynt for Adam, for hele
menneskeheten lider straffen for hans synd. Det er ‘den annen død’, kontrasten til det
evige liv.» – Alfa og Omega, bind 8, side 54 [GC 544].
Forslag til samtale
Snakk mer om tanken i tirsdagens avsnitt, om det er Gud som direkte straffer
ulydighet her og nå, eller om det er en konsekvens av ulydighetens handlinger.
Eller kan det være begge deler? Eller kan det være tilfeller der det er det
ene eller det andre? Hvordan skal vi forstå dette?
Hva lærer de versene vi så på i dagens sitat om Guds kraft som kan hjelpe oss
å erfare seier over synd?
Les Rom 10,1–10, der Paulus siterer fra 5 Mos 30,11–14 mens han forklarer
frelse ved tro på Jesus i motsetning til å søke frelse og rettferdighet gjennom
loven. Hvorfor tror du han benyttet disse versene fra 5. Mosebok? Legg merke til
Rom 10,10: «Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner
vi så vi blir frelst.» Hva mener Paulus?
Har din kultur, ditt eget samfunn, din egen folkegruppe synspunkter som kan
føre til falsk tilbedelse hvis man ikke er forsiktig?
Når Kiyong ber, skjer det ting. Mens han ba, følte eieren av et sørkoreansk regnskapsfirma
at han skulle plante en adventistmenighet. Han fikk bruke et tidligere kirkebygg, og 40 ble
døpt det første året. Han fortsatte å be, og antallet døpte steg til 98 etter to og et halvt år. Kiyong
bestemte seg for å be om 100 døpte.
Da han åpnet øynene, husket han en kvinne han ikke hadde sett på tre år. Han spurte seg for og
fikk vite at hun hadde startet en kunstskole for barn. Han kjøpte en bukett blomster og ga den til
henne på skolen. Så fortalte han om menighetsplantingen og de 98. «Du burde bli nummer 100,»
sa han.
«Ja visst, jeg blir den hundrede,» sa kvinnen.
«Flott!» sa Kiyong. Men først må du ta bibelstudier. Jeg kommer hjem til deg kl. 19:30 i morgen
og lærer deg om Bibelen. «Sørg for at mannen din er der!»
Han nevnte mannen fordi han trengte to for å komme til hundre. Da han gikk, ringte hun til sin
mann.
«Kiyong kommer hjem til oss for å undervise oss i Bibelen,» sa hun.
Hennes mann var også forretningsmann, men han tilba forfedrene og flere guder. Han hadde
nylig kjøpt en haug engelske bøker for å forbedre engelsken sin med tanke på jobben, og en av
bøkene var en bibel. Men den hadde forvirret ham. Han forsto ordene, men ikke hva de betydde.
Til slutt bestemte han seg for å be til Bibelens Gud.
«Hvis du er den sanne Gud, så send meg en som kan lære meg å forstå Bibelen,» sa han høyt.
Dermed ringte telefonen. Det var hans kone: «Kiyong kommer og underviser oss fra Bibelen i
morgen,» sa hun.
Han ble målløs. Han rørte seg ikke på en lang stund. Det var som om lynet hadde slått ned.
Han kjente det i hele kroppen, i hodet, ryggmargen og fotsålene.
Dagen etter kom Kiyong og så til sin forundring at de satt og ventet ivrig på å få bibelundervisning.
De to voksne barna deres var der også og ville lære om den Gud som hadde besvart fars
bønn så fort.
Familien studerte Bibelen med Kiyong og tok imot alt de lærte. De overga seg til Jesus, og i
stedet for 100 døpte, ga Gud ham 102.
En del av offeret 13. sabbat vil gå til å utbre evangeliet i Sør-Korea med to prosjekter: et omsorgssenter
for immigrantbarn i byen Ansan og et misjonssenter i byen Daegu.
Kiyong har plantet hele tre menigheter i Sør-Korea.