Der skal dere søke Herren din Gud, og du skal finne ham når du søker ham av
hele ditt hjerte og av hele din sjel (5 Mos 4,29).
Alle er syndere. Iblant hører vi noen som klager over tanken om arvesynden, men
man skal bare se på nyhetene en dag eller to eller ta en rask titt på menneskets historie,
så ser man sannheten i denne læren.
Eller man kan se i speilet. Den som har mot til å granske sitt eget hjerte, kjenner
sannheten i Rom 3,9–23, som ender med ordene: «for alle har syndet og mangler
Guds herlighet» (Rom 3,23).
De gode nyhetene står i neste vers: «ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige,
frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,24). Omvendelsen er viktig for denne nyheten:
å erkjenne vår synd, være lei oss for den, be Gud om tilgivelse og så vende seg bort
fra den. Siden vi er syndere, burde omvendelse være en sentral del av vår kristne
eksistens. Og denne uken vil vi se på tanken om omvendelse slik den kommer til
uttrykk i 5. Mosebok.
Bibelsk hebraisk er fullt av idiomer, når visse ord brukes til å bety noe annet enn
det de faktisk sier. Et idiom i GT er «Mi-yitten.» «Mi» er spørsmålet «hvem?» og
«yitten» betyr «vil gi.» Så «Mi-yitten» betyr «Hvem vil gi?”
Men I GT uttrykker uttrykket et ønske, en lengsel, at noen ønsker noe inderlig.
Etter flukten fra Egypt og stilt overfor utfordringene i ødemarken, utbrøt israelittene:
«Om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt» (2 Mos 16,3). Uttrykket
«om bare» kommer fra «mi-yitten».
«Måtte frelse komme til Israel fra Sion!» sier David (Sal 14,7). På hebraisk står
det ikke «måtte», det står «mi-yitten».
Når Job utbryter: «Om bare min bønn ble hørt, om Gud ville innfri mitt håp!» er
«om bare» fra «mi-yitten» (Job 6,8).
Les5 Mos 5,22–29, spesielt vers 29. Hva har det å si at ordet som er oversatt som
«måtte», kommer fra «mi-yitten»?
Her er det Gud – som har skapt tid, rom og materie, som talte så verden ble til, som
ga Adam livets ånde – som sier noe man vanligvis forbinder med menneskelig svakhet
og begrensninger. For et eksempel på den frie viljes realitet! Her ser vi at det er
grenser for hva Gud kan utrette i den store konflikten. Denne bruken av «mi-yitten»
viser at Gud ikke kan trosse vår frie vilje (da ville den jo ikke være fri).
Og akkurat som det står oss mennesker fritt å synde, står det oss også fritt å velge
Gud, å velge å være åpne for hans ledelse, å velge å svare på hans Ånd, omvende oss
fra vår synd og følge ham. Valget er vårt og vårt alene, og det er et valg vi må ta dag
for dag, øyeblikk for øyeblikk.
Hva er noen av alternativene du kommer til å møte de neste timene eller dagene?
Hvordan kan du lære å overgi viljen din til Gud slik at du kan ta de riktige beslutningene
i hans kraft?
Gjennom hele Bibelen får vi bevis for Guds forutviten. Det vil si at han vet alt som
vil skje. Enten det er verdensrikenes fremvekst og fall (Dan 7) eller den enkeltes
handlinger bare timer før de skjer: «Sannelig, jeg sier deg: I natt, før hanen galer,
skal du fornekte meg tre ganger,» sier Jesus (Matt 26,34). Herren kjenner enden
fra begynnelsen. Hans forutviten, også om våre frie valg, gjør ikke disse valgene
mindre fri.
Allerede før Gud førte israelittene inn i landet, visste han hva de ville gjøre når de
var i landet.
Les5 Mos 4,25–28. Hva sa Herren at de ville gjøre etter at de hadde kommet til
landet han lovet dem?
I versene foran leser vi at Gud sier at de ikke skal lage avguder og ikke tilbe dem
(5 Mos 4,15–20). Likevel forteller de neste versene at det er akkurat dette de kommer
til å gjøre, til tross for alle advarslene.
Legg merke til 5 Mos 4,25. Moses sier at det ikke vil skje med en gang. Etter alt
det de nettopp hadde opplevd, ville de neppe henfalle til avgudsdyrkelse med en
gang. Men etter en generasjon eller så ville tendensen til å «glemme» det Herren
hadde gjort for dem og det han hadde advart dem mot, få dem til å gjøre det han
hadde advart mot (5 Mos 4,9).
Les5 Mos 4,29–31. Hva sier Herren at han vil gjøre for dem i denne situasjonen?
Guds nåde er fantastisk. Selv etter at de har tilbedt avguder og fått kjenne følgene av
sine synder, vil han tilgi dem og ta dem til seg hvis de vender om. Kort sagt, hvis de
fritt velger å omvende seg, vil han godta omvendelsen.
Ordet i 5 Mos 4,30, ofte oversatt med «vend om», betyr egentlig «å komme
tilbake.» Det vil si at de går tilbake til Herren, dit de skulle ha vært hele tiden. Det
hebraiske ordet teshuvah, fra samme rot som «å vende tilbake», betyr «omvendelse».
Dermed er kjernen i omvendelsen at vi vender tilbake til Gud etter at våre synder
har skilt oss fra ham.
I 5. Mosebok har vi et sentralt tema: adlyd Herren og bli velsignet, vær ulydig, så får du
kjenne på følgene. Slik er det også i NT. «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. Det
et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i sitt eget kjøtt, høster fordervelse
av kjøttet; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden» (Gal 6,7–8).
Etter syndefallet virker det som synd faller like lett og naturlig som å puste. Og
til tross for alle advarsler og løfter – «Disse budene som jeg gir deg i dag, er verken
ufattelige eller langt borte» (5 Mos 30,11) – gjorde mange av folket nettopp det: de
falt i de syndene Gud hadde advart mot.
Men selv da var Gud villig til å ta dem tilbake hvis de brukte sin frie vilje, omvendte
seg og kom tilbake til ham.
Les5 Mos 30,1–10 igjen. Hva sier Herren at han vil gjøre for sitt folk, til tross for
alt det gale de har gjort? Men hva var betingelsen for disse løftene?
Det er ganske liketil: hvis du surrer det til, vil det få vonde følger for deg og din
familie. Slik er synden. Men selv da kan du omvende deg, og Gud vil ta deg tilbake
og velsigne deg.
Det samme rotordet bak teshuvah opptrer ofte i disse versene. I 5 Mos 30,2 står
det: «og du så vender om til Herren din Gud». I 5 Mos 30,8 står det: «Da skal du
vende om og lyde Herrens røst.» Og i 5 Mos 30,10 står det: «og så sant du vender om
til Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel.»
Med andre ord: til tross for at de brøt pakten, forkastet ikke Gud dem, og hvis de
ikke ønsket at han skulle oppgi dem, kunne de vise det ved å vende om.
Dette handler om folket som helhet, men hvordan gjenspeiler tekstene hvor sentral
omvendelsen er for oss som tror, vi som også iblant bryter den pakten vi har
inngått med Gud?
5 Mos 30,1–10 åpenbarer Guds nåde og godhet for frafalne og syndere, også de som
tidligere har vært velsignet av Gud på en spesiell måte: «Hvilket stort folk har vel
en gud som er like nær som Herren vår Gud er nær oss hver gang vi kaller på ham?»
(5 Mos 4,7). Til tross for alt det han hadde gjort for dem, og til tross for at de ikke
hadde noen unnskyldning eller begrunnelse for sin synd, syndet de likevel. Lyder det
kjent?
Men selv da – hva?
I 5 Mos 30,1–10: konsentrer deg om deres omvendelse, at de vender tilbake
(teshuvah) til Gud. Hva ble forlangt, og hva burde det lære oss om hva sann
omvendelse er?
De måtte velge å vende tilbake til ham og adlyde ham av hele sitt hjerte. Det virkelige
problemet var hjertet, for hvis hjertet hadde vært på rett sted overfor Gud, ville
deres handlinger følge: de ville være lydige.
Det er derfor de fikk løftet om at hvis de oppriktig «vendte tilbake» til Herren,
ville han arbeide i dem og «omskjære» deres hjerte. De må ta valget om å vende tilbake
til Gud, og da vil han føre dem tilbake til seg selv og til landet. Og der, i landet,
ville han velsigne dem. Og en del av velsignelsen er at han ville gjøre sin gjerning i
dem for å forandre hjertet deres «så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og
av hele din sjel, slik at du skal få leve».
Når de svarte på tilskyndelsene fra Gud (se Apg 5,31), måtte de virkelig omvende
seg fra sine synder. Og selv om det var en annen historisk sammenheng, skrev Ellen
G. White: «De sørget over lidelsene de ble utsatt for på grunn av sin synd, ikke over
at de hadde vanæret Gud ved å overtre hans hellige lov. Sann anger er noe mer enn
sorg over synd. Det er å vende ryggen til det onde.» – Alfa og Omega, bind 2, side
145 [PP 557]. Og dette er en sannhet vi kan se i 5 Mos 30,1–10.
Hvordan kan vi vite forskjell på å være lei seg for syndens følger og å være lei seg
for synden som sådan? Hvorfor er skillet viktig?
Det er mye omvendelse i NT. Døperen Johannes kalte til omvendelse.
LesMatt 3,1–8. Hvordan kommer tanken om å vende om til uttrykk her? Med andre
ord: Hva ber Johannes dem om å gjøre som gjenspeiler det vi fant i 5. Mosebok? Hvorfor
var hans ord relevante for fariseerne og saddukeerne?
Jesus begynte også sin virksomhet med kall til omvendelse.
LesMark 1,15. Hva sier Jesus, og hvorfor forbinder han omvendelse med
evangeliet?
Tanken er den samme enten det er Johannes som taler til de religiøse lederne eller
Jesu tale til folket. Vi er syndere, og selv om Kristus kom for å frelse syndere, må
vi vende om fra synden. Og denne omvendelsen inkluderer at vi tar avstand fra vårt
gamle syndige liv. Vi må innse vår syndighet og vende om fra synden (og ikke bare
dens følger), ta et bevisst valg om å legge bort syndene og helt og fullt å stole på Jesu
fortjeneste idet vi «adlyder Herren din Guds røst» (5 Mos 15,5).
Noen bibelforskere ser i NT ekko av tanken om omvendelse slik den kommer til
uttrykk i 5. Mosebok. Da f.eks. Peter anklager folket for å ha korsfestet Jesus, «stakk det
dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: ‘Hva skal vi gjøre, brødre?’»
(Apg 2,37). Det vil si at de var klar over sin synd, og de var lei seg for den («stakk
det dem i hjertet»), og de ville vite hva de skulle gjøre for å leve rett med den Gud de
hadde fornærmet.
Er ikke dette omtrent det samme som med oss alle: syndere som har fornærmet
Gud?
Les Apg 2,38. Hvordan besvarte Peter spørsmålet, og hvordan avslører episoden
prinsippet bak sann omvendelse?
«Ved hvert skritt framover i den kristne erfaring vil vår anger bli dypere. Det er til
dem Herren har tilgitt, til dem han vedkjenner seg som sine barn, han sier: ‘Da skal
dere tenke på deres onde ferd, på alt dere gjorde som ikke var godt. Dere skal kjenne
avsky for dere selv.’ Igjen sier han: ‘Når jeg oppretter min pakt med deg, da skal du
sanne at jeg er Herren. Så skal du minnes det du har gjort, og skamme deg slik at du
aldri mer åpner munnen av skam, når jeg tilgir deg alt du har gjort, lyder ordet fra
Herren Gud.’ Under slike forhold vil vi sikkert og visst ikke åpne munnen i selvforherligelse.
Vi skal vite at vår tilstrekkelighet finnes alene i Kristus. Derfor gjør vi
apostlenes bekjennelse til vår egen: ‘For jeg vet at i meg, det vil si slik jeg er i meg
selv, bor det ikke noe godt. ‘Jeg vil aldri rose meg av noe annet enn av vår Herre Jesu
Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.’» – Ord som
lever (2006), side 108, 109 [COL 160,161].
«’Guds godhet driver deg til omvendelse.’ En gyllen kjede er slynget om hver sjel
i fare. Det er nåden og barmhjertigheten i den guddommelige kjærligheten. Herren
erklærer: ‘Med evig kjærlighet har jeg elsket deg; derfor lar jeg min miskunn mot
deg vare.’» – Ord som lever (2006), side 140 [COL 202].
Forslag til samtale
Vi må vende om, men hvordan kan vi unngå at vi gjør omvendelse til en prestasjon
som om det i seg selv gir et rett forhold til Gud? Hva er den eneste
måten dette kan skje?
«Men da Judas, han som hadde forrådt ham, så at Jesus var blitt dømt, angret
han og gikk med de tretti sølvpengene tilbake til overprestene og de eldste
og sa: ‘Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig og sendte ham i døden.» «Hva
angår det oss?’ svarte de. ‘Det blir din sak.’ Da kastet han pengene inn i tempelet
og forlot stedet. Og han gikk bort og hengte seg» (Matt 27,3–5). Judas
var sikkert lei seg for det han hadde gjort, han tok jo sitt eget liv. Men hvorfor
var det ikke sann omvendelse?
Hvordan burde vår syndighet gjøre oss ydmyke overfor andre (ved at vi ikke
dømmer dem) og overfor Gud? Hvorfor burde den kjensgjerning at det skulle
et kors til, det vil si Guds Sønns død, for å redde oss, få oss til å se hvor ille
synden egentlig er?
David svingte av motorveien og inn på en øde landevei. Han fulgte sin GPS til en avtale i
en kirke i Utah. Plutselig meldte mobiltelefonen at veien var farlig og bare egnet for terrengbiler.
Han hadde kjørt langt på veien og kunne ikke bare snu. Han fortsatte. Litt senere kom
advarselen igjen, og så forsvant asfalten.
Etter en kort motbakke stoppet motoren. Han fikk ikke start på den igjen, og telefonen hadde
ikke signal. Her satt han, en dataprogrammerer fra Sør-Korea, fast på en grusvei i USA.
«Enn om det kommer ville dyr,» tenkte han. David knelte på veien og ba. «Tilgi meg, Herre.
Jeg visste ikke at dette ville skje. Men jeg skal holde et seminar på sabbaten. Hva galt har jeg
gjort?»
Han glemte at Gud hadde ledet ham på sine reiser for å forelese om hvordan man kunne misjonere
over nettet og på sosiale medier.
Fem minutter senere kom en pickup opp bakken. Et eldre ektepar kom ut. «Hva har skjedd?»
sa mannen.
David fortalte om motoren som ikke ville starte. Mannen prøvde, men uten hell. Så han ga
David nøkkelen igjen og sa han ville kjøre ham ti km til et sted der telefonen virket og han kunne
skaffe veihjelp.
Men plutselig ba mannen om nøkkelen igjen og ba David sette seg inn. Bilen startet med én
gang. David takket den gamle og snudde bilen. Han kjørte tilbake til hovedveien og takket Gud
hele veien. Han hadde oversett advarslene, men Gud hadde skaffet ham hjelp fra himmelen så han
kunne komme frem til sin neste avtale i tide.
David Kim er en av mange adventister fra Sør-Korea som er misjonærer i andre land. Dette kvartalet
har verdensmenigheten anledning til å hjelpe med to prosjekter i Sør-Korea: et omsorgssenter
for innvandrerbarn i byen Ansan og et misjonssenter i byen Daegu.
David driver to nettsteder. På 3AMS.com tilbyr han Ellen Whites skrifter på koreansk, kinesisk,
spansk, portugisisk, fransk, nederlandsk, russisk, rumensk, japansk og engelsk. På sabbathtruth.or.kr samler han sannheten om sabbaten.