Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er
lovet (Hebr 10,36).
Har du tenkt på hvordan det ville være å høre Jesus forkynne, eller en av apostlene?
Vi har skriftlige utdrag og sammendrag av noen av talene deres, men de gir bare en
begrenset idé om hvordan det var å høre dem. Men i Skriften har Gud bevart minst
en fullstendig preken for oss: Paulus’ brev til hebreerne. [Studiet følger tradisjonen
om Paulus som brevets forfatter. Det kan også være skrevet av Barnabas, Lukas,
Apollos, Priska eller andre.]
Paulus omtalte verket som «formaning og trøst» (Hebr 13,22). Dette uttrykket
ble brukt om prekenen, både i synagogen (Apg 13,15) og ved kristne gudstjenester
(1 Tim 4,13). Derfor har noen sagt at Hebreerbrevet er den tidligste «komplette
prekenen» vi har. Det ble skrevet til troende som tok imot Jesus, men støtte på
vanskeligheter. Noen ble offentlig spottet og forfulgt (Hebr 10,32–34). Andre fikk
økonomiske problemer (Hebr 13,5–6). Mange gikk lei og hadde begynt å tvile på sin
tro (Hebr 3,12–13). Er det noen som nikker gjenkjennende?
Denne prekenen utfordret dem (og oss) til å holde ut i troen på Jesus og rette blikket
mot ham som nå er i telthelligdommen i himmelen.
For å forstå prekenen og anvende budskapet på oss selv, må vi forstå forsamlingens
historie og deres situasjon da de fikk brevet.
LesHebr 2,3–4. Hva opplevde hebreerne da de ble omvendt?
Dette antyder at Hebreerbrevets lesere ikke hadde hørt Jesus selv forkynne. De
hadde hørt evangeliet av evangelister som hadde kunngjort dem nyheten om
«frelsen».
Paulus sier også at evangelistene hadde «stadfestet» budskapet for dem, og at Gud
selv hadde «gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under». Gud hadde altså stadfestet
evangeliet ved tegn og andre mektige gjerninger – deriblant utdeling av «Den hellige
ånds gaver». NT forteller at slike tegn som helbredelser, eksorsismer og utøsing av
åndelige gaver ofte ledsaget forkynnelsen av evangeliet på nye steder.
I menighetens første tid utøste Gud sin ånd over apostlene i Jerusalem, slik at de
kunne utføre mirakler og forkynne evangeliet på språk de ikke kjente tidligere (Apg
2,3). Filip utførte lignende undere i Samaria (Apg 8), Peter i Jaffa og Cæsarea (Apg
9; Apg 10) og Paulus gjennom sitt virke i Lilleasia og Europa (Apg 13–28). Dette var
praktiske bevis som stadfestet budskapet om «frelse» – opprettelsen av Guds rike,
frelse fra fordømmelse og frihet fra onde makter (Hebr 12,25–29).
Ånden ga de første kristne overbevisning om at deres synder var tilgitt. Derfor
var de ikke redde for dommen, deres bønner var modige og tillitsfulle, og deres
religiøse erfaring var full av glede (Apg 2,37–47). Ånden satte også dem fri som var
slaver under onde makter. Dette viste at Guds kraft var større enn Den ondes og at
Guds rike hadde fått plass i deres liv.
Hva er din omvendelseserfaring? Hvordan har du blitt stadfestet i troen på Jesus
Kristus som din frelser og Herre? Hvorfor er det godt å minnes hvordan Gud virket
i livet ditt for å føre deg til ham?
Da de troende bekjente sin tro på Kristus og ble med i menigheten, skilte de seg ut
fra resten av samfunnet. Dessverre førte det til konflikt fordi de dermed felte en
negativ dom over samfunnet og dets verdier.
Leserne av Hebreerbrevet led trolig verbalt og fysisk under pøbelen som motstandere
egget opp (f.eks. Apg 16,19–22; Apg 17,1–9). De ble også fengslet, og de kan også ha
blitt slått, for tjenestemenn kunne pålegge straff og fengsling mens de samlet bevis
(f.eks. Apg 16,22–23).
LesHebr 11,24–26; 1 Pet 4,14 og 1 Pet 4,16. Hvordan kan opplevelsene til Moses og
leserne av 1 Peter hjelpe oss å forstå hvorfor de troende ble forfulgt?
Å «bære Kristi vanære» betød å identifisere seg med Kristus og tåle skam og mishandling.
Offentlig fiendskap mot kristne fulgte av deres særegne religiøse liv. Folk
kan bli fornærmet av religiøs praksis de ikke forstår, eller av mennesker med en
livsstil og moral som kan få andre til å føle skyld eller skam. I midten av det første
århundret mente Tacitus at kristne var skyldige i «hat mot menneskeheten.» – Alfred
J. Church og William J. Brodribb, overs.: The Complete Works of Tacitus, (New
York,, 1942) Annals 15.44.1. Uansett årsaken til anklagen, som sikkert var falsk, led
mange av de troende som dette brevet er rettet til, for sin tro.
Alle lider, kristen eller ikke kristen. Men hva betyr det å lide for Kristi skyld?
Hvor mye av den lidelsen vi møter, er for Kristi skyld, og hvor mye skyldes vårt
eget valg?
Leserne av Hebreerbrevet klarte å bevare troen på Kristus til tross for avvisning
og forfølgelse. Men lang tids konflikt krevde sitt. De kjempet en god kamp og kom
seirende ut, men også trette.
Hebreerbrevet forteller at leserne fortsatte å oppleve vanskeligheter. Verbale og
andre slags angrep på deres ære fortsatte (Hebr 13,13). Noen satt ennå i fengsel
(Hebr 13,3), og det kan ha tappet menigheten økonomisk og psykologisk. De var
trette (Hebr 12,12–13) og kunne lett «bli motløse» (Hebr 12,3).
Det er vanlig at man blir mer sårbar for fiendens motangrep når gleden over seier
går over og både psykologiske og andre forsvarsmekanismer svekkes. Den styrken
som en person eller et samfunn mobiliserte for å møte en forestående trussel, er
vanskeligere å mobilisere andre gang.
«Etter et oppbud av sterk tro og stor fremgang kommer det ofte en reaksjon. Slik
også med Elia. Han var engstelig for at den reformasjonen som var startet på
Karmel, ikke ville vare. Dette gjorde ham deprimert. Han var blitt hevet til Piskas
topp. Nå var han nede i dalen. Da han var under innflytelse av Den allmektiges kraft,
bestod han den hardeste trosprøven. Men nå, da han var plaget av motløshet, idet
Jesabels trussel ringte i ørene hans og Satan så tydelig regjerte gjennom denne onde
kvinnens intrigemakeri, mistet han sitt holdepunkt i Gud. Han hadde opplevd stor
heder, og reaksjonen var overveldende. Elia glemte Gud og var nå på flukt stadig
lenger bort, inntil han befant seg alene på et trist og øde sted.» – Alfa og Omega,
bind 3, side 56 [PK 161].
Tenk på de gangene du mislyktes i ditt kristenliv, og prøv å forstå hva som bidro
til nederlaget. Hva kunne du ha gjort annerledes?
Hva rådet apostelen leserne til å gjøre i lys av situasjonen? Hva kan vi lære av
Hebreerbrevet? La oss se på hvordan Gud hjalp Elia å overvinne sin motløshet.
Les1 Kong 19,5–18. Hva gjorde Gud for å gjenreise troen hos Elia?
Historien om Guds behandling av Elia etter Karmel er fascinerende fordi den viser
den omsorg og visdom Gud viser dem som strever med å gjenvinne troen. Gud
gjorde flere ting for Elia. For det første tok han hånd om hans fysiske behov. Han
sørget for mat og lot ham hvile. Senere irettesatte han ham mildt i hulen: «Hvorfor er
du her, Elia?» Og hjalp ham til en dypere forståelse av hvordan han arbeider og når
sine mål. Gud var ikke i vinden, jordskjelvet eller ilden, men i den skjøre stillheten.
Så ga Gud Elia en oppgave og beroliget ham.
I Hebreerbrevet finner vi flere tips om hvordan leserne kunne gjenvinne sin første
kraft og tro. Forfatteren legger vekt på de fysiske behovene deres trosfeller har. Han
ba dem legge vinn på gjestfrihet og besøke dem som var i fengselet (underforstått
for å sørge for deres behov). Apostelen formaner leserne til å være rause og huske at
Gud ikke vil forlate dem (Hebr 13,1–6). Paulus både irettesatte dem og oppmuntret
dem. Han advarte mot å «drive bort» (Hebr 2,1) eller bli «onde og vantro i hjertet»
(Hebr 3,12), og han oppmuntret dem til å vokse i forståelse av troen (Hebr 5,11–6,3).
Han nevnte også viktigheten av jevnlig oppmøte på menighetens møter (Hebr
10,25). Han foreslo altså at de skulle holde sammen, oppmuntre hverandre og vekke
kjærlighet og gode gjerninger til live, men han pekte også på Jesus og hans tjeneste i
telthelligdommen i himmelen for deres skyld (Hebr 8,1–2; Hebr 12,1–4).
Det er et viktig poeng som apostelen understreker og som gjør hans formaning
viktig: Leserne lever i de aller «siste dager» (Hebr 1,2), og løftene er i ferd med å
bli oppfylt (Hebr 10,36–38). Det er interessant at hele dokumentet sammenligner
leserne med ørkengenerasjonen som sto rett på grensen til Kanaan, klar til å gå inn i
det lovede land. Han minner dem om at «ennå er det bare en kort stund, så kommer
han som skal komme, og han skal ikke drøye» (Hebr 10,37). Og så oppmuntrer han
dem: «Vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror
og berger sin sjel» (Hebr 10,39). Denne siste formaningen minnet leserne og oss om
farene som Guds folk historisk har opplevd rett før oppfyllelsen av Guds løfter.
4 Mos tar opp nettopp dette. Bibelen forteller at Israel to ganger, rett før de kom
inn i det lovede land, led store nederlag. Første gang er omtalt i 4 Mos 13 og 14
og forteller om den tvilen flere ledere spredte i menigheten og fikk Israels tro til å
svikte. Derfor bestemte menigheten seg for å utnevne en ny leder og dra tilbake til
Egypt, akkurat idet de skulle inn i Kanaan.
Andre gang ble israelittene fanget av sensualitet og falsk tilbedelse i Baal-Peor
(4 Mos 24,25). Bileam klarte ikke å kaste en forbannelse over israelittene, men
Satan brukte seksuelle fristelser til å lede Israel inn i falsk tilbedelse og synd, og til å
bringe Guds misnøye over dem.
Hebreerbrevet advarer mot begge farene. Først formaner det dem til å holde fast
ved bekjennelsen av deres tro og rette blikket mot Jesus (Hebr 4,14; Hebr 10,23; Hebr 12,1–4).
For det andre advarer det dem mot umoral og begjær (Hebr 13,4–6). Til slutt formaner
det dem til å betrakte og adlyde lederne sine (Hebr 13,7; Hebr 13,17).
Tatt i betraktning vår forståelse av de dødes tilstand, og at så snart vi lukker
øynene i døden, er Jesu gjenkomst det neste vi vet: Hvorfor kan vi si at alle har
levd i de «siste dager»?
David A. de Silva forklarer tydelig hvorfor de første kristne ble forfulgt: «De kristne
la seg til en livsstil som ... ble ansett som usosial og endog undergravende. Troskap
mot gudene, uttrykt i oppmøte ved ofringer og lignende, ble betraktet som et symbol
på lojalitet mot staten, myndighetene, venner og familie. Tilbedelse av gudene var et
symbol på troskap mot de relasjonene som gjorde samfunnet stabilt og velstående.
Ved å avstå fra førstnevnte ble de kristne (som jødene) betraktet med mistenksomhet
som mulige overtredere av lovene og [som] undergravende elementer i imperiet.»
– Perseverance in Gratitude (Grand Rapids, 2000), side 12.)
«Det finnes et effektivt botemiddel for dem som er motløse — tro, bønn og arbeid.
Tro og arbeid gir en tillit og en tilfredshet som vil øke dag for dag. Er du fristet til å
gi etter for angst og motløshet? Selv når dagene er som mørkest og utsiktene synes
mest håpløse, skal du ikke frykte. Stol på Gud. Han kjenner ditt behov. Han har all
makt. Hans grenseløse kjærlighet og omhu svikter aldri. Vær ikke engstelig for at
han skal unnlate å oppfylle sine løfter. Han er evig sannhet. Aldri vil han forandre
den pakten han har inngått med dem som elsker ham. Han vil gi sine trofaste tjenere
den hjelp de til enhver tid trenger. Apostelen Paulus gjengir Guds svar på hans bønn:
‘Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.’ Derfor vil jeg helst rose
meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg for Kristi
skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter.
For når jeg er svak, da er jeg sterk.’ 2 Kor 12,9–10.» – Alfa og Omega, bind 3,
side 58 [PK 164].
Spørsmål til drøftelse
Er det mulig å være «annerledes» på grunn av vårt kristne engasjement og
likevel ikke bli beskyldt for å «skille oss ut» fra og vise mangel på respekt for
andre? Hvis ja, hvordan?
I Bibelen kan ordet «formaning» enten bety irettesettelse eller oppmuntring.
Hvor forsiktige bør vi være når vi irettesetter en som er motløs?
Hvilke likheter finner du mellom det leserne av Hebreerbrevet opplevde og
Laodikea-menigheten? (Åp 3,14–22). Hvordan er vår situasjon i dag lik deres,
og hva kan vi lære av likhetene?
Jeg var på vei til veddeløpsbanen på en stor religiøs merkedag og passerte adventistkirken. Bibelarbeideren
Mariano kom etter meg og lurte på om vi kunne lese Bibelen sammen. Jeg hadde
studert sammen med adventistene noen ganger, og syntes de lærte det samme som min menighet.
Men der og da ville jeg gjerne kjenne Bibelen bedre. «Ja takk,» sa jeg.
Etter hesteveddeløpet gikk vi hjem til meg. Vi studerte i fire måneder, og jeg gikk i adventistkirken
på sabbatene og min egen menighet på søndagene.
Senere kom det en evangelist, og da studerte jeg Daniel og Åpenbaringen. I Daniel 7,25 leste
jeg: «Han skal tale mot Den høyeste og fare hardt fram mot Den høyestes hellige. Han skal bestemme
seg for å forandre tider og lover.»
Jeg leste verset om og om igjen hjemme: «Han skal tale mot Den høyeste og fare hardt fram
mot Den høyestes hellige. Han skal bestemme seg for å forandre tider og lover.» Jeg tenkte: «Det
jeg har trodd i årevis er altså galt.» Jeg lukket Bibelen og prøvde å sove, men ble liggende og
spekulere på om adventistene forsøkte å lure meg.
Jeg sto opp igjen og leste verset enda en gang. Det gikk opp for meg at kirken min hadde
endret hviledagen. Senere skjønte jeg at Den hellige ånd talte til meg. Jeg fastet og ba en hel uke,
og tanken kom til meg: «Du får heller følge Bibelen.»
En sabbat etter bibelstudiet spurte jeg pastoren når det skulle være dåp. «Det kommer an på
den som vil døpes. Vi kan ordne det når de er klare.» Da bestemte jeg meg. «Hvis det skal være
dåp, vil jeg bli døpt,» sa jeg. Pastoren omfavnet meg. Folk kom og ønsket meg til lykke. «Du er
kalt av Gud,» sa de. Jeg gråt. Jeg hadde funnet Guds vei.
Nå er Mariano bibelarbeider og har ført mange på Guds vei med bibelstudier og Den hellige
ånds kraft. For seks år siden bidro offeret 13. sabbat til å åpne den eneste adventistskolen i Øst-
Timor. Dette kvartalets offer skal bidra til at det kan bygges et internat på skolen, så barn med
lang vei kan komme dit. Takk for at du planlegger et godt offer.