Med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For
å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om
skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone ().
og er trolig bokens mest populære kapitler. De beskriver kristenlivet som
et løp der vi alle deltar og der alle trofaste vil få belønningen. De beskriver også
frelsens drama som et løp der fortidens troshelter holdt ut til tross for lidelser og uten
at de ennå har mottatt belønningen.
Og det er fordi historien ender med oss også, ikke bare dem. Vi er i siste akt. Dramaet
kulminerer med at vi går inn og løper den siste etappen, og med Jesus sittende
ved mållinjen ved Guds høyre hånd. Han oppmuntrer oss og er det store forbildet på
hvordan vi skal fullføre løpet. Han er det store vitnet om at belønningen er reell, og
han er forløperen som åpner veien for oss (; ).
forklarer at tro er tillit til Guds løfter, selv om vi ikke kan se oppfyllelsen
ennå. Dette studiet vil se på hva tro er og hvordan vi får den gjennom eksemplene
fra fortiden, men spesielt gjennom Jesu eksempel, «troens opphavsmann og fullender» ().
Utholdenhet er et kjennetegn på Guds endetidsfolk. Uten det ville de ikke kunne
motta løftene (; ). Men for å holde ut, må de troende «holde fast» ved
troen (; ). Paulus har vist at ørkengenerasjonen ikke var i stand til å
motta løftet fordi de manglet tro (). Hebreerbrevet skildrer de troende som at
også de står ved terskelen til oppfyllelsen av løftene (; ; ) og må utøve
tro hvis de ønsker å motta løftene ().
Paulus innleder sin redegjørelse for tro med et sitat fra . Profeten hadde
spurt Gud hvorfor han tålte de troløse som undertrykte de rettferdige ().
Profeten og hans folk led, så de ville at Gud skulle gripe inn. Gud svarte imidlertid
at det var bestemt en tid for oppfyllelsen av hans løfte, og de måtte vente (-
4). Habakkuk og hans folk levde (som oss) mellom løftets tid og tiden for oppfyllelsen.
Guds budskap fortsatte i Hebreerbrevet: «så kommer han som skal komme, og
han skal ikke drøye» (; se også ).
Budskapet viser til Jesus. Han er den rettferdige, legemliggjørelsen av troen som
behager Gud og gir liv ().
Hvorfor skulle han da «drøye»? Det vil han ikke. Han har allerede kommet for å
dø for oss (), og han vil helt sikkert komme tilbake til fastsatt tid (;
).
Guds budskap fortsatte: «Min rettferdige skal leve ved tro» (). Paulus sier det
samme i og . er spesielt opplysende fordi det forklarer
at Guds rettferdighet åpenbares «av tro til tro.» Det Paulus mener, er at Guds trofasthet
mot sine løfter kommer først, og hans trofasthet skaper derfor vår tro og/eller
trofasthet.
Fordi Gud er trofast mot sine løfter (), vil de rettferdige også være
trofaste (som svar på Guds trofasthet).
Hvorfor er det viktig å innse at vår tro skyldes Guds trofasthet og styrkes av den?
Hvordan kan vi få større tillit til hans trofasthet mot oss og mot løftene han har
gitt oss?
Hebreerbrevet definerer tro som «et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser»
(). Deretter lister det opp trofaste mennesker fra Israels historie som eksempler
på hva tro er, og det viser hvordan de viste denne troen ved sine gjerninger.
Les . Hva gjorde disse «trosheltene» som eksempel på sin tro?
Hvordan er deres handlinger knyttet til håp om det som ingen har sett?
Abraham er nok den viktigste i dette kapitlet. Hans siste troshandling sier mye om
troens natur.
Hebreerbrevet bemerker at Guds beskjed til Abraham om å ofre Isak så ut til å
innebære en motsigelse fra Guds side (). Isak var ikke Abrahams eneste sønn.
Ismael var hans førstefødte, men Gud hadde sagt at det var i orden å godta Saras
ønske og kaste ut Ismael og moren hans fordi Gud ville ta vare på dem, og også fordi
Abrahams ætt skulle komme gjennom Isak (). Men i neste kapittel ber
Gud Abraham om å ofre Isak som et brennoffer. Guds beskjed i syntes å
være stikk i strid med Guds løfter i .
Hebreerbrevet konkluderer med at Abraham utrolig nok løste gåten ved å konkludere
at Gud ville reise Isak fra de døde. Dette er utrolig, for ingen hadde ennå stått
opp fra de døde. Det ser ut til at Abrahams tidligere erfaring med Gud førte ham
til den konklusjonen. Teksten sier at Isak ble unnfanget ved Guds kraft fra en som
var «uten livskraft». Paulus bemerket også at selv om Abraham var så godt som død
(«uten livskraft»), og Sara var ufruktbar, holdt Abraham «fast på håpet og trodde, og
derfor ble han far til mange folkeslag», for han trodde at Gud «gjør de døde levende
og byr at det som ikke er, skal bli til» (). Derfor må Abraham ha gått
ut fra at hvis Gud i en eller annen forstand allerede hadde gitt Isak liv fra de døde,
så kunne han gjøre det igjen. I Guds ledelse i fortiden så Abraham en antydning om
hva han kunne gjøre i fremtiden.
Hvorfor er det å meditere over hvordan Gud har ledet oss før, viktig for å bevare
troen på ham?
Les . Hva gjorde disse troens mennesker? Hvordan har deres handlinger
noe med håp og det usynlige å gjøre?
Moses er det andre store eksempelet i dette troens kapittel. Hans liv innledes og
avsluttes med handlinger som viser tross mot kongen. Foreldrene hans skjulte Moses
da han ble født, for de «lot seg ikke skremme av kongens ordre» (), og
Moses forlot Egypt «uten å frykte kongens vrede» (). Det mest betydningsfulle
Moses gjorde, var imidlertid at han nektet «å kalles sønn av faraos datter»
(). Henvisningen til hans adoptivmor som «faraos datter» tyder på at han lå an
til å bli den neste faraoen. Men Moses var villig til å gi avkall på muligheten til å
herske over verdens mektigste land og i stedet bli leder for frigjorte slaver, egentlig
flyktninger.
Sammenlign og 10,32–35. Hva var likhetene mellom situasjonen til
dem som mottok Hebreerbrevet og det Moses opplevde?
Moses’ storhet var at han så ut over løftene fra kongen i Egypt og frem til det ingen
kunne se, nemlig Guds løfter. Hebreerbrevet sier nøkkelen var at Moses hadde
blikket festet på «lønnen», ikke på Egypts rikdommer. Denne lønnen er den som er
nevnt i , og som Gud har lovet alle som tror på ham.
Paulus’ ord om Moses’ beslutning må ha funnet sterk gjenklang hos leserne. De
hadde utholdt bebreidelser og fornærmelser på grunn av sin tro på Kristus. De hadde
også lidd og mistet det de eide (). Noen satt i fengsel (). Moses
hadde valgt å bli mishandlet sammen med Guds folk og byttet ut rikdommen i Egypt
for å utholde fornærmelsene som var forbundet med Kristus, fordi han mente Kristi
belønning var større enn noe Egypt kunne tilby.
Hva er noen av de kampene du har hatt på grunn av din tro? Hva har du måttet gi
avkall på? Hvorfor er lønnen verdt det, selv om du ikke kan se det nå?
Les og . Hvorfor er Rahab, en hedensk prostituert, med i en
tekst med hellige bibelske personligheter?
Rahab er nok den vi minst venter å finne i . Hun er den ene av to kvinner
som er nevnt ved navn. Hun er den tiende på listen, de første er Israels forfedre og
patriarker, og hver av dem ble ansett som rettferdige. Når vi kommer til henne, ser vi
at hun ikke bare er kvinne, men også ikke-jøde og prostituert.
Det mest forbløffende er at hun også er kapitlets tematiske senter og klimaks. Listen
er organisert på en unik måte. Hver oppføring begynner med gjentatt bruk av uttrykket
«ved tro.» Det grunnleggende mønsteret er: «Ved tro gjorde x y» eller «Ved
tro skjedde y med x.» Dette mønsteret gjentas og øker forventningen hos leseren om
å høre det hele kulminere i at «ved tro førte Josva folket inn i det lovede land.»
Men det står ikke slik. Josva blir forbigått i taushet, og den prostituerte tar hans
plass. Etter at Rahab er nevnt, er det en brå slutt på det gjentatte mønsteret med «og
hva skal jeg ellers nevne?» (). Så lister Paulus hurtig opp noen navn og
hendelser som han ikke forklarer i detalj.
Rahabs gjerning i tro var at hun hørte, trodde og adlød selv om hun ikke så. Hun
så ikke plagene i Egypt eller utfrielsen i Rødehavet, heller ikke vannet som strømmet
fra klippen eller brødet fra himmelen, men likevel trodde hun. Hun var et godt
eksempel for leserne av Hebreerbrevet, som ikke hadde hørt Jesus forkynne eller sett
ham gjøre et mirakel, og for oss også, som heller ikke har sett noe av dette.
“Rahab var en prostituert som bodde på Jerikos mur. Hun skjulte de to israelittiske
spionene som ble sendt for å undersøke forsvaret av byen. På grunn av hennes
godhet mot dem, og hennes bekjennelse av tro på Gud, lovet spionene at Rahab og
hennes familie ville få beholde livet når Jeriko ble angrepet.» – Innledning om Rahab
i Daughters of God, side 35.
Paulus fortsetter så () med en liste over de vanskelighetene mange
møtte. Uttrykket «avslo å bli kjøpt fri» () viser at de kunne ha unnsluppet, men
valgte ikke å gjøre det fordi de hadde blikket festet på Guds belønning.
Vi har ikke sett noen av disse tingene (skapelsen, utfrielsen fra Egypt, korsfestelsen),
men hvorfor har vi god grunn til å tro at de gjorde det?
Høydepunktet i utlegningen om tro kommer med Jesus (). Paulus begynte
brevet med Jesus, som er «han som skal komme», og «han skal ikke drøye»
(), og han avslutter med Jesus, troens «fullender» (). Det at Jesus er
«troens opphavsmann og fullender», betyr at han er den som gjør troen mulig og er
eksemplet der et liv i troen er fullkomment legemliggjort. Med Jesus har troen nådd
sitt fullkomne uttrykk.
Jesus er «opphavsmannen» (eller «grunnleggeren» eller «pioneren») til vår tro på
minst tre måter.
For det første er han den eneste som har fullført løpet fullt ut. De andre som ble
nevnt i forrige kapittel, har ikke nådd målet (). Men Jesus har gått inn til
Guds hvile i himmelen og sitter ved Faderens høyre hånd. Sammen med disse andre
skal vi regjere med Jesus i himmelen ().
For det andre er det Jesu fullkomne liv som har gjort det mulig for disse andre å
løpe sitt løp (). Hvis Jesus ikke hadde kommet, ville de ha løpt forgjeves.
For det tredje er Jesus grunnen til at vi har tro. Som ett med Gud viste han oss
Guds trofasthet. Gud ga aldri opp å redde oss, og det er derfor vi til slutt når frem til
lønnen hvis vi ikke gir opp. Jesus løp med tålmodighet og forble trofast, også når vi
var troløse (). Vår tro er bare en respons på hans trofasthet.
Jesus er troens «fullender» fordi han gir et fullkomment eksempel på troens løp.
Hvordan løp han? Han la til side alt for oss (). Han syndet aldri. Jesus hadde
blikket festet på lønnen, som var gleden over å se menneskeslekten frelst ved hans
nåde. Så, han utholdt misforståelser og mishandling. Han brydde seg ikke om skammen
på korset ().
Nå er det vår tur til å løpe. I egen kraft kan vi aldri utrette det Jesus gjorde, men
vi har hans fullkomne eksempel, og ved å tro på ham og å ha blikket festet på ham
(som de andre før oss), går vi frem i tro og tillit til hans løfter om en stor belønning.
«Ved tro ble du Kristi eiendom, og ved tro skal du vokse i ham, ved å gi og ta imot.
Du må gi alt: ditt hjerte, din vilje og din tjeneste. Du må overgi deg til ham for å
lyde alle hans bud. Og du må ta imot alt, du må ta imot Kristus, som er kilden til alt
godt. Han vil være din styrke, din rettferdighet, din evige hjelper, og gi deg kraft til å
lyde.» – Veien til Kristus, side 81 [].
«Gud oppfordrer oss aldri til å tro uten at han samtidig gir oss tilstrekkelige
beviser som grunnlag å bygge vår tro på. Både hans eksistens, hans karakter, og
troverdigheten av hans ord blir stadfestet av vitnesbyrd som vi kan fatte, og disse
vitnesbyrd er til stede i overflod. Men på den andre siden har Gud aldri fjernet
muligheten for tvil. Vår tro må hvile på vitnesbyrd, ikke på synlige beviser. De
som gjerne vil tvile, får anledning til det, mens de som virkelig ønsker å kjenne
sannheten, vil finne rikelige vitnesbyrd å bygge sin tro på.
Det er umulig for dødelige mennesker å trenge helt til bunns i Den eviges karakter
og gjerninger. Selv for den skarpeste tenker og for det mest opplyste menneske
vil det guddommelige stadig være uutgrunnelig. ‘Kan du lodde dybdene i Gud
eller finne noen grense for Den Allmektiges storhet? Den er høyere enn himmelen
-hva kan du gjøre? og dypere enn dødsriket – hva vet du?’ ().» – Veien til
Kristus, side 125–126 []
Forslag til samtale
En lærd tidlig kristen skrev en gang: Credo ut intelligam, latinsk for «Jeg tror
slik at jeg kan forstå.» sier: «I tro forstår vi». Hva er sammenhengen
mellom tro og forstand? Hvorfor kommer troen ofte før forstanden? Det
vil si: Hvorfor må vi noen ganger først ta skrittet i tro på det vi ikke forstår,
iallfall ikke til å begynne med, for senere å forstå mer?
Det greske ordet pistis betyr både «tro» og «trofasthet.» Hvorfor er begge
betydningene viktige når vi skal forstå hva det er å leve «ved tro»? Hvordan
viste menneskene i sin tro ved sin trofasthet? Hvordan kan vi gjøre
det samme?
Tro er en gave fra Gud (), men hvilken rolle spiller vi når det gjelder å
motta gaven og holde den ved like?
Da jeg overga meg til Jesus, minnet Den hellige ånd meg om en mangeårig synd som var
brudd på budet om å hedre far og mor.
Problemet startet da jeg var sammen med en ikke-kristen mann hjemme i Malaysia. Mor la
ikke skjul på at hun ikke kunne fordra ham. Hun rullet med øynene når hun så ham. Det skapte
åtte års gnisninger mellom oss.
Jeg tok aldri hensyn til mors mening og nøt å gjøre livet surt for henne. Til slutt ville jeg ikke
være sammen med henne.
Jeg ba Gud om hjelp til å holde det femte bud, men mislyktes i to år. Jeg ba om morgenen,
men så fort jeg gikk ut av rommet, ble jeg sint. Hun irriterte meg.
I to måneder snakket jeg ikke til henne. Når hun prøvde å snakke til meg, ignorerte jeg henne.
Det så ikke ut til at jeg kunne tilgi henne. Jeg ba enda mer.
Gud svarte meg med Bibelen. En dag leste jeg : «For dersom dere tilgir menneskene
de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere
ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.»
Jeg skjønte at jeg klynget meg til en farlig synd. Jeg måtte lære å tilgi henne, men jeg fikk meg
ikke til å ydmyke meg så jeg kunne godta henne og tilgi henne.
Gud hjalp meg så jeg begynte å snakke til henne igjen. Men samtalen var kjærlighetsløs og
utålmodig.
Jeg ba om at Den hellige ånd måtte forandre meg, men hvis det ikke var mulig, at han ville
forandre mor. Jeg ble sikker på at Gud ønsket å forandre meg. Men hvordan?
I dag er Charmaine førskolelærer på adventistenes misjonsskole i Korat i Thailand. Før hun
begynte der, klarte hun endelig å slutte fred med sin mor.
Takk for gavene for tre år siden, som gjorde det mulig for Charmaines skole i Korat å utvide til
videregående skole og bygge klasserom og andre bygninger på et nytt stykke land.