inneholder en avsluttende formaning: «Hold søskenkjærligheten levende»
(). I hele brevet har han sagt at vi tilhører kongens hus – øverstepresten Jesus,
hans brødre og søstre. For forfatteren er ikke leserne bare en gruppe enkeltpersoner
som arbeider på sin frelse hver for seg, men en familie, eller husholdning, som blir
frelst sammen. Paulus har beskrevet Jesu verk for oss som «søskenkjærlighet»:
«Derfor skammer ikke Sønnen seg over å kalle dem søsken» (). Derfor skulle de
troende gjøre det for hverandre som Jesus gjorde for dem.
I hele brevet innebærer søskenkjærlighet å «oppmuntre hverandre» slik at ingen
går bort fra Guds nåde (; ; ). I innebærer det så
mangt: gjestfrihet (), besøke og støtte fanger og dem som har blitt mishandlet
(), ære ekteskap (), unngå begjær (), huske og lyde menighetens ledere
() og be for forfatteren ().
Les ; ; 1; og . Hvilken rolle spilte
gjestfriheten i den første menighet?
Kristendommen var en omvandrende bevegelse som ofte var avhengig av både troende
og ikke-troendes gjestfrihet. Beskjeden om ikke å glemme å vise gjestfrihet,
innebærer nok ikke bare at folk glemte å tenke på å ta imot noen, men om at de gjør
seg skyldig i forsettlig forsømmelse.
Paulus tenker ikke bare på gjestfrihet mot trosfeller. Han minner leserne om at
ved å ta imot fremmede, har noen hatt engler som gjester uten å vite det (). Da
tenkte han nok på da de tre kom til Abraham og Sara (). Å vise gjestfrihet
innebærer å dele eiendeler med en annen person og lide med andre. Det var
dette Jesus gjorde for oss ().
Søskenkjærlighet til mennesker i fengsel besto ikke bare i å huske fangene i sine
bønner, men også i å gi dem materiell og følelsesmessig støtte. Det var fare for at
fanger kunne bli forsømt. De som ga materiell og følelsesmessig støtte til dem samfunnet
hadde fordømt, identifiserte seg med dem. De ble på et vis deres «partnere»
og utsatte seg for samfunnets mishag ().
Paulus’ formaning bruker bilder og språk for å oppmuntre leserne når det gjelder
fanger. For det første minnes forfatteren lesernes tidligere støtte til fengslede
trossøsken. De hadde gjort felles sak med dem som ble «hånt og plaget for øynene på
folk» (). For det andre gjenspeiler «mishandlet» Moses’ eksempel, som heller
ville «lide vondt sammen med Guds folk enn å nyte synden en kort tid» (). Til
slutt tar Paulus opp idealet søskenkjærlighet. Han minner leserne om å huske dem
som blir mishandlet, «som om det gjaldt deres egen kropp» (). De er også mennesker
og bør behandle andre som de ville ønske å bli behandlet hvis de var i fengsel.
Så folket skulle hjelpe fanger med materiell og emosjonell støtte og vise dem at de
ikke var forlatt.
Hva mer kan vi gjøre for dem som er i fengsel, menighetsmedlemmer og andre?
Paulus advarer leserne mot seksuell umoral og grådighet, for dette var to store
trusler mot søskenkjærlighet. Forfatterne av NT og de gamle moralfilosofene så en
sammenheng mellom dem.
Paulus’ kall om å ære ekteskapet innebar at man unngikk alt som forringet det.
Dette betød å avstå både fra brudd på ekteskapsløftet og fra urettmessige skilsmisser
(se også ). Formaningen om å «la ektesengen bevares ren» handler om å
unngå å vanhellige ekteskapet med seksuelle forhold utenfor ekteskapet. I NT omfatter
uttrykket «hor» alle former for seksuell umoral (; ; ; ; ; ). Det gresk-romerske samfunnet hadde en slapp holdning
til seksualetikk. Man tillot at menn hadde utenomekteskapelige forhold bare de var
diskré. Paulus advarer imidlertid om at Gud vil dømme ekteskapsbrytere. De troende
skal ikke la samfunnets normer bestemme deres etiske standard.
«Kjærlighet til penger» var en av de helt store lastene i den gresk-romerske
verden. I et annet brev skrev Paulus at «kjærlighet til penger» er en kilde til alt ondt
().
Motstand mot denne lasten er en holdning Paulus oppmuntrer til i flere brev.
Først bør de være «fornøyde» med det de har (også ; ). Videre
bør en kristen tro og tilegne seg Guds løfte om at han «svikter deg ikke og forlater
deg ikke» (). Gud ga dette løftet til sitt folk ved flere anledninger, og det
gjelder for oss i dag (; ; ; ; ). Så de troende
oppmuntres til å svare på Guds løfte med ordene i : «Herren er med meg,
jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg?» Henvisningen til passer
her fordi salmisten uttrykte tillit til Gud til tross for lidelsen som ikke-troende
påførte ham.
Hvordan undergraver dagens samfunn seksuell renhet og stimulerer menneskers
kjærlighet til penger på samme tid? Hvordan kan vi i praksis forsvare oss bedre
mot disse to lastene?
inneholder en formaning om å respektere og adlyde menighetens
ledere. Det begynner med en oppfordring til ikke å glemme fortidens ledere som
talte Guds ord til dem, og det avsluttes med et kall om å «adlyde» dagens ledere
(). Tidligere ledere er mest sannsynlig dem som først forkynte ordet og grunnla
menigheten. Kallet om å huske dem, gjelder ikke bare en mental erindring eller en
ytre hyllest til deres ære. Paulus forklarer at de skal huske dem ved å tenke over
resultatet av deres oppførsel og etterligne deres tro.
For Paulus er etterligning den største markering av ihukommelse og takk. Slik har
han føyd stifterne av menigheten til listen over troshelter som de troende bør tenke
på. Denne listen omfatter trosheltene i og Jesus, det beste eksemplet på tro, i
. Forfatteren sier videre at Jesus er «i går og i dag den samme, ja, til evig tid»
). Han står i skarp kontrast til falske lærere som endrer seg med tiden og lærer
«alle slags fremmede lærdommer» ().
Oppfordringen om å minnes lederne () blir gjentatt i sterkere ordelag på
slutten av avsnittet. De troende blir bedt om å adlyde dem fordi de passer på deres
sjeler. Lederne blir beskrevet som pastorer som har ansvaret for menighetens åndelige
ve og vel, og som skal gjøre rede for Gud for deres åndelige tilstand (se også
; ). Denne tanken bør gjelde alle våre menighetsledere.
Sammenhengen antyder også at lederne er underhyrder som tjener under Jesus,
«den store hyrden for sauene» (). Kombinasjonen omsorg og trofasthet fra ledernes
side og lydighet eller tillit fra medlemmenes side vil føre til glede. Dette kan
bety at lederne kan tjene menigheten med «glede», eller at de vil omtale menigheten
for Gud med glede og ikke med sorg.
Hva kan dere gjøre for å styrke eller bedre forholdet mellom leder og menighet
hos dere og over hele verden?
Sammenlign ; ; og . Hvor er nåde å få? Hvordan styrkes
vårt hjerte?
Forholdet mellom falsk lære og mat, som ble berørt i , viser neppe til skillet
mellom ren og uren mat.
Hvorfor?
For det første synes ikke Paulus å være opptatt av dette spørsmålet i Hebreerbrevet.
Vi vet fra at den første kristne menighet bekreftet både at de troende blir
frelst av nåde () og at de skulle fortsette å overholde visse matforskrifter
(). Skillet mellom ren og uren mat og andre bibelske forskrifter er ikke
imot nåden. Ja, Paulus sier at den nye pakt har lagt loven i hjertet ().
Det forfatteren imidlertid gjør helt klart, er at dyreofringer og den levittiske prestetjenesten
i helligdommen er erstattet av Jesu offer og prestetjeneste (; ).
For det andre antyder sammenhengen at Paulus kritiserer leserne, ikke fordi de
avstår fra visse matvarer, men fordi de inntar dem i håp om å få nåde eller fortjeneste
(). Han advarer trolig mot å delta i jødiske rituelle eller kultiske måltider
som ble feiret som en forlengelse av dyreofringene i templet og som skulle gi åndelige
fordeler, eller nåde. Men nåde formidles ikke gjennom slike måltider. Nåden
kommer bare gjennom Jesu Kristi offer og prestetjeneste. De troende «har et alter»
(), Kristi kors, som de kan spise av ().
I Hebreerbrevet kommer «nåde» fra Guds trone (). Denne nåden formidles av
Kristus og er et «trygt og fast anker for sjelen» som er festet til Guds trone (;
sammenlign med ). Det er denne nåden vi mottar gjennom Kristi offer, som gir
stabilitet og trosvisshet. Når hjertet har blitt «styrket» på denne måten, vil det ikke
bli revet med «av alle slags fremmede lærdommer» (), og det «driver» heller
ikke bort fra Gud ().
Stol på Kristi fullbrakte offer. Så hvorfor er tanken om at vi kan tilføye noe til
dette offeret i strid med evangeliet og den nåden som er i Jesus?
Sammenlign ; ; ; og . Hva vil
det si å gå til Jesus utenfor leiren?
Stedet utenfor porten var det mest urene av hele leiren. Offerdyrenes skrotter ble
brent der (). Spedalske ble også holdt utenfor leiren (), og
spottere og andre kriminelle ble henrettet der (; ; ;
). Disse forskriftene forutsatte at Guds nærvær var inne i leiren. Alt som var
urent, ble kastet utenfor fordi Gud ikke ville se noe «urent» eller «usømmelig» i den
(; ).
Jesus led på korset utenfor Jerusalem (). Dette understreker skammen
som ble ham til del (). Han ble offisielt dømt som en som hadde «spottet
Navnet» og ble derfor forkastet av Israel og henrettet utenfor muren (;
se ; ). Jesus ble kastet utenfor leiren som noe «skammelig», «urent»
eller «usømmelig» (). Men Paulus oppfordrer de troende til å følge ham
utenfor porten og utholde den skammen han utholdt (; se ). Dette var
også den veien Moses tok, for han «holdt Kristi vanære for en større rikdom enn
skattene i Egypt» ().
Men paradoksalt nok antyder Hebreerbrevet at Guds nærvær nå er utenfor leiren.
Å følge Jesus utenfor leiren betyr ikke bare å «bære hans vanære», eller skam, men
også å «gå ut til ham» () akkurat som de israelittene som søkte Herren gikk
«utenfor leiren» i ørkenen da Moses fjernet Guds telt fra leiren etter striden om
gullkalven (). Denne fortellingen tyder på at når de ikke-troende avviste
Jesus, innebar det også at de avviste Gud, slik Israel gjorde i frafallet med gullkalven
(2 Mos 32, 33). Slik er lidelsens og skammens vei også veien til Gud.
Paulus innbyr leserne til å følge Jesus som «troens opphavsmann og fullender»
() og oppfordrer dem underforstått til å betrakte sine lidelser her og nå som
en disiplin som vil gi «fred og rettferd som frukt» (). De etterlater seg en
fordervet by eller leir og søker «den som skal komme» og som har Gud til byggmester
(; ; ).
Hva betyr det for deg å følge etter Jesus «utenfor leiren»? Hva er det ved troen på
Jesus som kan føre til «vanære» eller «skam» fra dem rundt deg?
«Da disiplene etter utøsingen av Den hellige ånd drog ut for å forkynne en levende
frelser, var deres eneste ønske å frelse mennesker. De gledet seg over det skjønne
fellesskapet med de hellige. Ømhjertede, omtenksomme og selvoppofrende gav de
villig alt for sannhetens skyld. I samværet med hverandre viste de kjærlighet, slik
Kristus hadde pålagt dem. Uselviske i ord og gjerning gjorde de sitt beste for å tenne
den samme kjærligheten i andre. …
Litt etter litt skjedde det imidlertid en forandring. De troende gav seg til å lete
etter feil hos andre. De dvelte ved mistak og gav rom for kritikk. Slik mistet de av
syne Frelseren og hans kjærlighet. De ble strengere med ytre seremonier og mer
opptatt av teorier enn av å leve i samsvar med troen. I strevet med å fordømme andre
overså de sine egne feil. De mistet den søskenkjærligheten som Kristus hadde pålagt
dem, og det verste var at de ikke innså hva de hadde mistet. De forstod ikke at gleden
og lykken forsvant fra deres liv. Fordi de hadde lukket Guds kjærlighet ute fra
hjertet, kom de snart til å vandre i mørke.
Johannes forstod at søskenkjærligheten holdt på å forsvinne fra menigheten.
Stadig minnet han de troende om at de trengte denne kjærligheten. Det vitner alle
brevene hans om. Han skriver: ‘Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten
er fra Gud, og den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker,
har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet. Og Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss
da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærligheten
er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn
til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å
elske hverandre.’» – Alfa og Omega, bind 6, side 375–376 [].
Forslag til samtale
Folk begrenser ofte kristenlivet til den troendes personlige, individuelle forhold
til Jesus. Men det er bare én side av kristenlivet. Hvorfor er det viktig å
huske at Gud leder oss som gruppe? Hva er mitt ansvar overfor gruppen? Hva
kan jeg forvente av gruppen?
Hva er de beste tegnene på at søskenkjærligheten står sterkt i en menighet?
Forbered en liste til gruppen på sabbaten.
Hva er sann søskenkjærlighet? Hva er dens kjennetegn, årsaker og resultater?
Hvordan vil du skille den fra falsk søskenkjærlighet?
Vi har hørt hvordan Gud hjalp Charmaine å hedre sin mor. I dag skal vi se hvordan hun overga
seg til Jesus.
Jeg utfordret Gud med en bønn: «Kjære Gud, dette er din siste sjanse,» ba jeg. «Jeg har vært
på mange opplegg, men ingenting har forandret livet mitt. Jeg vil dra på en bibelskole et par uker.
Hvis ikke dette fungerer, er du kvitt meg for alltid.»
Jeg hadde oppvokst i en adventistfamilie i Malaysia, men fant ingen glede i åndelige ting.
Jeg likte å være sammen med en ikke-kristen mann i åtte år og likte min godt betalte jobb som
musikklærer. Men jeg fant ikke fred, så jeg ba og dro på denne bibelskolen.
Vi studerte helligdommen i to uker. Jeg lærte om Guds kjærlighet og store offer, at han kunne
tilgi alle mine synder og ønsket å leve sammen med meg for alltid.
Noe uventet skjedde da jeg kom tilbake til jobben som musikklærer for 5–6-åringer. Jeg skulle
innlemme verdslige feiringer med julenisse, alver og hekser i musikktimene. En dag ba jeg elevene
matche lydene jeg spilte med bildene av et gulvur, flagrende flaggermus og skranglete skjeletter
i et hjemsøkt slott.
Mine to beste elever, Ethan og Lucas, nektet å delta. De holdt seg for ørene og nektet å synge
om det forheksede slottet. Etterpå spurte jeg dem: «Hva går av dere i dag? Hvorfor gjør dere ikke
som jeg sier?» Ethan sa: «Jeg er kristen, jeg kan ikke høre på sånt.» Så gråt han. Lucas nikket alvorlig.
Det var en av de største irettesettelsene jeg noen gang har fått. Gud talte gjennom guttene.
Jeg tenkte: «Hvorfor lærer jeg barna slik djevelskap?»
Jeg skjønte at Gud ville at jeg skulle slutte i jobben, men maktet det ikke. En bibelskolelærer
sa: «Du har et mektig vitnesbyrd, men uten handling.» I står det: «I dag, om dere hører
hans røst, så gjør ikke hjertene harde.» Man skal ikke vente med å være lydig. Jeg overga meg til
Gud og skrev min oppsigelse.
Jeg var på bibelskolen i fem måneder, men så ble det kamp mellom Guds vilje og min. Jeg hadde
tjent godt i lærerjobben, og jeg orket ikke å være pengelens. Så jeg fant en jobb som ville bli enda
bedre betalt enn den forrige, men jeg måtte jobbe på noen sabbater. Jeg snakket med en pastor på
bibelskolen om det, og ha sa rett ut: «Du har nettopp kommet deg ut av den forrige jobben, og nå vil
du tilbake igjen?»
Gud er større enn våre kamper, og i siste øyeblikk åpnet han
en dør. Jeg fikk jobb på adventistenes førskole i Korat i Thailand.
Gud er god, og han svarte min bønn om å få undervise i
musikk. Etter to år i førskolen ble jeg sjef for musikkavdelingen
på misjonsskolen. Jeg har aldri kjent slik fred og glede.
Gud har seiret, og jeg vil føre andre til hans kjærlighet.
Takk for gavene for tre år siden som hjalp Charmaines skole
i Korat å utvide til videregående skole og bygge klasserom og
andre bygninger på et nytt stykke land. I dag tar vi opp et offer
som vil bidra til å spre evangeliet i hele denne divisjonen. Takk
for at dere gir rundhåndet.