Hovedsaken i det vi taler om her, er dette: En slik øversteprest er det vi har, og
han har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himmelen (Hebr 8,1).
Et jødisk dokument skrevet noen tiår etter Hebreerbrevet (ca. 100 e.Kr.) inneholder
en bønn: «Alt dette har jeg talt i ditt nærvær, Herre, for du har sagt at det var for oss
du skapte verden … Og nå, Herre, se, disse folkene som regnes for ingenting, hersker
over oss og fortærer oss. Men vi, folket ditt, som du har kalt din førstefødte, enbårne,
som ivrer for deg og er ditt aller kjæreste, er overlatt i deres hender.» – James H.
Charlesworth, red., The Old Testament Pseudepigrapha, bind 1, [New York, 1983],
side 536.
Leserne av Hebreerbrevet følte nok noe lignende. Hvorfor led de hvis de var Guds
barn?
Paulus skrev brevet for å styrke troen i prøvelsene. Han minnet om at Guds løfter
vil bli oppfylt i Jesus, som er ved Faderens høyre hånd, og som snart henter oss
hjem. I mellomtiden formidler Jesus sin Fars velsignelser til oss. Så vi må holde fast i
vår tro helt til enden.
Hovedtanken i Hebreerbrevet er at Jesus er herskeren som sitter ved Faderens høyre
hånd (8,1). Jesus er Gud og har alltid vært universets hersker. Men da Adam og Eva
syndet, ble Satan verdens hersker (Joh 12,31; Joh 14,30; Joh 16,11). Jesus kom og beseiret
Satan på korset og gjenvant retten til å styre dem som tar imot ham som sin frelser
(Kol 2,13–15).
De to første kapitlene i Hebreerbrevet fokuserer spesielt på innsettingen av Jesus
som konge.
Versene er ordnet i tre deler. Hver del tar opp en side av Sønnens kroningsseremoni.
Først innsetter Gud Jesus som sin kongelige Sønn (1,5). For det andre presenterer
Gud Sønnen for himmelens hoff, som tilber ham (1,6; 1,8) mens Faderen forkynner
Sønnen som evig skaper og Herre (Hebr 1,8–12). For det tredje innsetter Gud
Sønnen på tronen – den faktiske overføringen av makt (1,13–14).
Et av de viktigste trospunktene i NT er at Gud i Jesus oppfylte sine løfter til
David (se 2 Sam 7,8–16 og Luk 1,30–33). Jesus ble født av Davids slekt i Davids by
(Matt 1,1–16; Luk 2,10–11). Folk kalte ham ofte «Davids sønn.» Han ble henrettet,
anklaget for å si at han var «jødenes konge» (Matt 27,37). Peter og Paulus forkynte
at Jesu oppstandelse fra de døde oppfylte løftene til David (Apg 2,22–36; Apg 13,22–37).
Og Johannes skrev at Jesus var «løven av Judas stamme» (Åp 5,5).
Hebreerbrevet er enig. Gud har oppfylt sine løfter til David i Jesus: Gud ga ham et
stort «navn» (1,4), innsatte ham som sin egen Sønn (1,5), grunnfestet ham for alltid
som skaper og Herre (1,8–12) og satte ham ved sin «høyre hånd». (1,13–14). Og ifølge
Hebr 4 fører Jesus folket inn til Guds hvile og minner oss om at han har bygget Guds
hus (3,3–4).
Jesus er altså denne verdens legitime hersker som kjemper mot tronraneren Satan
om vår troskap.
Hvordan kan vi finne trøst i å vite at Jesus er universets hersker, spesielt midt i
prøvelsene?
Israel var Guds Sønn, og Gud ville gi dem et sted hvor de kunne hvile fra sine
fiender. Han ville også velge et sted blant dem der hans navn skulle bo. Disse løftene
ble oppfylt i den lovede davidiske kongen. Han ville bli adoptert som Guds Sønn,
Gud ville gi ham hvile fra sine fiender, og han ville bygge et tempel for Gud i Sion,
der Guds navn skulle bo. Dette betyr at Gud ville oppfylle sine løfter til Israel gjennom
den lovede davidiske kongen. Han ville representere Israel for Gud.
Innføringen av en representant i forholdet mellom Gud og Israel gjorde at paktsforholdet
kunne videreføres. Den mosaiske pakten krevde at hele Israel skulle være
trofast for å motta Guds beskyttelse og velsignelser (se Jos 7,1–13). Men den davidiske
pakten sikret Israel paktens velsignelser med én persons trofasthet: den davidiske
kongen.
Dessverre var de fleste davidiske kongene ikke trofaste, og Gud kunne ikke velsigne
Israel slik han ville. GT viser hvor utro mange av kongene var.
Den gode nyheten er at Gud sendte sin Sønn for å bli født som Davids sønn, og
han har vært fullt ut trofast. Derfor kan Gud oppfylle alle løftene han ga til folket i
ham. Når Gud velsigner kongen, nyter hele folket fordelene. Det er derfor Jesus er
mellommann for Guds velsignelse til oss. Han er mellommann fordi han er kanalen
Guds velsignelse strømmer gjennom. Vårt endelige håp om frelse finnes bare i Jesus
og det han har gjort for oss.
Tenk på hvor ofte du har vært utro mot din del av pakten. Hva lærer dette oss om
bare å stole på Jesus for vår frelse?
Sammenlign 1 Sam 8,19–20 med Hebr 2,14–16. Hva forventet israelittene av en
konge, og hvordan ble disse ønskene oppfylt i Jesus?
Israelittene ville at en konge skulle være deres dommer og leder i kamp fordi de
glemte at Gud var kongen deres. Den fulle gjenopprettelsen av Guds styre over sitt
folk kom med Jesus. Som konge leder Jesus oss i kampen mot fienden.
Hebr 2,14–16 beskriver Jesus som forkjemper for svake mennesker. Han møter og
beseirer djevelen mann mot mann og utfrir oss fra trelldommen. Skildringen minner
om kampen mellom David og Goliat. Etter å ha blitt salvet som konge (1 Sam 16)
reddet David brødrene sine fra slaveri ved å nedkjempe Goliat. Reglene for kampen
gikk ut på at vinneren ville trellbinde folket til den andre (1 Sam 17,8–10). Så David
opptrådte som forkjemper for Israel. Han representerte dem.
Hebr 2,14–16 henviser til tanken om at Gud ville redde Israel i en kamp mann mot
mann. Legg merke til dette avsnittet fra Jesaja: «Ja, så sier Herren: Fanger skal tas
fra krigeren, og byttet skal berges fra voldsmannen. Jeg vil stride mot dem som
strider mot deg, og barna dine vil jeg frelse» (Jes 49,25).
Vi tror ofte at vi har en kamp mann mot mann med Satan. Når vi leser Ef 6,10–18,
ser vi jo at vi har en kamp. Men Gud er vår forkjemper, og han går til kamp foran
oss. Vi er en del av hans hær. Det er derfor vi må bruke hans rustning. Dessuten
kjemper vi ikke alene. Det står «dere» i Ef 6. Som menighet tar vi rustningen og
kjemper sammen bak vår forkjemper.
Hva betyr det å ta på seg Guds rustning? Hvordan kan vi i vår daglige kamp med
selvet, fristelser osv. gjøre bruk av den kraften som setter oss i stand til å være
trofaste i Guds kraft?
Hebr 5–7 handler om en annen oppgave Jesus har. Han er vår øversteprest.
Forfatteren forklarer at dette oppfyller et løfte Gud hadde gitt den lovede davidiske
kongen, om at han skulle være «prest av samme slag som Melkisedek» (Sal 110,4,
som sitert i Hebr 5,5–6).
Prestene ble utpekt på vegne av mennesker til å representere dem og formidle deres
forhold til Gud og det som hører ham til. Han var mellommann. Dette gjaldt alle
prestedømmer, enten det var jødisk, gresk, romersk eller fra andre kulturer. Presten
gjør at vi kan ha et forhold til Gud, og alt presten gjør, skal legge til rette for forholdet
mellom oss og Gud.
Presten ofrer på vegne av mennesker. Folket kan ikke selv komme til Gud med
disse ofringene. Presten vet hvordan vi kan gi et «akseptabelt» offer slik at gavene
kan godtas av Gud, eller at de kan gi renselse og tilgivelse.
Prester underviste også folket i Guds lov. De var eksperter på Guds bud og hadde
ansvaret for å forklare og anvende dem.
Endelig skulle prestene også velsigne i Jahves navn. Gjennom dem formidlet Gud
sin velvilje og gode hensikt med folket.
Men i 1 Pet 2,9 ser vi noe annet. Vi som tror på Jesus, blir kalt «et kongelig presteskap.»
Dette gir store privilegier. Prester kunne nærme seg Gud i helligdommen.
I dag kan vi tillitsfullt komme til Gud i bønn (Hebr 4,14–16; Hebr 10,19–23). Det følger
også med viktige oppgaver. Vi må samarbeide med Gud om å redde verden. Han vil
vi skal undervise og forklare andre Guds lover og forskrifter. Han vil også at vi skal
prise ham og gjøre gode gjerninger som gleder ham. For et privilegium og for et
ansvar!
Hvilken forskjell burde det gjøre i vårt liv at vi virkelig er «et kongelig prestedømme»?
Hvordan skal denne sannheten farge vårt liv?
Hebr 8–10 ser på Jesus som mellommann for en ny pakt. Problemet med den gamle
var at den bare innvarslet det gode som skulle komme. Institusjonene skulle vise
frem til og illustrere det Jesus ville gjøre i fremtiden. Dermed pekte prestene frem
til Jesus, men de var dødelige syndere. De var ikke fullkomne slik Jesus var. Og de
virket i en helligdom som var en «etterligning og skygge» (Hebr 8,5) av telthelligdommen
i himmelen.
Jesus gjør tjeneste i den sanne telthelligdommen og gir oss tilgang til Gud. Dyreofringene
pekte frem til Jesu død som vårt offer, men deres blod kunne ikke rense
samvittigheten. Men Jesu blod renser vår samvittighet slik at vi kan komme frem for
Gud med frimodighet (Hebr 10,19–22).
Ved å utnevne Jesus til vår øversteprest, innviet Faderen en ny pakt som skal utrette
det den gamle bare kunne vise frem til. Den nye pakt gir det som bare en fullkommen,
evig, prest som er både Gud og menneske kan. Denne øverstepresten forklarer
ikke bare Guds lov, han skriver loven i vårt hjerte. Han bærer frem et offer som gir
tilgivelse. Og han renser og forvandler oss. Han forvandler vårt hjerte fra stein til
kjøtt (Esek 36,26). Han gjenskaper oss (2 Kor 5,17). Denne presten velsigner oss ved
å gi oss tilgang til Far.
Gud utformet den gamle pakt for å peke mot fremtiden, mot Jesu verk. Likevel
misforsto noen formålet med den. De var ikke villige til å oppgi symbolene og skyggene
og ta imot sannhetene som symbolene pekte mot, og de gikk glipp av fordelene
som Jesu tjeneste tilbød dem.
«Kristus var selv templets grunnvoll og liv, og tjenesten der pekte frem til Guds
Sønns offer. Presteskapet var opprettet for å fremstille Kristi natur og gjerning
som mellommann. Hele planen for offertjenesten var et forbilde på Jesu død for å
gjenløse verden. Disse ofringene ville bli uten virkning når den store begivenheten
som de i århundrer hadde pekt frem til, var fullbyrdet.» – Alfa og Omega, bind 4,
side 136 [DA 165].
Til tross for alle de gode og håpefulle sannhetene i Hebreerbrevet, er det også en
rekke advarsler. De når sitt høydepunkt i kapitlene 10–12.
Disse delene har minst to ting felles. For det første sammenligner de ørkengenerasjonen
med leserne av Hebreerbrevet. For det andre formaner de oss til å tro.
Ørkengenerasjonen så Guds kraft utøst i tegn og under da de ble ført ut fra
Egypt. De hørte Gud gi de ti bud på Sinai-fjellet. De så ildstøtten om natten og den
beskyttende skyen om dagen. De spiste manna, brød fra himmelen. De drakk også
vann som sprang frem fra klippene der de slo leir. Men da de kom til grensen til det
lovede land, stolte de ikke på Gud. De manglet tro, og «uten tro er det umulig å være
til glede for Gud» (Hebr 11,6).
Paulus sier at vi også står på grensen til det lovede land (Hebr 10,37–39). Men vi
har større privilegier og ansvar. Vi hørte ikke Gud tale på Sinaifjellet, men i Skriften
har vi sett en større åpenbaring av Gud enn åpenbaringen på Sions fjell: Gud i
menneskelig skikkelse, Jesus Kristus (Hebr 12,18–24). Spørsmålet er: vil vi ha tro?
Forfatteren ber oss følge eksemplet til et stort antall personer som kulminerer med
Jesus selv.
Forslag til samtale
Vi har lært at Jesus er vår forkjemper. Han går foran oss i kampen mot djevelen.
Hvordan kan vi stå sammen og kjempe som en samlet menighet bak
vår forkjemper? Hva er det som hindrer dette samholdet? Hvordan kan Satan
svekke oss som menighet? Hvordan svekket Satan Israel?
Som troende mennesker er vi et fellesskap av prester under Guds ledelse.
Hvordan kan din lokale menighet gi Gud bedre lovprisning og gjerninger? Vær
konkret og praktisk.
Hvordan er vår situasjon lik ørkengenerasjonens situasjon rett før de gikk inn
i det lovede land? Hva kan vi lære av likhetene?
Mange i Øst-Timor har egen kjøkkenhage der de dyrker mais, kassava, søtpoteter og andre
ting som gresskar, papaya, bananer og peanøtter.
Jeg passet hagen min og var aktiv i menigheten. Etter noen år ringte en av Adventistkirkens
ledere og spurte om jeg ville være bibelarbeider i provinsen. Jeg takket ja og kom snart til landsbyen
Kodo, der jeg traff Adolfo. Han virket interessert da jeg fortalte at jeg hadde kommet som
bibelarbeider for Adventistkirken, men han hadde aldri hørt om menigheten. Jeg fortalte ham
hvordan jeg hadde funnet Bibelens sannhet om sabbaten og blitt adventist. Jeg åpnet Bibelen og
talte om at Herrens dag er lørdag, ikke søndag.
Adolfo ble tydelig påvirket, og jeg ba om at Den hellige ånd måtte tale til ham. Tre dager senere
kom jeg tilbake, og han ba meg komme og arbeide i hagen hos hans nabo Angelo. Jeg hadde
sett at folk i landsbyen var glade for hjelp i kjøkkenhagene sine, og jeg kunne undervise dem om
Bibelen mens vi arbeidet.
Adolfo var den første i landsbyen som ble adventist. Så ba Angelo om bibelstudier. Han hadde
vært menighetsleder i tolv år, og mange i landsbyen ble sinte da de så at han studerte Bibelen
sammen med meg. Jeg fikk høre at de ville gi meg bank, så Angelo foreslo at vi skulle droppe
bibelstudiene.
Vi drev og samlet opp og spiste tørre og skrellede kokosnøtter i hagen hans. Jeg så at en av
dem spirte. «La oss plante den og gjøre en avtale med Gud,» sa jeg. «Hvis Guds verk skal leve
her, vil også denne kokosnøtten leve. Men hvis Guds verk vil ta slutt fort eller dø ut her, da vil
også kokosnøtten dø.»
Det gikk ti år, og kokosnøtten vokste og ble et godt tre. Angelo så det og sa at han ønsket å ta
dåp. Jeg håper mange mennesker vil komme til Gud i den hagen han har gitt meg å passe i Øst-
Timor.
For seks år siden bidro offeret 13. sabbat til å åpne den eneste adventistskolen i hovedstaden Dili
i Øst-Timor. En del av dette kvartalets offer skal bidra til at det kan bygges et internat på skolen,
så barn fra fjerntliggende landsbyer som Kodo kan komme til skolen. Takk for at du planlegger et
rundhåndet offer.