Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle
han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen
(Hebr 2,14).
Hebr 1 taler om Jesus som Guds Sønn, herskeren over englene, og «utstrålingen av
Guds herlighet og bildet av hans vesen» (1,3). I Hebr 2 er Jesus Menneskesønnen
som ble gjort lavere enn englene og som tok menneskets natur med all dets skrøpelighet,
inntil døden (2,7).
I Hebr 1 sier Gud om Jesus: “Du er min Sønn» (1,5). I Hebr 2 omtaler Jesus menneskebarn
som sine «brødre» (2,12).
I Hebr 1 erklærer Faderen Sønnens guddommelige herredømme (1,8–12). I Hebr 2
stadfester Sønnen sin trofasthet mot Faderen (2,13a).
I Hebr 1 er Jesus den guddommelige Herre, skaper, opprettholder og hersker. I
Hebr 2 er Jesus den menneskelige øverstepresten, barmhjertig og trofast.
Beskrivelsen av Jesus som en trofast og barmhjertig bror er avbildet i beskrivelsen
av Sønnen som den ypperste manifestasjon av den evige skaperguden (1,1–4).
Les3 Mos 25,25–27; 3 Mos 25,47–49. Hvem kunne løse inn en person som hadde mistet
eiendommen eller friheten på grunn av fattigdom?
Moseloven fastslo at når en person var så fattig at han måtte selge eiendommen sin
– eller seg selv – for å overleve, ville han få eiendommen eller friheten tilbake hvert
femtiende år, i jubelåret. Jubelåret var et «stort» sabbatsår der gjeld ble ettergitt,
eiendommer gjenvunnet og frihet utropt til fanger.
Men femti år er lenge å vente. Derfor sa Moseloven også at ens nærmeste slektning
kunne betale den delen av gjelden som sto igjen og kjøpe fri sin slektning.
Den nærmeste slektningen var også den som garanterte at rett og skjel ble gjort
når noen ble drept. Han var blodhevneren som ville forfølge den som hadde drept
hans nære slektning, og straffe ham (4 Mos 35,9–15).
LesHebr 2,14–16. Hvordan blir Jesus og vi beskrevet?
Avsnittet beskriver oss som djevelens slaver, men Jesus som vår befrier. Da Adam
syndet, kom menneskene under Satans makt. Da kunne vi ikke motstå synden (Rom
7,14–24). Dessuten forlangte overtredelsen en dødsstraff vi ikke kunne betale (Rom
6,23). Det så håpløst ut.
Men Jesus tok vår menneskelige natur og ble kjøtt og blod som oss. Han ble vår
nærmeste slektning og satte oss fri. Han skammet seg ikke for å kalle oss «søsken»
(Hebr 2,11).
Paradoksalt nok åpenbarte Jesus også sin guddommelige natur da han tok vår natur
og befridde oss. I GT er Jahve Israels sanne befrier og nærmeste slektning (f.eks.
Sal 19,15; Jes 41,14; Jes 43,14; Jes 44,22; Jer 31,11; Hos 13,14).
Hvordan kan du få en dypere erfaring av hvor nær Kristus kan være deg? Hvorfor
er det viktig for din tro at du har denne erfaringen?
Hebreerbrevet sier at Jesus ikke skammet seg over å kalle oss sine søsken (Hebr
2,11). Han var ett med Gud, men han omfavnet oss som en del av familien. Denne
solidariteten står i kontrast til den offentlige skammen leserne av Hebreerbrevet
opplevde i lokalsamfunnet (10,33).
LesHebr 11,24–26. Hvordan illustrerer Moses’ beslutninger det Jesus gjorde for oss?
Har du tenkt over hva det ville si at Moses ble kalt «sønn av faraos datter»? Han
var en mektig skikkelse i datidens mektigste rike. Han fikk den høyeste sivile og
militære utdannelse og ble litt av en personlighet. Stefanus sier at Moses var «full
av kraft i både ord og handling» (Apg 7,22). Ellen G. White mener han var «meget
avholdt i den egyptiske hær» og at farao «hadde besluttet å gjøre datterens adoptivsønn
til tronarving» (se Alfa og Omega, bind 1, side 236 [PP 245]. Men Moses forlot
alt dette da han valgte å identifisere seg med israelittene, et slavefolk uten utdanning
og makt.
Dette var en del av problemet for leserne av Hebreerbrevet. Etter forfølgelse og
avvisning begynte mange å skamme seg over Jesus. Noen gjorde ting slik at de sto i
fare for å gjøre Jesus «til spott» i stedet for å ære ham (Hebr 6,6). Derfor ber Paulus
oss hele tiden om å «holde fast ved bekjennelsen» (4,14; 10,23).
Gud vil at vi skal ta imot Jesus som Gud og bror. Som gjenløser har Jesus betalt
gjelden vår, som vår bror har han vist oss hvordan vi skal leve så vi blir «formet etter
[hans] Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken» (Rom 8,29).
Tenk på den beslutningen Jesus måtte ta for å omfavne oss som «søsken».
Hvorfor var det Jesus gjorde mye mer ydmykende for ham enn det Moses gjorde,
og hva sier det om Guds kjærlighet til oss?
Hebreerbrevet sier Jesus tok vår menneskelige natur slik at han kunne representere
oss og dø for oss (Hebr 2,9; Hebr 2,14–16; Hebr 10,5–10). Dette er grunnlaget for frelsesplanen og
vårt eneste håp om evig liv.
Uttrykket «kjøtt og blod» understreker menneskets skrøpelighet, dets svakhet
(Ef 6,12), manglende forstand (Matt 16,17; Gal 1,16) og dødelighet (1 Kor 15,50).
Hebreerbrevet sier at Jesus ble sine søsken lik «på alle måter» (Hebr 2,17). Uttrykket
betyr at Jesus ble fullt ut menneske. Jesus så ikke bare ut som et menneske. Han var
virkelig et menneske, en av oss.
Men Hebreerbrevet sier også at Jesus ikke var som oss når det gjelder synd. For
det første syndet han ikke (4,15). For det andre hadde han en menneskenatur som
var «hellig, uten ondskap, ren, atskilt fra syndere» (7,26). Vi har syndet og har onde
tilbøyeligheter. Vårt slaveri under synden begynner dypt inne i vår egen natur. Vi
er «av kjøtt og blod, solgt som slave til synden» (Rom 7,14; se også Rom 7,15–20).
Stolthet og andre syndige motiver forurenser ofte selv de gode handlingene våre.
Men Jesu natur ble ikke skjemmet av synd. Slik måtte det være. Hvis Jesus hadde
vært «solgt som slave til synden» slik som oss, ville også han ha trengt en frelser. I
stedet kom han som frelser og ofret seg til Gud som et «feilfritt» offer for vår skyld
(Hebr 7,26–28; Hebr 9,14).
Da knuste Jesus djevelens kraft ved å dø som et syndfritt offer for vår synd.
Dermed kunne vi få tilgivelse og bli forsont med Gud (2,14–17). Jesus brøt også
syndens kraft ved å gi oss kraft til å leve et rettferdig liv da han oppfylte den nye
pakts løfte om å skrive loven i vårt hjerte (8,10). Dermed har han beseiret fienden og
satt oss fri til å «tjene den levende Gud» (9,14). Satans endelige undergang skjer ved
den endelige dommen (Åp 20,1–3; Åp 20,10).
Hvorfor sliter så mange fremdeles med synd når vi har løftet om seier i Jesus?
Hva gjør vi galt, og: Hvordan kan vi begynne å leve opp til det høye kallet vi har i
Kristus?
Apostelen sier at Jesus «nådde fullendelsen gjennom lidelser». Uttrykket er overraskende.
Han har sagt at Jesus er «utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans
vesen» (Hebr 1,3) og at han er syndfri, feilfri, ren og hellig (4,15; 7,26–28; 9,14;
10,5–10). Jesus behøvde ikke å overvinne noen moralsk ufullkommenhet. Han var
fullkommen, både moralsk og etisk.
Hebreerbrevet sier likevel at Jesus gikk gjennom en «fullendelsesprosess» som
gjorde at han kunne frelse oss. Jesus ble fullendt i den forstand at han var rustet til å
være vår frelser.
Jesus ble «fullendt» gjennom lidelser for å bli vår frelses opphavsmann (2,10).
Jesus måtte dø på korset som et offer slik at Faderen kunne ha lovlige midler til å
redde oss. Jesus var det fullendte og eneste offeret. Som Gud kunne Jesus dømme
oss, men ved sitt offer kan han også redde oss.
Jesus lærte lydighet gjennom lidelser (5,8). Lydighet var nødvendig for to ting.
For det første gjorde lydighet at hans offer kunne godtas (9,14; 10,5–10). For det
andre satte lidelsene ham i stand til å bli vårt eksempel (5,9). Jesus «lærte» lydighet
fordi han ikke hadde opplevd det før. Hvem måtte han adlyde som Gud? Som den
evige Sønn, og ett med Gud, var han hersker over universet. Derfor gikk ikke Jesus
fra ulydighet til lydighet, men fra suverenitet og herredømme til underkastelse og
lydighet. Guds opphøyde Sønn ble den lydige Menneskesønnen.
Jesus seiret over fristelser, og ble åpenbart som en barmhjertig og trofast
øversteprest (2,17–18). Lidelsene gjorde ikke Jesus mer barmhjertig. Nei, det var
på grunn av hans barmhjertighet at han gikk frivillig i døden på korset for å frelse
oss (10,5–10; se også Rom 5,7–8). Likevel ble virkeligheten i Jesu søskenkjærlighet
uttrykt og åpenbart gjennom lidelser.
Hvis den syndfrie Jesus led, vil også vi syndere komme til å lide. Hvordan kan vi
lære å tåle livets tragedier og samtidig hente håp og trøst hos Herren, som har
åpenbart sin kjærlighet for oss?
En annen grunn til at Jesus tok vår menneskelige natur og bodde blant oss, var for å
være vårt eksempel, den som kunne vise oss hvordan vi skal leve rett for Gud.
LesHebr 12,1–4. Hvordan skal vi leve kristenlivet?
I denne teksten er Jesus kulminasjonen av en lang liste personer som er et eksempel
på tro. Her kalles Jesus «troens opphavsmann og fullender». Det greske ordet
archegos («opphavsmann») kan også oversettes med «pioner». Jesus er pioner i dette
løpet fordi han løper foran de troende. Faktisk kaller Hebr 6,20 Jesus vår «forløper».
Ordet «fullender» viser at Jesus hadde vist den renest tenkelige tillit til Gud. Dette
avsnittet lærer både at Jesus er den første som har klart å fullføre løpet og at han er
den som fullendte kunsten å leve i tro.
I Hebr 2,13 står det: «Og igjen: Jeg vil sette min lit til ham. Og enda et sted: Se,
jeg og barna som Gud har gitt meg.» Det som skjer her, er at Jesus sa at han ville
stole på Gud. Dette er en hentydning til Jes 8,17–18.
Jesaja uttalte disse ordene i møte med en trussel om invasjon fra Syria og nordriket
Israel (Jes 7,1–2). Hans tro sto i kontrast til mangelen på tro hos kong Akas
(2 Kong 16,5–18). Gud hadde bedt Akas om å stole på ham og be om et tegn på at
han ville utfri ham (Jes 7,1–11). Siden han var sønn av David, hadde Gud allerede
lovet at han ville beskytte Akas som sin egen sønn. Nå tilbød Gud Akas å stadfeste
løftet med et tegn. Men Akas nektet å be om et tegn og sendte i stedet bud til
Tiglat-Pileser, kongen i Assyria, og sa: «Jeg er din tjener og din sønn» (2 Kong 16,7).
Så trist! Akas ville heller være Tiglat-Pilesers «sønn» enn Guds sønn.
Men Jesus satte sin lit til Gud og hans løfte om at han vil legge hans fiender under
hans føtter (Hebr 1,13; Hebr 10,12–13). Gud har gitt oss det samme løftet, og vi må tro ham
slik Jesus gjorde det (Rom 16,20).
Hvordan kan vi lære å sette vår lit til Gud ved daglig å ta valg som gjenspeiler
denne tilliten? Hva er det neste viktige valget du må ta, og hvordan kan du sørge
for at det viser tillit til Gud?
Hebr 2,13 inneholder Jesu ord til sin Far idet han snakker om sine søsken: «Se, jeg
og barna som Gud har gitt meg» (Hebr 2,13). Patrick Gray sier at dette skildrer Jesus
som verge for sine søsken. Det romerske systemet tutela impuberum bestemte at:
«En veileder, ofte en eldre bror, ble ansvarlig for omsorgen for mindreårige barn
og deres arv til de nådde myndighetsalderen. Slik økte den eldre brorens plikt til
å vise omsorg for yngre søsken.» – Godly Fear: The Epistle to the Hebrews and
Greco-Roman Critiques of Superstition [Atlanta, 2003), side 126. Det er derfor
Hebreerbrevet kaller oss både Jesu søsken og hans barn. Som vår eldre bror er Jesus
vår veileder, vår verge og beskytter.
«Kristus kom til jorden, ble menneske og stod som menneskehetens representant
for å vise i striden med Satan at menneskene, slik Gud hadde skapt dem, og når de
hadde forbindelse med Faderen og Sønnen, kunne holde alle Guds bud.» – På fast
grunn, 1. bok, side 249 [1SM 253].
«I liv og lære har Kristus gitt et fullkomment eksempel på den uselviske tjeneste
som har sitt opphav i Gud. Gud lever ikke for seg selv. Ved å skape verden, og ved
å oppholde alle ting, er han hele tiden i tjeneste for andre. ‘Han lar sin sol gå opp
over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett.’
Matt 5,45 Dette ideal for tjeneste har Gud overgitt til sin Sønn. Jesus skulle være
den fremste blant mennesker, for at han ved sitt eksempel skulle vise hva det betyr å
tjene.» – Alfa og Omega, bind 5, side 204 [DA 649].
Forslag til samtale
Hebreerbrevet sier at Jesus ble vår bror for å frelse oss. Tenk på hva det sier
om Guds innsats for å redde oss. Hvorfor ville det være en tragisk feil å vende
ryggen til denne virkeligheten?
Hvorfor er det viktig at Jesus ikke ble født «solgt som slave til synden» slik vi
er (Rom 7,14)? Tenk på Moses og hvorfor det var viktig for israelittene at han
ikke var slave som dem. Hvordan kan historien om Moses belyse det Jesus
har gjort for oss?
Tenk på lidelsens rolle i vårt liv. Hvorfor må vi aldri tro at lidelse er et gode i
seg selv, til tross for at det iblant kan komme noe godt ut av den?
Jeg vokste opp som kristen og var aktiv i kirken i Kodo. Da jeg var 23 år, ble jeg leder for ungdomsgruppen,
og 27 år gammel ble jeg med på misjonsoppdrag utenfor landsbyen. Da jeg var
31 år, ble jeg bedt om å lede en av menighetene i landsbyen. Det gjorde jeg i 12 år.
Så kom bibelarbeideren Mario, en adventist, til landsbyen. Han tilbød seg å hjelpe meg i
hagen. Der fortalte han ting fra Bibelen jeg aldri hadde hørt. Jeg måtte lære mer.
På et stort ledermøte i min kirke foreslo jeg at vi alle skulle få bibelstudier og en bibel vi kunne
bruke i undervisningen. Men biskopen sa at det lot seg ikke gjøre, for bare prester kan studere
Bibelen. Du kan få kortfattet undervisning i vår lære som du kan gi forsamlingen din del i, sa han.
Jeg var urolig. Hvorfor kan jeg ikke få studere Bibelen, tenkte jeg. Jeg ba Gud vise meg den
sanne Gud, så jeg kunne undervise forsamlingen om ham.
Da jeg kom hjem, gikk jeg til adventistenes bibelarbeider og ba om bibelundervisning. «Jeg
vil studere Bibelen sammen med deg et helt år.» Vi studerte adventistenes 28 lærepunkter. Da vi
var ferdige noen måneder senere, sa han: «Nå kjenner du sannheten. Du må ikke fortsette å lære
folket ditt løgn, for da kommer du ikke inn i Guds rike.»
Jeg visste at Mario hadde rett. Men det var ikke lett å forlate kirken. I seks år kjempet jeg og
ba: «Når kan jeg slutte meg til ditt folk, Herre?»
En dag jeg passerte min onkels hus, så jeg at han snakket med Mario. Jeg ble fylt av en uimotståelig
lengsel etter å bli døpt til livet med frelseren. «Når blir det dåp igjen?» spurte jeg Mari.
«Kan jeg få bli døpt?»
Mario kontaktet en pastor, og jeg ble døpt sammen med min kones foreldre i 2020. Jeg er så
glad for at jeg er adventist. Be om at min kone og mine barn også må få et ønske om å følge Guds
sannhet.
For seks år siden bidro offeret 13. sabbat til å åpne den eneste adventistskolen i hovedstaden Dili
i Øst-Timor. En del av dette kvartalets offer skal bidra til at det kan bygges et internat på skolen,
så barn fra fjerntliggende landsbyer som Angelos kan komme til skolen. Takk for at du planlegger
et rundhåndet offer.