Altså er det fremdeles en sabbatshvile i vente for Guds folk ().
og tok opp innsettelsen av Jesus som Guds folks hersker og frigjører.
og viser oss Jesus som gir oss hvile. Denne progresjonen gir mening når
vi husker at den davidiske pakten lovet at Gud ville gi den lovede kongen og hans
folk «hvile» fra sine fiender (). Denne hvilen er vår, for Jesus sitter ved
Guds høyre hånd.
Hebreerbrevet beskriver hvilen både som noe som tilhører Gud og som en sabbatshvile
(). Gud ga denne hvilen, som var hans, til Adam og Eva. Den første
sabbaten var opplevelsen av fullkommenhet sammen med ham som gjorde denne
fullkommenheten mulig. Gud lover også en sabbatshvile fordi sann sabbatshelligholdelse
legemliggjør løftet om at Gud vil gjenreise denne fullkommenheten.
Når vi holder sabbaten, husker vi at Gud sørget enestående for oss da han skapte
verden og da han frikjøpte den på korset. Men sann sabbatshelligholdelse er ikke
bare en minnehandling. Det er en forsmak her og nå på den fremtiden Gud har lovet.
Da Gud fridde Israel fra slaveriet i Egypt, var det for å føre dem til Kanaan, der de
kunne få hvile (; ). Kanaan var arven Gud hadde lovet Abraham
fordi han hadde adlydt Guds røst og forlatt landet sitt for å dra til det lovede land
().
Gud ga ikke Israel landet bare for at de skulle eie det. Han ville føre dem til seg
selv (). Gud ville de skulle bo i et land hvor de kunne ha et nært forhold til
ham uten hindringer, der de også ville være et vitne for verden om hvem den sanne
Gud var og hva han ga sitt folk. Som sabbaten var også Kanaan et rammeverk for et
inderlig forhold til frelseren der de kunne glede seg over hans godhet.
I leser vi at de ville komme inn til hvilen, ikke bare ved å innta
i landet, men etter å ha renset landet for avgudsdyrkelse. Etter det skulle Gud vise
dem et sted hvor han ville bo blant dem.
Les og . Hvilke to ting er sabbaten et minne om, og
hvordan henger de sammen?
Gud forbandt skapelsens sabbat med utfrielsen fra Egypt. Han ba Israel om å holde
sabbaten til minne om skapelsen og befrielsen fra Egypt. Både skapelse og redning
er nedfelt i sabbatsbudet. Vi skapte ikke oss selv, og vi kan ikke redde oss selv. Det
er noe bare Gud kan gjøre, og ved å hvile, sier vi at vi trenger ham, ikke bare for vår
eksistens, men for frelsen. Sabbatshelligholdelse er et uttrykk for frelse ved tro alene.
Hvordan bør det å holde sabbaten hjelpe oss å forstå at vi er helt avhengige av
Gud, ikke bare for vår eksistens, men for frelsen?
Les . Hvorfor kom ikke Israel inn til den lovte hvilen?
Det triste er at de som ble fridd ut fra Egypt, ikke klarte å komme inn til hvilen Gud
hadde lovet dem. Da Israel kom til Kadesj-Barnea på grensen til det lovede land,
hadde de ikke den nødvendige tro. og forklarer at israelittenes spioner
«satte ut rykter blant israelittene om landet de hadde utforsket» (). Jo,
landet var godt, men de sa at folk der var sterke og byene befestet, og at de ikke
kunne klare å innta det.
Josva og Kaleb var enige om at landet var godt og nektet ikke for at folk der var
sterke og byene befestet. Men de sa at Gud var med dem, og at han ville føre dem
inn i landet (). Men folket som hadde sett Gud ødelegge Egypt med plager
(), tilintetgjøre faraos hær i Rødehavet (), sørge for mat fra
himmelen () og vann fra klippen (), samt demonstrere sitt nærvær
og sin ledelse gjennom skyen (), de satte ikke sin lit til ham nå. Det
er en tragisk ironi at den generasjonen som hadde sett så store eksempler på Guds
kraft, ble et symbol på vantro (; ; ).
Gud lover sine barn gaver som er utenfor menneskers rekkevidde. Derfor bygger
de på nåde og kan bare mottas i tro. sier at det løftet Israel fikk, «ble til
ingen nytte, fordi de ikke ble ett i troen sammen med dem som hørte det».
Israel reiste til grensen til det lovede land som et folk. Da de så fikk motstridende
rapporter, satset de på dem som manglet tro. Tro, eller mangel på det, er smittsomt.
Derfor formaner Hebreerbrevet leserne til å «oppmuntre hverandre» (), oppgløde
«hverandre til kjærlighet og gode gjerninger» (), og «se til at ingen går bort fra
Guds nåde» ().
Hvordan kan du være med til å styrke andres tro? Hvordan kan du unngå å si eller
gjøre noe som kan svekke troen?
Les . Hva betyr det å komme inn til hvilen «i dag» i forbindelse med å
holde sabbaten?
Det at ørkengenerasjonen ikke gikk inn til hvilen, fikk ikke Gud fra å arbeide med
sitt folk. Han var og ble trofast, tross deres troløshet (). Paulus skriver
flere ganger at Guds løfte «fortsatt gjelder» (; ; ). Han bruker de greske
verbene kataleipō og apoleipō, som understreker at «løftet om å komme inn til Guds
hvile fortsatt gjelder» (). At invitasjonen om å komme inn til hvilen ble gjentatt i
Davids tid (, med henvisning til ) antydet både at det ikke var gjort krav
på løftet og at det fortsatt var tilgjengelig. Han antyder faktisk at den sanne sabbatshvilen
har vært tilgjengelig siden skapelsen ().
I mellomtiden inviterer Gud oss «i dag» til å gå inn til hans hvile. «I dag» er et
viktig begrep i Skriften. Da Moses fornyet Israels pakt med Gud på grensen til det
lovede land, understreket han viktigheten av «i dag» (, se ; ;
osv.). «I dag» var et ettertankens øyeblikk da han inviterte folket til å erkjenne at
Gud hadde vært trofast mot dem (). «I dag» var også øyeblikket for å
velge å være trofast mot Herren (). Beslutningen kunne ikke utsettes.
På samme måte er «i dag» en valgets tid for oss, en tid med muligheter og farer
(se ). «I dag» forekommer fem ganger i og 4. Det understreker
betydningen av å lytte til Guds røst (; ; ), for hvis vi ikke lytter og tror Guds
ord, fører det til ulydighet og harde hjerter. Det kan også forsinke inngangen i det
himmelske Kanaan slik det hindret ørkengenerasjonen i å komme inn i det jordiske
Kanaan.
Jesus har beseiret fiendene () og innstiftet en ny pakt (8–10). Derfor
kan vi «frimodig» komme frem for Gud (; ) og glede oss over ham
med åndelige takkoffer og lovprisning (; ). Appellen «i dag» oppfordrer
oss til å innse at Gud har vært trofast mot oss og har gitt oss all mulig grunn til
å ta imot innbydelsen uten å nøle.
Hvilke åndelige beslutninger må du ta «i dag» og ikke utsette til en annen gang?
Hva har du før opplevd når du har utsatt å gjøre det du visste Gud ville du skulle
gjøre med en gang?
Les og ; ; ; . Hvordan er den hvilen Gud innbyr oss til?
Både i sabbatsbudet i og oppfordres vi til å huske hva
Gud har gjort for oss. Det Gud skrev på steintavler, peker på et fullført skaperverk
(; ). I står det at Israel skal holde sabbaten til minne om Guds
fullførte redningsaksjon fra fangenskapet i Egypt. Utvandringen fra Egypt pekte
frem til den endelige frigjørelsen fra synd som Kristus ville fullføre da han sa: «Det
er fullbrakt» (). Så sabbaten er dobbelt velsignet og spesielt meningsfull for
kristne.
Les ; . Hva er vi kalt til å gjøre?
Sabbatshvilen feirer at Gud avsluttet eller fullførte skaperverket (; ) eller befrielsen (). Og Jesu innsettelse på tronen i telthelligdommen
i himmelen feirer at han fullendte offeret for vår frelse ().
Legg merke til at Gud bare hviler når han har trygget vårt velvære. Ved skapelsen
hvilte Gud da han var ferdig med å skape verden. Senere hvilte Gud i templet først
etter at erobringen av landet han hadde lovet Abraham var fullført med Davids seire,
og Israel «hadde fred» (; sammenlign med ; ;
). Gud fikk ikke bygget et hus til seg før etter at Israel og kongen hadde
et «hus» til seg selv.
Hvordan kan vi gå inn til hans hvile allerede nå? Det vil si: hvordan kan vi ved tro
hvile i visshet om den frelsen vi har i Kristus, ikke er i oss selv?
Sammenlign ; og . Hvilke forskjeller er
det i sabbatshvilens betydning?
Som vi alt har sett, ber disse tekstene i og oss å minnes fortiden. De
formaner oss til å hvile på sabbaten for å feire det Gud utrettet under skapelsen og
i gjenløsningen. Men ber oss se mot fremtiden. Gud har forberedt en
sabbatshvile i fremtiden. Det antyder en ny dimensjon for sabbatshelligholdelsen.
Sabbatshvilen minnes ikke bare Guds seire i fortiden, den feirer også Guds løfter for
fremtiden.
Sabbatshelligholdelsens fremadrettede dimensjon har ofte blitt oversett. Etter syndefallet
kom det til å romme løftet om at Guds Messias en dag ville føre skaperverket
tilbake til den opprinnelige herlighet. Gud befalte oss å feire sine redningsaksjoner
med sabbatshelligholdelse fordi sabbaten pekte frem mot at gjenløsningen skulle
toppe seg i en ny skapelse. Sabbatshelligholdelse er en forventning om himmelen i
vår ufullkomne verden.
Dette har alltid vært tydelig i jødisk tradisjon. «Adam og Evas liv,» et verk
skrevet mellom 100 f.Kr. og 200 e.Kr. (The Old Testament Pseudepigrapha, av
James H. Charlesworth, side 18) slår fast: «Den syvende dag er et tegn på oppstandelsen,
hvilen i den kommende tid.» En annen gammel jødisk kilde sier at den kommende
tidsalder er «dagen som er full sabbatshvile for evigheten.» – Jacob Neusner,
The Mishnah, a New Translation (New Haven, 1988), side 873. En senere kilde, The
Othiot of Rabbi Akiba, forteller: «Israel sa foran Den hellige, velsignet være han:
‘Verdens mester, hvilken belønning får vi hvis vi holder budene?’ Han sa til dem:
‘Den kommende verden.’ De sa til ham: ‘Vis oss dens bilde.’ Han viste dem sabbaten.’»
– Theodore Friedman, «The Sabbath Anticipation of Redemption,» Judaism: A
Quarterly Journal, bind 16, side 443, 444.
Sabbaten betyr feiring, glede og takksigelse. Når vi holder sabbaten, viser vi at vi
tror Guds løfter, at vi tar imot hans nådige gave. Sabbat er tro, sterk og levende tro.
Hva handlinger angår, er sabbatshelligholdelse trolig et enestående uttrykk for vår
overbevisning om at vi blir frelst av nåde ved tro på ham.
Hvordan kan du holde sabbaten slik at det kan ses hva frelse ved tro uten lovgjerninger
er? Hvordan er hvile på sabbaten et uttrykk for frelse ved nåde?
Det er veldig betydningsfullt at Hebreerbrevet benytter sabbatshvilen, og ikke
søndagen, som symbol på den frelsen ved nåde som Gud tilbyr. Denne bruken
av sabbatshvilen viser at de kristne holdt sabbaten og satte den høyt. Men fra
det andre århundret og fremover finner vi bevis for en klar endring i kirken.
Sabbatshelligholdelse ble ikke lenger regnet som et symbol på frelse. Det ble i stedet
oppfattet som et symbol på troskap mot jødedommen og den gamle pakt, noe som
måtte unngås. Å holde sabbaten ble jevngodt med å være jøde. For eksempel skrev
Ignatius fra Antiokia (rundt år 110): «De som levde etter den gamle orden, har
funnet det nye håpet. De holder ikke lenger sabbaten, men Herrens dag – den dagen
vårt liv ble oppreist med Kristus.» – Jacques B. Doukhan, Israel and the Church:
Two Voices for the Same God (Peabody, 2002), side 42. Markion ga sine etterfølgere
beskjed om å faste på sabbaten som et tegn på at de avviste jødene og deres Gud, og
Victorinus ville ikke det skulle se ut som om han «holdt jødenes sabbat» (se Israel
and the Church, side 41–45). Sabbaten ble borte fra den kristne kirke fordi man tapte
av syne at den var et symbol på frelse ved nåde.
«Sabbaten er et tegn på Kristi makt til å gjøre oss hellige, og den er gitt til alle
som Kristus helliggjør. Som et tegn på hans helliggjørende makt er sabbaten gitt
til alle som gjennom Kristus blir en del av Guds Israel … Sabbaten viser dem til
Guds skaperverk som et vitnesbyrd om hans mektige kraft til å frelse. Samtidig
som den minner oss om den fred som gikk tapt i Eden, forteller den om freden som
gjenopprettes ved Frelseren. Og alt det skapte i naturen gjentar hans innbydelse:
‘Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.’»
– Alfa og Omega, bind 4, side 244 []
Forslag til samtale
Hva er sammenhengen mellom sabbatshelligholdelse og rettferdiggjørelse
ved tro?
Hva er forskjellen på sann overholdelse av sabbaten og en legalistisk overholdelse
av sabbaten? Hvordan kan vi ikke bare vite forskjellen, men oppleve
forskjellen i vår egen sabbatshelligholdelse?
Lusio og hans kone Yelri holdt bønnevandringer i de fire landsbyene i distriktet sitt. Så begynte
de å gi hjelp med mattelekser. Oppmøtet vokste fra 12 til 57 på kort tid. Hver ettermiddag
begynte med bibeltime og bønn. Etter to måneder begynte barna å fortelle vennene sine at Jesus
kommer snart. Flere barn ville bli adventister.
Men i den tredje måneden begynte andre barn å true og kryssforhøre dem. Snart var det bare
fire-fem som kom om ettermiddagene.
Senere organiserte Lusio en møteserie i en av de fire landsbyene, etter ønske fra noen som ville
bli døpt. Men så ble han stoppet av en kvinne da han gikk for å hente vann: «Du skal ikke dele
ut papirer til folket mitt og prøve å omvende dem.» «Hva mener du?» spurte han. «Jeg vet hva du
prøver på. Legg deg ikke ut med meg. Du prøver å få folket mitt til kirken din med bestikkelser.»
Det var ikke sant. Ingen hadde fått tilbud om penger. Plutselig slo læreren Lusio. Hennes
voksne sønn slo ham også. Så tok de steiner og kastet etter ham. Ingen traff. Folk stimlet sammen,
og noen truet med å skyte Lusio, og løp etter et gevær. Venner dekket Lusio mens han flyktet fra
landsbyen.
Et par måneder senere kom en adventistleder og holdt møter i en annen av de fire landsbyene.
Stadig flere kom. Men en kveld begynte flere menn å kaste stein på møteteltet. En sykepleier ble
truffet så blodet rant nedover ansiktet.
Flere steiner ble kastet etter dem da kjørte opp til huset deres. Folk i landsbyen var redde.
Plutselig dukket syv høye menn i skinnende drakter opp. Tre unge menn så dem gå fra åstedet og
oppover fjellsiden. Det ble ikke kastet flere steiner.
Da de fikk høre om de syv skinnende mennene, skjønte landsbyfolket at Gud hadde sendt sine
engler for å verne sitt folk. «Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut»
().
Sabbaten etter overga 13 ungdommer seg til Jesus og ble døpt. To av dem var unge menn som
hadde sett englene.
Til tross for store utfordringer er Lusio og Yelri optimistiske. De vet at Gud frelser.
For seks år siden bidro offeret 13. sabbat til å åpne den eneste adventistskolen i Øst-Timor, i
hovedstaden Dili. En del av dette kvartalets offer skal bidra til at det kan bygges et internat på
skolen, så barn fra fjerntliggende landsbyer kan komme til skolen. Takk for at du planlegger et
rundhåndet offer.