Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget, dit
Jesus gikk inn som forløper for oss, han som til evig tid er blitt øversteprest av
samme slag som Melkisedek ().
avbryter den teologiske utlegningen om Jesu prestedømme på våre
vegne og setter inn en streng advarsel om faren ved å falle fra Kristus.
Folket sto tydeligvis i fare for å hengi seg til selvmedlidenhet og vantro. Paulus er
bekymret for at leserne kan ha fått sine åndelige sanser sløvet av vanskelighetene de
sto overfor, og at de hadde sluttet å vokse i sin forståelse og opplevelse av evangeliet.
Er ikke dette en fare for oss alle, at vi kan bli motløse av prøvelser og falle fra?
Advarselen topper seg likevel i en kjærlig oppmuntring. Paulus uttrykker tro på
leserne og opphøyer Jesus som legemliggjørelsen av Guds ubrytelige løfte om frelse
(). Denne syklusen av advarsel og oppmuntring gjentas i .
Vi vil studere avsnittet og se på den oppmuntringen Jesus gir oss.
Les . Hva fikk de kristne i Kristus mens de var trofaste mot ham?
Å ha blitt «opplyst» betyr å ha opplevd omvendelsen (). Det gjelder dem
som har vendt seg fra «mørket» i Satans makt til «lyset» fra Gud (). Det
innebærer utfrielse fra synd () og uvitenhet (). Verbformen antyder
at slik opplysning er en handling Gud utførte ved Jesus, «utstrålingen av Guds
herlighet» ().
Å ha «smakt den himmelske gave» og ha «fått del i Den hellige ånd» betyr det
samme. Guds «gave» kan vise til hans nåde () eller til Den hellige ånd,
som formidler nåden (). De som har «smakt» Den hellige ånd (;
), har opplevd Guds «nåde», som inkluderer kraften til å gjøre hans vilje
().
Å smake «Guds gode ord» () er å ha opplevd evangeliets sannhet (). «Den kommende verdens krefter» viser til miraklene Gud vil utføre for de
troende i fremtiden: oppstandelsen (), forvandlingen av kroppen og evig
liv. De troende begynner imidlertid å «smake» dem her og nå. De har fått en åndelig
oppstandelse (), et fornyet sinn () og evig liv i Kristus ().
Paulus tenker trolig på ørkengenerasjonen, som opplevde Guds nåde og frelse.
De ble «opplyst» av ildstøtten (; ), nøt den himmelske gaven
manna (), opplevde Den hellige ånd (), smakte «Guds gode ord»
(), og «den kommende verdens krefter» med «under og tegn» som ble utført
da de ble utfridd fra Egypt (). Paulus antyder imidlertid at slik ørkengenerasjonen
falt fra Gud til tross for disse bevisene (), sto Hebreerbrevets
lesere i fare for å gjøre det samme, tross alle de bevisene for Guds gunst som de
hadde fått.
Hva har du opplevd av det disse versene i Hebreerbrevet har beskrevet? For eksempel,
hvordan har du opplevd den opplysningen som teksten nevner?
Sammenlign ; ; ; ; og . Hva
antyder denne sammenligningen om hva det vil si å korsfeste Kristus?
Grunnteksten understreker ordet «umulig». Det er umulig for Gud å fornye dem som
«faller fra» fordi de «korsfester Guds Sønn på nytt» (). Paulus vil understreke
at det ikke er noen annen vei til frelse enn ved Kristus (). Vi kan ikke
bli frelst på noen annen måte, like lite som Gud kan lyve () eller vi kan
glede Gud «uten tro» ().
Å korsfeste Guds Sønn igjen er et bilde som vil beskrive noe som skjer i forholdet
mellom Jesus og den troende.
Da de religiøse lederne korsfestet Jesus, gjorde de det fordi han var en trussel mot
deres herredømme og uavhengighet. De håpet å eliminere ham og ødelegge en mektig
og farlig fiende. På samme måte utfordrer evangeliet den enkeltes suverenitet og
selvbestemmelse helt fundamentalt. Kristenlivets kjerne er å ta opp korset og fornekte
seg selv (). Dette betyr å korsfeste «verden» (), vårt «gamle
menneske» (), og «kjøttet med dets lidenskaper og begjær» (). Det
er kristenlivets hensikt at vi skal gå gjennom en slags død. Med mindre vi opplever
selvets død, kan vi ikke motta det nye livet Gud vil gi oss ().
Kampen mellom Jesus og selvet er en kamp til døden (; ). Det
er en vanskelig kamp som ikke blir vunnet med en gang. Denne teksten gjelder ikke
den som noen ganger svikter i kampen mot det «gamle menneske» og vår syndige
natur. En slik synd gjelder den som, etter å ha opplevd sann frelse og hva det
innebærer (), kommer til at Jesus er en trussel mot det livet han eller hun
vil ha og bestemmer seg for å avslutte forholdet til ham. Det vil si at så lenge en ikke
med overlegg velger å ta avstand fra Kristus, er det fortsatt håp om frelse.
Hva vil det si å dø fra «selvet», å bære «korset»? Hva synes du er vanskeligst å
overgi til Kristi herredømme?
Advarselen i er veldig lik den i . Paulus sier at avvisningen av
Jesu offer vil etterlate leserne uten noe middel til tilgivelse for synd fordi det ikke
finnes annen tilgivelse enn i Jesus ().
Les . Hvordan skildrer forfatteren synden det ikke er tilgivelse for?
Forfatteren sier ikke at det ikke finnes soning for synd begått etter at vi har fått
kunnskap om sannheten. Gud har utnevnt Jesus til vår talsmann ().
Gjennom ham får vi tilgivelse for synder (). Synden som det ikke er noe
offer eller soning for, beskrives som å trampe Guds Sønn under fot, vanhellige paktens
blod og spotte Den hellige ånd (). La oss se på betydningen av disse
uttrykkene.
Uttrykket «trampet Guds Sønn under fot» () beskriver avvisning av Jesu
herredømme. Tittelen «Guds Sønn» minnet leserne om at Gud har innsatt Jesus
ved sin høyre hånd og lovet at han vil gjøre hans fiender til «en skammel» for hans
føtter (; se også ; ). Å trampe Jesus under fot betyr at den frafalne har
behandlet Jesus som en fiende. I sammenheng med brevets argument () kan det
bety at Jesus har blitt fjernet fra tronen i den frafalnes liv (der sitter den frafalne
selv) og gjort til skammel i stedet. Det var dette Lucifer ville gjøre i himmelen () og hva den «lovløse» ville prøve å gjøre i fremtiden ().
Uttrykket «vanhelliget paktens blod» viser til en avvisning av Jesu offer (). Det betyr at Jesu blod ikke har makt til å rense.
Uttrykket «spottet nådens Ånd» er veldig sterkt. Det greske ordet enybrisas
(«fornærme, krenke») innebærer å vise overmot og omfatter «skamløshet» eller
«arroganse.» Begrepet står i sterk kontrast til beskrivelsen av Den hellige ånd som
«nådens Ånd.» Det innebærer at den frafalne har besvart Guds tilbud om nåde med
en fornærmelse.
Den frafalne er i en uholdbar stilling. Han avviser Jesus, hans offer og Den hellige
ånd.
Etter den sterke og oppriktige advarselen i uttrykker Paulus tillit til at
leserne verken har falt bort fra Sønnen eller at de vil gjøre det i fremtiden. Han tror
at de vil ta til seg advarselen og bære god frukt. De er som «jorden» som Gud dyrker
og som gir den frukten han forventer. Og de vil motta den velsignelsen fra Gud (),
som er «frelse» ().
Les . Skriv opp de gode tingene leserne har gjort og fortsetter å gjøre,
og forklar hva de betyr.
De troende viser sin kjærlighet til Guds «navn», det vil si til Gud selv, ved å tjene
de hellige. Dette var ikke isolerte handlinger i fortiden, men vedvarende handlinger
som strekker seg inn i nåtiden. Ekstraordinære handlinger åpenbarer ikke en persons
sanne karakter. Det største beviset på kjærlighet til Gud er ikke «religiøse» handlinger
som sådan, men handlinger gjort i kjærlighet til medmennesker, spesielt dem
som er vanskeligstilt (; ). Så Paulus formaner de troende til ikke
å «glemme» å gjøre godt (; ).
Slå opp til . Verset advarer mot å bli «likegyldige» eller «trege», for
det kjennetegner dem som ikke modnes og står i fare for å falle fra (; ).
Håpet holdes ikke i live med intellektuelle trosøvelser, men med tro som viser seg i
kjærlighetshandlinger ().
Paulus vil at leserne skal etterligne dem som gjennom tro og tålmodighet arver
løftene. Han har allerede vist til ørkengenerasjonen som et negativt eksempel på dem
som av mangel på tro og utholdenhet ikke arvet det som var lovet. Deretter viser han
til Abraham () som et eksempel på en som gjennom «tro og tålmodighet
» arvet løftene. I får vi en lang liste med positive eksempler på troens
mennesker, og den når toppen seg i Jesus (). Han er det største eksemplet på
tro og tålmodighet (). I kjennetegnes de hellige i den siste tid ved sin
tro, lydighet mot budene og sin utholdenhet.
Iblant må vi advare dem vi elsker. Hva kan apostelen lære oss om å advare og
oppmuntre andre?
Paulus avslutter sin advarsel mot frafall og oppmuntring til kjærlighet og tro med å
forklare trosvisshet i Kristus.
Les . Hvilken garanti ga Gud for sine løfter til oss?
Gud garanterte sine løfter til oss på flere måter. For det første med en ed ().
Ifølge Skriften ble Guds ed til Abraham og David grunnlaget for tillit til hans varige
omsorg for Israel. Da Moses ville sikre seg Guds tilgivelse for Israel etter frafallet
med gullkalven, viste han til Guds ed til Abraham (se ; ). Den underforståtte kraften i hans bønn var at Guds ed var ugjenkallelig
(; ).
Og da salmisten ba til Gud for Israel, viste han til Guds ed til David. Gud hadde
sagt: «Jeg vil ikke vanhellige min pakt, ikke endre ordene fra min munn. Én gang
for alle har jeg sverget: Så sant jeg er hellig, jeg vil aldri lyve for David. Hans ætt
skal vare til evig tid, hans trone skal stå som solen foran meg. Den skal stå fast for
evig som månen, det trofaste vitnet i skyen» (). Ifølge NT ble begge
edene oppfylt i Jesus, Abrahams ætt, som steg opp til himmelen og satte seg på Davids
trone (; ; ).
For det andre har Gud garantert sine løfter til oss ved å sette Jesus ved sin
høyre hånd. Jesu himmelfart stadfester løftet til de troende fordi han steg opp
som «forløper for oss» (). Dermed uttrykker himmelfarten at Gud helt
sikkert frelser oss. Han førte Jesus til herlighet da han led «døden for alle», slik at
han kunne føre «mange barn til herlighet» (). Jesu tilstedeværelse hos
Faderen er et «anker for sjelen» (), som er festet i Guds trone. Guds styres
ære blir stadfestet i oppfyllelsen av hans løfte til oss i Jesus. Behøver vi større sikkerhet
enn det?
Hva føler du når du tenker på at Gud har avlagt eder? Hvorfor bør den tanken
være nok til å gi deg frelsesvisshet, også når du føler deg uverdig?
Les «Kjærlighetens apostel» i Alfa og Omega, bind 6, side 370–374 [] og
«Judas» i bind 5, side 266–272 [].
«Kampen mot selvet er den største kamp som noen gang har vært utkjempet. Å
oppgi selvet, å overgi alt under Guds vilje krever kamp, men vi må overgi oss til Gud
før han kan fornye oss til et hellig liv.» – Veien til Kristus, side 48–49 [].
«Johannes ønsket å bli som Kristus, og påvirket av hans forvandlende kjærlighet
ble han ydmyk og saktmodig. Hans eget jeg ble skjult i Kristus. Langt mer enn
vennene lot Johannes seg lede av kraften som kom til syne i Kristi liv. …
Johannes’ sterke kjærlighet til Kristus førte til at han alltid ønsket å være i Kristi
nærhet. Frelseren elsket alle de tolv apostlene, men Johannes var den mest mottakelige
for hans kjærlighet. Han var yngre enn de andre og viste mer barnlig tillit når
han åpnet hjertet for Jesus. Slik kom Johannes mer på bølgelengde med Kristus og
kunne formidle videre hans dype, åndelige undervisning. …
Herrens herlighet stod å lese i hans ansikt. Det hellige skrud som hadde forvandlet
ham, skinte med en Kristus-lik stråleglans. Med tilbedelse og kjærlighet
betraktet han Frelseren inntil det ble hans høyeste ønske å være lik ham og ha fellesskap
med ham. Hans karakter gjenspeilte Kristi karakter.» – Alfa og Omega, bind
6, side 374 [].
Forslag til samtale
I Johannes, den elskede disippelen, og Judas Iskariot ser vi en viktig kontrast.
Da Jesus så Johannes og broren hans, kalte han dem Boanerges, tordensønner.
Johannes hadde store feil. Judas hadde også sine feil, men de var ikke
mer dramatiske eller alvorlige. Hvorfor ble Johannes forvandlet til et bilde av
Jesus mens Judas begikk synd mot Den hellige ånd? Hva var forskjellen?
Jesus oppfordrer de troende til å ta opp sitt kors og følge ham. Hva er forskjellen
på å ta opp korset og å tåle andres mishandling?
Hvorfor forventer Gud at vi overgir vårt liv helt til ham? Hva er sammenhengen
mellom fri vilje og frelse?
Tina og mannen hennes hadde sendt sønnen sin til en internatskole i Indonesia, for adventistene
hadde ingen videregående skole i Øst-Timor. De klarte så vidt å betale skolepengene,
men begravelser og uventede regninger gjorde at regningene hopet seg opp.
Tina søkte jobb som jordbærplukker i Australia. Hun ville slette gjelden og ha litt til overs
etter et halvår borte.
Den første uken på gården i Tasmania sa oppsynsmannen at de betalte dobbelt opp for lørdagsarbeid.
Lørdag morgen dro romkameraten på jobb, men Tina holdt andakt på rommet i to
måneder. En sabbat gikk hun og lette etter en adventistkirke i nærmeste by, Launceston. Etter to
timer spurte hun en mann om veien til Adventistkirken.
«Min kone er adventist, men hun skal ikke i kirken. Men jeg kjenner noen menighetsmedlemmer,»
sa han. Han tok henne med til et av dem, og fra den dagen av gikk Tina i Adventistkirken
på sabbaten.
Menigheten tok godt imot henne og ga henne mat, klær og kjøkkenutstyr. Romkameraten og
andre arbeidere ble sinte da hun kom hjem med armene fulle av gaver på lørdagskveldene.
«Hvorfor arbeider du ikke på lørdager når det er dobbelt betalt? Du bare morer deg,» sa de.
Tina sa: «Jeg har seks dager til å arbeide og bare en dag til Gud. Jeg vet Gud vil ta seg av meg
selv om jeg ikke får dobbelt betalt,» sa hun.
De andre forlangte at hun skulle tvinges til å arbeide på lørdager. Tina fortalte oppsynsmannen
at eieren hadde lovt henne fri fordi folk i Australia er frie mennesker som kan tilbe når de
vil. «Uansett vil jeg ikke arbeide på lørdager. Dere får heller sende meg hjem til Øst-Timor,» sa
hun til oppsynsmannen. Tina fikk beholde fridagen. Og med tiden ble fire-fem andre interessert i
Tinas tro.
Da halvåret var omme, lurte Tina på om hun hadde gjort rett. Hun hadde så vidt tjent nok til
å betale etterslepet av skolepengene. Men den siste sabbaten i Australia kom menigheten med
en avskjedsgave, mange konvolutter med penger i, mer enn hun kunne ha tjent på å arbeide for
dobbelt lønn på sabbatene. Tina takket Gud: «Takk for denne store velsignelsen. Jeg hadde ikke
ventet å bli velsignet slik uten å arbeide. Men Gud la alt til rette. Det er som Jesus sa: Det som er
umulig for mennesker, er mulig for Gud.»
For seks år siden bidro offeret 13. sabbat til å åpne den eneste adventistskolen i Øst-Timor, der Tinas
barn går. En del av dette kvartalets offer skal bidra til at det kan bygges et internat på skolen.
Takk for at du planlegger et rundhåndet offer.