For ved en eneste offergave har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne
(Hebr 10,14).
Tanken om at en mann som ble funnet skyldig og henrettet på et kors, skulle tilbes
som Gud, var støtende for oldtidens tankegang. Korset er lite nevnt i romersk litteratur.
Dette viser deres avsmak for tanken. For jødene erklærte loven at en mann som
ble hengt på et tre, var forbannet av Gud (5 Mos 21,23).
Så de første motivene vi finner i kristne malerier av katakombene, var påfuglen
(visstnok symbol på udødelighet), en due, idrettsutøverens seierspalme og fisken.
Senere dukket andre temaer opp: Noahs ark, Abraham som ofret væren i stedet for
Isak, Daniel i løvehulen, Jona blir spyttet ut av fisken, en gjeter som bærer et lam
eller skildringer av mirakler som helbredelsen av den lamme og oppvekkingen av
Lasarus. Dette var symboler på frelse, seier og omsorg. Men korset formidlet en
følelse av nederlag og skam. Likevel var det korset som ble kristendommens symbol.
Faktisk kalte Paulus evangeliet bare «ordet om korset» (1 Kor 1,18).
Denne uken skal vi se på korset slik det er fremstilt i Hebreerbrevet.
Hebr 9,15 sier at Jesu død skulle «kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første
pakten» slik at Guds folk kunne «få den evige arven som var lovet dem».
I det gamle Midtøsten var en pakt mellom to personer eller nasjoner en alvorlig
sak. Det innebar en utveksling av løfter under ed. Det var underforstått at gudene
ville straffe dem som brøt eden. Disse paktene ble ofte ratifisert med ofring av et dyr.
For eksempel: Da Gud inngikk en pakt med Abraham, skulle dyr skjæres i to (1 Mos
15,6–21). Partene gikk mellom delene i erkjennelse av at dyrene sto for skjebnen
til den som brøt pakten. Merk at bare Gud gikk mellom dyrene, og det for å vise
Abraham at han ikke vil bryte sitt løfte.
Pakten med Gud ga Israel adgang til det lovede land som arv. Men den innebar et
sett med bud og stenking av blod på et alter. Dette symboliserte skjebnen til den som
brøt pakten. Det er derfor Hebreerbrevet sier at «uten at blod blir utøst, er det ingen
som får tilgivelse» (Hebr 9,22).
Da Israel brøt pakten, sto Gud overfor et dilemma. Pakten forlangte at overtrederne
skulle dø, men Gud elsket sitt folk. Hvis han bare så bort eller nektet å straffe
overtrederne, ville hans bud aldri kunne håndheves, og verden ville ende i kaos.
Men Guds Sønn tilbød seg selv som stedfortreder. Han døde i vårt sted, slik at vi
«skal få den evige arven som var lovet» (Hebr 9,15; Hebr 9,26; Rom 3,21–26). Det vil si at
han ville respektere sin lovs hellige natur og samtidig redde dem som brøt loven. Og
det kunne han bare gjøre via korset.
Hvordan viser dette hvorfor loven er så viktig for evangeliet?
Jesu død ga tilgivelse eller ettergivelse av våre synder. Men tilgivelse er mye mer
enn å slette straffen for overtredelse av pakten. Det involverer andre viktige ting. Det
er derfor israelittenes offersystem hadde fem slags ofringer. Hvert slag var nødvendig
for å uttrykke hele betydningen av Kristi kors.
Brennofferet krevde at hele dyret ble fortært på alteret (3 Mos 1). Det representerte
Jesus, for hans liv ble fortært for oss. Forsoning krevde at Jesus ga seg helt for
oss. Jesus var lik Gud, men «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse» (Fil
2,5–8).
Kornofferet var en takkegave for at Gud sørget for sitt folk (3 Mos 2). Det representerer
også Jesus, «livets brød» (Joh 6,35; Joh 6,48), som gir evig liv.
Fredsofferet innebar et fellesmåltid med familie og venner for å feire det velværet
Gud ga (3 Mos 3). Det representerte Kristus, som ga oss fred med sitt offer (Jes 53,5;
Rom 5,1; Ef 2,14). Det understreker også at vi må ta del i Jesu offer ved å spise hans
kjøtt og drikke hans blod (Joh 6,51–56).
Syndofferet eller renselsesofferet ga soning for synd (3 Mos 4,1–5,13). Offeret understreket
den rollen dyrets blod hadde – å kjøpe fri fra synd (3 Mos 17,11) og pekte
frem til Jesu blod som kjøper oss fri fra våre synder (Matt 26,28; Rom 3,25; Hebr
9,14).
Skyldofferet (3 Mos 5,14–6,7) ga tilgivelse i tilfeller der oppreisning eller tilbakebetaling
var mulig. Det viser at Guds tilgivelse ikke løser oss fra ansvaret for å yte
erstatning eller tilbakebetaling til dem vi har gjort urett.
Ofringene i helligdommen lærer oss at opplevelsen av frelse er mer enn bare å ta
imot Jesus som vår stedfortreder. Vi må også «fore oss» på ham, dele hans fortjeneste
med andre og gi erstatning til dem vi har gjort noe galt imot.
LesHebr 7,27 og 10,10. Hvordan blir Jesu offer beskrevet i disse versene?
De levittiske prestene – som det var mange av, «for døden hindret dem i å fortsette»
(Hebr 7,23) – står i kontrast til Jesus, som lever for alltid og har et evig prestedømme
(7,24–25). Levitiske prester ofret gaver og bar frem ofringer «hver dag» (7,27) og
«hvert år» (9,25) «som ikke kan gjøre den som dyrker Gud, fullkommen når det
gjelder samvittigheten» (9,9; 10,1–4).
Jesus ofret seg imidlertid «en gang for alle» et «et eneste offer» (10,10; 10,12–14) som
renser vår samvittighet (9,14; 10,1–10) og fjerner synd (9,26). Jesu offer er bedre enn
ofringer av dyr fordi Jesus var Guds Sønn (7,26–28) og oppfylte Guds vilje fullt ut
(10,5–10).
Flere ting følger av at Jesu offer hadde skjedd «en gang for alle».
For det første er Jesu offer fullkomment effektivt og aldri overgått. De levittiske
prestenes ofringer ble gjentatt fordi de ikke var effektive. «Ellers hadde de vel holdt
opp med å bære fram offer? For hvis de som deltar i gudstjenesten, var blitt renset én
gang for alle, ville de ikke lenger ha noen bevissthet om synd» (10,2).
For det andre fikk alle de ulike ofringene i GT sin oppfyllelse på korset. Så Jesus
renser oss ikke bare fra synd (9,14), han gir også helliggjørelse (10,10–14) ved å ta
synd bort fra vårt liv (9,26). Før prestene kunne komme frem for Gud i helligdommen
og tjene på vegne av sine medmennesker, måtte de bli renset og helliggjort eller
innviet (3 Mos 8, 9). Jesu offer renser og innvier oss (Hebr 10,10–14) slik at vi kan
komme til Gud med tillit (10,19–23) og tjene ham som «et kongelig prestedømme»
(9,14; 1 Pet 2,9).
Til slutt gir Jesu offer også næring til vårt åndelige liv. Det gir oss et eksempel
å følge. Hebreerbrevet oppfordrer oss til å rette blikket mot Jesus, spesielt det som
skjedde på korset, og følge hans ledelse (12,1–4; 13,12–13).
Korset er grunnlaget for alt det Gud gir oss. Det gir renselse fra synd, helliggjørelse
til tjeneste og næring til å vokse. Hvordan kan vi bedre oppleve det vi har
fått i Jesus?
LesHebr 9,22–28. Hva sier denne delen om Kristi verk i telthelligdommen i
himmelen?
Tanken om at telthelligdommen i himmelen trenger å renses, gir mening i lys av GTs
helligdom. Helligdommen er et symbol på Guds styre (1 Sam 4,4; 2 Sam 6,2), og den
måten Gud behandler sitt folks synd på, påvirker vår oppfatning av hans regjerings
rettferdighet (Sal 97,2). Som hersker er Gud sitt folks dommer, og det forventes at
han er rettferdig og forsvarer de uskyldige og fordømmer de skyldige. Når Gud tilgir
synderen, bærer han et rettslig ansvar. Helligdommen, som står for Guds karakter og
administrasjon, blir tilsmusset. Dette forklarer hvorfor Gud bærer våre synder når
han tilgir (2 Mos 34,7; 4 Mos 14,17–19, det hebraiske ordet «tilgi» [nōśēʾ] betyr «å
bære» i disse versene).
Offersystemet i den israelske helligdommen illustrerte dette poenget. Når en
person søkte tilgivelse, kom han med et dyr som offer for sin skyld, bekjente sin synd
over det og slaktet det. Dyrets blod ble skvettet på alterhornene eller foran forhenget
i den første delen av helligdommen. Dermed ble synden symbolsk overført til helligdommen.
Gud tok folkets synder og bar dem selv.
I det israelske systemet skjedde rensing fra eller soning for synd i to faser. Gjennom
året brakte angrende syndere offer til helligdommen, som renset dem fra synd,
men overførte synden til helligdommen, til Gud selv. På slutten av året, på forsoningsdagen,
som var dommens dag, renset Gud helligdommen og fridde seg for sitt
rettslige ansvar ved å overføre syndene fra helligdommen til syndebukken Asasel,
som representerte Satan (3 Mos 16,15–22).
Dette tofase-systemet, som gjenspeiles i de to avdelingene i den jordiske helligdommen,
som var et laget etter et mønster av telthelligdommen i himmelen (2 Mos
25,9; Hebr 8,5), gjorde at Gud kunne vise barmhjertighet og rettferdighet samtidig.
De som bekjente sine synder i løpet av året, viste lojalitet mot Gud ved å holde en
høytidelig hvile og ydmyke seg selv på forsoningsdagen (3 Mos 16,29–31). De som
ikke viste lojalitet, ville bli «utryddet» (3 Mos 23,27–32).
Tenk hva du ville oppleve hvis du måtte ta straffen for dine synder. Hvordan bør
denne sannheten hjelpe deg å forstå hva Kristus har gjort for deg?
Tilgivelsen for våre synder innebærer to faser i Jesu formidling illustrert i de to
avdelingene i telthelligdommen i himmelen. Først fjernet Jesus syndene våre og bar
dem selv på korset for å kunne gi tilgivelse til alle som tror på ham (Apg 2,38; Apg
5,31). På korset vant Jesus retten til å tilgi alle som tror på ham fordi han har båret
deres synd. Han har også innviet en ny pakt som gjør det mulig for ham å legge
Guds lov i de troendes hjerte ved Den hellige ånd (Hebr 8,10–12; Esek 36,25–27).
En annen fase i Jesu tjeneste består av en dom, dommen før Jesu annet komme,
som fremdeles lå i fremtiden sett fra Hebreerbrevets synspunkt (2,1–4; 6,2; 9,27–28;
10,25). Denne dommen begynner med Guds folk og er beskrevet i Dan 7,9–27; Matt
22,1–14 og Åp 14,7. Hensikten er å vise at Gud er rettferdig når han tilgir sitt folk. I
denne dommen vil universet få innsyn i opptegnelsene over deres liv. Gud vil vise
hva som skjedde i de troendes hjerte og hvordan de tok imot Jesus som sin frelser og
tok imot hans Ånd i sitt liv.
«Mennesket kan ikke selv svare på disse anklagene. Det står for Gud i syndbefengte
klær og bekjenner sin skyld. Men Jesus, vår talsmann, legger frem et effektivt
forsvar på vegne av alle som ved omvendelse og tro har overgitt sin sjel til ham.
Han taler deres sak og overvinner deres anklager med Golgatas mektige argumenter.
Hans fullkomne lydighet mot Guds lov, ja korsets død, har gitt ham all makt i
himmel og på jord, og han hevder sin Fars barmhjertighet og forsoning for skyldige
mennesker. … Vi skal forstå vår syndige tilstand, men vi må stole på Kristus som
vår rettferdighet, vår helliggjørelse og vår gjenløsning. Vi kan ikke ta til motmæle
mot Satans anklager. Bare Kristus kan tale effektivt på våre vegne. Han kan bringe
anklageren til taushet med argumenter som ikke bygger på vår fortjeneste, men sin
egen.» – Testimonies for the Church, bind 5, side 471, 472.
Hvorfor gjør korset og Jesu tjeneste på våre vegne at vi kan møte dommen tillitsfullt,
men med ydmykhet og anger?
Les «Golgata» i Alfa og Omega, bind 5, side 295–312 [DA 741–757] og «Korset i
sentrum», samme, side 313–320 [DA 758–768].
Professor Jiri Moskala har forklart hva slags dom denne dommen før Jesu annet
komme er. Gud «er ikke der for å henge meg ut med min synd. Tvert imot vil han
først og fremst peke på sin forvandlende nåde, og foran hele universet vil han, som
det sanne vitnet til hele mitt liv, forklare min holdning til Gud, mine indre motiver,
min tankegang, mine gjerninger, min retning i livet. Han vil demonstrere det hele.
Jesus vil vitne om at jeg gjorde mange feil, at jeg overtrådte hans hellige lov, men
også at jeg angret, ba om tilgivelse og ble forandret ved hans nåde. Han vil erklære:
‘Mitt blod er tilstrekkelig for synderen Moskala, jeg er retningen på hans liv; hans
holdning til meg og andre mennesker er varm og uselvisk, han er pålitelig, han er
min gode og trofaste tjener.’» – «Toward a Biblical Theology of God’s Judgment: A
Celebration of the Cross in Seven Phases of Divine Universal Judgment,» Journal of
the Adventist Theological Society 15 (Spring 2004): side 155.
«Både de frelste og de som aldri falt i synd, vil i Kristi kors finne emnet for sitt
studium og sin sang. Den herlighet som stråler i Jesu ansikt, er hans selvoppofrende
kjærlighet. I lyset fra Golgata vil man se at loven om den selvfornektende kjærlighet
er livets lov både for jorden og himmelen. Den kjærlighet som ikke søker «sitt eget»,
har sitt utspring i Guds eget hjerte. Den karakter som preger ham som bor i et lys
ingen kan komme til, vises tydelig i ham som var tålsom og ydmyk av hjertet.»
– Alfa og Omega, bind 4, side 11–12 [DA 20].
Forslag til samtale
Mennesker har alltid hatt en tendens til å komme til Gud med alternative ofringer
for å få tilgivelse eller frelse. Noen tilbyr Gud heroiske botshandlinger
(lange reiser osv.), andre tilbyr et liv i tjeneste, eller store forsakelser osv.
Hvordan bør disse handlingene vurderes i lys av Jesu offer og Skriftens ord
om at korset har gjort slutt på alle ofringene? (Dan 9,27; Hebr 10,18).
Og samtidig: Hvilken rolle har offeret i den troendes liv? Hva mente Jesus da
han sa at vi trenger å ta vårt kors og følge ham (Matt 16,24), eller apostelen
Paulus da han sa at vi skulle ofre vår kropp som «et levende og hellig offer til
glede for Gud»? ( Rom 12,1). Hva er forholdet mellom uttalelsene til Jesus og
Paulus? (Matt 16,24; Rom 12,1og Hebr 13,15–16).
Kina løp til adventistpastorens dør og banket på. Hun hadde kommet seg fri av repene hun var
bundet med etter at foreldrene hadde banket henne og storebror hadde slått henne i ansiktet
og sparket henne på kroppen.
Hvorfor? Fordi hun hadde tatt dåp og blitt adventist. Hennes før så snille foreldre slo henne for
å få henne tilbake til familiens religion. Men hun nektet. Ikke fordi hun fikk noe av adventistene.
De var bare noen få, mest kvinner, fattige bønder og arbeidere som ikke hadde stort selv. Kanskje
var det Jesu kjærlighet som dro henne. Men hvor lenge kunne hun holde ut?
Kina var redd for å gå hjem igjen. Hun kunne ikke ty til slektninger eller landsbyhøvdingen,
for alle syntes hun skulle rette seg etter foreldrene og tilbe åndene.
Kina hadde fullt av blå og gule merker da hun kom til pastorens hus. Han sendte henne til en
av sine pålitelige slektninger før foreldrene kom og lette etter henne.
Fem dager senere var Kina fremdeles i dekning. Hun kunne ikke gå hjem. De hadde slått
henne så mye at hun var for skremt. Den siste gangen hadde faren også tatt ut en pistol og skutt
over hodet hennes.
Den fysiske skaden var lett å se, men det er uklart hva truslene og slagene har gjort med Kinas
sinn. Be for henne at hun må klare påkjenningene. Be om at Gud vil bevare henne for alvorlige
skader. Be for foreldrene og andre familiemedlemmer at de må se evangeliets lys eller iallfall la
datteren få følge sin samvittighet. Be også om at menighetsmedlemmene må finne ut hvordan
de kan hjelpe henne. Kanskje kan hun få pass og studere på en adventistskole i utlandet. Be om
visdom så menighetsmedlemmene kan håndtere denne tragedien med klokskap.
En del av dette kvartalets offer skal bidra til at det kan bygges en skole der jenter som Kina kan
komme inn. Takk for sabbatsskolegavene som bidrar til å spre evangeliet i verden.