Bibelen begynner med at Gud skapte. Det betyr at skapelsen markerer begynnelsen
på menneskelig og bibelsk historie. Dette innebærer også at skapelsesfortellingen i
1. Mosebok er like sann som andre hendelser i menneskets og Bibelens historie.
De to tekstene om skapelsen i kapitlene 1 og 2 inneholder lærdommer om Gud og
mennesket. Denne uken skal vi lære mer om den syvende dag som sabbat. Vi skal
tenke over den kjensgjerning at Gud skapte mennesker i sitt bilde – og av jord. Vi vil
bli forundret over formålet med treet til kunnskap om godt og ondt og dets sammenheng
med livets tre.
Den viktigste leksen i Bibelens historier om begynnelsen handler om nåde. Vår
eksistens er av Guds nåde. Gud skapte himmelen og jorden før mennesket var til
stede. Som skapelsen er også frelsen en gave fra Gud. Og hvor uutgrunnelig det er at
skapelsen og gjenløsningen er å finne i sabbatsbudet.
Les . Hva er menneskets respons på skapelsens Gud, og hvorfor?
I er det første budskapet i skapelsesfortellingen «Gud». Vi hører det allerede
i ordene: «I begynnelsen skapte Gud» (). I første linje står ordet «Gud»
midt i verset. Teksten om skapelsen vektlegger Gud, skapelsens opphav.
1. Mosebok begynner med to ulike presentasjoner av Gud. I den første skapelsesfortellingen
() står Gud uendelig langt fra mennesket som den oversanselige
Gud, Elohim, som viser til Guds overherredømme. Navnet Elohim betegner forrang
og kraft, og bruken av flertallsformen i ordet uttrykker tanken om majestet og oversanselighet.
I den andre skapelsesfortellingen () er Gud nær og personlig,
YHWH, et navn mange mener betegner nærhet og relasjoner. Skapelsesteksten som
helhet er altså en appell om å tilbe Gud: først å erkjenne hans uendelige storhet og
makt, og samtidig å innse at vi trenger ham fordi han skapte oss (). Derfor
forbinder mange av salmene tilbedelse med skapelsen (; ; se
også ).
Dette synet på Gud som majestetisk og mektig, men også nær og kjærlig og i et
forhold til oss, sier noe om hvordan vi skal nærme oss Gud i tilbedelse. Ærefrykt og
ærbødighet går hånd i hånd med glede og forsikring om hans nærhet, tilgivelse og
kjærlighet (se ). Selv rekkefølgen i de to skildringene av Gud gir mening:
opplevelsen av Guds nærhet følger opplevelsen av Guds avstand. Når vi har innsett
at Gud er stor, kan vi verdsette hans nåde og glede oss over hans fantastiske og
kjærlige nærvær i vårt liv.
Tenk på Guds makt, som bærer kosmos, og likevel kan være så nær den enkelte.
Hvorfor er denne sannheten så fantastisk?
Les ; ; ; ; ; ; og . Hva menes med «det var godt»
i den første skapelsesfortellingen? Hva er underforstått i skapelsens avslutning?
().
På hvert trinn i skapelsesfortellingen vurderer Gud sitt verk som tov, «godt». Folk
tenker gjerne at dette adjektivet betyr at skaperverket var vellykket og at Guds ord
om at «det var godt» betyr at «det funket». Lyset lyste opp (). Plantene ga
frukt () og så videre.
Men ordet betyr mer enn at noe virker. Bibelen bruker også ordet tov for å uttrykke
en estetisk verdsettelse av noe vakkert (). Det brukes også som
motsetning til ondt (), som er forbundet med døden ().
Uttrykket «det var godt» betyr at skapelsen fungerte godt, den var vakker og fullkommen,
og at det ikke var noe ondt i den. Verden var «ennå ikke» som vår verden,
berørt av synd og død, en tanke som bekreftes i innledningen til den andre skapelsesfortellingen
(se ).
Denne skildringen av skapelsen strider mot evolusjonslæren, som lærer at verden
formet seg gradvis gjennom en rekke hendelser og gikk fra en dårligere tilstand til
en bedre.
Forfatteren sier derimot at Gud plutselig og med overlegg skapte verden (). Det var ingen tilfeldighet. Verden ble ikke til av seg selv, men var et resultat av
Guds vilje og ord (). Verbet bara’, «skape», i sier at Gud «skapte»
himmelen og jorden. Det forekommer bare med Gud som subjekt, og det betegner
noe plutselig: Gud talte, og det sto der.
Skapelsesteksten sier at «alt» ble gjort da (), og ifølge Skaperen selv
var det «svært godt» (). angir selve hendelsen, skapelsen av
himmel og jord, og sier at den var avsluttet. Og det hele ble fullført på syv
dager, inkludert sabbaten.
Hvorfor avviser tanken om milliarder år med evolusjon skapelsesfortellingen?
Hvorfor er de to synspunktene uforenlige?
Les og . Hvorfor er den sjuende dagen som sabbat knyttet
til skapelsen? Hvordan påvirker denne forbindelsen vår sabbatshelligholdelse?
Det er fordi «Gud fullførte» sitt skaperverk at han innstiftet sabbaten. Som sabbat
er den syvende dag derfor uttrykk for vår tro på at Gud fullførte sitt verk da, og at
han fant det «svært godt.» Å holde sabbaten er å si med Gud at hans skaperverk er
vakkert og verdifullt.
Vi kan hvile fra våre gjerninger slik Gud hvilte fra sine. Sabbatshelligholdelse er
å si ja til Guds «svært gode» skaperverk, også kroppen. I motsetning til noen gamle
(og moderne) forestillinger er det ingenting i Skriften som nedvurderer kroppen som
ond. Det er en hedensk tanke. Nei, de som holder sabbat, er glade for Guds skaperverk
– inkludert sitt eget kjøtt – og det er derfor de gleder seg over skapelsen og tar
vare på den.
Sabbaten, som markerer den første «enden» i menneskets historie, er også et
tegn på håp for en lidende menneskehet og for verdens smerte. Det er interessant at
uttrykket «fullført arbeidet» også er brukt om slutten på byggingen av helligdommen
() og igjen på slutten av konstruksjonen av Salomos tempel (; ). Begge steder er det undervist om evangeliet og frelsen.
Etter syndefallet peker sabbaten på frelsens mirakel, som vil finne sted via en ny
skapelse (; ). Ved slutten av uken er sabbaten et tegn om at denne
verdens lidelser og prøvelser også vil få en slutt.
Derfor valgte Jesus sabbaten som den beste dagen å helbrede syke på (). Med sine helbredelser på sabbaten pekte han frem til tiden da all smerte,
lidelse og død vil være slutt. Derfor peker hver sabbat på frelseshåpet.
Hvordan kan vi ved å hvile på sabbatsdagen oppleve den hvile og frelse som
vi har i Jesus nå og som vil bli oppfylt når den nye himmel og den nye jord blir
skapt?
Skapelsen av mennesket er Guds siste skaperhandling, iallfall ifølge 1. Mosebok.
Mennesker er skapelsens høydepunkt, formålet med jorden.
Les og . Hva er sammenhengen mellom disse to
skapelsesfortellingene?
At Gud har skapt mennesker i sitt bilde, er en av de dristigste uttalelsene i Bibelen.
Bare mennesket er skapt i Guds bilde. Selv om «Gud laget alle slags ville dyr»
(), skapte han mennesket i sitt eget bilde (). Dette har ofte blitt
begrenset til menneskets åndelige natur, som at «Guds bilde» bare forstås som det å
representere Gud administrativt, eller det åndelige forholdet til Gud eller hverandre.
Selv om dette også er riktig, rommer det ikke den viktige fysiske virkeligheten i
denne skapelsen. Begge dimensjonene er inkludert i de to ordene «bilde» og «ligner»
om denne prosessen i . Mens tselem, «bilde», peker på kroppens konkrete
form, viser demut, «likhet» til abstrakte egenskaper som kan sammenlignes med den
guddommelige person.
Derfor bør «Guds bilde» forstås helhetlig, i lys av det bibelske synet på menneskenaturen.
Bibelteksten bekrefter at menn og kvinner er skapt i Guds bilde både
fysisk og åndelig. «Da Adam og Eva kom fra Skaperens hånd, lignet de sin skaper
både fysisk, mentalt og åndelig.» – Utdanning for livet, side 10 [].
Denne helhetlige forståelsen av Guds bilde bekreftes i den andre skapelsesfortellingen,
som sier at «mennesket ble en levende skapning» (), eller
bokstavelig talt «en levende sjel» (nefesh), som følge av to ting Gud gjorde: Han
«formet» og «blåste». Merk at «blåste» ofte peker på den åndelige siden, men den er
også nært knyttet til evnen til å puste, den delen av mannen som ble «formet … av
støv fra jorden.» Det er «livets ånde» dvs. pust (åndelig) og liv (fysisk).
Gud vil senere gjøre en tredje ting, denne gangen for å skape kvinnen av mannens
kropp () for å vise at hun er av samme natur som mannen.
Da Gud skapte det første mennesket, ga han det tre gaver: Edens hage (),
mat () og kvinnen ().
Les . Hva er menneskets plikt overfor skapelsen og overfor Gud?
Hva er sammenhengen mellom de to pliktene?
Menneskets første plikt gjelder miljøet Gud har satt oss i: «å dyrke og passe den»
(). Verbet ‘avad, «dyrke», viser til arbeid. Det er ikke nok å få en gave.
Vi må jobbe med den og gjøre den fruktbar – en lekse Jesus gjentar i lignelsen om
talentene (). Verbet shamar, «passe», viser at vi skal ta vare på det vi
har mottatt.
Den andre plikten gjelder maten. Vi må huske at Gud ga den til mennesker (se
). Gud sa også til Adam: «Du må gjerne spise» (). Mennesket
skapte ikke trærne eller maten på dem. De var en gave, en gave i nåde.
Men det er også et påbud her: De skulle motta og nyte Guds gave «av alle
trærne». Likevel føyer Gud til en begrensning. De skal unnlate å spise av et bestemt
tre. Grenseløs nytelse fører til døden. Dette prinsippet gjaldt i Edens hage og gjelder
på mange måter også i dag.
Mannens tredje plikt angår kvinnen, Guds tredje gave: «Derfor skal mannen forlate
sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne» (). Dette understreker
ansvaret overfor ektepakten og hensikten med å være «én kropp», altså én person (se
også ).
At mannen som skal forlate foreldrene, kan ha å gjøre med Bibelens generelle
bruk av hankjønnsformen. Så budet gjelder kanskje også kvinnen. Uansett innebærer
ekteskapet ansvar når Guds gave er mottatt, et ansvar både mannen og
kvinnen har.
Tenk på alt Gud har gitt deg. Hva er ditt ansvar med det du har fått?
Les «Vitenskapen og Bibelen» side 68 i Utdanning for livet; «Da verden ble til» i
Alfa og Omega, bind 1, side 22–30.
«Siden naturens bok og åpenbaringens bok er preget av den samme mesters tanker,
kan de ikke unngå å være i harmoni med hverandre. Med forskjellige metoder og på
forskjellige språk vitner de om de samme store sannhetene. Vitenskapen oppdager
stadig nye under, men når forskningen forstås riktig, innebærer den ikke noe som
strider mot Guds åpenbarte ord. Naturens bok og det skrevne ord kaster lys over
hverandre. Når de forteller oss om de lovene Gud arbeider etter, blir vi bedre kjent
med ham.
Men folk har trukket feilaktige slutninger av ting de har observert i naturen, og
dette har fått mange til å tro at det er motsetninger mellom vitenskap og åpenbaring.
For å gjenopprette harmonien, har man valgt bibeltolkninger som undergraver og
ødelegger kraften i Guds ord. Man har ment at geologien motsier en bokstavelig forståelse
av den mosaiske skapelsesberetningen. Det hevdes at det måtte millioner av
år til for at jorden skulle utvikle seg fra kaos. I et forsøk på å få Bibelen til å stemme
med denne antatt vitenskapelige oppdagelsen har man gått ut fra at skapelsesdagene
var lange, ubestemmelige tidsperioder som varte i tusener eller til og med millioner
av år.
Det er ikke nødvendig å trekke slike konklusjoner. Bibelens beretning harmonerer
med seg selv og med det naturen lærer oss.» – Utdanning for livet, side 68, 69.
Forslag til samtale
Hvorfor ville det påvirke vår tro hvis vi mente at disse historiene om begynnelsen
var legender, «myter» laget for å gi oss åndelige lærdommer, men
uten bunn i virkeligheten? Hva i bibelteksten tyder på at forfatteren visste at
de var like «historiske» som resten av 1. Mosebok? Hva sier Jesus om historienes
historiske sannhet?
Hva lærer 1. Mosebok oss om betydningen av å forvalte jorden? Hvordan kan vi
være gode forvaltere av kloden og samtidig unngå å tilbe skaperverket? (se
.)
Synden har herjet i årtusener, men hvordan viser det «svært gode» skaperverkets
skjønnhet og majestet seg for oss og vitner om Guds godhet og makt?
Solusi College ga meg kultursjokk sist i 1970-årene. Jeg var radikal med stor afrofrisyre på hodet
og rockemusikk på kassettspilleren. Men Adventistkirken så noe i meg og ga meg stipend til
Solusi i jungelen i Zimbabwe.
Jeg var middelhavsfarer i teologiklassene. Gresk var bøygen. Jeg slet med å klare prøvene. Mr.
Raunio fra Finland var streng, men snill.
Vi ble venner da jeg begynte i 1978. Han lærte meg sjakk og fortalte om sine opplevelser. Han
hadde vært misjonær blant de innfødte i Nord-Amerika og undervist på universitet i Sør-Afrika
før han kom til Solusi for å avslutte sin karriere.
Da jeg tok min siste eksamen i gresk, visste jeg at jeg hadde strøket. Jeg ga ham arkene og sa:
«Jeg har strøket igjen.» Han smilte og sa: «Det er OK.»
Den neste uken var jeg nedfor, for jeg visste at jeg ikke kunne fullføre uten gresk. Jeg hadde
sett frem til å bli ferdig, for jeg planla bryllup. Tanken på å ta gresk om igjen det neste halvåret
var uutholdelig.
En uke etter eksamen ba Raunio meg inn på kontoret. «Jeg har lagt merke til deg i fire år,» sa
han. «Du har blitt en hardtarbeidende ung mann som elsker Gud. Selv musikken din endret seg
fra rock til kristen musikk. Jeg har sett deg komme Jesus nærmere.»
Det var da en overraskelse. Jeg tror ikke noen andre hadde sett det.
«Du har bestått alle dine andre fag, og jeg vet hva det betyr for deg å bli ferdig. Du gjorde ditt
beste for å klare gresken, men strøk. Men jeg vil vise deg nåde. Jeg vet Gud har en plan for deg.
Jeg vil gi deg ståkarakter så du kan få fullført.» Så ba han om at Gud ville lede meg i fremtiden.
Siden sa jeg til min forlovede: «Ved Guds nåde har jeg bestått.»
Jeg er Raunio stor takk skyldig. Han så ut over der og da og så mitt potensial. Gud hjalp meg
i arbeidet som ungdomsleder i Zimbabwe i 18 år. Siden var jeg ungdomsleder i divisjonen og har
hatt andre lederjobber. Raunio lærte meg hvordan vi kan vise andre nåde når de ikke fortjener det.
Gud ser hva vi kan utrette, og vi må se ut over dagen i dag med Guds blikk og se hva andre
kan bli.
En del av offeret i 2015 gikk til Solusi Univiersity for å doble kapasiteten i kafeteriaen fra 500
til 1000 plasser. Takk for dine misjonsgaver.
Eugene Fransch døde i 2021 etter at han hadde fått COVID-19.
Leo Raunio døde 72 år gammel i 1984, to år etter at Eugene fullførte sine studier.
Se Eugene på YouTube: bit.ly/Eugene-Fransch.