De sa til hverandre: «Se, der kommer denne stordrømmeren!» (1 Mos 37,19).
Historien om Josef (1 Mos 37–50) fyller siste del av 1. Mosebok, fra hans første drømmer
i Kanaan (1 Mos 37,1–11) til hans død i Egypt (1 Mos 50,26). Ja, Josef fyller mer i
1. Mosebok enn noen annen patriark. Selv om han bare er en av Jakobs sønner, fremstilles
han i 1. Mosebok som en stor patriark, i likhet med Abraham, Isak og Jakob.
Vi skal se at Josefs liv uttrykker to viktige teologiske sannheter:
Gud holder det
han lover og
Gud kan vende det onde til noe godt.
Denne uken vil vi se på Josefs tidlige liv. Han er Jakobs yndlingssønn, som
ironisk nok får tilnavnet ba‘al hakhalomot, «drømmeren» (1 Mos 37,19), som betyr
«drømmenes mester» og antyder at han er ekspert på drømmer. Tittelen passer til
ham, for han ikke bare mottar, forstår og tolker profetiske drømmer, men han oppfyller
dem også i sitt liv.
I disse kapitlene vil vi igjen se at Guds forsyn stadfestes til tross for menneskers
ondskap.
Endelig har Jakob bosatt seg i landet. Mens Isak bare var «en fremmed», står det at
Jakob «ble boende i Kanaan» (1 Mos 37,1). Men det var da han bosatte seg i landet at
problemene begynte, denne gangen fra hans egen familie. Striden gjelder ikke retten
til jord eller bruk av en brønn, den er mest åndelig.
Les1 Mos 37,1–11. Hva var det ved familien som fikk Josefs brødre til å hate ham
så inderlig?
Fra første stund ser vi at Josef, som Jakob fikk på sine gamle dager (1 Mos 37,3),
hadde et spesielt forhold til faren, som «elsket ham mer enn alle de andre» (1 Mos
37,4). Han gikk så langt at han laget «en forseggjort kjortel til ham» (1 Mos 37,3), en
fyrstelig kledning (2 Sam 13,18), et hint om at Jakob hadde tenkt å gi Josef, Rakels
første sønn, status som førstefødt.
Fremtiden skal faktisk bekrefte Jakobs ønske, for Josef fikk til slutt den førstefødtes
rettigheter (1 Krøn 5,2). Da er det ikke så rart at Josefs brødre hatet ham så inderlig
og ikke engang kunne føre fredelige samtaler med ham (1 Mos 37,4).
Dessuten gikk Josef til faren med alt det onde han hørte om brødrene sine (1 Mos
37,2). Ingen liker tystere.
Så da Josef fortalte om drømmene sine som tydet på at Gud ville gi ham en
høyere stilling og at brødrene hans ville bøye seg for ham, hatet de ham enda mer.
Drømmenes sanne profetiske natur blir understreket av at de gjentas (se 1 Mos
41,32). Selv om Jakob irettesetter sønnen i alles påsyn (1 Mos 37,10), merket han seg
hendelsen og ventet på at den skulle oppfylles (1 Mos 37,11). Så innerst inne tenkte
han nok at det kunne være noe i disse drømmene. Han hadde rett, selv om han ikke
kunne vite det ennå.
Les Matt 20,26–27. Hvilket prinsipp ser vi her, og hvordan kan vi leve etter det?
Det som siden skjedde, er forferdelig, men det er forståelig. Å leve så nær og være i
slekt med en du hater, fører nødvendigvis til problemer. Og det gjorde det.
Les1 Mos 37,12–36. Hva sier dette om hvor farlig og ondt menneskehjertet kan
være, og hva det kan få oss til å gjøre?
Brødrene hatet Josef fordi de misunte ham Guds gunst (Apg 7,9), en gunst som blir
bekreftet gang på gang. Når Josef går seg bort, finner en mann ham og hjelper ham
(1 Mos 37,15). Når Josefs brødre planlegger å drepe ham, griper Ruben inn så han
blir kastet i en brønn i stedet (1 Mos 37,20–22).
Det er vanskelig å forestille seg at de hatet en i deres eget hjem. Hvordan kunne
de gjøre noe så grusomt? Tenkte de ikke på hva det ville gjøre med faren deres? De
likte ikke at han favoriserte Josef, men å gjøre dette mot et av hans barn, var foraktelig.
For et bevis på hvor onde mennesker kan være.
«Men noen av dem følte seg ille til mote. De fikk ikke den tilfredsstillelsen etter
hevnakten som de hadde ventet. Plutselig oppdaget de et reisefølge som nærmet seg.
Det var en karavane med ismaelitter fra den andre siden av Jordan på vei til Egypt
med krydder og andre varer. Juda foreslo at de skulle selge Josef til disse hedenske
handelsmennene i stedet for å la ham ligge og dø. På den måten ville han bli ryddet
av veien uten at de fikk hans blod på samvittigheten.» – Alfa og Omega, bind 1, side
192 [PP 211].
Etter at de hadde kastet ham i brønnen for å drepe ham senere, kommer en karavane
forbi, og Juda foreslår at de skal selge Josef til dem (1 Mos 37,26–27). Josef blir
solgt til midianittene (1 Mos 37,28), og de selger ham i Egypt (1 Mos 37,36).
Hvorfor er det viktig å søke Guds hjelp til å endre dårlige karaktertrekk før de
omsettes i handlinger som du aldri ville ha forestilt deg at du kunne utføre?
Historien om Tamar er ikke feilplassert. Dette skjedde etter at Josef ble solgt i Egypt
(1 Mos 38,1), og det passer med at Juda nettopp har forlatt brødrene sine, et tegn på
at han er uenig med dem. Dessuten har teksten en rekke vanlige ord og motiver felles
med forrige kapittel, og den teologiske leksen er den samme: en ond handling som
vil bli omgjort til en positiv hendelse i forbindelse med frelse.
Les1 Mos 38. Sammenlign oppførselen til Juda og kanaanitten Tamar. Hvem av
dem er mest rettferdig, og hvorfor?
Juda tar seg en kanaanittisk kone (1 Mos 38,2) og får sønnene Er, Onan og Sjela
med henne. Juda lar Er, sin førstefødte, få kanaaneeren Tamar som kone for å sikre
arvefølgen. Når Er og Onan blir drept av Gud på grunn av deres ondskap, lover Juda
Tamar at hun skal få hans siste sønn, Sjela, til mann.
Etter en stund ser det ut til at Juda har glemt løftet, og når han går for å trøste seg
etter sin kones død, bestemmer Tamar seg for å spille prostituert for å presse ham til
å holde ord. Juda gjenkjenner ikke den prostituerte, og da han ikke har kontanter å
betale med, lover han å sende henne en geit fra flokken sin.
Men Tamar forlanger pant for at han vil betale: seglet, snoren og staven hans.
Hun blir gravid etter dette ene møtet. Når hun senere blir anklaget for å prostituere
seg, viser hun anklageren Judas segl, snoren og staven hans. Han forstår og ber om
unnskyldning.
Resultatet av denne historien blir at Peres, som betyr «gjennombrudd» og som, i
likhet med Jakob, ble født som nummer to, blir den første. I frelseshistorien er både
David (Rut 4,18–22) og Jesus Kristus (Matt 1,3) hans etterkommere. Tamar på sin
side er den første av de fire kvinnene som kommer før Maria i Jesu ættetavle. Hun
etterfølges av Rahab (Matt 1,5), Rut (Matt 1,5–6), og Urias kone (Matt 1,6).
Denne historien viser at slik Gud frelste Tamar ved nåde og forvandlet det onde
til det gode, slik vil han også frelse folket sitt ved Jesu kors. Og han vil forvandle
Josefs problemer til frelse for Jakob og sønnene hans.
Vi tar opp tråden fra Josefs historier, som ble «avbrutt» av hendelsen med Tamar.
Josef er nå slave for «lederen for livvakten», som har ansvaret for fengselet for kongelige
tjenestemenn (1 Mos 40,3–4; 1 Mos 41,10–12).
Les1 Mos 39. Josef arbeidet som leder under Potifar. Hva skyldtes hans suksess?
Josef skildres som en som hadde hell med det han foretok seg (1 Mos 39,2–3). Han
var så dyktig, og hans herre stolte slik på ham at han «lot ham ta hånd om alt han
eide» og satte ham til og med «til å styre sitt hus» (1 Mos 39,4).
Men Josefs suksess ødelegger ham ikke. Når Potifars kone vil ligge med ham,
nekter Josef og vil heller miste jobben og tryggheten fremfor å «gjøre noe så ondt
og synde mot Gud» (1 Mos 39,9). Etter hans avslag forteller hun både tjenerne og
mannen sin at Josef prøvde å voldta henne. Så han blir kastet i fengsel.
Her opplever Josef det vi alle har opplevd: følelsen av at Gud har forlatt oss, enda
«Herren var med Josef» (1 Mos 39,21).
Til slutt griper Gud inn og påvirker Josefs forhold til fengselsbestyreren. Også her
velsigner Herren Josef. Han er åpenbart en begavet mann, og selv om omstendighetene
er verre nå, prøver han å gjøre det beste ut av situasjonen. Men selv om han
er begavet, viser teksten at det var Gud som ga ham suksess. «Bestyreren selv hadde
ikke tilsyn med noe av det Josef hadde fått hånd om. For Herren var med Josef. For
Herren lot alt han gjorde, lykkes for ham» (1 Mos 39,23). Alle som er begavede, alle
som har «suksess», må huske hvor de har det fra!
Les 1 Mos 39,7–12. Hvordan motsto Josef kvinnens tilnærmelser? Hvorfor sa han
at det ville være å synde mot Gud hvis han gjorde det hun ba om? Hvordan forstår
han syndens natur og hva den er?
Les1 Mos 40,1–41,36. Hvordan henger faraos drømmer sammen med de andres
drømmer? Hvilken betydning har denne parallellen?
Hendelsene fortsetter å bære preg av Guds forsyn. Over tid blir Josef satt over
fangene, hvorav to tilfeldigvis har arbeidet hos farao, en munnskjenk og en baker
(1 Mos 41,9–11). Begge plages av drømmer de ikke forstår, fordi «det er ingen her
som kan tyde dem» (1 Mos 40,8). Josef tyder da drømmene deres.
Parallelt med de drømmene til de to har farao også to drømmer som ingen kan
tyde (1 Mos 41,1–8). Da husker munnskjenken Josef og anbefaler ham til farao
(1 Mos 41,9–13).
Som de andre drømmerne er også farao urolig, og som dem forteller han drømmene
(1 Mos 41,14–24), og Josef tyder dem. Som de andre drømmene har faraos
drømmer parallelle symboler: både de to seriene på syv kyr (fete og magre) og de
to seriene med kornaks (fulle og tynne) står for to serier av år, den ene gode år, den
andre dårlige. De syv kyrne er parallelle med de syv kornaksene og gjentar det
samme budskapet, et bevis på deres guddommelige opprinnelse, akkurat som Josefs
drømmer (se 1 Mos 41,32 og 1 Mos 37,9).
Josef tolket drømmen for farao, men han sørger for at farao vet at det var Gud,
Elohim, som viste kongen det han, Gud, ville gjøre (1 Mos 41,25; 1 Mos 41,28). Det ser også
ut til at farao forsto det, for da han bestemte seg for å utnevne noen til å lede landet,
tenkte han som følger: «Siden Gud har latt deg få vite alt dette, er det ingen så
forstandig og vis som du. Du skal styre mitt hus, og hele mitt folk skal rette seg etter
det du sier» (1 Mos 41,39–40).
Takket være Gud går Josef fra å styre Potifars hus til å styre fengselet til å herske
over hele Egypt. Selv i det som ser ut som forferdelige omstendigheter, kommer
Guds forsyn til sin rett.
Hvordan kan vi stole på Gud og holde fast ved løftene hans når forsynet ikke ser
ut til å være på vår side og Gud synes å være taus?
Les «Fra fengselet til faraos hoff» i Alfa og Omega, bind 1, side 195–205 [PP
213–223].
«Tidlig i livet, på terskelen til voksen alder, ble Josef og Daniel revet bort fra sine
hjem og ført som fanger til fremmede land. Særlig Josef ble utsatt for de fristelsene
som følger med store forandringer i livsvilkår. Hjemme hos sin far ble han tatt
kjærlig vare på, i Potifars hus var han slave og i faraos fangehull satt han urettferdig
dømt som statsfange. I en krisetid ble han kalt til en høy lederstilling i Egypt.
Hvordan klarte han å bevare sin integritet? ...
I sin barndom hadde Josef lært å elske og frykte Gud. Han hadde ofte hørt om den
natten Jakob så et syn i Betel, om stigen mellom himmel og jord, englene som steg
ned og opp, og om ham som fra tronen der oppe åpenbarte seg for Jakob. Han hadde
hørt om kampen ved elven Jabbok, der Jakob, etter å ha gitt avkall på synder han
hadde kjælt for, seiret og fikk navnet Israel.
Da han var gutt, passet Josef sin fars sauer. Dette var et rent og enkelt liv som
fremmet utviklingen av både fysiske og mentale krefter. Han hadde samfunn med
Gud i naturen og lærte seg de store sannheter som var en hellig arv fra far til sønn.
Slik tilegnet han seg sjelsstyrke og faste prinsipper.
Da han sto overfor sitt livs krise, på den fryktelige reisen fra hjemmet i Kanaan
til fangenskapet som ventet i Egypt, husket Josef sin fars Gud. Han husket det han
hadde lært som barn, og fylt av glede besluttet han seg for alltid å tjene himmelens
Konge.» – Utdanning for livet, side 31, 32 [Ed 51, 52].
Spørsmål til drøftelse
Sammenlign Josef med Daniel og Jesus. Hva har de felles? Hvordan åpenbarer
Josef og Daniel (hver på sin måte) sider ved Jesus og hvordan Jesus ville bli?
Drøft spørsmålet på slutten av torsdagens avsnitt. Hvordan lærer vi å stole på
Gud når det ikke går så bra for oss som det til slutt gjorde for Josef?
Jeg kom fra en kristen familie, men trivdes ikke i kirken i Luanda i Angola. Som gutt gjorde jeg
alt for å unngå dåpsklasser, og jeg forelsket meg i rockemusikk. Jeg likte livsstilen og ble fascinert
av sataniske symboler, som jeg tegnet over hele kroppen.
På gymnaset malte jeg fingerneglene svarte og gikk kledd i svart. Snart begynte jeg med alkohol
og marihuana, forfektet ateisme og sa at Jesus var en myte. Jeg spilte rockemusikk og lovte
Satan min sjel i bytte for suksess som musiker.
Men så raknet alt. Mor døde plutselig, og far drakk enda mer enn før. Som eldst av fire brødre
måtte jeg ta meg av familien. Det var kvelende. Jeg lovte meg selv at jeg ikke ville røyke og
drikke mer. Jeg ba til Gud og sluttet med spillingen. Jeg gikk ut med en kvinne som tok meg med
i Adventistkirken, men så gikk vi fra hverandre, og jeg gikk tilbake til mitt gamle liv.
Jeg drakk og røykte marihuana. Livet føltes meningsløst, jeg gråt og ba til Gud om hjelp. Jeg
fortalte kjæresten min om problemene, og hun nevnte meg for en fetter som var psykolog. Han
var blitt adventist og fortalte meg hvordan jeg kunne la Gud komme først i mitt liv. Jeg gjorde det,
jeg ba før hver beslutning og søkte Guds vilje. Det ble en del av livet, og jeg kunne drømme igjen.
Jeg gikk tilbake til kjærestens adventistkirke. Hvordan ville det bli? Følelsen overrasket meg.
Jeg fikk lyst til å bli døpt. Etter gudstjenesten meldte jeg meg til dåpsklassen. Der lærte jeg for
første gang om Jesus og frelsesplanen.
I dag er jeg endelig fri. Jeg lever en dag om gangen, nyter sann fred og en ufattelig glede. Endelig
har jeg funnet mening i livet: å føre andre til Frelseren. En gang brukte jeg min innflytelse
til å føre andre til helvete, men i dag bruker jeg den til å føre mennesker til himmelen, med Jesu
hjelp.
En del av offeret 13. sabbat dette kvartalet vil gå til å bygge en adventistskole i Graças hjemby
Luanda i Angola. Takk for at du planlegger et godt offer.