Så ble Israel boende i Egypt, i Gosen. De fikk eiendom der og var fruktbare og
ble svært tallrike (1 Mos 47,27).
1. Mosebok dekker de siste årene Jakob og Josef var sammen. Vi ser Jakob (Israel) forlate
Kanaan (1 Mos 46) for å bosette seg i Egypt (1 Mos 47), og der dør han (1 Mos
49,29–50,21). Men selv i Egypt veier løftet om det lovede land tungt i bakgrunnen
(1 Mos 50,22–26).
Så snart Jakob ankommer Egypt, velsigner han farao (1 Mos 47,7–10) og oppfyller
dermed (delvis) løftet til Abraham om å være en velsignelse for nasjonene (1 Mos
12,3). Når han skal dø, velsigner Jakob Josefs sønner (1 Mos 48). Han velsigner også
sine egne sønner (1 Mos 49,1–28) og profeterer om hver enkelt i lys av det som skal
bli Israels tolv stammer (1 Mos 49,1–27).
Men det at Israel «bor» i Egypt som fremmede, utfordrer håpet om det lovede
land. Og selv om 1. Mosebok ender med Israels barn i Egypt, peker noen av Josefs siste
ord på et annet sted: «Nå skal jeg dø. Men Gud skal se til dere og føre dere opp fra
dette landet til det landet han lovet Abraham, Isak og Jakob» (1 Mos 50,24).
Les1 Mos 46. Hva innebærer Jakobs reise fra Kanaan?
Jakob forlater sitt hjem i Kanaan full av håp. Forsikringen om at han ikke lenger skal
sulte, og nyheten om at Josef lever, må ha gitt ham motivasjon til å forlate det lovede
land.
Jakobs avreise gjenspeiler Abrahams avreise, men i Abrahams tilfelle var han på
vei til det lovede land. Jakob hører det samme løftet som Abraham hørte fra Gud,
nemlig at han vil gjøre ham til «et stort folk» (se 1 Mos 46,3 og 1 Mos 12,2). Guds
kall her minner også om pakten med Abraham. Begge ganger bruker Gud ordene
«vær ikke redd» (se 1 Mos 46,3 og 1 Mos 15,1), som bærer bud om en stor fremtid.
Listen med navnene på Israels barn som reiste til Egypt, inkludert døtrene (1 Mos
46,7), minner oss om Guds løfte til Abraham om fruktbarhet den gang han ennå var
barnløs. Tallet «sytti» (medregnet Jakob, Josef og hans to sønner) uttrykker tanken
om helhet. Det er «hele Israel» som drar til Egypt. Det er også viktig at tallet 70
svarer til antallet nasjoner (1 Mos 10). Det tyder på at alle folkeslags skjebne også
står på spill når Jakob reiser.
Denne sannheten skal bli tydelig mye senere, etter korset og en fullere åpenbaring
av frelsesplanen, som var for hele menneskeheten, overalt, og ikke bare Abrahams
barn.
Så uansett hvor interessante historiene om denne familien er, og samme hvilke
åndelige lærdommer vi finner i dem – så står disse historiene i Guds ord fordi de
er en del av frelseshistorien. De er en del av Guds plan om å frelse så mange som
mulig.
«For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er
rik nok for alle som påkaller ham. Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli
frelst» (Rom 10,12–13). Hva sier Paulus som viser at evangeliet er for alle? Og
hva sier dette om hva vi som kirke skal gjøre for å utbre evangeliet?
Selv om Jakob hadde blitt fortalt at Josef var i live i Egypt, ga Gud ham like fullt «et
syn om natten» (1 Mos 46,2) og befalte ham å dra. Jakob forlater løftets land for å
dra til Egypt av alle steder, landet som senere er det ene stedet som Guds folk ikke
ønsker å dra til (5 Mos 17,16).
Les1 Mos 47. Hvilke åndelige sannheter og prinsipper finner vi her?
«Josef tok med seg fem av brødrene og presenterte dem for farao, slik at de kunne få
overdratt det landområdet som skulle være deres fremtidige hjem. I takknemlighet
til Josef ville farao gjerne hedre dem ved å utnevne dem til embetsmenn. Men Josef
som trofast tilba Gud, prøvde å skåne brødrene mot de fristelser de ville bli utsatt for
ved et hedensk hoff. Derfor rådet han dem til å fortelle kongen om deres yrke når han
spurte om det. Jakobs sønner fulgte dette rådet, og gjorde det samtidig klart at de var
kommet for å oppholde seg midlertidig i landet, ikke for å slå seg ned for godt. Slik
sikret de seg retten til å dra tilbake igjen om de fant det for godt. Kongen lot dem
bosette seg i Gosen, ‘den beste delen av landet’.» – Alfa og Omega, bind 1, side 214
[PP 233].
Det var klokt av farao å ikke la de fremmede bli tiggere som levde av vertens
gode hjerte. Han spør etter deres «levevei» (1 Mos 47,3), slik at de kan tilpasse seg
det nye miljøet bedre. Han vil også gjøre bruk av deres ekspertise, og foreslår at de
kan ta «ansvaret for buskapen min» (1 Mos 47,6).
Så, selv om utlendingen Jakob er den underlegne, den fremmede, står han frem
for landets leder, og som teksten sier: «Jakob velsignet farao» (1 Mos 47,7). Den
ydmyke fremmede velsigner farao, herskeren over det mektige Egypt? Hvordan kan
det ha seg?
Verbet ‘amad lifney,’ «stilte... for» (1 Mos 47,7) brukes normalt om prester (3 Mos
14,11). Tatt i betraktning at farao hadde status som øversteprest i det gamle Egypt,
betyr dette at i åndelig forstand står Jakob over Egypts øverste prest, også over farao.
Hva bør det bety for oss og vår behandling av andre at vi er «et kongelig presteskap,
et hellig folk, et folk som Gud har vunnet?» (1 Pet 2,9). Hvilke forpliktelser
pålegger troen oss?
Da Jakob ligger for døden, husker han sin tidligere tilbaketur til Betel (1 Mos 35,1–
15), da Gud fornyet løftet om «en evig eiendom» (1 Mos 48,4) som først ble gitt til
Abraham (1 Mos 17,8). Håpet om det lovede land er til trøst og gir ham håp når han
føler døden er på vei. Jakob vender seg da mot Josefs to sønner, som er født i Egypt,
og velsigner dem, men gjør det i sammenheng med fremtidsløftet om sin egen ætt.
Les1 Mos 48. Hvorfor velsignet Jakob Josefs to sønner, og ikke hans andre
barnebarn?
Josefs to sønner, Manasse og Efraim, var de eneste barnebarna Jakob velsignet.
Dermed ble de forfremmet fra sin status som barnebarn til sønner (1 Mos 48,5).
Selv om Jakobs velsignelse innebærer at nummer to (Efraim) skal stå over den første
(Manasse), gjelder velsignelsen egentlig Josef (1 Mos 48,15).
Det vi ser her, er et personlig vitnesbyrd om Guds trofasthet mot dem i fortiden og
hans løfte for fremtiden. Jakob taler om Abrahams og Isaks Gud (1 Mos 48,15) som
hadde gitt dem mat og vernet om dem. Det er den samme Gud som «har løst meg ut
fra alt ondt» (1 Mos 48,16). Jakob har også «Gud fra Betel» i tankene (1 Mos 31,13),
som han kjempet med (1 Mos 32,29) og som endret navnet hans fra Jakob til «Israel»
(1 Mos 32,26–29).
Ved å vise til alle disse opplevelsene der Gud vender det onde til det gode, uttrykker
Jakob sitt håp om at Gud ikke bare vil ta seg av barnebarna her i livet, slik han
tok seg av ham og Josef; han tenker også på fremtiden, når etterkommerne skal tilbake
til Kanaan. Dette håpet går klart frem av henvisningen til Sikem (1 Mos 48,22),
som ikke bare er et jordstykke han har skaffet seg (1 Mos 33,19), men også stedet
hvor Josefs ben skal begraves (Jos 24,32) og hvor landet skal deles mellom Israels
stammer (Jos 24,1). Midt oppe i alt som har skjedd, husket Jakob Guds løfter, som sa
at i hans familie skulle «alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12,3).
Les Apg 3,25–26. Hvordan ble løftet i 1 Mos 12,3 oppfylt? Hvordan har vi fått
denne velsignelsen?
Les1 Mos 49,1–28. Hva er den åndelige betydningen av at Jakob velsigner sønnene
sine?
Utover profetiene om Israels stammers umiddelbare historie, ser Jakob Messias
og det store frelseshåpet. Dette håpet er allerede antydet i Jakobs åpningsord som
bruker uttrykket «i dager som kommer» (1 Mos 49,1), et uttrykk som viser til den
messianske kongens komme (Jes 2,2; Dan 10,14).
Teksten går deretter gjennom fremtiden for hver av disse mennene. Dette er ikke
forutbestemte skjebner, som om Gud ønsket at hver av disse skulle oppleve det de
møtte. Det er snarere uttrykk for hva deres karakter, og barnas karakter, ville utrette.
Det at Gud for eksempel vet at noen vil drepe en uskyldig mann, er ikke det samme
som at Gud ønsket at drapsmannen skal gjøre en slik ugjerning.
Les1 Mos 49,8–12. Hvilken profeti gir Jakob, og hvorfor er den viktig?
Utover menneskets frie vilje kjenner Gud fremtiden, og han hadde ordnet det slik at
Messias skulle komme gjennom Juda. Juda (1 Mos 49,8–12), som er symbolisert med
en løve (1 Mos 49,9), står for kongelighet og lovprisning. Juda vil frembringe kong
David, men også fredsfyrsten, det vil si han som skulle bringe shalom, «fred» (Jes
9,6–7), «han som folkene skal lyde» (1 Mos 49,10).
Jødene har lenge sett på dette som en profeti om den kommende Messias, og
kristne har sett den som en profeti om Jesus. «Til han som folkene skal lyde» (1 Mos
49,10), er kanskje er en forløper for NTs løfte om at «i Jesu navn skal derfor hvert
kne bøye seg» (Fil 2,10).
Som Ellen White skrev: « Løven, skogens konge, er et passende symbol på denne
stammen. Fra den kom David, og likeså ‘Davids sønn’, Fredsfyrsten, den virkelige
‘løven av Juda-stammen’, som alle makter til slutt skal bøye seg for, og alle folkeslag
skal gi sin hyllest.» – Alfa og Omega, bind 1, side 217 [PP 236].
Hvorfor burde vi hylle Jesus nå, allerede før alle folkeslagene vil gjøre det?
Les1 Mos 49,29–50,21. Hvilke store temaer om håp finner vi i avslutningen av
1. Mosebok?
Konklusjonen i 1 Mos består av tre begivenheter som er fulle av håp.
For det første er det håpet om at Israel skal komme tilbake til det lovede land.
Moses beskriver Jakobs og Josefs død og begravelse som hendelser som peker mot
det lovede land. Straks etter velsignelsen og profetien om «Israels stammer, tolv
i tallet» (1 Mos 49,28), tenker Jakob på sin død og pålegger sønnene å gravlegge
ham i Kanaan, i hulen på Makpela-marken, der Sara ble gravlagt (1 Mos 49,29–31).
Fortellingen som beskriver gravferden til Kanaan, blir en forløper for utgangen fra
Egypt flere hundre år senere.
For det andre er det håpet om at Gud vil vende ondt til godt. Etter Jakobs død
og begravelse er Josefs brødre urolige for sin fremtid. De er redde for at Josef vil ta
hevn nå. De kommer til Josef og kaster seg ned for ham, klare til å bli hans tjenere
(1 Mos 50,18), et opptrinn som minner om Josefs profetiske drømmer. Han beroliger
dem og sier: «Vær ikke redde» (1 Mos 50,19), ord som peker på fremtiden (1 Mos
15,1), for de hadde tenkt ondt mot ham, men «Gud tenkte det til det gode» (1 Mos
50,20) og vendte hendelsesforløpet til frelse (1 Mos 50,19–21 og se 1 Mos 45,5; 1 Mos 45,7–9).
Til tross for mange menneskelige feil har Guds forsyn styringen.
For det tredje er det håp om at Gud vil redde en syndig menneskehet. Historien
om Josefs død i det siste verset i 1 Mos, handler om mer enn bare Josefs død. Merkelig
nok befaler ikke Josef at beinene hans skal begraves. I stedet peker han på en tid
da «Gud ser til dere, da skal dere føre knoklene mine med herfra» (1 Mos 50,25).
Det gjorde de siden, i lydighet mot hans ord (se 2 Mos 13,19). Til syvende og sist er
håpet om det lovede land et symbol, en forløper for det store håpet om frelse, om
gjenoppretting, om et nytt Jerusalem i en ny himmel og en ny jord – det store håpet
vi alle har, et håp som fredsfyrstens død garanterer for.
Les Åp 21,1–4. Hvorfor er dette vårt største håp? Hvilket håp ville vi ha som slutten
på alle våre problemer hvis det ikke var for dette løftet?
«Dramatisk gjensyn» i Alfa og Omega, bind 1, side 206–222 [PP 224–240].
«Josefs liv er et forbilde på Kristi liv. Det var misunnelse som drev brødrene til å
selge ham som slave. De håpet å kunne hindre ham i å bli større enn de selv. Da han
ble ført til Egypt, trøstet de seg med at de ikke mer ville bli plaget av drømmene
hans, ettersom de hadde fjernet enhver mulighet for at de kunne gå i oppfyllelse.
Men Gud grep inn og tvang frem nettopp det de prøvde å hindre. På samme måte var
prestene og de eldste hos jødene misunnelige på Kristus og fryktet for at han skulle
dra folkets oppmerksomhet bort fra dem. De tok livet av ham for å hindre at han
skulle bli konge. Men dermed fremkalte de nettopp det de ville avverge.
Gjennom sin slavetilværelse i Egypt ble Josef en redningsmann for sin fars familie.
Men det gjorde ikke brødrenes skyld mindre. Da Kristus ble korsfestet av sine
fiender, ble han menneskehetens forsoner, en frelser for den falne slekt og herre over
hele verden. Selv om Gud ledet begivenhetene slik at de ble til ære for ham selv og
til gagn for menneskene, var drapsmennenes forbrytelse ikke mindre avskyelig av
den grunn.
På samme måte som Josef ble solgt til hedningene av sine egne brødre, ble
Kristus solgt til sine bitreste fiender av en av sine disipler. Josef ble offer for en falsk
anklage og kastet i fengsel på grunn av sin dyd. Kristus ble foraktet og forkastet
fordi hans rettferdige, selvfornektende liv var en refselse av synd. Han var ikke
skyldig i noen urett, men ble dømt etter utsagn fra falske vitner. Josefs tålmod og
ydmykhet under forfølgelse og urettferdig behandling, hans villighet til å tilgi og
hans storsinn overfor sine ondsinnede brødre er et forbilde på Frelserens holdning
da han i taushet utholdt gudløse menneskers ondskap og forakt. Det viser også hans
tilgivende sinnelag ikke bare overfor sine mordere, men overfor alle som kommer til
ham for å bekjenne sin synd og be om tilgivelse.” – Alfa og Omega, bind 1, side 220-
222 [PP 239, 240].
Spørsmål til drøftelse
Da Jakob døde, fryktet Josefs brødre at han ville ta hevn. Hva sier dette om
den skyld de fremdeles bar på? Hva kan Josefs reaksjon si oss om tilgivelsen?
Hvilke andre likhetstrekk er det mellom Josef og Jesus?
Tenk på det faktum at selv om Gud kjenner fremtiden inngående, står vi likevel
fritt i de valgene vi tar. Hvordan kan vi forene disse to tankene?
Navnet mitt betyr “mirakel”. Historien min er et mirakel, men ikke slik du skulle tro.
Jeg vokste opp i et kristent hjem i Angola, jeg var tro mot menighetens lære og arbeidet som
misjonær. Men da jeg flyttet til hovedstaden Luanda som 14-åring, hadde vi ingen menighet der,
og jeg ville ikke gå i noen annen menighet. Så jeg holdt andakt hjemme hver søndag i et år.
Da jeg var hjemme på besøk, fikk jeg høre at bibellæreren og flere av vennene mine hadde
sluttet seg til Adventistkirken. Jeg ble opprørt og irettesatte dem. De kranglet ikke med meg.
En dag besøkte jeg bibellæreren og spurte hvordan hun var blitt adventist. Hun tok imot meg
med et smil. Hun fortalte at Bibelen sier at Gud velsignet den syvende dag, ikke den første, og
leste fra 1 Mos 2,1–3. Så viste hun at Gud hadde nedfelt sabbatsdagen i det fjerde bud (2 Mos
20,8–10). Hun smilte og sa: “Jeg bestemte meg for å følge Jesus av hele mitt hjerte.”
Det hørtes merkelig ut, og jeg kunne ikke være enig i tankegangen. Hun tilbød meg et bibelstudium
om sabbaten, men jeg takket nei og gikk.
Tilbake i Luanda gikk jeg tilbake til arbeidet, men jeg fikk ikke bibellæreren ut av tankene.
Til slutt gikk jeg i en adventistkirke for å finne ut hvorfor de holdt den syvende dag. Jeg måtte få
fred. Jeg trengte et mirakel.
Noen fortalte en av lederne om mine spørsmål, og lederen viste meg de versene bibellæreren
hadde lest for meg. Jeg ble til gudstjenesten. Den var ikke noe spesielt. Men neste sabbat kom jeg
tilbake, og de neste fem årene gikk jeg i Adventistkirken hver sabbat, ikke fordi jeg likte det, men
fordi jeg ikke hadde funnet noen annen kirke i byen.
Jeg ble med i en bibelgruppe hjemme hos et medlem og en dåpsklasse i helgene. Jeg begynte å
forstå at Gud virkelig hadde satt til side den syvende dag som hellig, og jeg fikk en ny kjærlighet
til ham. Jeg bestemte meg for å holde sabbaten, og 19 år gammel ble jeg døpt.
I dag er jeg full av fred og glede. Jesus sa: “Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal
gjøre dere fri” (Joh 8,32). Jeg har funnet sannheten, og Guds nåde har satt meg fri. Det er virkelig
et mirakel.
I dag er 13. sabbat, og offeret går til fire prosjekter i Milagres
hjemland Angola, deriblant en adventistskole i Luanda, der han
bor, og en adventistkirke og grunnskole i Belize, et senter for
rådgivning og bekjempelse av vold i familien i byen Lombe samt
et internat for menn ved adventistenes universitet i Angola, som
ligger i Huambo. Offeret vil også hjelpe prosjekter i Malawi og i
øynasjonen Mayotte. Takk for at du planla et godt offer.
Milagre ber om enda et mirakel. Han ber folk verden over om å
be om at hans familie må bli frelst.
Last ned bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq.
Fremtidige prosjekter:
Offeret 13. sabbat neste kvartal skal
hjelpe den søramerikanske divisjon å
bygge kirker i: