Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra
spredte Herren dem ut over hele jorden ().
Etter syndfloden skifter den bibelske beretningen fra fokus på den enkelte, Noah,
til hans tre sønner, «Sem, Ham og Jafet.» Ham, som far til Kanaan (; ),
innfører tanken om «Kanaan», det lovede land (), som fører tankene til
Abraham, som skal velsignes på vegne av alle nasjoner ().
Men linjen brytes av Babeltårnet (). Nok en gang forstyrres Guds
planer for menneskene. Det som skulle være en velsignelse, alle folks tilblivelse, blir
nok en forbannelse. Folkene går sammen om å ta Guds plass. Gud dømmer dem, og i
forvirringen som følger, blir folket spredt over hele verden (). De oppfyller
dermed Guds opprinnelige plan om å «fylle jorden» ().
Til slutt vender Gud det onde til det gode. Han får som alltid det siste ordet.
Forbannelsen av Ham i farens telt () og forbannelsen av de forvirrede
folkeslagene ved Babels tårn () vil til slutt bli omgjort til en velsignelse for
folkeslagene.
Noahs handling i vingården gjenspeiler Adam i Edens hage. De to historiene
minner om hverandre: å spise frukten og ende med nakenhet, så en tildekking, en
forbannelse og en velsignelse. Noah går tilbake til sine Adams-røtter og fortsetter
dessverre den ulykkelige historien.
Gjæring av frukt hørte ikke med til Guds opprinnelige skaperverk. Noah skeiet
ut, mistet selvkontrollen og kledde av seg. Det at Ham «så» hans nakenhet, minner
om Eva, som også «så» det forbudte treet (). Denne parallellen tyder på at
Ham ikke bare tilfeldigvis «så» farens nakenhet. Han gikk rundt og pratet om det,
uten engang å prøve å gjøre noe med farens problem. Brødrene reagerte med å dekke
til faren der Ham hadde latt ham ligge naken. Dette var en underforstått kritikk av
Hams handlinger.
Det handler om å respektere sine foreldre. Ærer du ikke foreldrene dine, som står
for fortiden din, vil det få følger for fremtiden din (se og ). Derav
forbannelsen, som vil påvirke både Hams og sønnen Kanaans fremtid.
Selvfølgelig er det en grov teologisk feil og etisk forbrytersk å bruke denne teksten
for å begrunne rasistiske teorier. Profetien gjelder bare Kanaan, Hams sønn. Forfatteren
tenker på noen av kanaaneernes fordervede skikker (; ).
Dessuten inneholder forbannelsen et løfte om velsignelse, et spill på navnet
«Kanaan», som er avledet av verbet kana’, som betyr «undertrykke». Det er ved
å legge under seg Kanaan at Guds folk, Sems etterkommere, vil komme inn i det
lovede land og forberede veien for Messias’ komme, han som vil gjøre plass for Jafet
«i Sems telt» (). Dette er en profetisk hentydning til utvidelsen av Guds
pakt til alle folk, og Israels frelsesbudskap vil gå til verden (; ;
). Hams forbannelse vil faktisk bli til velsignelse for alle folkeslag, også
etterkommere av Ham og Kanaan som tar imot den frelsen Gud har tilbudt dem.
Tenk at Noah, «helten» fra syndfloden, ble full? Hva sier dette om hvor ufullkomne
vi alle er og hvorfor vi trenger Guds nåde hele tiden i vårt liv?
De kronologiske opplysningene om Noahs tid viser at han er bindeleddet mellom
sivilisasjonene før og etter syndfloden. De to siste versene i historien foran () fører oss tilbake til det siste leddet i Adams slektstavle (). Siden
Adam døde da Lamek, Noahs far, var 56 år gammel, har Noah sikkert hørt historier
om Adam, som han kan ha fortalt sine etterkommere om før og etter syndfloden.
Les . Hva er hensikten med denne slektstavlen i Bibelen? (Se også .)
Bibelens slektstavle har tre funksjoner. For det første understreker den de bibelske
hendelsenes historiske natur. Det var mennesker som levde og døde og hvis dager er
nøye anført. For det andre viser den sammenhengen mellom fortiden og forfatterens
samtid og kobler fortiden til «nåtiden». For det tredje minner den oss om menneskets
skrøpelighet og syndens tragiske forbannelse og dødelige resultater i alle etterfølgende
generasjoner.
Merk at det ikke finnes klare skiller mellom «hamitter», «semitter» og «jafetitter».
De 70 folkene innvarsler de 70 medlemmene av Jakobs familie () og
Israels 70 eldste i ørkenen (). Likheten mellom de 70 folkene og de 70 eldste
antyder Israels misjon til nasjonene: «Da Den høyeste ga folkeslagene land og skilte
menneskene fra hverandre, satte han grenser mellom folkene etter tallet på Israels sønner»
(). Jesus sendte også ut 70 disipler for å evangelisere ().
Disse opplysningene viser den direkte koblingen mellom Adam og patriarkene.
De er historiske personer fra Adam av. Da forstår vi at patriarkene hadde direkte
tilgang til vitner som kunne huske det som hadde hendt.
Les . Var disse menneskene historiske personer? Hvorfor er det viktig
for vår tro at de var virkelige mennesker?
Les . Hvorfor var folket på «hele jorden» så opptatt av enhet?
Uttrykket «hele jorden» viser til et lite antall mennesker, de som levde etter syndfloden.
Årsaken til denne samlingen er tydelig: De vil bygge et tårn opp til himmelen
(). Den egentlige hensikten var å ta Guds plass. Skildringen av folkets
planer og handlinger gjenspeiler Guds planer og handlinger i fortellingen om skapelsen:
«de sa» (se ; ; ; osv.); «la oss lage» (se
og ). Deres plan er gitt i klartekst: La oss «skaffe oss et navn» (), et uttrykk som er forbeholdt Gud (; ).
De som bygget Babel, ville ta plassen til Gud, Skaperen. (Vi vet hvem som sto
bak. Se .) Minnet om syndfloden må sikkert ha spilt en rolle i dette prosjektet.
De bygger et høyt tårn for å overleve en ny flom om den skulle komme, til tross
for Guds løfte. Minnet om syndfloden er bevart i babylonsk tradisjon i forbindelse
med byggingen av byen Babel (Babylon). Denne anstrengelsen for å nå himmelen og
erstatte Gud vil prege Babylons ånd.
Dette er grunnen til at historien om Babels tårn også er viktig i Daniels bok. Henvisningen
til Sinear innleder historien om Babels tårn () og dukker opp
igjen i begynnelsen av Daniels bok. Det var dit Nebukadnesar fraktet gjenstandene
fra tempelet i Jerusalem (). Episoden der Nebukadnesar reiser gullstatuen,
trolig på den samme sletten, er et godt eksempel på denne tankegangen. I sine syner
om endetiden ser Daniel det samme scenariet når folkene på jorden samler seg for
å gjøre opprør mot Gud (se ; og ), selv om det
forsøket også mislykkes, slik det gjorde i Babel.
En kjent fransk forfatter i siste århundre sa at menneskets store mål var å prøve å
«være Gud.» Hva er det med oss (helt siden Edens hage, ) som trekker
oss inn i denne løgnen?
Les og . Hvorfor kom Gud ned til jorden? Hvilken hendelse
fremprovoserte denne reaksjonen?
Ironisk: Menneskene ville opp, men Gud måtte komme ned til dem. Hans nedstigning
understreker hans overherredømme. Gud vil alltid stå utenfor vår rekkevidde.
Alle våre anstrengelser for å stige opp til ham og møte ham i himmelen, er forgjeves.
Det var derfor Jesus kom ned til oss for å frelse oss. Det var ingen annen måte å
redde oss på.
Vi finner en stor ironi i historien om Babels tårn i Guds ord: «for å se på byen og
tårnet» (). Gud behøvde ikke å komme ned for å se (se og ), men gjorde det likevel. Dette viser at han er opptatt av menneskene.
Les . Hva sier dette oss om at Gud kom ned til oss?
Dette at Gud kommer ned, minner oss om rettferdiggjørelsen ved tro og Guds nåde.
Uansett hva vi gjør for Gud, må han likevel komme ned og møte oss. Det vi gjør for
Gud, fører oss ikke til ham og frelsen. Nei, vi blir reddet ved at han kommer til oss.
To ganger i 1. Mosebok sies det at Gud går «ned». Det viser at han var opptatt av det som
skjedde der.
Ifølge teksten ønsket Herren å få slutt på folkets enhet, som i lys av deres syndige
tilstand bare kunne føre til stadig mer ondskap. Derfor forvirret han språkene deres
slik at det ble slutt på deres felles anstrengelser.
«Tårnbyggernes planer endte i nederlag og skam. Minnesmerket over deres
stolthet ble monumentet over deres dårskap. Og likevel følger menneskene den
samme kurs, de stoler på seg selv og forkaster Guds lover. Det var dette prinsippet
Satan forsøkte å gjennomføre i himmelen og som behersket Kain da han brakte sitt
offer.» – Alfa og Omega, bind 1, side 111 [].
Hvordan er Babel-tårnet et eksempel på menneskers overmot og at det vil mislykkes?
Hva kan du lære av denne historien?
Les og . Se også . Hvilket positivt formål hadde
Gud med å spre folkene?
Guds ville at menneskene skulle bli mange og fylle jorden (; se også ). De som bygget Babel, ville heller stå sammen som ett folk. De ville bygge
byen så de ikke skulle bli «spredt ut over hele jorden» (). De nektet å flytte
andre steder, og tenkte kanskje at de sammen ville være mektigere enn om de ble
skilt og spredt. De hadde på et vis rett.
Dessverre ville de bruke sine forente krefter til det onde, ikke det gode. De var
arrogante og stolte og ønsket å skaffe seg et navn. Når mennesker vil skape seg et
navn i åpen trass mot Gud, går det ikke bra. Det har det aldri gjort.
Som dom over deres trass spredte Gud dem over «hele jorden» (),
akkurat det de ikke ville skulle skje.
Det er interessant at navnet Babel, som betyr «Guds dør», er i slekt med verbet
balal, som betyr «forvirre» (). De ønsket å nå Guds «dør» siden de så seg
selv som Gud. Derfor endte det i forvirring, og de ble mye mindre mektige enn før.
«Menneskene i Babel hadde satt seg fore å opprette en styreform som var
uavhengig av Gud. Blant dem var det også noen som fryktet Herren, men som var
ført bak lyset av de ugudelige og dratt inn i deres renkespill. For deres skyld utsatte
Herren sine straffedommer og gav folket tid til å avsløre sin sanne natur. Mens dette
foregikk, gjorde de trofaste alt for å få dem til å oppgi sitt forsett. Men de hadde
bestemt seg for å gjennomføre sine planer. Hadde de fått lov å ture frem uhemmet,
ville de ha demoralisert verden i dens barndom. Deres forbund var basert på opprør.
Det var et rike grunnlagt med selvopphøyelse som mål, der Gud ikke skulle ha noe å
si eller bli gjenstand for noen ære.” – Alfa og Omega, bind 1, side 103 [].
Hvorfor må vi være veldig forsiktige med å ville «skape oss et navn»?
Les «Babels tårn» i Alfa og Omega, bind 1, side 97–104 [].
«De bestemte seg for å bygge en by, og i den et tårn av så svimlende høyt. … Gud
hadde pålagt menneskene å spre seg over hele jorden. De skulle oppfylle jorden
og legge den under seg. Men disse tårnbyggerne satte seg fore å bevare samfunnet
intakt og grunnlegge et kongedømme som etter hvert skulle omfatte hele jorden. På
den måten ville byen deres bli hovedstaden i et verdensrike, og dens glans skulle avtvinge
beundring og hyllest over hele verden og gjøre grunnleggerne berømte. Dette
imponerende tårnet som skulle nå til himmelen, var tenkt som et monument over
byggherrenes makt og visdom, og skulle bringe deres ry videre til fjerne slekter.
Disse menneskene på Sinear-sletten trodde ikke Guds løfte om at han aldri mer
skulle ødelegge jorden med en storflom. De avviste tanken om at det fantes en Gud,
og sa at syndfloden hadde hatt helt naturlige årsaker. Andre trodde at det eksisterte
et høyere vesen som hadde ødelagt den gamle verden. Likesom Kain reiste de seg i
opprør mot en slik Gud. En av hensiktene med å bygge tårnet var å sikre seg i tilfelle
av en ny storflom. Ved å gjøre byggverket mye høyere enn flomvannet hadde nådd,
mente de at de ville være utenfor all fare. Og når de nådde opp til skyene, håpet de å
finne årsaken til storflommen. Hensikten med foretagendet var å opphøye de stolte
byggherrene enda mer og lede de kommende slekter bort fra Gud og inn i avgudsdyrkelse.»
– Alfa og Omega, bind 1, side 99 [].
Forslag til samtale
Hvilket eksempel har vi fra historien, eller fra nåtiden, på de problemene som
kan komme med dem som søker å gjøre seg selv bemerket?
Hvordan kan vi som menighet unngå faren for å prøve å bygge vårt eget
Babels tårn? På hvilke måter kan vi prøve å gjøre dette, kanskje også
ubevisst?
Mor hadde det travelt på kjøkkenet. På ryggen bar hun lillebror Tommy på to år. Stefaren min
sto i døråpningen og brølte: «Hvorfor er ikke maten ferdig». Han slo. Hun løp ut bakdøra og han
satte etter med en stor stav i hånden. Plutselig slengte han den etter henne. Mor dukket, men den
traff Tommy som satte i et vræl. «Du har drept gutten!» ropte hun.
Naboene stimlet sammen, og politiet kom. De ringte etter sykebil og kastet stefaren min i
fengsel.
Tommy ble operert for brudd på hodeskallen. Etterpå sa legen at han var hjerneskadet og ville
bli lam på høyre side. Mor og vennene hennes gråt da de hørte det. En mann sa: «Kan vi be?»
«Far i himmelen, jeg er ikke Elia, og jeg er ikke helligere enn de andre i rommet. Men jeg står
i Kristi nåde. Tenk på disse menneskene. Hør deres smerte. La din vilje skje, i Jesu navn, amen,»
ba han.
Det ble stille etter bønnen. Jeg følte fred og skjønte at det fantes en Gud i himmelen.
To uker senere ble Tommy utskrevet. Han ble lam på høyre side, slik legen hadde sagt. Og han
hadde vanskelig for å snakke.
Jeg tenkte lenge på bønnen jeg hørte på sykehuset. Et år senere, da jeg var seks, begynte jeg å
gå i Adventistkirken sammen med en fetter. Der hørte jeg andre som ba som mannen på sykehuset.
De kjente visst Gud.
Tommys liv var fylt med smerte. En dag da han var 12 og jeg 15 år, satt vi under et tre. Plutselig
besvimte han og falt om. Da han våknet, sa han: «Jeg dør!» Så tidde han og holdt opp å puste.
Bestemor ropte på hjelp. Jeg følte meg hjelpeløs, men husket bønnen på sykehuset og ba: «Jeg
er ung. Jeg klarer ikke denne smerten. Gi meg enda en sjanse til å bli rede til Tommys død.» Da
jeg sa «amen,» nøs Tommy tre ganger, og bestemor ropte: «Han lever!» Jeg takket Gud.
Ti år gikk. Jeg flyttet til Windhoek og ble medlem av Adventistkirken. En dag ringte min søster
og sa at Tommy var syk. Jeg husket min bønn og tenkte: «Det er nå. Min lånte tid er omme.»
Jeg tok bussen 1200 km til sykehuset. Tommy kjempet for livet, men noe var annerledes. Han
hadde fred. «Tiden er inne,» sa han. «Jeg har bedt til Gud. Vi ses på den andre siden. Hold fast på
Gud.»
I dag leder jeg radiostasjonen Adventist World Radio Namibia. Jeg ser frem til å treffe Tommy
på den andre siden. Du kan også se frem til å møte dine kjære. Hold fast på Gud til dagen kommer.»
Takk for misjonsgavene som bidrar til å utbre evangeliet om Jesu komme i Namibia og resten
av det sørlige Afrika.