I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til et land som han skulle
få i arv. Han dro av sted uten å vite hvor han kom ().
Vi har nå nådd det sentrale punkt i 1 Mos. Denne midtdelen (1 Mos 12–22) dekker
Abrahams reise fra Guds første kall lekh lekha «Gå!» (), som får Abraham
til å oppgi sin fortid til Guds andre kall, lekh lekha, «Dra!» () som får
Abraham til å oppgi sin fremtid (slik den ville eksistere i hans sønn). Abraham er
alltid på farten, og derfor blir han kalt en «fremmed» ().
På sine reiser henger Abraham i det tomme rom, uten den fortiden som han har
mistet, og uten sin fremtid, som han ikke ser. Mellom disse to kallene, som er rammen
om Abrahams trosreise, hører Abraham Guds røst berolige ham: «Vær ikke
redd» (). Disse tre ordene markerer de tre delene av Abrahams reise, som
vi skal se på i uke 6, 7 og 8.
Abraham er et eksempel på tro () og blir husket som troens mann (). I NT er Abraham en av de hyppigst nevnte GT-skikkelsene, og vi skal se
hvorfor.
Les . Hvorfor kalte Gud Abram til å forlate sitt land og sin familie?
Hvordan reagerte han?
Sist Gud hadde talt til et menneske ifølge Skriften, var det for å forsikre Noah etter
syndfloden om at han vil opprette en pakt () og at en ny syndflod ikke
ville komme. Guds nye ord, nå til Abram, knyttes til dette løftet: Alle jordens folk vil
bli velsignet gjennom ham.
Oppfyllelsen av profetien begynner med å oppgi fortiden. Abram forlater alt som
var kjent for ham, familien og landet og en del av seg selv. Intensiteten i oppbruddet
gjenspeiles av nøkkelordet «dra», som forekommer syv ganger her. Abram må først
forlate landet sitt, «kaldeernes Ur,» som også er Babylon (; ).
Dette kallet om å «gå ut av Babylon» får en lang historie hos Bibelens profeter (; ).
Abrams avreise gjelder også familien hans. Han må forlate sitt opphav og mye av
det han hadde lært og tilegnet seg gjennom arv, utdanning og innflytelse.
Men Guds kall om å dra er noe mer. De hebraiske ordene lekh lekha, «dra», betyr
ordrett «gå deg selv» eller «gå for deg selv.» Abrams avreise fra Babylon gjelder mer
enn miljøet, eller til og med hans familie. De hebraiske ordene antyder en vektlegging
av ham selv. Abram må forlate seg selv, bli kvitte den delen av seg som rommer
den babylonske fortiden.
Målet for denne forlatelsen er «et land» som Gud vil vise ham. Den samme
ordbruken finner vi i sammenheng med ofringen av Isak () og viser til
Moria-fjellet, der Isak skal ofres og tempelet i Jerusalem vil bli reist ().
Guds løfte handler ikke bare om et fysisk hjemland, men om verdens frelse. Denne
tanken bekreftes av Guds løfte om velsignelsen for alle nasjoner ().
Verbet barakh (velsigne) forekommer fem ganger i dette avsnittet. Denne universelle
velsignelsen kommer gjennom Abrams «ætt» (; ; ). Tekstens
løfte om «sæden» skal til slutt bli oppfylt i Jesus Kristus ().
Hva kan det være Gud kaller deg til å oppgi (hvilken del av livet kan du måtte
forlate for å følge Guds kall)?
Les . Hvorfor forlot Abram det lovede land for å dra til Egypt?
Hvordan oppførte farao seg sammenlignet med Abram?
Ironisk nok bestemmer Abram, som nettopp har kommet til det lovede land, seg for
å dra til Egypt fordi «det var hungersnød i landet» (). Gamle egyptiske
tekster viser at folk fra Kanaan dro til Egypt i tider med hungersnød. I undervisningen
for Merikare, en tekst fra Midtrikets tid (2060–1700 f.Kr.), blir folk som kommer
fra Kanaan beskrevet som «elendige asiater» (aamu), som «ynkelige … med for lite
vann … han bor ikke på ett sted, maten driver beina hans.» – Miriam Lichtheim,
Ancient Egyptian Literature, Volume I: The Old and Middle Kingdoms (Berkeley,
1973), side 103, 104.
Fristelsene i Egypt var ofte et problem for det gamle Israel (; ). Slik ble Egypt et symbol på at folk setter sin lit til mennesker i stedet for Gud
(; ; ). I Egypt, der vann var et daglig skue, var ikke tro nødvendig,
for løftet om landet var straks synlig. Sammenlignet med sultens land hørtes
Egypt ut som et godt sted å bo, trass i det Gud hadde sagt til ham.
Den Abram som nå forlater Kanaan, står i kontrast til Abram som forlot Ur. Før
ble Abram skildret som en troens mann som forlot Ur som svar på Guds kall. Nå
forlater han det lovte land av egen vilje. Før stolte Abram på Gud, nå ter han seg som
en politiker som bare stoler på seg selv. «Under oppholdet i Egypt viste Abraham at
han ikke var fri for menneskelig svakhet og ufullkommenhet. Da han la skjul på at
Sara var hans kone, viste han en manglende tiltro til Guds omsorg. Han viste ikke
den samme opphøyede tro og det mot han ellers ofte hadde gitt edle eksempler på i
sitt liv.» – Alfa og Omega, bind 1, side 111 [].
Her ser vi at selv en stor Guds mann kan gjøre feil uten at Gud forlater ham. Når
NT taler om Abraham som et eksempel på frelse ved nåde, betyr det nettopp dette:
nåde. For hvis det ikke var av nåde, hadde Abraham ikke hatt noe håp.
Hva bør denne historien lære oss om hvor lett vi kan komme bort fra den rette
veien? Hvorfor er ulydighet aldri et godt valg?
Abram drar dit han var før, som om turen til Egypt bare var en omvei. Guds historie
med Abram starter på ny frisk der den hadde stanset etter hans første reise til det
lovede land. Abrams første stasjon er Betel (), som på den første turen til
landet (). Han har angret og er tilbake hos «seg selv»: Abram, troens
mann.
Abrams nye forbindelse med Gud ses i forholdet til mennesker, som måten han
håndterer problemet med nevøen Lot og bruken av landet. Men det er Abram selv
som foreslår en fredelig avtale og lar Lot velge først (), en raushet som
viser hva slags menneske Abram var.
Det at Lot valgte den enkleste og beste delen () uten tanke på
naboenes ondskap (), sier noe om hans griskhet. Uttrykket «for seg selv»
minner oss om folket før syndfloden, som også valgte «for seg selv» (se ).
Men Abram handlet i tro. Han valgte ikke landet. Han fikk det ved Guds nåde. I
motsetning til Lot så Abram bare på landet når Gud sa det (). Det er først
da Abrams og Lots veier skilles at Gud taler til ham igjen (). Dette er
første gang vi hører at Gud snakker til Abram siden kallet i Ur. «Løft blikket og se
deg omkring fra det stedet der du står, mot nord og sør, mot øst og vest! For hele det
landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt for alltid» (). Gud sier at Abram
skal «dra omkring» i dette landet som tegn på at han inntar det. «Stå opp og dra
omkring i landet på langs og på tvers! For det er deg jeg vil gi det til» ().
Gud gjør det helt klart at det er han som gir det til Abram. Det er en gave i nåde
som Abram må ta imot i tro. Det er bare Guds verk som vil frembringe alt han nå har
lovet Abram (se ).
Hvordan kan vi lære å være snille og romslige med andre, også når de ikke oppfører
seg slik mot oss?
Les . Hva er betydningen av denne krigen rett etter at Abram fikk
det lovede land? Hva sier historien om Abram?
Dette er den første krigen Skriften nevner (). Koalisjonen mellom fire
hærer fra Mesopotamia og Persia mot den andre koalisjonen av fem kanaaneiske
hærer, deriblant kongene i Sodoma og Gomorra (), tyder på en storkonflikt
(). Årsaken til krigen er at de kanaaneiske folkene hadde gjort opprør
mot sine babyloniske overordnede (). Historien gjelder en bestemt historisk
konflikt, men tidspunktet for denne «globale» krigen, rett etter at Gud ga det
lovede land til Abram, gir hendelsen en åndelig betydning.
Når så mange folk fra landet Kanaan var involvert, tyder det på at konflikten
handlet om landets suverenitet. Ironisk nok står Abram, den sanne eieren av landet,
utenfor konflikten, iallfall til å begynne med.
Når han forholdt seg nøytral, skyldes det at han ikke fikk det lovede land ved
våpenmakt eller ved politisk kløktige strategier. Abrams rike var Guds gave. Den
eneste grunnen til at Abram griper inn, er skjebnen til nevøen Lot, som var tatt til
fange under kampene ().
«Abraham fikk høre om slaget og om ulykken som hadde rammet hans brorsønn
fra en rømling. Han var ikke sint på Lot etter hans utakknemlighet. Nå våknet hans
sympati for Lot, og han var oppsatt på å redde ham. Abraham søkte først og fremst
Guds råd, og forberedte seg på krig.” – Patriarchs and Prophets, side 135.
Men Abram konfronterer ikke hele koalisjonen. I det som må ha vært en hurtig
nattlig kommandoaksjon angriper han bare leiren der Lot ble holdt fange. Lot blir
reddet, og også kongen i Sodoma. Guds mann viste stort mot og fikk sikkert større
innflytelse i regionen, der folk så hva slags menneske han var og lærte mer om den
Gud han tjente.
Hvilken innflytelse har våre handlinger på andre? Hva sier handlingene om vår
tro?
Les og . Hvem var Melkisedek? Hvorfor ga Abram tiende
til denne presten?
Det er ikke malplassert at den mystiske Melkisedek dukker opp. Etter at de kanaaneiske
kongene har takket Abram, takker han nå denne presten, en takknemlighet
han viser ved å betale ham tiende.
Melkisedek er fra byen Salem, som betyr «fred», et passende budskap etter
krigens uro. Tsedek (rettferdighet) i navnet Melkisedek, står i kontrast til navnet til
kongen i Sodoma, Bera (i ondskap) og Gomorra, Birsha (i ondskap), trolig etternavn
for det de står for ().
Melkisedek trer frem etter at volden og ondskapen som er representert av de
andre kanaanittiske kongene, har gitt seg. Dette avsnittet inneholder også Bibelens
første bruk av ordet «prest» (). Melkisedeks tilknytning til «Gud den
høyeste» (), som Abram kaller sin Gud (), tyder på at Abram
så på ham som prest for den Gud han tjente. Melkisedek er ikke Kristus. Han var
Guds representant blant folket på den tiden (se SDA Bible Commentary, bind 1, side
1092, 1093).
Melkisedek fremstår som prest. Han serverer «brød og vin», noe som ofte innebærer
bruk av ferskpresset druesaft (; ), som dukker opp igjen
i sammenheng med å gi tiende (). Dessuten velsigner han Abram ().
Abram på sin side ga ham «tiende av alt» () som respons på Gud Skaperen,
«han som brakte fram himmel og jord» (). Denne tittelen viser til
innledningen av skapelsesfortellingen (), der uttrykket «himmel og jord»
betyr helhet eller «alt». Tienden er et uttrykk for takknemlighet mot Skaperen, som
eier alt (se og ). Paradoksalt nok forstår tilbederen tienden
ikke som en gave til Gud, men som en gave fra Gud, for det er han som gir oss alt.
Hvorfor er det å gi tiende både et tegn på tro og en handling som styrker troen?
Les «Abraham bosetter seg i Kanaan» i Alfa og Omega, bind 1, side 114–125 [].
«Kristi kirke skal være en velsignelse, og dens medlemmer vil bli velsignet når de
velsigner andre. Guds formål med å velge et folk fremfor hele verden var ikke bare
at han kunne ta dem som sine sønner og døtre, men at han gjennom dem kunne gi
verden fordelene av det guddommelige lys. Da Gud valgte Abraham, var det ikke
bare til å være Guds spesielle venn, men å formidle de dyrebare privilegiene Gud
ønsket å gi folkeslagene. Han skulle være et lys midt i det moralske mørket som
omga ham.
Når Gud velsigner sine barn med lys og sannhet, er det ikke bare for at de skal få
evig liv i gave, men for at de som er rundt dem, også kan bli åndelig opplyst … ‘Dere
er jordens salt.’ Og når Gud lar barna sine være salt, er det ikke bare for å bevare
dem selv, men for at de kan bidra til å bevare andre. …
Skinner dere som levende steiner i Guds bygning?… Vi har ikke sann tro med
mindre den får kontrollere alle våre forretningstransaksjoner. Vi bør ha en praktisk
gudfryktighet å flette inn i livsverket vårt. Kristi forvandlende nåde bør bo i hjertet.
Vi trenger mye mindre av oss selv, og mer av Jesus.” – Reflecting Christ, side 205.
Forslag til samtale
Se på Abrahams velsignelse: «Jeg vil velsigne deg. … Du skal bli til velsignelse»
(). Hva innebærer det å være velsignet? Hvordan kan vi,
som tjener den samme Gud som Abram, være en velsignelse for andre?
Hva var galt med Abrahams «hvite» løgn om sin kone? Hva er verst, å lyve
eller si litt sannhet mens du likevel lyver?
Les igjen. Hvorfor svarte Abraham som han gjorde, og hva
kan vi lære av denne historien? Ville ikke Abram ha blitt rettferdiggjort hvis
han hadde valgt å ta det kongen tilbød ham?
Som ung solgte jeg marihuana i Angola. Det var 13 av oss, vi stjal biler, rante butikker og brøt oss
inn hos folk. Så kom politiet. De andre ble drept, og jeg startet en ny gjeng. Jeg ble arrestert over
40 ganger og dømt tre ganger. 180 venner ble drept av politiet.
Under min tredje soning fikk jeg bibelstudier av en adventist. Men etter endt soning flyttet jeg
inn hos en tante og startet en ny gjeng. Da vi rante en bensinstasjon, ble en vakt drept. Politiet
fikk vite at jeg bodde hos tante og kom for å ta meg av dage. Jeg lå og sov, og de fant meg ikke,
enda de lette både høyt og lavt. Tante var redd, og jeg måtte flytte ut.
Jeg flyttet inn i kjelleren til mor. Hun ville ikke at jeg skulle lede gjengen fra huset hennes, så
hun tok meg med til en heksedoktor. Besvergelsene lot til å virke en stund. I fire måneder var jeg
stoffri og gjorde ikke noe ulovlig. Mor var glad. Men den femte måneden gikk jeg tilbake til mitt
gamle liv og var verre enn før.
Så traff jeg en mann de kalte Pimp. Han hadde tatoveringer over hele kroppen og lignet en
gangster. Men han var adventist. En dag viste han meg : «Alle som drives av Guds Ånd,
er Guds barn.»
Jeg fikk lyst til å bli et Guds barn. Kanskje hadde Gud en plan for meg? Jeg studerte Bibelen
med Pimp og lærte om Gud og skjønte at Jesus døde for meg.
Livet tok en ny retning. Jeg ville ikke dø; jeg ville dø bort fra mitt gamle liv og bli født på ny i
Jesus. Jeg overga meg til Jesus og ble døpt i Adventistkirken i 2013.
I dag studerer jeg til pastor ved adventistenes universitet i Mosambik. Jeg har blitt kritisert for
min beslutning om å følge Jesus, både av familie, venner og naboer, men jeg står fast. Mitt eneste
ønske er å tjene Jesus. Jeg har overgitt meg til ham og ber at han må bruke meg til å lede mange
andre til ham, også personer i min egen familie.
En del av offeret trettende sabbat for tre år siden gikk til å hjelpe adventistuniversitetet i
Mosambik, der David studerer, til å utvide med nye klasserom og utstyr. Takk for gavene. Dette
kvartalet vil offeret 13. sabbat bidra til fire prosjekter i Davids hjemland Angola, deriblant en
adventistskole i Luanda, ikke langt fra der han en gang bodde. Takk for at du planlegger et rundhåndet
offer.