Men Abram svarte: «Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort,
og Elieser fra Damaskus er arving til mitt hus» (1 Mos 15,2).
1 Mos 15 beskriver øyeblikket da Gud formaliserer sin pakt med Abraham.
Abrahams-pakten er den andre pakt, etter pakten med Noah.
I likhet med Noahs pakt involverer Abrahams pakt også andre nasjoner, for i siste
instans er pakten med Abraham en del av den evige pakt som tilbys alle mennesker
(1 Mos 17,7; Hebr 13,20).
Denne episoden av Abrahams liv er full av frykt og latter. Abram er redd (1 Mos
15,1), det er også Sara (1 Mos 18,15) og Hagar (1 Mos 21,17). Abram ler (1 Mos
17,17), det gjør Sara (1 Mos 18,12) og Ismael også (1 Mos 21,9). Disse kapitlene er
fulle av menneskelig følsomhet og varme. Abram brenner for Sodoma-folkets frelse,
han har omsorg for Sara, Hagar og Lot, og han er gjestfri mot de tre fremmede
(1 Mos 18,2–6).
Det er her Abram, hvis navn tilsier adel og respektabilitet, skal få navnet sitt
endret til Abraham, som betyr «far til mange folkeslag» (1 Mos 17,5). Så vi får flere
hint om den universelle siden av det Gud vil gjøre gjennom pakten med Abraham.
Les1 Mos 15,1–21; Rom 4,3–4; Rom 4,9 og Rom 4,22. Hvordan viser Abram hva det vil si å leve i
tro? Hva er meningen med den ofringen som Gud lot ham utføre?
Guds første svar på Abrams bekymring for en arving (1 Mos 15,1–3) er at han vil
få en sønn av sitt «eget kjøtt og blod» (1 Mos 15,4). Profeten Natan ordlegger seg
likedan om den fremtidige messianske kongen (2 Sam 7,12). Abram ble beroliget og
«trodde Herren» (1 Mos 15,6) fordi han forsto at oppfyllelsen av Guds løfte ikke var
avhengig av hans egen rettferdighet, men Guds (se 1 Mos 15,6 og Rom 4,5–6).
Denne tanken er særegen, spesielt i den kulturen. I egyptisk religion ble for eksempel
dommen felt ved at ens rettferdige gjerninger ble målt mot rettferdigheten til
gudinnen Maat, som sto for guddommelig rettferdighet. Kort sagt, du måtte fortjene
«frelse».
Gud setter opp en offerseremoni for Abram. Offeret peker på Kristi død for våre
synder. Mennesket blir frelst av nåde, Guds rettferdighets gave som er symbolisert
ved disse ofringene. Men akkurat denne seremonien formidler noe spesielt til
Abram. Når rovfuglene gikk etter offerdyrene (1 Mos 15,9–11), betyr det at Abrams
etterkommere skal være slaver i 400 år (1 Mos 15,13), eller fire generasjoner (1 Mos
15,16). I fjerde generasjon skal Abrams etterkommere «vende tilbake hit» (1 Mos
15,16).
Offerseremoniens siste scene er dramatisk: «en flammende fakkel for mellom
kjøttstykkene» (1 Mos 15,17). Dette underet viser at Gud forplikter seg på å oppfylle
sitt paktsløfte om å gi land til Abrams etterkommere (1 Mos 15,18).
Grensene for dette landet, «fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat» (1 Mos
15,18), minner om grensene for Edens hage (se 1 Mos 2,13–14). Profetien omfatter
derfor mer enn bare utfrielsen fra Egypt og et hjemland for Israel. En viktig side av
denne profetien om Abrahams etterkommere som tar landet Kanaan i eie, er tanken
om Guds folks frelse i endetiden, da de vil komme tilbake til Edens hage.
Hvordan kan vi ha blikket festet på Kristus og hans rettferdighet som vårt eneste
håp om frelse? Hva skjer hvis vi prøver å telle våre gode gjerninger?
Les1 Mos 16,1–16. Hva innebærer Abrams beslutning om å gå inn til Hagar, til
tross for Guds løfte? Hvordan viser de to kvinnene to holdninger til tro?
(Gal 4,21–31).
Da Abram tvilte (1 Mos 15,2), forsikret Gud ham om at han ville få en sønn. Mange
år senere er Abram fortsatt uten sønn. Selv etter Guds siste store profeti ser det ut til
at troen glapp for Abram: han tror ikke det er mulig å få en sønn med Sarai lenger.
Hun føler seg hjelpeløs og ber ham å ty til en vanlig praksis på den tiden i det gamle
Midtøsten: finn en erstatning. Hagar er Sarais tjener og utses til dette. Det virker.
Ironisk nok var denne strategien mer effektiv enn troen på Guds løfter.
Avsnittet som beskriver Sarais forhold til Abram minner om historien om Adam
og Eva i Edens hage. Tekstene har en rekke fellestrekk (Sarai er den aktive, som
Eva, og Abram er passiv, som Adam), og vanlige verb og uttrykk går igjen («høre
på» «ta» og «gi»). Denne parallellen mellom de to historiene viser at Gud ikke likte
fremgangsmåten.
Paulus viser til denne historien når han taler om nåde og gjerninger (Gal 4,23–
26). I begge historiene er resultatet det samme: menneskeverk utenfor Guds vilje
bærer frukt, men fører til problemer siden. Merk at Gud er fraværende under hele
prosessen. Sarai snakker om Gud, men aldri til ham, og Gud snakker heller ikke til
noen av dem. Fraværet av Gud er slående, særlig etter hans intense nærvær i forrige
kapittel.
Så viser Gud seg for Hagar, men ikke før hun har forlatt Abrams hus. Det uventede
synet viser at Gud er der til tross for menneskers forsøk på å klare seg uten ham.
«Herrens engel» (1 Mos 16,7) er en tittel som ofte er jevnstilt med Herren, JHWH
(se 1 Mos 18,1; 1 Mos 18,13; 1 Mos 18,22). Denne gangen er det Gud som tar initiativet og sier til Hagar at
hun skal føde sønnen Ismael, hvis navn betyr at Gud hører (1 Mos 16,11). Og ironisk
nok: historien, som ender med tanken om å høre (shama’) er som et ekko av høringen
i begynnelsen av historien, da Abram «hørte» (shama’) Sarais stemme (1 Mos
16,2).
Hvorfor er det så lett å mangle tro slik som Abram?
Les1 Mos 17,1–19 og Rom 4,11. Hva er omskjæringens åndelige og profetiske
betydning?
Abrams mangel på tro i forrige historie (1 Mos 16) brøt flyten i hans åndelige reise
med Gud. I den tiden var Gud taus. Nå taler han igjen til Abram. Gud tar kontakt
med Abram på nytt og fører ham tilbake til det punktet da han inngikk en pakt med
ham (1 Mos 15,18).
Men nå gir Gud ham tegnet på denne pakten. Omskjæringens betydning har lenge
vært diskutert, men siden omskjæring innebærer utgytelse av blod (se 2 Mos 4,25),
kunne det forstås i en ofringssammenheng, slik at rettferdighet ble tilskrevet ham (se
også Rom 4,11).
Det er også viktig at den pakten som kjennetegnes ved omskjæring, er beskrevet
med ord som peker tilbake til den første messianske profetien (se 1 Mos 17,7 og
1 Mos 3,15). Parallellen mellom de to tekstene tyder på at Guds løfte til Abram gjelder
mer enn bare ett folks fysiske fødsel; det er det åndelige løftet om frelse for alle
jordens folk. Og løftet om en «evig pakt» (1 Mos 17,7) viser til det som den messianske
etterkommeren skal gjøre, Kristi offer som sikrer evig liv for alle som tar imot
det i tro og alt det troen innebærer (se Rom 6,23 og Tit 1,2).
Dette løftet om en evig fremtid ligger også i navneendringen for Abram og Sarai.
Navnene Abram og Sarai viste bare til deres nåværende status: Abram betyr «opphøyd
far» og Sarai betyr «min prinsesse» (Abrams prinsesse). Endringen av navnene
til «Abraham» og «Sara» peker fremover: Abraham betyr «far til mange nasjoner»
og Sara betyr «prinsessen» (for alle). Parallelt, men ikke uten ironi, er navnet Isak
(«han skal le») en påminnelse om Abrahams latter (den første latteren Skriften
nevner, i 1 Mos 17,17). Det er en skeptisk eller kanskje undrende latter. Selv om han
trodde på det Herren hadde lovet ham, strevde Abraham med å etterleve det i tro.
Hvordan kan vi lære å fortsette å tro, også når vi sliter med troen, slik Abraham
gjorde? Hvorfor er det viktig at vi ikke gir opp selv om vi iblant tviler?
Den siste omskjæringsscenen favnet alle: ikke bare Ismael, men alle mennene i
Abrahams hus ble omskåret (1 Mos 17,23–27). Ordet kol, «alle», gjentas fire ganger
(1 Mos 17,23; 1 Mos 17,27). Det er på denne inkluderende bakgrunnen at Gud kommer til
Abraham og bekrefter løftet om sønnen «Isak».
Les1 Mos 18,1–15 og Rom 9,9. Hva kan vi lære om gjestfrihet av den måten
Abraham tok imot sine gjester på? Hvordan forklarer du Guds respons på Abrahams
gjestfrihet?
Det er uvisst om Abraham skjønte hvem de fremmede var (Hebr 13,2), selv om han
behandlet dem som om Gud selv var blant dem. Han satt «i teltåpningen da dagen
var på det varmeste» (1 Mos 18,1), og siden gjester er sjeldne i ørkenen, lengtet han
nok etter å møte dem. Abraham løp mot mennene (1 Mos 18,2) selv om han var 99
år. Han kalte en av dem Adonai, «min Herre» (1 Mos 18,3), en tittel som ofte brukes
om Gud (1 Mos 20,4; 2 Mos 15,17). Han løp rundt og stelte til et måltid (1 Mos
18,6–7). Han sto ved siden av dem, oppmerksom på deres behov og klar til å tjene
dem (1 Mos 18,8).
Abrahams oppførsel overfor himmelske fremmede skal bli et eksempel på gjestfrihet
(Hebr 13,2). Abrahams ærbødige holdning avslører en gjestfrihetens filosofi.
Å vise respekt og omsorg for fremmede er ikke bare en høflighetsgest. Bibelen lærer
at det er en religiøs plikt, som om det var Gud selv som kom (se Matt 25,35–40).
Ironisk nok er Gud mer ett med de sultne fremmede som trenger hjelp enn med den
rause som tar imot dem.
Men Guds inntrengen i menneskets sfære viser hans nåde og kjærlighet til
menneskene. Det at Gud viser seg, er en slags forløper for Kristus, som forlot sitt
himmelske hjem og ble en tjener for å nå menneskene (Fil 2,7–8). Det at Gud tropper
opp, er bevis for at hans løfte står fast (1 Mos 18,10). Han ser Sara, som gjemmer
seg «bak ham» (1 Mos 18,10) og kjenner hennes innerste tanker (1 Mos 18,12). Han
vet at hun lo, og ordet «lo» er hans siste ord. Hennes skepsis blir stedet hvor han vil
oppfylle sitt ord.
Tenk mer på tanken om at «Gud er mer ett med den sultne fremmede som trenger
hjelp enn med den rause som tar imot dem.» Hvorfor er det viktig å huske dette?
Les1 Mos 18,16–19,29. Hvordan påvirker Abrahams profetiske tjeneste hans ansvar
overfor Lot?
Abraham har nettopp fått Guds løfte om en sønn bekreftet. Men i stedet for å glede
seg over de gode nyhetene, drøfter han ivrig Lots skjebne i Sodoma med Gud.
Abraham er ikke bare en profet som Gud åpenbarer sin vilje for, han er også en
profet som taler de ugudeliges sak. Ordene «ble stående for Herrens ansikt» (1 Mos
18,22) er et uttrykk for å be.
Abraham utfordrer Gud og forhandler med ham om å redde Sodoma, der nevøen
bor. Det går fra femti ned til ti, og Gud ville ha reddet folket i Sodoma hvis bare ti
hadde vært rettferdige.
Når vi leser historien om det som skjedde da de to englene kom til Lot for å advare
ham (1 Mos 19,1–10), ser vi hvor onde innbyggerne hadde blitt. Det var et ondt
sted, som mange andre nasjoner rundt dem, en grunn til at de til slutt ble drevet ut av
landet (se 1 Mos 15,16).
«Nå nærmet natten seg, den som skulle bli Sodomas siste. Dystre skyer kastet
allerede sin skygge over den dødsdømte byen. Men innbyggerne merket det ikke.
Mens engler nærmet seg for å ødelegge byen, drømte menneskene om velstand
og forlystelse. Den siste dagen var lik alle de andre. Kvelden falt på en scene av
kjærlighet og sikkerhet. Et landskap med uovertruffen skjønnhet ble badet i solens
stråler. Kveldens kjølighet hadde lokket innbyggerne ut, og de forlystelsessyke
skarene drev omkring ivrig oppsatt på å nyte øyeblikkets gleder.» – Alfa og Omega,
bind 1, side 139 [PP 157, 158].
Til slutt reddet Gud bare Lot, hans kone og de to døtrene (1 Mos 19,15), nesten
halvparten av et minimum på ti. Svigersønnene tok ikke Lots advarsel på alvor og
ble igjen i byen (1 Mos 19,14).
Det vakre landet ble ødelagt. Det hebraiske verbet hafakh, «ødelegge», forekommer
flere ganger i avsnittet (1 Mos 19,21; 1 Mos 19,25; 1 Mos 19,29) og kjennetegner ødeleggelsen av
Sodoma (5 Mos 29,23; Am 4,11). Tanken er at landet har blitt «satt i revers». Slik
syndfloden «reverserte» skaperverket (1 Mos 6,7), slik er ødeleggelsen av Sodoma
en «reversering» av Edens hage (1 Mos 13,10). I ødeleggelsen av Sodoma får vi en
forløper for ødeleggelsen i endetiden (se Jud 7).
Les «Loven og paktene» i Alfa og Omega, bind 1, side 339–348 [PP 363–373].
Abrahams inntrengende bønn til Gud på vegne av folket i Sodoma (1 Mos 18,22–33)
burde få oss til å be for de ugudelige, selv om deres tilstand ser ut til å være håpløs.
Dessuten er Guds respons på Abrahams forbønn og hans vilje til å tilgi for bare
«ti» rettferdige menneskers skyld en «revolusjonerende» tanke, som Gerhard Hasel
påpeker:
«På en revolusjonerende måte blir den gamle kollektive tankegangen, som gjorde
at den skyldløse i en skyldig gruppe også straffes, til noe nytt: en rest av rettferdige
mennesker kan ha en bevarende virkning på helheten. … For den rettferdige restens
skyld ville Herren i sin rettferdighet [tsedaqah] tilgi den onde byen. Denne tanken
utvides i profetien om Jahves tjener som skaffer frelse ‘for mange’.» – Gerhard F.
Hasel, The Remnant: The History and Theology of the Remnant Idea From Genesis
to Isaiah, 3. utg. (Berrien Springs, 1980), side 150, 151.
«Overalt omkring oss finnes det mennesker som driver mot en avgrunn like
håpløs og forferdelig som den skjebne som rammet Sodoma. Hver dag opphører
prøvetiden for noen mennesker. Hver eneste time er det noen som overskrider
grensen for Guds nåde. Hvor er de advarende og tryglende røster som skal formane
synderen til å unnfly den fryktelige dom? Hvor er hendene som skal rekkes ut for å
dra ham ut av dødens grep? Hvor er de som i ydmykhet og tro ber til Gud for ham?
Abraham hadde Kristi sinnelag. Guds Sønn går selv i forbønn for synderen. Han
som betalte for vår gjenløsning, vet hva et menneske er verd.» – Alfa og Omega, bind
1, side 127 [PP 140]
Spørsmål til drøftelse
Bare regnbuen og omskjærelsen blir kalt «paktens tegn». Hva er likt og ulikt
mellom de to paktene?
Abraham snublet iblant, selv om han ble kalt av Gud, og selv om han ofte er
brukt i NT som eksempel på hva det vil si å leve i tro. Hva kan vi og hva kan vi
ikke lære av hans eksempel?
Noen mener at Gud ikke vil straffe de fortapte og sier at det ville være i strid
med hans kjærlighet. Hva sier vi til argumentet om at han ikke gjør det?
Bessie lette etter et sted å gå til gudstjeneste og kom også forbi adventistkirken, men den var
alltid stengt på søndager. Hun snakket med en av nabojentene. «Jeg tror neppe du vil gå dit, det
er vanskelig å være adventist. De fester ikke og bruker ikke smykker, og så går de i kirken på lørdag.»
Nei, den kirken kunne ikke Bessie tenke seg. Hun kunne ikke unnvære fester og øreringer.
Bessie kom fra en ikke-kristen familie, men da hun skulle begynne på universitetet, ville hun bli
kristen. Hun var innom en rekke kirker, og det var da hun så at adventistkirken alltid var stengt på
søndager.
Den høsten begynte Bessie på universitetet i Gaborone i Botswana. Hun så at romkameraten
gikk i kirken onsdag, fredag og lørdag, men tenkte ikke mer på det. Selv gikk hun på fest på
lørdag og lette etter en kirke på søndag. Men de brukte visst ikke Bibelen, og hun syntes ikke hun
lærte noe.
Etter noen måneder spurte hun romkameraten: «Hva slags kirke går du i?» «Det er en adventistkirke,
den har gudstjenester på lørdager,» sa Solofelang.
Det gikk opp for Bessie at Solofelang ikke brukte smykker. Men hun ville likevel bli med én
gang, bare ikke lørdag.
På onsdag ble Bessie med til et rom på universitetet der adventiststudentene hadde sine gudstjenester.
Pastorens tale om ekteskapet gjorde inntrykk. Bessie ville gjerne bli gift en gang. Siden
de også skulle snakke om ekteskapet på fredag, ble Bessie med enda en gang. På lørdag ble hun
med Solofelang i kirken, og siden har hun aldri holdt opp å gå i kirken på sabbaten.
Bessie syntes ikke det var vanskelig å legge av smykkene og slutte med festingen. Hun lærte å
snakke med Gud i bønn. Folk ble rystet da de så hvor forandret hun var og stilte mange spørsmål.
Bessie fortalte gjerne om sin tro.
Hun ble døpt før skoleåret endte. I dag er Bessie 35 år, mor og underviser på Eastern Gate
Academy, en internatskole i det nordlige Botswana. Hun er gift med forretningsføreren.
Hun har sett endringer i studentenes liv, slik hennes liv også forandret seg. «Noen foreldre
kommer med opprørske barn,» sa hun. «Men når de reiser, er de annerledes. Foreldrene takker
oss!»
Eastern Gate Academy deler lokaler med grunnskolen Eastern Gate, som ble bygget med hjelp
av sabbatsskolegaver i 2017. Bessies seks år gamle datter Joanna er elev der.