«Er det derfor han heter Jakob? Nå har han lurt meg to ganger. Han tok førstefødselsretten
min, og nå har han tatt velsignelsen min også.» Så sa han: «Har
du ikke en velsignelse til meg også?» ().
Vi fortsetter Isaks familiehistorie, mirakelbarnet og forfar til Messias. Men historien
starter ikke bra. Sønnen Jakobs slette karakter vil føre til rivalisering om førstefødselsretten
() og dermed om retten til å få Isaks velsignelse ().
Jakob lurer faren og stjeler velsignelsen fra broren, så han må flykte for livet.
Gud konfronterer ham ved Betel (). Fra da av skal bedrageren Jakob
selv få smake bedrag. I stedet for Rakel, som Jakob elsket (), skal han få
storesøster Lea, og han må arbeide 14 år for å få sine koner.
Likevel skal Jakob også få oppleve Guds velsignelse, for i eksilet vil han få elleve
av sine sønner, og Gud vil gjøre ham rik.
I denne historien ser vi at Gud vil oppfylle sine paktsløfter på den ene eller andre
måten, alt etter hvor ofte hans folk svikter.
Les . Sammenlign personligheten hos Jakob og Esau. Hvilke egenskaper
hos Jakob gjorde at han kunne være verdig Isaks velsignelse?
Helt fra mors liv forstår vi at Jakob og Esau er ulike og vil stå hverandre imot. Mens
Esau er en tøff jeger, er Jakob en «mild» kar som sitter i teltet og mediterer. Det
hebraiske ordet tam (mild), er det verbet som brukes om Job og Noah, oversatt som
«from» om Job () og «helstøpt» om Noah ().
Denne forskjellen trer klarere frem senere i livet (). Når Esau
kommer sliten og sulten hjem, lager Jakob en linserett. For Esau er den synlige og
fysiske gleden av maten her og nå viktigere enn den fremtidige velsignelsen som er
knyttet til førstefødselsretten.
«Løftene til Abraham som ble bekreftet overfor sønnen Isak, var det store målet
for Isaks og Rebekkas håp og lengsler. Esau og Jakob kjente godt til disse løftene.
De var blitt opplært til å betrakte førstefødselsretten som noe meget viktig, for den
innbefattet ikke bare arverett til verdslig rikdom, men var også en åndelig forrett.
Den som fikk førstefødselsretten, skulle være familiens prest, og i hans slekt skulle
gjenløseren komme.» – Alfa og Omega, bind 1, side 166 [].
For Jakob er det derimot velsignelsens fremtidige åndelige betydning som betyr
noe. Men senere, og tilskyndet av moren (se ), bedrar Jakob med viten og
vilje faren idet han bruker navnet «Herren din Gud» () når han begår
bedraget. Det var et stygt bedrag han gjorde seg skyldig i, selv om det var for noe
han visste var godt.
Bedraget fikk tragiske følger og gjorde familien enda mer skakkjørt enn den var
fra før.
Jakob ønsket noe godt, noe verdifullt (sammenlignet med brorens holdning).
Men han brukte bedrag og løgn for å få det. Hvordan kan vi unngå å gjøre ondt
for å oppnå «det gode»?
Når Esau får vite at Jakob har fått farens velsignelse, skjønner han at han er blitt lurt
og fortrengt av broren (), og han vil drepe ham (). Rebekka
er urolig og vil forhindre en forbrytelse som ville bety døden for begge sønnene
(). Så hun får Isaks støtte () og oppfordrer Jakob til å flykte til
hennes slekt (). På vei i eksil møter Jakob Gud i en drøm på et sted som
han kaller Betel, «Guds hus», og der vil han avlegge et løfte.
Les . Sammenlign med . Hvordan er Betel ulikt
Babel? Hva kan Jakobs erfaring ved Betel kontra det som skjedde i Babel lære oss
om vårt gudsforhold?
I drømmen ser Jakob en stige som går opp til Gud. Det samme hebraiske verbet,
natsav, brukes om stigen som er «reist» () og Herren som «sto» (), som om stigen og Herren er det samme.
Stigen er knyttet til forsøket på å nå himmelen i Babel. I likhet med Babels tårn
når stigen til «himmelens dør». Men der Babels tårn representerer menneskelige anstrengelser
for å gå opp og nå Gud, understreker Betel-stigen at tilgang til Gud bare
kan oppnås ved at Gud kommer til oss, ikke gjennom menneskelig innsats.
Når det gjelder «steinen» som Jakob la hodet på og fikk drømmen, blir den
symbolet på beth-El, «Guds hus» (; se også ), som peker på
tempelet, helligdommen, sentrum for Guds frelseshandlinger for menneskene.
Men Jakob avgrenser ikke sitt uttrykk for tilbedelse og ærefrykt for det som
hadde skjedd med ham til det åndelige og mystiske. Han vil gi en konkret respons.
Derfor bestemmer han seg for å «gi deg tiende», ikke for å få Guds velsignelse, men
som takk for Guds gave, som han alt har fått. Her ser vi også tanken om tiende lenge
før Israel ble et folk.
Les igjen. «Tienden» tas av «alt du gir meg» (). Hva kan
vi lære av det Jakob sier om tienden, og hva den er?
Les . Hvordan og hvorfor tillater Gud Labans bedrag? Hva lærte
Jakob?
Det første Jakob ser når han kommer til bestemmelsesstedet, er en stein, kanskje et
pek tilbake til steinen i Betel, som representerte Guds nærvær (). Det
er tross alt ved denne steinen Jakob får treffe Rakel. Når hyrdene forteller at Rakel
kommer med sauene sine for å gi flokken sin vann, ber Jakob dem om å rulle vekk
steinen. De nekter, og det gir Jakob muligheten til å gjøre det alene og hilse på Rakel
().
Rakel svarte med å løpe hjem. Denne første kontakten mellom Jakob og Rakel bar
frukt: «Jakob var blitt glad i Rakel» (), til de grader at de syv årene han
arbeidet for Laban for å få Rakel, føltes som «noen få dager» ().
Men etter de syv årene blir Jakob lurt. På bryllupsnatten er det storesøster Lea, og
ikke Rakel, som Jakob finner i sengen. Laban hadde lurt ham ved å utnytte festens
forvirring og Jakobs sterke følelser og sårbarhet. Jakob bruker nå det samme grunnordet
for å «lure» () som Isak hadde brukt om Jakobs oppførsel mot sin
far og sin bror ().
Merk at den samme tankegangen også er underforstått i gjengjeldelsesloven «øye
for øye, tann for tann» (, se også ), som tvinger synderen til å
identifisere seg med sitt offer ved at den skyldige får oppleve det samme som offeret.
Det som Jakob hadde gjort mot andre, ble nå gjort mot ham.
Nå forstår Jakob hva det vil si å bli lurt. Ironisk nok bruker Gud Labans bedrag til
å lære ham om sitt eget bedrag. Som bedrager () vet Jakob hva et bedrag
er, men han blir overrasket når han selv blir utsatt for det. Derav spørsmålet: «Hvorfor
har du lurt meg?» (), som viser at han vet at det er galt å bedra.
Selv om Jakob var bedrageren, ble han selv lurt. Hvordan kan vi lære å stole på
Gud når vi ikke ser at «rettferdigheten» vinner, når mennesker som gjør ondt,
slipper unna med det, eller når vi ser de uskyldige lide?
For Jakob var de siste syv årene i eksil en byrde, og likevel var det også de mest
fruktbare årene. Da blir han far til 11 av de 12 barna som skal bli Guds folks
forfedre.
Denne delen er midtpunktet i Jakobs historie (), og den begynner
og slutter med nøkkelordene om at Gud «åpnet morslivet» på henholdsvis Lea
() og Rakel ( ). Hver gang disse ordene følges av fødsler,
viser det at fødslene er et Guds mirakel.
Les . Hvordan skal vi i dag forstå betydningen av det som skjer?
Gud åpnet Leas morsliv, og hun fikk sønnen Ruben. Navnet inneholder verbet ra’ah,
som betyr å «se». Fordi Gud «så» at Jakob ikke elsket henne (), var dette
barnet en erstatning for henne i hennes smerte.
Dessuten gir hun navnet Simon, som inneholder verbet shama’ (hørt) til sin andre
sønn fordi Gud hadde «hørt» (shama’) hennes store smerte og ydmykelse og derfor
hadde medlidenhet med henne slik han hadde hørt Hagars lidelse ().
Leas sønn «Simon» harmonerer med navnet på Hagars sønn «Ismael», som betyr
«Gud vil høre» (se ). Når Lea føder sin siste sønn, kaller hun ham Juda,
som betyr «lovprisning». Lea nevner ikke smerten, heller ikke hennes velsignelse
lenger. Hun fokuserer bare på Gud og priser ham for hans nåde.
Merkelig nok er det ikke før Lea ikke kan føde igjen at Gud «husker på» Rakel og
åpner hennes morsliv (). Den elskede Rakel måtte vente til syv år etter
bryllupet, og 14 år etter forlovelsen med Jakob før hun fikk sin første sønn (; ; se også ). Hun ga ham navnet «Josef» som tegn på at Gud hadde
«tatt bort [‘asaf ] min skam» og skal «legge til [yasaf ] meg enda en sønn» (). Uansett hvor gale noen av disse handlingene var, kunne Gud likevel bruke
dem (enda han ikke likte dem) for å skape et folk, Abrahams ætt.
Hvordan viser denne historien at Guds vilje vil skje i himmel og på jord til tross
for menneskers svakheter og feil?
I denne historien var Jakob – som lurte faren og broren for å få førstefødselsretten,
og som stjal den velsignelsen Isak hadde tiltenkt Esau – passiv overfor Laban og
tjente ham trofast. Jakob vet godt at svigerfaren har lurt ham, men likevel lot han
det passere. Det er vanskelig å forstå Jakobs passivitet i lys av hans temperament.
Jakob kunne ha gjort opprør, eller iallfall motsatt seg Laban eller forhandlet med
ham. Men det gjorde han ikke. Han gjorde det Laban hadde bedt om, enda så urettferdig
det var.
Men da Rakels første sønn Josef ble født, hadde Jakob arbeidet 14 år for Laban
() og tenker å forlate Laban og vende tilbake til det lovede land. Han er
opptatt av å sørge for sitt «eget hus» ().
Les . Hva skjer, og hvordan resonnerer Jakob? Hva svarer Laban?
Det hadde vært en lang omvei for Jakob, som hadde vært lenge hjemmefra. Det var
nok ikke meningen å være hjemmefra så lenge, men begivenhetene holdt ham borte
i årevis. Det er nå på tide å komme seg hjem, og for en familie han kommer tilbake
med! Hans unaturlige føyelighet tyder på at han kan ha forandret seg. Han har lært
troens lekse. Det vil si at Jakob ventet på et tegn fra Gud. Først når Gud taler til ham,
bestemmer han seg for å dra.
Gud åpenbarer seg for Jakob som «Gud fra Betel» og befaler ham å forlate Labans
hus og dra tilbake til «landet der du er født» (). Gud hadde kalt Abram
med de samme ordene ().
Holdningen til Laban og hans sønner hjalp ham også å se at det var på tide å dra
(se ). «Jakob ville ha forlatt sin listige slektning lenge før om det ikke
hadde vært av frykt for å møte Esau igjen. Men nå følte han seg truet av Labans sønner
som betraktet hans rikdom som deres egen, og kanskje ville prøve å ta den fra
ham med makt.» – Alfa og Omega, bind 1, side 174 [].
Derfor tok han familien og tingene sine og dro. Og så begynte en ny fase i den
store sagaen om Guds paktsfolk.
Gud valgte ikke Jakob fordi han fortjente det, men av nåde. Og likevel strevde Jakob
hardt for å prøve å fortjene nåden (en selvmotsigelse). Hadde han fortjent den, ville
det ikke være nåde. Det ville være gjerninger (se ), som er i strid med
evangeliet. Først senere begynte Jakob å forstå Guds nåde og hva det ville si å stole
på Gud, å leve i tro og være helt avhengig av ham. Ambisiøse mennesker kan lære av
Jakobs liv: Prøv ikke å hevde deg på andres bekostning.
«Jakob ville skaffe seg førstefødselsretten med bedrag, men han ble skuffet. Han
trodde han hadde tapt alt, forbindelsen til Gud, hjemmet og alt sammen, og han var
en skuffet flyktning. Men hva gjorde Gud? Han så ham i hans håpløse tilstand, han
så skuffelsen, og han så at det var stoff der som ville gi Gud æren. Han hadde ikke
før sett hans tilstand før han viser ham den mystiske stigen, et bilde på Jesus Kristus.
Dette mennesket hadde mistet all kontakt med Gud, og himmelens Gud ser på ham
og samtykker i at Kristus skal bygge bro over den kløften synden har skapt. Vi har
kanskje tenkt: Jeg vil til himmelen, men hvordan kan jeg komme dit? Jeg ser ingen
vei. Det var slik Jakob tenkte, og derfor gir Gud ham synet om stigen, og den stigen
forbinder jorden med himmelen, med Jesus Kristus. Man kan klatre den, for den
hviler på jorden og det øverste trinnet når opp i himmelen.» – Ellen G. White Comments,
SDA Bible Commentary, vol. 1, side 1095.
Forslag til samtale
Se på noen av disse personlighetene (Isak, Rebekka, Jakob, Esau, Laban,
Rakel, Lea) i noen av disse fortellingene. Se så mye løgn og bedrag det var.
Hva sier dette om menneskenaturen og Guds nåde?
Hva er det i historien om Jakob som viser at han modnet og vokste i tro over
tid?
Hvordan kan vi adventister risikere å ha samme holdning til førstefødselsretten
som Esau? Det vil si: Hvordan kan vi unngå at vi slutter å elske og sette
pris på alt det lyset Gud har gitt oss?
Jeg vokste opp i et pastorhjem der jeg lærte om Gud, men ikke sabbaten. Far var evangelisk pastor,
men ville ikke sette sin fot i adventistkirken i byen vår utenfor Luanda i Angola. Han forbød
meg og resten av familien å gå dit.
Som ung voksen bodde jeg hos en onkel i en annen by. Jeg studerte Bibelen i lunsjpausen
sammen med kolleger på jobben. En adventist ledet studiet. De andre holdt søndag, men argumentene
hans forvirret meg. Jeg leste litteratur han lånte meg og ble usikker på hviledagen.
Da jeg kom tilbake til hjembyen min, ba jeg om et møte med far og de andre lederne i kirken
hans og la frem de nye sannhetene jeg hadde funnet i Bibelen, om sabbaten som ble helliget ved
slutten av skapelsesuken, skrevet i stein med Guds finger i de ti bud og holdt av Jesus og disiplene
etter ham. “Hvorfor lærer dere ikke disse sannhetene i kirken vår,” spurte jeg.
Far lyttet, og de andre lederne sa de visste at den syvende dag er sabbat, men de kunne ikke
forklare hvorfor de holdt søndag. Men de advarte meg mot å bli adventist. “Du mister din stilling
i vår kirke hvis du gjør det,” sa en. “Hvis jeg blir, vil jeg bare lære sannheten slik den finnes i
Bibelen,” sa jeg. Jeg vil forkynne adventbudskapet.
Lederne sendte et brev til den lokale adventistmenigheten og sa at jeg var deres medlem og
ikke ville bli adventist. Men jeg fortsatte å studere Bibelen og ble døpt av en adventistpastor.
I dag er jeg gift med mannen som lærte meg om sabbaten under bibelstudiene på jobben. Jeg
er så glad for at tre av brødrene mine har tatt dåp. Far og mor tar bibelstudier, og jeg tror de snart
blir døpt. Be at de og andre i familien må søke Guds vilje som vi finner den i Bibelen.
En del av offeret trettende sabbat vil bidra til fire prosjekter i Cristinas hjemland Angola,
deriblant en adventistskole i Luanda, en grunnskole i Belize, et senter for rådgivning og vold i
hjemmet i Lombe og et internat for menn ved adventistenes universitet i Huambo, Angola. Takk
for at du planlegger et rundhåndet offer.