Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld
().
Sofie lente seg mot soveromsdøren og sank ned på gulvet. Tårene rant, og snart
hulket hun. «Hvordan kunne han gjøre det? Hvordan kunne han det!» Sophie hadde
fått høre noe som gjorde så vondt. En person som hun trodde var en venn, en hun
respekterte og stolte på, hadde baktalt og sladret om henne for å ødelegge hennes
omdømme og det arbeidet hun hadde gjort. Hun grep Bibelen og stirret plutselig
på noen kjente ord: «Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for
sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe
ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» ().
«Det kan ikke stemme!» sa hun med seg selv. Men det virket logisk nok. Hyrden
i salmen ledet sauene på rettferdighets stier, men disse stiene så også ut til å sno seg
ned i dødsskyggens dal. Var det mulig Gud også kunne bruke vennens svik, denne
mørke dalen, til å oppøve henne i rettferdighet?
Ukeoversikt
Når har du vokst mest åndelig – i gode eller tunge tider?
Noen barn skulle tegne et bilde av Gud. Alle laget en tegning med et hjerte et eller
annet sted på den. Hvorfor? Alle sa at Gud er kjærlighet! Så enkelt var det!
Det er lett tenke godt om Gud og hans vilje når alt går bra. Men etter som vi blir
eldre og livet blir mer flokete, endres ofte synet på Gud. Han forandrer seg ikke
(; ), men det gjør vi.
På grunn av den landlige livsstilen vi leser om i GT, benytter bildet av en
hyrde for å skildre Guds omsorg. Hyrdesymbolet går igjen både i GT og NT. Det er
et godt og uforanderlig bilde. Før vi ser nærmere på Sal 23, så la oss lese om hvordan
ulike forfattere forstår hyrdens arbeid og natur i Bibelen.
Hva sier disse versene oss om hyrden?
Les så . Hva gjør hyrden for å ta vare på sauene?
Hva betyr det for deg at det er en hyrde som tar seg av deg? Hvordan kan du
bruke dette bildet til å oppmuntre en som har fått et lite positivt bilde av Gud på
grunn av det han eller hun har opplevd?
«Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld» ().
Tenk deg at «rettferdighets stier» () strekker seg ut foran deg, ut i det
fjerne. Du ser ikke slutten, men du vet at den fører hjem til Guds hus. Når du ser litt
nærmere deg selv, ser du da hvor veiene går? Noen steder ser du tydelig, men andre
er blokkert av store eller farlige hindringer. Noen ganger forsvinner stien over en
åsrygg. Noen deler av stien er lett å gå, andre ikke. Slik var det da Israel reiste fra
Egypt til det lovede land, og det er skildret på samme måte i denne salmen.
Les til å finne hvor David ser sauene befinner seg på rettferdighets stier
mens de går til Herrens hus.
Men hvorfor kalles disse stiene «rettferdighets stier» eller de rette stiene? Det er fire
viktige grunner. For det første er de rette fordi de fører til den rette endestasjonen –
hyrdens hjem. For det andre er de rette fordi de holder oss i harmoni med den rette
personen – hyrden selv. For det tredje er de rette fordi de oppøver oss i å være de
rette menneskene – som hyrden. For det fjerde er de rette fordi de gir oss det rette
vitnesbyrdet – når vi blir de rette menneskene, ærer vi Gud. De er «riktige» eller
«rettferdige» stier enten veien er lett eller tungt.
Når Gud leder oss, er det ikke bare for å levere en pakke ved målet. Det er mye
mer enn veiledning og beskyttelse. Som i de mange eksemplene i Bibelen der Gud
leder sitt folk (enten han leder Abraham ved sine løfter eller Israel med ild- og skystøtten),
er det alltid for å oppøve sitt folk i rettferdighet.
Hvor bevisst er du på at hyrden prioriterer rettferdighet i ditt tilfelle? Hvordan
kan prøvelser forandre livet ditt slik at du gjenspeiler Kristi karakter bedre?
«Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er
med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg» ().
Det ville vært fint om rettferdighets stier bare gikk langs de gresskledde breddene
av friske bekker. Men det er ikke slik David skildrer vandringen. Også langs disse
stiene går dødsskyggens dal, og det er ikke et sted vi ivrer etter å besøke! På visse
tider av året er fjellkløftene i Israel utsatt for plutselige oversvømmelser som kan
være overveldende. Disse stedene er også trange, med bratte sider som stenger for
lyset. Derfor er «dødsskygge» et bilde for «veldig mørk skygge» eller «stort mørke».
Tenk på de gangene du har vært i «dødsskyggens dal». Hvordan var det? Var du
redd selv om du visste at hyrden var der? Hvilke bibelvers var mest dyrebare for deg
da, og hvorfor?
Hvordan tror du sauene havnet i dalen? Tror du de dro dit på egen hånd, eller ledet
hyrden dem dit selv? Begrunn svaret.
Elisabeth Elliot skriver: «Et lam som er i dødsskyggens dal, kan tenke at det ble
villedet. Det var nødvendig å oppleve mørket for å lære ikke å frykte. Hyrden er fortsatt
med det.» – Elisabeth Elliot, Quest for Love (Grand Rapids, MI: 1996), side 218.
Har du noen gang følt at du har blitt «villedet» inn i dalen? Hvordan reagerte du
på Gud i denne tiden? Hvorfor tror du hyrden kan være villig til å bli misforstått
ved å la oss gå inn i en mørk dal?
«Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt
beger renner over» ().
Hele livet vil vi støte på fiender. Hvordan takler du dem? Har du ligget våken om
natten og tenkt ut hevn mot dem som prøver å skade deg eller stikke kjepper i hjulene
for arbeidet ditt? Det kan være vanskelig å vite hvordan en skal håndtere fiender.
Hva slags fiender har du hatt? Hvordan har du reagert på dem som har prøvd å
skade deg eller dem du verner om? Hvor godt fulgte du Kristi ord i , eller
Paulus’ i ?
I ser vi en interessant måte å håndtere fiender på. David skygger for dem
ved i stedet å se på hva Gud gjør for ham. Og Gud forbereder et gjestebud for ham.
Når en æret gjest kom til et festmåltid, salvet verten hodet hans med olje ved inngangen
til festsalen. Oljen var en blanding av olivenolje og parfyme. Og det ble satt frem
mye mer mat for gjesten enn han kunne spise.
Hva sier de tre tingene (bord, olje og beger) i om hvordan Gud sørger for
oss, også når vi er i dalen?
«For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot
verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (). Vi har både synlige og usynlige fiender. Enten vi liker det eller ei, er vi omringet.
Men når vi er sammen med hyrden, kan ingen fiende, synlig eller usynlig, stjele
det han har gitt oss.
Tenk over hvordan hyrden har behandlet deg når du har vært omgitt av fiender.
Hva ser du da som gjør at du kan takke midt i vanskelighetene?
«Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens
hus gjennom alle tider» ().
Når vi er i dalen eller omringet av fiender, kan det være fristende å tro vi er alene.
Det føles ikke alltid som om Gud har gjort noe særlig. Vi tenker at hvis han hadde
hjulpet oss, ville vi ikke ha kommet ut for dette. Men David ser det ikke slik.
Hvilke to ting sier David at han er sikker på, til tross for prøvelsene? (Se også ;
; .)
Noen oversettelser sier at godhet og usvikelig kjærlighet (Guds paktsforpliktelse)
vil «følge» meg alle mine dager. Det opprinnelige verbet er likevel mye sterkere, og
verset bør leses som at godhet og usvikelig kjærlighet vil «forfølge» meg alle mine
dager. (Det er det samme hebraiske verbet som brukes i slike vers som ;
og , der ideen om «å forfølge» er tydelig.)
Hva ser du for deg hvis du forestiller deg at godhet og usvikelig kjærlighet «forfølger»
deg? Hva tror du David ville si oss om Gud ved å skildre hans omsorg på denne
måten?
Samme hvor dyp dalen er eller hvor innbitte fiendene er, så kan vi være trygge på
Guds godhet og usvikelige kjærlighet, og at han leder helt til reisens slutt. Hvis disse
tankene kunne styrke Jesus på Golgata, burde også vi fatte nytt mot.
Men det hender at mennesker vi har omsorg for, er fulle av spørsmål. Som hos
David er det sjelden best å ta opp disse bekymringene med teologiske tanker om hva
Gud kan gjøre. Som David viser oss i , er det bedre å vitne om vår personlige
overbevisning om hvordan Gud er.
Hva er det i din eget kjennskap til Gud som kan underbygge at hans godhet
og usvikelige kjærlighet forfølger oss? Hvilke bevis kan du tilføye fra Bibelen?
Hvordan kan du dele dette med dem som kanskje er usikre på Guds omsorg?
Hvordan er korset det største eksemplet på denne «forfølgelsen».
Les «Missionaries in the Home,» side 143 i Testimonies for the Church, bind 4;
«Hyrden» i Alfa og Omega, bind 5, side 39–44.
«De som til slutt seirer, vil ha tider med fryktelig forvirring og prøvelser i sitt
religiøse liv, men de må ikke oppgi sin tillit, for dette er en del av deres undervisning
i Kristi skole, og det er viktig at alt slagget vaskes bort. Guds tjener må utholde
fiendens angrep, hans hån, og han må overvinne de hindringene som Satan vil legge
i veien for ham. …
Men hvis du fortsetter å se opp og ikke ned på vanskelighetene dine, vil du ikke
gå trett på veien, du vil snart se Jesus rekke deg hånden for å hjelpe deg, og du
behøver bare å rekke ham hånden i enkel tillit og la ham lede deg. Etter hvert som du
stoler mer på ham, vil håpet bli styrket. …
Kristus vil hjelpe deg å danne en sterk, symmetrisk, vakker karakter. Satan kan
ikke stenge ute lyset som skinner fra en slik karakter. … Gud har gitt oss sin beste
gave, sin enbårne Sønn, for å høyne, foredle og gjøre oss skikket til et hjem i sitt rike
ved å ikle oss sin egen fullkomne karakter.» – Messages to Young People, side 63, 64.
Forslag til samtale
I hvilken grad har du vært klar over at den «fryktelige forvirring og de prøvelser»
som kommer inn i ditt liv, kan være en del av din «undervisning i Kristi
skole»?
Hvordan kan det at vi hjelper, trøster og oppmuntrer dem som er i dalen, være
en del av hyrdens måte å hjelpe andre gjennom deres kriser? Hva kan dere
som menighet gjøre slik at Herren kan bruke dere til å hjelpe dem som trenger
det?
La hver enkelt snakke om hvordan godhet og barmhjertighet har «forfulgt»
dem. Hva kan dere lære av det andre har opplevd?
Tenk på de siste timene av Kristi liv, da han gikk inn i smeltedigelen. Hvordan
klarte mennesket Jesus å holde ut? Hva kan hans eksempel lære oss når vi
står overfor vår smeltedigel?
En søndag flyktet Anabelle fortvilet hjemmefra og streifet om i gatene i Cochabamba i Bolivia.
Ekteskapet lå i ruiner, det var bare ufred hjemme, og det gikk ut over de to døtrene. Skilsmisse
var visst eneste løsning.
Plutselig kom hun til å tenke på at adventistene hadde et program for åndelig legedom. Hun
tilhørte en annen menighet, men der og da bestemte hun seg for å søke hjelp i Adventistkirken.
Pastoren lyttet mens Anabelle fortalte om problemene, og tilbød seg å be for henne og familien.
«Bare Jesus kan redde ekteskapet ditt,» sa han. Da de hadde bedt, lovte han å besøke dem.
Neste dag kom han. Mannen og døtrene var der, og de begynte den første familieveiledningen
med bønn. «Kjære Gud, skap en forandring i vårt hjem,» ba Anabelle. De åpnet Bibelen og
begynte et bibelstudium. Anabelle gråt mye, hun visste hun måtte overgi seg til Gud, men da
mannen snakket, skjøt sinnet opp i henne. Det virket umulig.
Under neste besøk ba pastoren dem om å legge fortiden bak seg og være tålmodige. Anabelle
ba: «Kjære Gud, skap en forandring i vårt hjem.»
Da det var slutt på familieveiledningene, sa en av døtrene at hun ville bli døpt. Pastoren
inviterte familien til sabbatsgudstjenester, og alle kom. Datteren ble medlem av speiderlaget og
senere døpt.
Så kom pandemien, og det ble karantene i tre måneder. Under COVID-19 hørte Gud Anabelles
bønner, og noe skjedde hjemme, både med henne og mannen. Elleve måneder etter at Anabelle
fortvilet flyktet hjemmefra, ble både hun og mannen og den andre datteren døpt.
Gud har gjenreist familien. Anabelle takker Gud for hans kjærlighet og barmhjertighet.
«Ingenting er umulig for Gud, sett ham først og gjør hans vilje. Gud er trofast,» sier Anabelle.
En del av offeret 13. sabbat går til en ny kirke i Anabelles hjemby Cochabamba i Bolivia. Takk
for at du planlegger et godt offer 24. september så flere familier kan finne åndelig legedom.
Cochabamba ligger i dalen ved foten av Tunari-fjellet og har et mildt klima der de dyrker frukt og grønnsaker.
Du finner bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq.