Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Når hans liv er gitt som skyldoffer,
skal han se etterkommere og leve lenge. Ved hans hånd skal det lykkes,
det Herren vil (Jes 53,10).
Da forfatteren C. S. Lewis lå for døden, skrev han: «Ikke det at jeg står i fare (tror
jeg) for å miste min tro på Gud. Den virkelige faren er å skulle komme til å tro slike
forferdelige ting om ham. Den konklusjonen jeg gruer for, er ikke: ‘Altså finnes det
likevel ikke noen Gud’, men ‘Det er altså slik Gud er.’» – A Grief Observed (New
York: HarperCollins Publishers, Inc., 1961), side 6–7.
Når det blir riktig vondt, sier noen av oss Gud farvel. For andre, som Lewis, er
fristelsen at det endrer vårt syn på Gud slik at vi tenker alt mulig dårlig om ham.
Spørsmålet er, hvor ille kan det bli? Hvor mye hete er Gud villig til å utsette sitt folk
for, slik at han kan oppnå sin hensikt med å forme oss etter «sin Sønns bilde»? (Rom
8,29).
Ukeoversikt
Hvorfor tror du at Gud tar sjansen på å bli misforstått av dem han ønsker skal kjenne
ham og elske ham? Hvor mye tror du Gud er villig til å bli misforstått for å forme
deg etter «sin Sønns bilde»?
Les 1 Mos 22. Helt ut av det blå og uten noen forklaring kaller Gud plutselig
Abraham til å ofre sitt barn som brennoffer. Kan du forestille deg hva Abraham må
ha følt? Det var helt opprørende av en hellig Gud å be deg ofre din sønn. Abraham
må ha ment at dette kunne godtas, men hva med Guds løfter om en arving? Uten
sønnen ville løftet være borte.
Hvorfor ba Gud Abraham om dette offeret? Hva var poenget hvis Gud vet alt?
Guds befaling og tidspunktet han valgte, var ikke tilfeldig. Det skulle utløse maksimum
smerte, «for Abraham hadde Gud spart den siste og største prøven inntil
alderen tynget ham og han lengtet etter hvile fra bekymring og strev.» – Alfa og
Omega, bind 1, side 128. Var dette en gal Guds prøvelse? Slett ikke, for «den sjelekval
han gjennomlevde i de dagene den forferdelige prøven varte, ble tillatt for at
han av egen erfaring skulle forstå noe av storheten i det offer den evige Gud brakte
for å kjøpe mennesket fri.» – Alfa og Omega, bind 1, side 142–143.
Det var bare en test; det var ikke Guds hensikt at Abraham skulle drepe sønnen
sin. Dette belyser noe viktig om den måten Gud noen ganger arbeider på. Han kan
be oss om å gjøre noe han ikke vil vi skal fullføre. Han kan be oss om å dra til et
sted han ikke har villet at vi skal komme til. Det som er viktig for Gud, er ikke nødvendigvis
målet, men det vi lærer idet prosessen forvandler oss.
Jesus kan ha tenkt på Abrahams opplevelse da han sa: «Deres far Abraham jublet
over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg» (Joh 8,56). Abraham
kunne ha gått glipp av denne innsikten og avvist befalingen som noe som kom fra
Satan. Nøkkelen til at Abraham overlevde og lærte gjennom hele prosessen var at
han kjente Guds stemme.
Hvordan kjenner du Guds stemme? Hvordan vet du når Gud snakker til deg?
Hvordan kommuniserer han sin vilje til deg?
Historien om Hosea har noen viktige lekser til oss. Hans situasjon var spesiell. Hans
kone Gomer stikker av og får barn med andre menn. Enda hun er utro, kaller Gud
Hosea til å ta henne tilbake og vise henne sin fulle kjærlighet igjen. Dette er ment
som en lignelse om Gud og Israel. Israelittene hadde forlatt Gud og drevet åndelig
hor med andre guder, men Gud elsket dem likevel og ville vise dem sin kjærlighet.
Men legg merke til hans metoder!
LesHos 2,1–12. Hvilke metoder sier Gud han vil bruke for å dra Israel tilbake til seg
selv? Hvordan vil det ha føltes?
Historien tar opp to spørsmål om måten vi opplever Gud på når han fører oss til
omvendelse.
For det første risikerer vi at vi ikke ser at Gud gjør noe. Da Israel hadde tunge
opplevelser, kan det ha vært vanskelig å skjønne at Gud arbeidet for deres frelse.
Når vår vei er stengt av skarpe torner eller vi er murt inne så vi ikke vet hvor vi skal
gå, er dette Guds vilje? Når det vi trenger til livets opphold, blir borte og vi står i
forlegenhet, kan vår Far ha noe med det å gjøre? (se Hos 2,6; Hos 2,9–10). Sannheten er at
uansett hva vi føler, forsøker Gud alltid å føre oss til omvendelse fordi han elsker oss
så høyt.
Dessuten risikerer vi å misforstå Gud når han handler. Vi erkjenner kanskje at
Gud er i det, men vi liker ikke det han gjør. Når vi føler oss såret og flaue, er det lett
å si at Gud er grusom som ikke griper inn og viser at han bryr seg. Men Gud forsøker
alltid å fornye oss gjennom sin kjærlighetspakt.
Les Hos 2,14–23. Hva sier dette avsnittet om Gud? Be Den hellige ånd vise deg
om du har flyktet fra Gud på noe område av ditt liv. Hvis du kommer til at du har
gjort det, hvorfor da vente med å gå gjennom digelen? Hva hindrer deg i å overgi
alt til Gud nå?
Dette er forbløffende. Englene kommer til møte med Gud, og Satan kommer også.
Gud spør Satan hvor han har vært, og Satan svarer at han har «streifet omkring på
jorden» (Job 1,7). Da sier Gud: «Så la du vel merke til min tjener Job?» (Job 1,8).
Spørsmålet i seg selv er ikke så spesielt; det spesielle er hvem som stiller det. Det er
ikke Satan som velger ut Job som et emne for granskning; det er Gud. Han vet nøyaktig
hva som kommer til å skje og gjør Satan oppmerksom på Job. Nede på jorden
har Job ingen anelse om hvor varm digelen hans er i ferd med å bli. Og selv om det
er Satan og ikke Gud som forårsaker Jobs lidelse, er det også klart at det er Gud som
lar Satan få ødelegge Jobs eiendom, barn og hans helse. Hvis Gud gir tillatelse til at
Job skal lide, hvilken forskjell gjør det om det er Gud eller Satan som påfører ham
lidelsen? Hvordan kan Gud være rettferdig og hellig når han aktivt lar Satan påføre
Job slik smerte? Er dette et spesielt tilfelle, eller er det typisk for den måten Gud
fortsatt behandler oss på?
Vi kan reagere på slike lidelser på to måter. Vi kan bli bitre og sinte, vende ryggen til
en Gud vi tror er grusom eller ikke eksisterer, eller vi kan klynge oss tettere til ham.
Job takler katastrofen ved å bli i Guds nærhet og tilbe ham.
I Job 1,20–21 ser vi tre sider ved tilbedelsen som kan hjelpe når fortvilelsen
rammer. For det første aksepterer Job sin hjelpeløshet og erkjenner at han ikke kan
forlange noe: «Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake» (Job 1,21). For
det andre innser Job at Gud likevel har full kontroll: «Herren ga, Herren tok» (Job
1,21). For det tredje stadfester Job sin tro på Guds rettferdighet: «Velsignet være Herrens
navn!» (Job 1,21).
Opplever du en prøvelse? Følg de trinnene som Job benyttet. Hvordan kan de
hjelpe deg også?
«Det var mye mer enn vi kunne bære. Vi så ingen utvei til å berge livet, men regnet
oss alt som dødsdømte. For vi skulle ikke stole på oss selv, men på Gud, som oppreiser
de døde» (2 Kor 1,8–9).
Som Guds utvalgte apostel hadde Paulus måttet tåle mer enn folk flest. Likevel
knuste det ham ikke. Nei, han lovpriste Gud bare mer. Les hans liste over vanskeligheter
i 2 Kor 11,23–29. Les deretter 2 Kor 1,3–11.
I 2 Kor 1,4 sier Paulus at grunnen til at vi har fått Guds trøst, er at «vi skal kunne
trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud». I hvilken grad kan lidelse
være et kall til tjeneste? Hvordan kan vi bli mer oppmerksomme på denne
muligheten?
Gud ønsker å bruke oss til å tjene mennesker som har det vondt. Derfor kan han først
tillate at vi opplever samme slags smerte. Da kan vi oppmuntre dem, ikke med teori,
men fordi vi har opplevd Guds medfølelse og trøst. Dette er et prinsipp fra Jesu liv
(se Hebr 4,15).
Paulus beskriver ikke strabasene for at vi skal synes synd på ham. Han vil vi skal
vite at selv når vi er langt nede, kan Far likevel gripe inn med medfølelse og trøst.
Det kan stå om livet, vi kan til og med bli drept, men frykt ikke, Gud lærer oss å
stole på ham. Vi kan stole på ham, for vår Gud «oppreiser de døde» (2 Kor 1,9).
Med blikket fast festet på forkynnelsen av evangeliet vet Paulus at Gud også vil
redde ham i fremtiden. Han står klippefast av tre grunner som han nevner i 2 Kor
1,10–11. Først: Guds merittliste: «Han reddet oss fra den visse død, og han skal gjøre
det igjen» (2 Kor 1,10). For det andre: Paulus har besluttet å sette sin lit til Gud: «Til
ham har vi satt vårt håp, og han skal redde oss på ny» (2 Kor 1,10). For det tredje: de
troendes forbønn: «Også dere må hjelpe til ved å be for oss» (2 Kor 1,11).
Hva kan Paulus lære deg så du ikke henfaller til selvmedlidenhet i dine kamper?
Hittil har vi sett på mange eksempler på digler som Gud bruker for å gjøre oss renere
og mer lik Kristus. Men noen mennesker ser nok disse eksemplene og konkluderer
at Gud er hard og krevende. Noen sier kanskje: «Vi vet at Gud vil oss noe godt, men
disse eksemplene viser ikke mye omsorg og kjærlighet. Gud minner mer om en
bølle. Hans hensikter gir oss store problemer, og vi kan ikke gjøre noe fra eller til.»
Det er sant at vi bare forstår litt av hvorfor ting skjer her i vår syndige verden. I himmelen
vil vi forstå mye mer (1 Kor 4,5; 1 Kor 13,12), men her må vi leve med troen
på at Gud er til stede og bryr seg om oss, selv om det ikke alltid føles videre godt.
Jesaja beskriver denne spenningen.
Les Jes 43,1–7. Guds folk skal gå gjennom vann og ild. Dette er bilder på store
farer, men kanskje antyder de kryssingen av Rødehavet og Jordan. Begge var fæle
opplevelser, men de var likevel veien til et nytt liv. Man skulle tro at Gud ville si at
han ville beskytte sitt folk mot disse farene, at han vil føre dem på en enklere vei.
Men som hyrden i Sal 23 sier han heller at Guds folk ikke behøver å bli overveldet
når vanskelige tider kommer, for han er med dem.
Se tilbake på Jes 43,1–7. Skriv ned de måtene Gud forsikrer sitt folk om trøst i tider
med vann og ild. Hvilket bilde av Gud tegner seg? Hvilke løfter kan du gjøre krav på?
Vi kan oppsummere det vi har lært om Guds smeltedigler på tre måter. For det første
skal ikke Guds ekstreme hete ødelegge oss, men vår synd. For det andre skal ikke
Guds ekstreme hete gjøre oss ulykkelige, men rene, slik vi ble skapt til å være. For
det tredje er Guds omsorg for oss gjennom alle ting konstant og varm – han vil ikke
etterlate oss alene, uansett hva som skjer.
Hva lærer disse versene deg om Guds sinn og hans handlinger? Sal 103,13–14;
Matt 28,20; 1 Kor 10,13; 1 Pet 1,7. Hvordan har du opplevd virkeligheten i disse
versene i ditt liv?
Les «Lydighet – et tegn på tro» i Alfa og Omega, bind 1, side 126–137; «Praise Ye
the Lord,» side 315–319 i Testimonies for the Church, vol. 5.
«Gud har alltid prøvd sine barn i trengselens smelteovn. Det er i ovnens hete at
slagget blir skilt fra det ekte gull i den kristnes karakter. Jesus overvåker prøven.
Han vet hva som trengs for å rense det dyrebare metallet så det kan gjenspeile
glansen av hans kjærlighet. Det er gjennom harde prøver Gud oppdrar sine tjenere.
Han ser at noen har bestemte evner som kan brukes til fremme av hans verk. Slike
personer setter han på prøve. I sitt forsyn fører han dem inn i situasjoner som setter
karakteren på prøve … Han viser dem hvilke svakheter de har, og lærer dem å sette
sin lit til ham. … Slik oppnår han sin hensikt. De blir undervist, opplært og oppdratt,
og blir beredt til å oppfylle den store hensikt som de er utrustet til.» – Alfa og
Omega, bind 1, side 110–111.
«Hvis vi i Guds forsyn er kalt til å tåle prøvelser, så la oss ta imot korset, drikke
det bitre begeret og huske at det er en Fars hånd som holder det mot våre lepper. La
oss stole på ham, ikke bare i dagslyset, men også i mørket. Kan vi ikke tro at han
vil gi oss alt som er til vårt beste? … Hvordan kan vi nekte å løfte hjerte og røst i
takknemlig lovprisning også i prøvelsens natt når vi husker den kjærligheten vi blir
vist på Golgata kors?» – Testimonies for the Church, bind 5, side 316.
Forslag til samtale
La noen fortelle om sin trosprøve som, om ikke fullt så intens som den
Abraham opplevde, likevel var vanskelig nok. Hva kan dere lære av denne
erfaringen og dens suksess eller nederlag?
Gjennomgå det siste døgnet av Kristi liv før korsfestelsen. Hvilke ytterligheter
opplevde han? Hvordan holdt han ut? Hvilke prinsipper kan vi lære av hans
eksempel og anvende når vi står midt i vår egen smeltedigel?
Snakk om tanken om at vi med vår egen lidelse kan tjene andre som lider.
Dette er kanskje sant, men hvilke problemer kan denne tanken reise?
Ellen White skrev: «La oss stole på ham, ikke bare i dagslyset, men også i
mørket.» Det er lettere sagt enn gjort. Hvordan kan vi hjelpe hverandre å
utvikle den slags tro som vil sette oss i stand til å gjøre nettopp det? Hvorfor
er det viktig å stole på Gud i dårlige tider?
Ved en buktende elv midt i Brasil ligger byen Itapaci, som betyr «vakker klippe». Navnet er
velvalgt. Området er kjent for rike mineralforekomster og gull. Man kunne godt kalle byen
«Brasils vakre klippe».
Men alt var ikke vakkert, syntes Jaqueliny. Personlige problemer tårnet seg opp, og hvor skulle
hun få hjelp? Det var da venninnen Maria Rita ba henne med til en kvinnegruppe i adventistkirken.
Jaqueliny trivdes i gruppen, og snart var hun med på alle møtene, fire dager i uken. Hun begynte
også å ha samtaler med Maria Rita om Gud. De snakket om sabbaten og de dødes tilstand,
og Jaqueliny ville gjerne lære mer, så hun begynte å lese i Bibelen på egen hånd.
Da Maria Rita tilbød seg å studere Bibelen sammen med henne, takket hun ja. Det fascinerte
henne at Gud skisserte prinsipper for god helse i Bibelen. Hun hadde studert ernæring, og da hun
så at Adventistkirken la så stor vekt på kosthold og et sunt liv, skjønte hun at Gud ledet henne til
menigheten.
Bibelstudiene var ikke alltid så enkle. Iblant var hun ikke klar til å godta ny sannhet, men det
vokste en lengsel i henne etter å overgi seg helt til Jesus.
Hun fullførte studiene med Maria Rita, og de begynte et nytt studium i Åpenbaringen, hvor
det er beskrevet et sted som var vakrere enn Itapaci, «Brasils vakre klippe». Hun leste om det nye
Jerusalem som skal komme ned fra himmelen, der grunnvollene er pyntet med alle slags dyrebare
steiner, så som jaspis, safir og kalsedon (Åp 21,19). Hun leste at byen var «av rent gull, lik det
klareste glass», og gatene var «av rent gull, gjennomsiktig som glass» (Åp 21,18; Åp 21,21). Hun leste
Jesu løfte om «en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den
som får det» (Åp 2,17).
I dag er Jaqueliny et skinnende vitne i byen sin. Hun ber at Gud vil bruke henne til å forberede
mannen, datteren og mange andre til å møte Jesus og bli med til det nye Jerusalem, «universets
vakre klippe».
«Jeg takker Gud for alt jeg er og har, for at han elsker meg så høyt, enda jeg ikke fortjener det.
Jeg ønsker å vokse i Kristus og føre mange til ham,» sier hun.
Takk for at du planlegger et rundhåndet offer 24. september slik at det kan bygges fire nye
kirker i Brasil så andre som Jaqueliny kan komme til møtene og få lære mer om Jesus og hans
snare komme.