I tro forlot han Egypt uten å frykte kongens vrede. Han holdt ut, for det var som
om han så den usynlige (Hebr 11,27).
Hebreerbrevets definisjon på tro er utfordrende. Tro defineres som «et pant på det vi
håper, et bevis for det vi ikke ser» (Hebr 11,1). Hvordan kan vi være sikre på det vi
ikke ser? Likevel er det dette Moses illustrerte: «Han holdt ut, for det var som om
han så den usynlige» (Hebr 11,27).
Det er enda mer utfordrende å innse at vi er kalt til å se «den usynlige», ikke bare
i gode tider, men spesielt når alt går galt. Da trenger vi tro, en tro som må formes av
sannheten om Gud og Guds rike. Sannheten om Fars godhet, kraften i Jesu navn,
oppstandelsens kraft og Guds barmhjertighet setter oss i stand til å være sterke når
vi er i smeltedigelen og fristes til å tvile på alt.
Ukeoversikt
Hvilke sannheter om Gud kan hjelpe oss gjennom selv de verste situasjoner?
«Hvis Gud virkelig elsket meg, ville han iallfall ha gjort _______
for meg!» Mon tro hvor ofte tanken har surret gjennom hodet vårt. Vi ser våre omstendigheter
og lurer på om Gud elsker oss, for hvis han virkelig gjorde det, ville
ting ha vært annerledes.
To ting får oss ofte til å tvile på Guds godhet. For det første: Når vi har et brennende
ønske om noe som vi tror er bra for oss, kan tanken om at Gud kanskje vil noe
annet for oss virke latterlig. For det andre kan vi tvile på Guds godhet fordi vår erfaring
strider mot det vi tror. Hvis noe ser godt ut eller føles godt eller høres godt ut
eller smaker godt, så må det være bra. Og så blir vi sinte på Gud når vi ikke får det.
Det er her troen spiller inn. Troen trer i aksjon nettopp når vi fristes til å tvile på
Gud og hans godhet.
Rom 8,28–39 beskriver Guds godhet mot oss. Hva kan du finne der som kan beskytte
oss mot å tvile på Guds godhet?
Rom 8,32 kan verne oss mot å bli overveldet av omstendigheter: «Hvis Gud ikke
nølte med å sette alt på spill for oss, men gikk inn i vår situasjon og utsatte seg for
det verste ved å sende sin egen Sønn, finnes det da noe annet han ikke gladelig ville
ha gjort for oss?» (Message). Hvordan kan vi tro at Gud ville sende Jesus til å dø for
oss, og så bli en slem gnier?
Sannheten om Guds raushet mot oss, som vi ser i Kristi død, må få mer å si for
vår tankegang enn all den tvil som smeltedigelen vekker.
Hvordan kan en sannhet (Guds godhet) ha større innflytelse på deg enn din tvil?
Tenk gjennom sannheten om at Gud lot Jesus dø for deg og at denne godheten
fortsatt varer ved i dag. Hva gjør dette for din tro?
«Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det» (Joh 14,14).
Jesus skulle snart forlate disiplene. Han hadde støttet og oppmuntret dem, men nå
skulle han til himmelen, og disiplene var forvirret og maktesløse. Men selv om de
ikke ville få se Jesus fysisk lenger, ga han dem et stort løfte.
Les Joh 14,1–14. Han lover å gjøre hva som helst vi ber om i hans navn. Derfor
tilføyer vi nesten alltid «I Jesu navn, amen» når vi ber.
Hva tror vi det betyr når vi sier dette? Hva mener Jesus når han oppmuntrer oss til
slik bønn? Hvilke hint gir han som hjelper oss å forstå poenget?
Når vi ber «i Jesu navn», kan vi være sikre på at hele himmelens maskineri arbeider
for oss. Normalt ser vi ikke englene rundt oss. Men de blir sendt i Jesu navn for å
oppfylle våre bønner.
Noen ganger når vi ber i Jesu navn, åpner vi øynene og forventer at alt skal være
forandret – men så er det som før. Men selv om Guds kraft kan komme med stort
drama, som da Jesus stillet stormen, kan den også komme i det stille, ubemerket,
som da Guds kraft holdt Jesus oppe i Getsemane. Kanskje skjer det ikke noe dramatisk,
men det betyr ikke at Gud er uvirksom.
Les Joh 14,1–14 igjen. Tenk deg at Jesus snakker ansikt til ansikt til deg. Hvilket
håp og oppmuntring gir disse løftene? Spør deg selv: «Hvilke ting kan stå i veien
for at løftene blir oppfylt for meg? Hvilke endringer må jeg gå inn for?»
Oppstandelsen tar opp menneskets maktesløshet. Når vi tenker på Jesu liv, død og
oppstandelse, tenker vi ofte på at hans død gjorde at vi juridisk sett fikk fred med
Gud. Og det er sant.
Men oppstandelsen gir frelsen en egen dimensjon. Jesu oppstandelse er ikke bare
viktig fordi den viser oss at vi skal stå opp en dag. Med oppstandelsen fikk Jesus
plass ved Fars høyre hånd, med makt og myndighet. Det er denne oppstandelseskraften
Gud lar oss få del i!
I Ef 1,18–23 drøfter Paulus Guds kraft. Hva lærer han oss om oppstandelsens kraft?
Hvilket håp og hvilke løfter finner du her?
Paulus ber om at efeserne må forstå noe som bare kan fattes med Guds hjelp:
at
Jesus har kalt oss til håpet om forvandling og en evig fremtid;
at vi må kjenne
kraften som ble utløst på våre vegne.
Paulus prøver så å skildre denne kraften. Den kraften vi kan ha del i, er den som
ikke bare reiste Jesus fra de døde og tilbake til livet, men til plassen ved Fars høyre
hånd.
Men det er ikke alt. Oppstandelsen ga ikke bare Jesus all makt, men også kraft til
å herske og sørge for alt det hans folk trenger – i all evighet!
Lag en liste over områdene der du trenger den oppstandne Jesu kraft. Be om at
kraften vil bli satt inn på alle disse områdene. Og hva kan du gjøre bedre, hvilke
valg kan du ta så kraften kan virke mer fritt i ditt liv?
Noen har en plakett hjemme med teksten: «Hvorfor be når du kan bekymre deg?» Vi
ler av det, for vi vet at vi lett bekymrer oss i stedet for å gi Gud våre bekymringer.
Når livet blir en eneste stor floke, bør vi gi det til Gud og la ham løse floken. Gud
lengter etter å gjøre dette for oss. Men vi klamrer oss ofte til problemene til vi når
bristepunktet. Hvorfor venter vi til vi blir fortvilet før vi går til Gud?
1 Pet 5,7 er et enkelt vers. Det betyr akkurat det som står der. Å kaste betyr bare å
kaste, å gi bort, slik at det som gir smerte og bekymringer, ikke lenger har forbindelse
til deg. Men byrdene våre kastes ikke hvor som helst. De forsvinner ikke i et
tomrom. Vi gir dem til Far i himmelen, som lover å rydde opp. Det er dette Jesus sier
i versene i Matteus. Problemet er ikke at det er vanskelig, men at det virker for lett,
for godt til å være sant.
Angst har mange årsaker. Det kan være arbeidspress eller uventet kritikk. At vi
føler oss uønsket eller uelsket. Bekymringer for helsen eller økonomien. At vi føler
vi ikke er gode nok for Gud. At vi ikke tror vi er tilgitt.
En grunn til at vi klynger oss til problemene våre, er at vi tror vi kan løse dem
selv. Men Peter ber oss tenke oss om. Når vi ikke trenger å bekymre oss, er det fordi
Gud bryr seg. Men bryr Gud seg nok til å gripe inn når skilsmissen nærmer seg eller
vi føler oss helt ubrukelige? Bibelen sier at han bryr seg nok til å forvandle enhver
situasjon.
Hva gjør at du bekymrer deg nå? Bekymringene kan være begrunnet og plagsomme,
men er de for vanskelige for Herren? Vårt største problem er kanskje at
selv om vi tror Gud vet om det og kan fikse det, så tror vi ikke han vil ordne det
slik vi vil ha det gjort. Tenk på det siste punktet. Er det sant i ditt tilfelle?
Det er ubehagelig å tro at ingen bryr seg om hva som skjer med oss. Men å tro at
Gud ikke vet eller bryr seg om oss, kan være opprivende.
For judeerne i Babylon så det ut til at Gud hadde glemt dem. De var fortsatt i eksil
og følte seg forlatt av Gud på grunn av sin synd. Men Jesaja taler trøst til dem. Han
sier om Gud: «Han gjeter sin flokk som en gjeter. Han samler lammene med armen,
løfter dem opp i fanget, leder søyene» (Jes 40,11). Men etter så lang tid tenkte de
landflyktige: Hvor er du, Herre? Vi ser ikke noe bevis på at du fortsatt er der – eller
bryr deg!
LesJes 40,27–31. Hvordan beskriver Jesaja Gud? Hvordan svarer denne beskrivelsen
av Gud på deres tro på at «min vei er skjult for Herren, min Gud bryr seg ikke om
min rett?» (Jes 40,27).
I Esters bok finner vi en annen gruppe som kan ha tenkt at veien deres var skjult for
Gud. Her er Gud ikke nevnt en eneste gang. Men boken er et drama om at Gud grep
inn og reddet folket fra en ugjenkallelig lov som ville tilintetgjøre dem. Ikke nok
med at den beskriver det som skjedde, den symboliserer en tid i fremtiden da Guds
folk igjen vil bli forfulgt og en lov vedtas om at de skal tilintetgjøres (Åp 13,15).
Kan du se hvor lett det ville være å tenke at slike forferdelige omstendigheter måtte
bevise at Gud har forlatt sitt folk? Men vi skal ikke frykte. Den Gud som reddet sitt
folk på den tid, vil redde dem i den siste krisen.
Vi har lest Jesajas beskrivelse av Gud for de landflyktige. Hvordan vil du beskrive
Gud for mennesker som føler at han har forlatt dem og dratt sin vei? Hvordan ville
du lære dem å se med troens øye, og ikke stole på det de ser rundt seg med menneskelige
øyne?
Les «En skjebnetime for jødefolket» i Alfa og Omega, bind 3, side 315–320 [PK
598–606].
«Har ikke Gud sagt at han ville gi Den hellige ånd til dem som ber ham? Og er ikke
Ånden en virkelig og nær veileder? Noen later til å være redde for å ta Gud på ordet,
som om det var formastelig. De ber om at han må lære oss, og likevel er de redde
for å godta Guds ord og tro at vi har mottatt hans undervisning. Hvorfor tvile på at
Gud vil oppfylle sitt eget løfte når vi kommer ydmykt frem for vår Far i himmelen
med en lærevillig ånd? Du må ikke et øyeblikk tvile på ham og vanære ham på den
måten. Når du har søkt hans vilje, er det din oppgave å tro at du vil bli veiledet og
velsignet når du gjør hans vilje. Vi kan være urolige for at vi feiltolker hans lære,
men la det bli et bønneemne, og stol på ham, stol på ham til det ytterste, at hans
hellige Ånd vil lede deg til å forstå hans planer og hans forsyns virkemåte riktig.» –
Manuscript Releases, bind 6, side 225.
«Troen blir sterk når den kommer i konflikt med tvil og motstridende
påvirkninger. Den erfaringen som disse prøvelsene gir, er mer verd enn de mest
dyrebare juveler.» – Testimonies for the Church, bind 3, side 555.
Forslag til samtale
Samtal om det vi tror, men ikke ser, ting som vi vet er reelle, men som vi
ikke kan se. Hvordan kan dette hjelpe oss å forstå hva det vil si å se «den
usynlige»?
Drøft det siste spørsmålet i onsdagens avsnitt. Hvor ofte står vi der? Hva kan
gjøre oss bedre i stand til å stole på at Herrens vei er den beste, selv om det
ikke er det vi ønsker?
Hvis det er slik at «troen blir sterk når den kommer i konflikt med tvil og motstridende
påvirkninger» og at dette fører til noe verdifullt, «er mer verd enn
de mest dyrebare juveler», hvordan burde da dette påvirke vårt syn på slike
konflikter?
De fleste av oss har sett mennesker, også andre kristne, i situasjoner der utfallet
ble forferdelig, iallfall slik vi så det. Det verste vi forestilte oss, skjedde,
til tross for bønner og stor innsats. Hvordan skal dette forstås i lys av det vi
har studert?
Pastoren kom med en utfordring Karla ikke kunne motstå: «I to år har jeg lett etter noen som
kan hjelpe oss å plante en menighet på landet. Det er avsides, men hvis ikke vi gjør noe for
våre søsken på landet, hvem skal da gjøre det?»
Karla er tannlege og hadde flyttet til Nordvest-Brasil sammen med sin mann. Hun ville hjelpe
til med å plante en menighet på landet og satte et skrin i kirka så folk kunne bidra til prosjektet.
Det gikk et år, men alle tomtene hun fant, var dyre. Men så kom hun over en fin tomt midt i en
hovedgate, og den kostet bare 35 000 real. Hun hadde ikke pengene, men kom likevel med et bud.
«Enn om vi betaler 5000 real kontant, kan vi så få betale resten i månedlige rater?» spurte hun.
«Hvor mange rater?» sa selgeren. «Vi kan bare betale 500 real i måneden,» sa hun. «60 rater! Det
er fem år, da er jeg konkurs!» «Men det er for en god sak,» insisterte hun. «Det er til en kirke.
Du er med på å bygge et gudshus. Har du noen gang bygd et hus for Gud?» Nei. «Ja, så har du
sjansen,» sa hun. Han gikk med på å selge.
Karla trengte nå 5000 real til kontantbeløpet. Hun klarte å samle inn 2700 real før beløpet
forfalt. Så husket hun skrinet i kirken. Hun åpnet det, og der lå det akkurat 2300 real. Hun betalte
de 5000.
Hver måned betalte Karla, og kom ut av tellingen. Det gikk tre år, og hun ba en modig bønn:
«Kjære Gud, kan du ikke hjelpe oss å betale ned gjelden i år så vi kan begynne å tilbe der to år før
tiden? Hun begynte å betale for tre, fire eller fem måneder om gangen. Hver gang spurte hun eierens
kone hvor mange avdrag som sto igjen. Gjelden skulle være betalt i september det året.
September kom, og pastoren filmet da Karla overrakte det siste avdraget. Karla dro overlykkelig
hjem, men så begynte hun å lure på hvor mange avdrag de faktisk hadde betalt. Hun tellet etter
og kom til 48. Et helt års gjeld sto igjen. Hun sa det til eieren.
Neste sabbat fikk de en utfordring i sabbatsskolen: Skriv ned noe ganske umulig som dere vil
utrette før året er omme. Karla skrev: «Betale resten av avdragene.» Det virket umulig.
Men i oktober klarte hun fem avdrag, i november fire, og i desember de siste tre. Menigheten
feiret kjøpet 19. desember. I dag tilber 20 medlemmer hver sabbat i skyggen av mangotreet mens
kirken blir bygd.
En del av offeret 13. sabbat går til å bygge fire nye kirker i Brasil. Takk for at du vil gi rundhåndet
24. september.