Den italienske dikteren Dante Alighieri (1265–1321) skrev Den guddommelige komedie
om en fiktiv reise for sjelen etter døden. Sjelen gikk enten til inferno (helvete)
inne i jorden eller til skjærsilden, hvor menneskeånden kan rense seg og bli verdig til
å komme opp til himmelen; eller til paradiset, der Gud bor.
Selv om det bare var et dikt, fikk Dantes ord stor innflytelse på kristen teologi,
spesielt romersk-katolsk teologi. Forestillingen om at en udødelig sjel enten skal til
helvete, skjærsilden eller paradis er en grunntanke hos dem. Mange konservative
protestantiske kirkesamfunn tror også at en udødelig sjel etter døden enten stiger
opp til paradis eller ned til helvete. Og hvis menneskesjelen ikke kan dø, må den jo
bli av et sted når kroppen dør. Kort sagt, en feil forståelse av menneskets natur har
ført til grusomme teologiske feil.
Denne uken skal vi ta for oss noen av disse ubibelske teoriene og Bibelens syn på
hva som skjer etter døden.
Noen tolker entallsordet «mark» (Mark 9,48) som en hentydning til de ondes antatt
kroppsløse sjel eller ånd som etter døden flyr inn i helvete, der den aldri dør og lider
evig pine.
Men denne tolkningen gjenspeiler ikke den bibelske forestillingen om en ubevisst
død; den overser også tekstens gammeltestamentlige bakgrunn. «Entallsordet ‘marken’
brukes generisk for ‘markene’ – det betyr ikke en enkelt mark. Det er snakk
om de markene som lever av råtnende kropper.» – Robert G. Bratcher og Eugene
A. Nida, A Translator’s Handbook on the Gospel of Mark (London: United Bible
Societies, 1961), side 304.
I Mark 9,48 siterer Jesus Jes 66,24, der det står: «De skal gå ut og se likene av de
menneskene som gjorde opprør mot meg. For dem skal marken ikke dø og ilden ikke
slukne. De skal være en gru for alle mennesker.»
Denne skremmende bildebruken skildrer en slagmark der Guds fiender ligger
døde på bakken og blir brutt ned. De kroppene som ikke blir fortært av ild, brytes
ned av mark, eller kanskje først av mark og deretter av ild. Uansett er det ikke tale
om en sjel som unnslipper ødeleggelsen av kroppen og flyr inn i helvete.
Men hva med «marken» som aldri dør? Billedspråket i Jes 66,24 (sitert i Mark
9,48) betyr ikke at disse markene er udødelige. Hvem har hørt om udødelig mark?
Det legges vekt på at marken ikke lar sin destruktive oppgave være halvgjort. De
fortsetter å fortære de ugudeliges kropper til de er ødelagt. Derimot skal Guds
trofaste barn bo i «den nye himmelen og den nye jorden» og tilbe for Guds ansikt
(Jes 66,22–23). Med slike ulike skjebner i tankene er det ikke rart at Jesus sa at det
ville være langt bedre å komme inn i Guds rike uten en viktig kroppsdel enn å ha en
fullkommen kropp som skal bli ødelagt av mark og ild (Mark 9,42–48).
Vi blir enten helt frelst eller vi går helt fortapt. Det finnes ingen mellomting. Vi
kan enten ha evig liv, eller vi vil møte evig ødeleggelse. Hva velger du? Hvordan
bør evig liv eller evig ødeleggelse påvirke disse valgene?
I sitt hefte for barn med tittelen The Sight of Hell (Dublin: James Duffy, [1874], side
24), illustrerer den engelske romersk-katolske presten John Furniss (1809–1865) den
evige pine ved hjelp av en stor solid jernkule, større enn himmelen og jorden. «En
fugl kommer en gang hvert hundre millioner år og bare berører den store jernkulen
med en vingefjær.» Forfatteren sier at synderne skal fortsette å brenne i helvete også
etter at jernkulen er slitt bort av slike sporadiske berøringer av fuglefjær!
Det triste er at mange protestanter den dag i dag tror noe lignende skal skje de
fortapte.
LesMal 4,1 og Jud 7. Hvordan kan disse tekstene gi oss en bedre forestilling om
«evig ild» eller ideen slik Jesus hadde uttrykt den, at de fortapte skal være i «evig
ild» (Matt 18,8) eller i en «ild som aldri skal bli slukket»? (Mark 9,43, NKJV).
Ordet «evig» (heb. ‘olam; gresk aion, aionios) har ulike betydninger, alt etter sammenhengen.
Når det f.eks. forbindes med Gud (5 Mos 33,27), uttrykker ordet hans
evighet. Når det snakkes om mennesker (2 Mos 21,6, «for alltid»), er ordet begrenset
av deres levetid. Når det er snakk om ild (Matt 18,8; Matt 25,41, «evig»), innebærer
det at ilden ikke slukker før den har fortært det som blir brent. Dette betyr at den
«evige ilden» skal være evig i den forstand at den fortærer de ugudelige fullstendig
og etterlate dem «verken rot eller grein» (Mal 4,1).
Teorien om en evig straff for de ugudelige har alvorlige følger. Hvis de ugudelige
blir straffet for alltid, vil det onde aldri bli utryddet. Dessuten stammer alt menneskelig
liv fra Gud (5 Mos 32,39; Sal 36,10), som ikke vil «at den urettferdige skal dø»
(Esek 33,11). Hvorfor skulle han da fortsette å gi liv til de ugudelige så de kan lide i
endeløs pine? Ville det ikke være mye mer rimelig om han bare avslutter deres eksistens?
Hvis de ugudelige skal bli dømt «etter sine gjerninger» (Åp 20,12), hvorfor skal
da et kort menneskeliv straffes i det uendelige?
Bibelhenvisninger til «den evige ild» bør ses på som hentydninger til «ildsjøen»
etter de tusen år (Åp 20; se studium 13). Derfor er det ubibelsk å forestille seg et
alltid brennende helvete som allerede finnes.
Hva avslører sannheten om helvete for oss om Guds kjærlighet, spesielt i motsetning
til tanken om evig pine?
Den romersk-katolske kirke mener at de døde som ikke fortjener helvete, men som
ennå ikke er klare for paradis, kan få sine synder renset i skjærsilden, for så å stige
opp til paradis. Deres lidelser i skjærsilden kan reduseres ved at deres kjære ber for
dem og gjør bot.
Den katolske kirkes katekisme taler tydelig om skjærsilden: «Alle som dør i Guds
nåde og vennskap, men som likevel ikke er fullkomment renset, er sikret evig frelse;
men etter døden gjennomgår de renselse for å oppnå den hellighet som skal til for å
komme inn til himmelens glede.» – Catechism of the Catholic Church, (New York:
Doubleday, 1995) side 291. Den sier også at deres lidelser kan mildnes ved at deres
kjære ber for dem eller gjør andre handlinger på deres vegne. «Kirken anbefaler
også almisse, avlat og botsøvelser utført på vegne av de døde.» – Catechism of the
Catholic Church, side 291.
Dogmet om skjærsilden kombinerer hedenske tanker om et brennende helvete med den
hedenske praksisen med å be for de døde. Dette dogmet kan ikke godtas av dem som
tror på Bibelens lære
om at de døde hviler ubevisst i graven (Fork 9,10);
at ett syndig menneskes rettferdighet ikke kan overføres til et annet syndig menneske (Esek 18,20–22);
at vår eneste mellommann er Jesus Kristus (1 Tim 2,5) og
at døden etterfølges av den endelige dom, uten noen ny sjanse til å omvende seg (Hebr 9,27).
Enda mer alvorlig er det at teorien om skjærsilden forvrenger Guds karakter. Ja,
«Satans arbeid siden hans fall er å feiltolke vår himmelske Far. Han foreslo dogmet
om sjelens udødelighet … Tanken om et evig brennende helvete var Satans påfunn,
og skjærsilden er hans oppfinnelse. Disse læresetningene forfalsker Guds karakter,
så han skal fortone seg som streng, hevngjerrig, vilkårlig og ikke tilgivende.»
– Manuskript 51 (10. desember), 1890. I stedet for at de døde sover og venter på
Kristi gjenkomst, sier dette synet at de er i skjærsilden og lider til noen klarer å få
dem ut derfra.
Hva sier vranglærer som skjærsilden og evig pine oss om lærens betydning?
Hvorfor er det viktig hva vi tror, og ikke bare hvem vi tror på?
Selv om protestanter ikke godtar skjærsilden, tror mange likevel at de rettferdige
dødes sjel allerede nyter paradiset hjemme hos Gud. Noen sier at disse «sjelene»
bare er kroppsløse ånder, andre at de nok er kroppsløse ånder, men dekket av et
åndelig herlighetslegeme.
Uansett de antatt levende dødes metafysiske tilstand, undergraver disse teoriene
Bibelens lære om de dødes oppstandelse og dommen. Hvorfor blir det oppstandelse
og dom (Åp 20,12–14) hvis de rettferdiges sjeler allerede er i paradiset?
LesApg 2,29; Apg 2,34–35; og 1 Kor 15,16–18. Hvilket lys kaster disse tekstene over de
dødes tilstand og dem som venter på oppstandelsen?
Bibelen lærer at alle mennesker som allerede er i himmelen, enten ble forvandlet
levende, som Henok (1 Mos 5,24) og Elia (2 Kong 2,9–11), eller sto opp fra de døde,
som Moses (Jud 9) og dem som sto opp med Kristus (Matt 27,51–53).
Vi har sett at omtalen av sjelene «under alteret» som roper til Gud om hevn (Åp
6,9–11), bare er en metafor for rettferdighet og ikke beviser teorien om sjelens naturlige
udødelighet. Ellers høres det ikke ut som om disse menneskene nyter sin evige
belønning. I virkeligheten er graven de dødes hvilested, der de ubevisst venter på
oppstandelsen når de igjen vil være bevisste skapninger. De døde – og heller ikke de
rettferdige døde – er ikke kroppsløse sjeler som svimer rundt i himmelen og venter
tålmodig på å bli gjenforent med kroppene sine i oppstandelsen.
Og hva kan det være Paulus skriver om i 1 Kor 15,18 når han sier at hvis det ikke
var noen oppstandelse fra de døde, så er «de fortapt som har sovnet inn i Kristus»?
Hvordan kan de være fortapt hvis de nyter himmelens salighet og har vært der siden
de døde? De dødes oppstandelse når Kristus kommer tilbake er en viktig lære i NT,
men den gir ingen mening hvis de rettferdige døde farer til sin evige lønn rett etter
døden. Likevel hører vi dette hele tiden, spesielt i begravelser.
Hvordan kan du hjelpe folk å forstå at tanken om at de døde sover i jorden, er
«godt nytt» i den forstand at de hviler og ikke kjenner smerte og lidelse?
Les1 Joh 5,3–12. Hvorfor begrenser Johannes «evig liv» bare til dem som er i
Kristus?
Bibelens lære om betinget udødelighet – i motsetning til teorien om sjelens naturlige
udødelighet – går klart frem av 1 Joh 5,11–12. For å forstå hva denne teksten betyr,
må vi huske at bare guddommen «er udødelig» (1 Tim 6,15–16) og er den eneste
kilden til liv (Sal 36,10; Kol 1,15–17; Hebr 1,2).
Da synden kom inn i verden (1 Mos 3), kom alle mennesker (også vi) under den
fysiske døds forbannelse og mistet det evige livs gave. Men Gud er kjærlighet og
iverksatte frelsesplanen så mennesket kunne få det evige liv som de skulle ha hatt
fra begynnelsen. Som Paulus skrev: «I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll
ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil» (Ef 1,4).
Paulus skriver at slik «synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og
med synden kom døden», så har evig liv blitt tilgjengelig for alle mennesker gjennom
«det ene mennesket Jesus Kristus» (Rom 5,12–21). Paulus viser her til en
bokstavelig Adam som brakte synd og død inn i verden gjennom sin overtredelse.
Derfor sier Johannes: «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den
som har Sønnen, har livet, men den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1 Joh
5,11–12).
Det hele blir klarere i lys av Jesu ord om at «hver den som ser Sønnen og tror
på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag» (Joh 6,40), og:
«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (Joh
11,25).
Dette betyr at evig liv er en Guds gave i Kristus som er vår i dag, men som bare
kan nytes fullt ut etter de rettferdiges oppstandelse. Konklusjonen er enkel: Hvis
evig liv bare gis til dem som er i Kristus, så har vi ikke evig liv hvis vi ikke er i ham
(1 Joh 5,11–12). Derimot gir teorien om sjelens naturlige udødelighet alle mennesker
evig liv – enten det er i paradis eller i helvete, også de som ikke er i Kristus. Denne
læren er populær, men bibelsk er den ikke.
Les «Historiens første løgn», side 43–59, og «Kan de levende samtale med de
døde?» side 60–69 i Alfa og Omega, bind 8.
«Læren om bevissthet i døden grunner seg på den fundamentale villfarelsen
at mennesket er udødelig i seg selv. I likhet med læren om evig pine kommer
også dette dogmet i konflikt med Bibelens utsagn, med vår fornuft og med våre
medmenneskelige følelser. Det er en utbredt oppfatning at de frelste er i himmelen
og vet om alt som skjer på jorden, særlig hvordan det går med venner som de etterlot.
Men hvordan kan det være til glede for de døde å vite om de levendes vanskeligheter,
være vitne til de synder som deres kjære begår, og se dem lide under livets sorger,
skuffelser og kvaler? Hvordan skal de som er i himmelen og våker over sine venner
på jorden, kunne nyte himmelens salighet? Hvor opprørende er ikke den tanke at
når et uomvendt menneske dør, blir sjelen overlatt til helvetes luer! For en grenseløs
lidelse det må være for dem som ser sine venner gå uforberedt i graven og inn i en
evighet av smerte og synd!» – Alfa og Omega, bind 8, side 54–55.
Forslag til samtale
De som har snakket med andre kristne om de dødes tilstand og helvetes
natur, har nok merket hvor standhaftige folk er i sin tro, ikke bare på at de
frelste straks kommer til himmelen, men også at de fortapte er i helvetes
evige pine. Hva kan være grunnen til det? Det er én ting å tro at deres avdøde
kjære er «hos Herren». Men hvorfor tror folk så sterkt på den grufulle ideen
om at de fortapte blir evig pint i helvete? Hva sier dette om hvor stor makt
tradisjoner kan ha? Snakk om det sammen.
De fleste kirkesamfunn forkynner sjelens naturlige udødelighet med alt det
innebærer. Hva bør vi som menighet gjøre for å forkynne Bibelens syn på
døden og livet etter døden?
Selv om Dantes dikt, Den guddommelige komedie, bare var fiksjon, bidro det
sterkt til å fremme en falsk lære om hva som skjer med «sjelen» etter døden.
Hva kan vi lære av hvor lett kristen teologi kan bli påvirket av lærer utenfra?
Hvilke andre ikke-kristne ideer påvirker kristen tankegang, og hvordan kan vi
beskytte oss mot dem?
Asiata visste ikke hva bokstavene i ADRA sto for da han kom til jobbintervju i Apia, hovedstaden
i Samoa i Sør-Stillehavet. Men han visste at han trengte arbeid for å forsørge familien sin. Asiata
likte jobbeskrivelsen: hjelpe folk å forberede seg på orkaner og andre katastrofer. Med noen få års
mellomrom ble Samoa hjemsøkt av orkaner som ødela hjem, veier og kraftkabler. Jobben passet
godt til ham. Han hadde dype røtter i lokalsamfunnet, familien hans hadde tatt initiativet til en
landsbykirke, og han hadde tillitsverv i menigheten.
Asiata fikk jobben. Men han hadde et problem. ADRA-lederen ville han skulle begynne
samme dag som han skulle ta en eksamen for å kunne forkynne i kirkesamfunnet sitt. Han forklarte
dilemmaet.
«Det er OK», sa ADRA-lederen. «Ta eksamenen. Du kan begynne på mandag til uka.»
Flere måneder senere fikk han vite at adventistene skulle holde en stor møteserie i Samoa med
en taler fra Australia. Asiata fikk innbydelse til å komme til møtene i den store salen. Han fikk
med seg sin kone, to voksne barn, en svigerdatter og andre i landsbyen. Han satt på første rad
under alle de 14 møtene og gikk frem under hver appell. Da evangelisten spurte hvem som ville
ta dåp, gikk han frem igjen. Asiata, hans kone, to voksne barn og svigerdatteren ble alle døpt den
siste sabbaten i møteserien.
Tre år senere, høsten 2020, ble det holdt enda en toukers møteserie i Samoa. Da ble Asiata
bedt om å holde et 15 minutter langt helseforedrag først på hvert møte. Han talte blant annet om
at en sunn livsstil kan forebygge diabetes, som er et vanlig helseproblem og gjør at mange på
Samoa må gjennom amputasjoner. Asiata innbød naboene sine. Hver dag etter arbeidstid hentet
han folk i minibussen sin og kjørte dem til møtene. Seks ble døpt. Året etter, i 2021, var det en ny
møteserie, og Asiata inviterte igjen naboer. To ble døpt.
«Jeg tror Gud ledet meg til ADRA», sier han. «Gud ga meg dette arbeidet og muligheten til å
vokse åndelig.»
Asiata er glad i Jesaja 6,8: «Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: ‘Hvem skal jeg sende, og hvem
vil gå for oss?’ Jeg sa: ‘Jeg! Send meg!’»
Takk for offeret for tre år siden som støttet kampanjen «Redd 10 000 tær» for å forebygge
amputasjoner ved å lære folk bedre helsevaner i Samoa og andre steder i Sør-Stillehavet.