Det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg om til en lysets engel.
Og da er det ikke rart at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten.
Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger (2 Kor 11,14–15).
Vår tid har blitt en smeltedigel av det overnaturlige og det mystiske, godt hjulpet av
Hollywood, som ikke har noe problem med å lage filmer med religiøse og mystiske
temaer med mange feil og bedrag. Den gamle løgnen: «Dere skal slett ikke dø!»
(1 Mos 3,4) har også inspirert noen av de mest populære bøkene og filmene de siste
tiårene, samt mange videospill. Vi blir utsatt for utallige av Satans fristelser, som i
noen tilfeller kan dekke seg bak et skinn av vitenskap.
Et av disse fenomenene har vært det som har blitt kalt «nær døden-opplevelser»,
der de som har «gått bort», har kommet tilbake til livet med historier om et liv etter
døden. Mange tolker disse hendelsene som bevis for en udødelig sjel.
Denne uken vil vi se på noen endetidsbedrag, deriblant mystikk, nær dødenopplevelser,
reinkarnasjon, nekromanti, forfedredyrkelse og andre. Dette er farlige
emner som vi bør være klar over, men uten å utsette oss selv for deres påvirkning.
Verden har blitt oversvømt av mystikk. Ordet «mystikk» rommer mange ideer.
Religiøst innebærer ordet den enkeltes forening med det guddommelige eller absolutte
i en slags åndelig opplevelse eller transe. Dette kjennetegner også tilbedelsen
i visse kirker. Fenomenene kan variere i form og intensitet, men det er alltid en
tendens til å erstatte Guds ords autoritet med egne subjektive opplevelser. Uansett
mister Bibelen mye av sin lærefunksjon, og den kristne blir prisgitt sine egne opplevelser.
En slik subjektiv religion gir ingen beskyttelse mot bedrag.
LesMatt 7,21–27. Hva vil det si å bygge vårt åndelige hus «på fjell» og å bygge det
«på sand»?
Den postmoderne kristne verden har en sterk tendens til å bagatellisere bibelske
læresetninger som kjedelige ekko av en foreldet form for religion. I prosessen blir
Kristi lære kunstig erstattet av Kristi person – f.eks. hevdes det at en eller annen
historie fra Bibelen ikke kan være sann fordi Jesus (slik de ser ham) aldri ville ha
latt det skje slik det er skrevet. Personlig smak og behag blir kriteriene for å tolke
Skriften eller også forkaste det Bibelen lærer, ofte om lydighet mot Gud, som Jesus
sa er viktig for å bygge huset på fjell.
De som tror at det ikke spiller noen rolle hva læren sier, bare de tror på Jesus
Kristus, er på farlig grunn. Inkvisisjonens representanter som dømte mange protestanter
til døden, trodde på Jesus Kristus. De som hadde «drevet ut onde ånder» i
Kristi navn (Matt 7,22), hadde trodd på ham. «Påstanden om at det er likegyldig hva
mennesker tror, er et av Satans mest virkningsfulle bedrag. Han vet at sannheten
helliger dem som av kjærlighet tar imot den. Derfor prøver han hele tiden å føre inn
myter og falske teorier - et annet evangelium.» – Alfa og Omega, bind 8, side 33.
Hvordan kan vi bekjempe tilbøyeligheten til å la følelser og ønsker få oss til å
gjøre ting som er i strid med Guds ord?
Noen av de mest populære moderne argumentene for teorien om sjelens udødelighet er
«nær døden-opplevelser». I boken Life After Life: The Investigation of a Phenomenon
– Survival of Bodily Death (Atlanta, GA: Mockingbird, 1975) la Raymond A. Moody,
Jr. frem resultatene av sin studie av over hundre mennesker som hadde vært «klinisk
døde» og ble gjenopplivet. De hevdet at de hadde sett et kjærlig og varmt lysvesen
før de kom tilbake til livet. Dette har blitt sett på som «spennende bevis for den
menneskelige ånds overlevelse ut over døden» (bakside). I årenes løp har de kommet
mange andre bøker som fremmer den samme tanken. (se studium 2)
Alle nær-døden-opplevelsene i moderne litteratur gjelder klinisk døde, men egentlig
ikke døde mennesker, i motsetning til Lasarus, som hadde vært død i fire dager
og som holdt på å råtne (Joh 11,39). Verken Lasarus eller noen av dem som ble
oppreist fra de døde i bibelsk tid, nevnte opplevelser etter døden, verken i paradis, i
skjærsilden eller i helvete. Dette er et argument fra taushet, men i tråd med Bibelens
lære om de dødes ubevisste tilstand.
Men hva med de «nær døden-opplevelsene» som ofte blir fortalt i dag? Hvis vi
godtar Bibelens lære om de dødes bevisstløshet (Job 3,11–13; Sal 115,17; Sal 146,4; Fork
9,10), har vi to hovedteorier: enten er det en naturlig psykokjemisk hallusinasjon
under ekstreme forhold, eller det kan være en villedende overnaturlig satanisk opplevelse
(2 Kor 11,14). Sataniske bedrag kan være forklaringen, siden noen av disse
menneskene sier de har snakket med sine døde slektninger! Men det kan være en
kombinasjon av begge deler.
Når bedraget er så utbredt og overbeviser mange, er det viktig at vi holder fast ved
det Guds ord lærer uansett hvilke erfaringer vi eller andre måtte ha som strider mot
Bibelens lære.
Det er fascinerende at «nær døden-opplevelser» ofte får «vitenskapens» støtte.
Hva sier dette om hvor forsiktige vi må være, også med ting som vitenskapen
angivelig «beviser»?
Den hedenske tanken om en udødelig sjel er grunnlaget for den ubibelske teorien om
reinkarnasjon eller sjelens transmigrasjon. Denne teorien finner støtte i noen store
verdensreligioner. Mens de fleste kristne tror på en udødelig sjel som oppholder seg i
en permanent himmel eller helvete etter døden, mener de som tror på reinkarnasjon,
at en slik udødelig sjel går gjennom mange sykluser med død og gjenfødelse her på
jorden.
For noen er reinkarnasjon en åndelig utviklingsprosess der ånden når stadig
høyere nivåer av kunnskap og moral på sin ferd mot fullkommenhet. Hinduene tror
at den evige sjelen går gjennom en bevissthetsprogresjon eller «samsara» i seks
livsklasser: vannlevende, planter, krypdyr og insekter, fugler, dyr og mennesker,
medregnet dem i himmelen.
LesHebr 9,25–28 og 1 Pet 3,18. Hvis Jesus døde bare «én gang» (Hebr 9,28; 1 Pet
3,18) og alle mennesker også dør bare «én gang» (Hebr 9,27), hvorfor tror til og
med noen bekjennende kristne på en slags reinkarnasjon?
Mange mennesker tror ikke det de burde tro, men det de gjerne vil tro. Hvis en teori
gir dem eksistensiell fred og trøst, er saken avgjort. Men den som tar Bibelen på
alvor, kan ikke godta teorien om reinkarnasjon.
For det første motsier denne teorien Bibelens lære om «sjelens» dødelighet og
legemets oppstandelse (1 Tess 4,13–18).
For det andre opphever den læren om frelse ved nåde gjennom tro på Jesu Kristi
frelsesverk (Ef 2,8–10) og erstatter den med menneskegjerninger.
For det tredje motsier teorien Bibelens lære om at vår evige skjebne avgjøres for
alltid av våre valg her i livet (Matt 22,1–14; Matt 25,31–46).
For det fjerde bagatelliserer teorien Kristi annet komme (Joh 14,1–3).
Og for det femte gir teorien muligheter for å overvinne sine feil etter døden, noe
som er ubibelsk (Hebr 9,27).
Kort sagt, tanken om reinkarnasjon har ingen plass i kristentroen.
Ordet «nekromanti» stammer fra de greske begrepene nekros (død) og manteia
(spådom). Nekromanti har vært praktisert siden oldtiden og er en form for påkallelse
av de dødes påståtte aktive ånder for å få kunnskap, ofte om fremtidige hendelser.
Forfedrekulter ærer avdøde forfedre fordi de fortsatt regnes som en del av familien, og
man tror deres ånder kan påvirke de levendes anliggender. Disse hedenske praksisene
kan appellere til dem som tror på en udødelig sjel og savner sine avdøde kjære.
Les1 Sam 28,3–25. Hva kan vi lære om antatt kontakt med de døde av Sauls opplevelse
med det kvinnelige mediet i En-Dor?
I Israels teokrati var alle spiritister, medier, trollmenn og åndemanere vederstyggeligheter
for Herren og skulle drepes ved steining (3 Mos 19,31; 3 Mos 20,6; 3 Mos 20,27; 5 Mos
18,9–14). Saul hadde da også utryddet alle medier og spiritister fra Israel (1 Sam
28,3,9).
Men etter at Herren forkastet ham, dro Saul til kanaanitterbyen Endor for å spørre
en åndemaner (1 Sam 28,6–7; 1 Sam 28,15; se Jos 17,11; Sal 83,11). Han ba henne hente opp
den avdøde profeten Samuel, som angivelig viste seg og snakket med Saul (1 Sam
28,13–19). Den forføreriske ånden, som utga seg for å være Samuel, sa til Saul: «I
morgen skal du og sønnene dine være hos meg» (1 Sam 28,19). Ånden, som hadde
tatt Samuels skikkelse, forutså Sauls død og støttet den ubibelske teorien om sjelens
udødelighet. Det var et sterkt bedrag, og Saul burde ha visst bedre enn å rote seg
borti det han før hadde fordømt.
Over to århundrer senere skrev profeten Jesaja: «Men når de sier til dere: ‘Spør
gjenferd og spådomsånder til råds, slike som hvisker og mumler! Skal ikke et folk
spørre sine guder, spørre de døde til råds for de levende om lov og om vitnesbyrd?’
Sannelig, for dem som sier slikt, går ikke solen opp mer!» (Jes 8,19–20, også 19,3).
Hvor ofte gjør vi ting som vi vet er feil når vi er under stress? Hvorfor er tro, bønn
og lydighet mot Guds ord vårt eneste sikre forsvar mot oss selv?
Ikke ulikt nekromanti er djevelske personifikasjoner av døde og andre opptredener
av onde ånder. De kan fremstille et avdødt familiemedlem, venn eller hvem som
helst. Både det fysiske utseendet og stemmen er svært lik den avdøde. Slike djevelske
bedrag vil bli brukt til å forføre dem som ikke er grunnfestet i Guds ord. Ellen
G. White advarer: «De ‘apostler’ som disse løgnaktige ånder gir seg ut for å være,
motsier det som de virkelige apostlene skrev under inspirasjon av Den hellige ånd
mens de levde.» – Alfa og Omega, bind 8, side 64. Og dessuten: «Som klimaks i
bedraget vil djevelen gi seg ut for å være Kristus.» – Alfa og Omega, bind 8, side
125.
«For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot
verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet,» skriver
Paulus (Ef 6,12). Vi kan bare beskytte oss mot disse bedragene ved å være ikledd
«Guds fulle rustning», som er beskrevet i Ef 6,13–18.
Det kan være veldig skremmende og villedende når onde ånder gir seg ut for å
være avdøde mennesker, men de kan ikke villede dem som er beskyttet av Gud og
grunnfestet i hans Ord. De som tror på Bibelens lære om menneskets betingede udødelighet,
vet at enhver åpenbaring eller kommunikasjon med de døde er av djevelsk
opphav og må avvises ved Guds nåde. Og uansett hvor mektig, overbevisende og
ekte manifestasjonen virker, må vi likevel stå fast på læren om at de døde sover i
graven.
Men forestill deg at du mister en du er glad i og tror at denne samme kjære viser
seg for deg? Og uttrykker kjærlighet til deg? Og forteller deg hvor mye de savner
deg? Og sier ting som bare de kan vite? Og sier at de er på et bedre sted nå? Tenk så
lett man kan falle for det hvis man ikke er forankret i det Bibelen lærer om de dødes
tilstand. Spesielt fordi du også gjerne vil tro det.
Hva vil det si å ta på seg Guds rustning? I praktisk forstand fra dag til dag:
Hvordan gjør vi dette på alle områder av livet, ikke bare når det gjelder endetidens
bedrag?
Les «Dealing With False Science, Cults, Isms, and Secret Societies,» side 602–609 i
Evangelism; og «Spiritism,» side 86–93, i Confrontation.
Det finnes en stiftelse som påstår at den skaper teknologi som vil gjøre det mulig
å kontakte de avdøde «via tekstmeldinger, telefonsamtaler og videokonferanser».
Nettstedet kaller de døde PMPs (post material persons) og hevder at når mennesker
dør, går de bare videre «til en annen fase av alltid», men «beholder sin bevissthet,
identitet og de viktigste trekkene av sin tidligere fysiske skikkelse». Men viktigst av
alt, folkene i stiftelsen sier at de utvikler teknologi i tre faser som vil gjøre det mulig
å kommunisere mellom materielle og postmaterielle personer.
Den første fasen vil «tillate teksting og skriving med postmaterielle familiemedlemmer,
venner og eksperter innen alle fagfelt.» Fase to er ment å «gjøre det mulig å
snakke med dine kjære som lever i en annen del av evigheten.» Og den tredje fasen,
sies det, vil åpne veien for å «høre og se dem som opplever alle muligheter fra et
annet observasjonspunkt».
Spesielt skummelt er det hvordan de tester om de døde de har kontakt med,
virkelig er den de utgir seg for å være. «For eksempel kan en etterlatt forelder stille
følgende spørsmål til en sønn eller en datter som har gått over i en annen verden:
‘Hadde du en hund som het Snoopy da du var barn? Ga vi deg en lommekniv på
tiårsdagen din?’» Dette er interessant i lys av denne advarselen: «Det hender at
åndevesener åpenbarer seg for folk i form av deres avdøde venner. De forteller om
episoder fra den tiden da de var sammen, og oppfører seg på samme vis som da.»
– Alfa og Omega, bind 2, side 261.
Forslag til samtale
Mange forbruker det media formidler ut fra unnskyldningen om å godta kulturen.
Hvilke bibelske prinsipper bør styre vårt forhold til media, spesielt når
de åpenlyst fremmer synspunkter som vi vet er feilaktige og villedende (se
Sal 101,1–8; Ordsp 4,23; Fil 4,8)?
Hvordan kan vi hjelpe andre å takle Satans endetidsbedrag uten selv å bli
utsatt for den villedende innflytelsen fra disse bedragene?
Mange kristne har sett historien om å kalle «Samuel» tilbake fra graven som
bibelsk bevis på at de døde lever videre. Hva sier fortellingen om at vi ikke
kan bygge en læresetning på bare en enkelt tekst eller historie, men må se på
alt Bibelen sier om et emne?
Frank vokste opp som bortskjemt barn av sin fars andre ekteskap. Han vantrivdes hjemme og fant
gleden på Aore Adventist Academy, der han fikk venner og trivdes i kirken på sabbaten.
Men på videregående ble han syk og var døden nær. Det ble slutten på skolegangen for ham.
Da faren døde, arvet halvbrødrene eiendommen, og Frank fikk ingenting. Han var en ung mann
uten mening i livet.
Men han hadde trivdes i sløydtimene på skolen og lært å lage møbler. Nå begynte han å tjene
til livets opphold ved å snekre små møbler og hus i landsbyen.
Årene gikk, Frank ble gift og fikk barn. Han sluttet med snekkerarbeidet og lot moren sin
støtte familien. Han kranglet konstant med sin kone, som ville at han skulle finne seg en jobb. I
desperasjon falt han på kne en kveld og ba Gud om hjelp. «Hjelp meg å vise at jeg kan noe,» ba
han.
Kort tid senere ga halvbroren Ken ham en snekkerjobb på en gård der han reparerte bygninger.
Senere ble han vaktmester på en hermetikkfabrikk, der sjefen la merke til ham. Da fabrikken gikk
falitt, startet sjefen for seg selv og fikk Frank til å lage møbler og bygninger for seg.
Frank hadde fremgang og glemte Gud. Men en natt drømte han at bestemoren lovte at han
ville bli en stor forretningsmann og ha sitt eget selskap. Men først måtte han være tro mot Gud.
Han overga seg til Gud og gikk i kirken hver sabbat. Etter noen år startet han et godt byggefirma
med flere ansatte.
Frank dro til hjemstedet for å forsone seg med alle halvbrødrene og resten av familien.
Brødrene hadde bygget en liten adventistkirke. Frank trådte til og bygget en større kirke. Men
han lengtet etter å gjøre mer, så han begynte å pusse opp og fullføre uferdige kirker omkring på
Vanuatus 83 øyer. I dag støtter han mange menighetsprosjekter gjennom sitt firma, og er dessuten
forstander i Bora-Bora-menigheten på øya Santo.
Frank sier at han har funnet mening i livet. «Jeg takker Gud for at han tok en ufaglært gutt og
gjorde en faglært snekker ut av meg,» sa han.
Takk for gavene 13. sabbat som vil bidra til at det lages barneprogram ut fra Ellen Whites bøker.
Programmene vil bli vist på Hope Channel og internettet, så barn i Vanuatu og resten av verden
kan se dem. Takk for at du planlegger et rundhåndet offer.