Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og
kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus
Kristus kommer (1 Tess 5,23).
Åpenbaringen beskriver to store «globaliseringer» før Kristi annet komme. Åp 13
handler om vranglærens globalisering når «hele verden» skal undre seg og følge
etter dyret fra havet (Åp 13,3; Åp 13,7–8; Åp 13,12; Åp 13,16). Åp 14 fremhever sannhetens globalisering,
når det «evige evangelium» vil bli forkynt «for alle nasjoner og stammer, tungemål
og folk» (Åp 14,6–7). I disse «vanskelige tider» (2 Tim 3,1) vil «hvert eneste vindpust
av ny lære» (Ef 4,14) prøve å få folk til å «vende øret fra sannheten og holde seg til
myter» (2 Tim 4,4). «Ved hjelp av to store villfarelser – læren om sjelens udødelighet
og søndagens hellighet – vil Satan bedra folk. Den første danner basis for spiritismen,
den andre styrker forbindelsen med romerkirken.» – Alfa og Omega, bind 8,
side 94.
Frem til disse siste hendelsene utspiller seg må vi stå fast i troen på den sannheten
vi har, deriblant menneskets og dødens natur, mens vi søker å bli veiledet av Den
hellige ånd slik at vi kan være rede når Kristus kommer.
LesLuk 2,52. Hvilke fire sider av Jesu vekst er nevnt i teksten?
Jesus var fullkommen, og hans vekst omfattet alle de grunnleggende sidene av
menneskets eksistens. Luk 2,52 sier: «Og Jesus gikk fram i alder [fysisk] og visdom
[mentalt]. Han var til glede for Gud [åndelig] og mennesker [sosialt].» «Hans tankeliv
var aktivt og utforskende, med en dømmekraft og klokskap som var langt forut for
hans alder. Hans karakter var edel og harmonisk. Sinnets og kroppens krefter utviklet
seg gradvis som hos barn flest. Som barn la Jesus for dagen et særlig elskelig
sinnelag. Han var alltid beredt til å hjelpe andre. Han viste en tålmodighet som ikke
lot seg forstyrre av noe, og en hederlighet som aldri gikk på akkord med det som var
rett. Samtidig som han stod fast på sine prinsipper, var hans liv preget av uselvisk
vennlighet.» – Alfa og Omega, bind 4, side 49.
LesMatt 4,23. Hvordan kan vi videreføre Jesu tredelte virksomhet: å undervise,
forkynne og helbrede?
Hvis vi ser på mennesket som en integrert og udelelig person, kan vi ikke begrense
vår religion til bare åndelige saker. Sannheten omfatter hele vårt vesen, hele livet
med alle sider av livet. Våre fysiske og åndelige sider er så nøye forbundet at de ikke
kan skilles ad. Og selv om vi, som er syndere, aldri kan måle oss med bildet av Jesus
ovenfor, skal vi ved Guds nåde formes etter det, for «gjenløsningen går ut på å gjenreise
bildet av Skaperen i mennesket, å føre det tilbake til den fullkommenhet det var
skapt i, å fremme utviklingen av ånd, sjel og legeme.» – Education, side 15,16. Dette
vil Gud gjøre i sitt folk som en del av forberedelsen til sin gjenkomst.
Når vi sammenligner oss med Jesus, kan vi lett bli motløse. Så hvordan kan det å
ha blikket festet på korset og dets betydning forhindre at vi blir motløse av det vi
ser i oss selv når vi sammenligner med det vi ser i Jesus?
Dualismens teori om en dødelig kropp med en udødelig sjel har skapt flere teorier
om menneskekroppen. For eksempel: For de greske filosofene var menneskekroppen
sjelens fengsel, som blir frigjort av døden. Som et ekko av dette hedenske synet
tror mange kristne at kroppen er den udødelige sjelens midlertidige hus, som skal bli
gjenforent med kroppen i oppstandelsen. Panteister gjør derimot menneskekroppen
guddommelig: De tror at Gud og universet er ett og det samme. For dem er alle ting
Gud, og menneskekroppen er en del av den ene integrerte og universelle guddommelige
substansen. Vi er omgitt av motstridende teorier om emnet og må stå fast på det
Bibelen lærer om menneskets natur.
Les1 Kor 6,19–20; 1 Kor 10,31. Hvordan kan forståelsen av at kroppen er «Guds tempel»
og «Den hellige ånds tempel» påvirke vår livsstil positivt?
Adam og Eva ble skapt i Guds bilde (1 Mos 1,26–27), noe som ikke bare gjenspeiles
i deres karakter, men også i deres fysikk. Siden dette bildet ble ødelagt og til og med
skjult av synden, består frelsesverket i å gjenreise mennesker til deres opprinnelige
tilstand, også fysisk helse, i den grad det er mulig for vesener som ikke kan spise av
livets tre.
Denne gjenreisningen er en livslang prosess som ikke er fullført før Kristi annet
komme, da det forgjengelige ikler seg uforgjengelighet og det dødelige blir udødelig
(1 Kor 15,53–54).
Johannes skrev til sin venn Gaius: «Min kjære, jeg ønsker at du på alle vis får
være frisk og ha det godt, like godt som du har det åndelig» (3 Joh 1,2).
Hvis vi innser at mennesket er et udelelig hele og at religion omfatter alle sider
av menneskelivet, så bør vi også se på vår fysiske helse som en religiøs oppgave. Vi
bør la oss lede av det inspirerte prinsippet: «Enten dere spiser eller drikker, eller hva
dere enn gjør, gjør alt til Guds ære!» (1 Kor 10,31). Men husk at vi lever i en verden
hvor gode mennesker kan gjøre sitt beste og likevel lide under følgene av en syndig
menneskenatur og et syndig miljø. Så vi bør stole på Gud og gjøre vårt beste mens vi
overlater resultatene til Gud.
Noen tror at individet vil bli forvandlet hvis man endrer miljøet. Vi bør absolutt
unngå steder og omstendigheter som kan gjøre oss mer sårbare for fristelser (Sal
1,1; Ordsp 5,1–8). Men problemet med synd og fristelser kan bare løses ved at hjertet
forvandles (eller sinnet). Kristus berørte sakens kjerne da han sa: «For innenfra,
fra menneskehjertet, kommer de onde tankene: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd,
grådighet, ondskap, svik, utskeielser, misunnelige øyne, spott, hovmod, vettløshet»
(Mark 7,21–22). Dette betyr at sinnet må forvandles for at atferden skal endres.
Herren hadde lovet at under «den nye pakt» skulle han legge sin lov i sitt folks sinn
og skrive den på deres hjerte (Jer 31,31–33, se Hebr 8,8–10; Hebr 10,16). Det er derfor
ingen overraskelse at Kristus i Bergprekenen utvidet og utdypet betydningen av
Guds bud til tanker og hensikter (se Matt 5,17–48). Så vi kan bare vinne seier over
fristelser ved Guds nåde, og når det gjelder tanker og hensikter, bør vi gjøre krav på
dette løftet slik at vi kan stoppe syndige tanker.
Vi vil ha en syndig natur til Jesus kommer. Men hvis vi er i Kristus, er vi dekket
av hans rettferdighet. Selv om vi ennå ikke er fullkomne, anses vi som fullkomne
i ham (Fil 3,12–15). «Når vi er forent med Kristus, har vi Kristi sinn. Renhet og
kjærlighet skinner frem i karakteren, saktmodighet og sannhet styrer livet. Selve ansiktsuttrykket
forandres. Kristus, som blir i sjelen, utøver en forvandlende kraft, og
ens ytre vitner om freden og gleden som hersker på innsiden.» – Selected Messages,
1. bok, side 337.
Tenk deg hvordan livet ville vært hvis du kunne stoppe syndige tanker. Hvor annerledes
ville livet ha vært? Hva er den eneste måten å få oppleve dette på?
Den hellige ånd utøser Guds kjærlighet i vårt hjerte (Rom 5,5), fører oss inn i en
sann frelsende erfaring (Joh 16,7–11), leder oss til hele sannheten (Joh 16,13) og gir
oss kraft til å fullføre evangeliets oppdrag (Apg 1,8). Siden det er Den hellige ånd
som motvirker Satans nedbrytende verk, tar Satan alle midler i bruk for å forvrenge
vår forståelse av Den hellige ånds natur og verk. Mens noen fornekter hans personlighet,
legger andre mer vekt på Åndens gaver enn hans forvandlende kraft.
LesApg 8,4–24. Trollmannen Simon fra Samaria ønsket å få Den hellige ånds
gaver uten å bli gjenskapt av Ånden. Hvordan viser den samme holdningen seg i vår
tid?
Guds barn er de som blir veiledet av Den hellige ånd (Rom 8,14) til hele sannheten
i Guds ord (Joh 16,13; Joh 17,17). Jesus advarte: «Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre,
Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.
Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt
navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt
navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som
gjør urett!’» (Matt 7,21–23). Den hellige ånd leder aldri noen bort fra Guds ord –
som han selv har inspirert – men leder oss i tråd med Ordet.
Den samme hellige Ånd som leder oss til hele sannheten, styrker oss også til å
lede andre til sannheten (Matt 28,18–20; Apg 1,8). Mens vi utfører vårt hellige oppdrag,
hjelper han oss. Derfor må vi morgen for morgen fornye vår innvielse til ham.
Hvis vi gjør det, vil han gi oss sin Ånds nærvær med sin gjenopplivende, helliggjørende
kraft.
Vi må imidlertid være åpne for hans ledelse ved hver dag å ta bevisste valg for å
gjøre det vi vet er rett og unngå det vi vet er galt. Det vil si at bare ved å søke å leve
som vi bør, vil vi være åpne for å motta Den hellige ånds kraft i vårt liv, slik Gud
lover oss.
Hvorfor er det så viktig at vi morgen for morgen ber, så vi er åpne for Den hellige
ånds ledelse i vårt liv?
Vi lever i en hektisk verden med altfor mange kunstige behov og iøynefallende
distraksjoner. Er vi ikke forsiktige, kan de ta all vår tid og få oss til å prioritere feil.
Dette er ikke bare et biprodukt av vår globaliserte nettverden. Troende mennesker
har til alle tider måttet være på vakt mot Satans forsøk på å distrahere dem fra det
som virkelig betyr noe her i livet.
For hvem står ikke i fare for å ta blikket fra Herren og dvele ved ting som ikke
kan tilfredsstille oss, og som kan føre til vår åndelige undergang?
Les2 Pet 3,14 og 1 Joh 3,1–3. Hvilken forskjell ser du mellom å forberede oss på
Jesu annet komme og å være klar til denne begivenheten?
Tanken om en pågående forberedelse for Jesu annet komme blir ofte en unnskyldning
for å somle. Denne forestillingen kan lett få en til å slappe av med den onde
tjenerens antagelse: «Det varer lenge før herren min kommer» (Matt 24,48).
Fra et bibelsk perspektiv er frelsens tid alltid «i dag» og aldri i morgen (se Sal 95,7–8;
Hebr 3,7–8; Hebr 3,15; Hebr 4,7). Og dessuten: med mindre en større omvendelse finner sted,
vil vi fortsette å være det vi er nå. Det er ikke tiden som omvender den uomvendte.
Med mindre man stadig vokser i nåde og vandrer i tro, vil tendensen bli å falle fra, å
bli forherdet, skeptisk, kynisk, ja også vantro.
Slik sett kan vi si at hver eneste dag er livet vårt i miniatyr. Så ved Guds nåde bør
vi planlegge for fremtiden, men leve hver dag klare for Jesu gjenkomst – spesielt
fordi i dag kan bli din siste dag.
Hvordan kan du være klar for Jesu gjenkomst hvis han skulle komme tilbake i
dag? Snakk sammen om dette i gruppen på sabbaten.
Les «Behandling av sinnet» i Helse og livsglede, side 186–200; «True and False
Theories Contrasted» side 7–16, i The Sanctified Life.
«Den store konflikten nærmer seg slutten. Alle meldinger om ulykker til sjøs
eller lands er et vitnesbyrd om at slutten på alle ting er nær. Kriger og rykter om
kriger sier det. Finnes det en kristen hvis puls ikke slår raskere når han ser de store
begivenhetene som åpner seg foran oss? Herren kommer. Vi hører skrittene til en
Gud som nærmer seg.» – Maranatha, side 220.
«Lev troens liv dag for dag. Bli ikke engstelig og fortvilet på grunn av
trengselstiden slik at du får en tung tid før tiden. Slutt å tenke: ‘Jeg er redd jeg ikke
skal stå på prøvens store dag.’ Du skal leve for nuet, bare for denne dagen. I morgen
er ikke din. I dag skal du vinne seieren over deg selv. I dag skal du leve et liv i bønn.
I dag skal du kjempe troens gode kamp. I dag skal du tro at Gud velsigner deg. Og
når du vinner seier over mørke og vantro, oppfyller du Mesterens krav og blir en
velsignelse for dine omgivelser.» – Signs of the Times, 20. oktober 1887.
«Herren kommer snart, og vi må bli klare til å møte ham i fred. La oss være
fast bestemt på å gjøre alt i vår makt for å gi lys til dem rundt oss. Vi skal ikke
være triste, men blide, og vi skal alltid ha Herren Jesus for øye … Vi må være klare
og vente på at han skal dukke opp. Å, så herlig det blir å få se ham og bli ønsket
velkommen som hans gjenløste! Lenge har vi ventet, men vår tro må ikke bli svak.
Hvis vi bare kan se kongen i hans skjønnhet, vil vi for alltid være velsignet. Jeg
føler det som om jeg må rope høyt: ‘Hjemover.’ Vi nærmer oss tiden da Kristus vil
komme med kraft og stor herlighet for å hente sine gjenløste til deres evige hjem.»
– Heaven, side 165, 166.
Forslag til samtale
Hvordan kan forestillingen om mennesket – kropp, sjel og ånd som et udelelig
hele – hjelpe oss å forstå at troen omfatter alt, og hvor viktig vår livsstil
er?
Alle sanne vekkelser og reformasjoner er sentrert i Gud og aldri i menneskelig
atferd. Hvordan illustrerer lignelsen om fariseeren og tolleren (se Luk
18,9–14) dette prinsippet?
Snakk sammen om svaret på torsdagens siste spørsmål. Hvordan kan du vite
om du er klar, og kan du ha visshet uten å være formastelig?
På sabbatene gikk Stelline i Adventistkirken med sine tre sønner, på øya Efate i Vanuatu i Sør-
Stillehavet. På søndagene dro hennes mann Damatui til en annen kirke der han var forstander. De
gikk aldri i kirke sammen og snakket aldri om religion hjemme. Det gikk fint, men Stelline næret
et ønske om at Damatui skulle bli adventist.
En dag fant hun ut at det skulle holdes et ekteskapsseminar, og hun ba mannen bli med. Han
ble med, og ekteskapet ble bedre etter seminaret. Stelline merket at Gud ledet mannen nærmere
menigheten.
Året etter skulle det være en ukes konferanse for menn på en av de andre øyene på Vanuatu, og
Damatui ble invitert. Forstanderen Adventistkirken ga ham en flybillett så han kunne dra. Gaven
overrasket Damatui, og han var begeistret da han kom hjem etter konferansen.
Tiden gikk, og Vanuatu-misjonen ville holde en møteserie over TV og Hope Channel. Stellines
kirke var et av stedene der folk kunne følge det tre uker lange programmet. Damatui hadde en
buss og ble ansatt til å kjøre folk til kirken. De to første ukene kjørte han folk, men ble ikke med
på møtet. Den siste uken bestemte han seg for å bli og høre etter. Taleren appellerte til folk om å
bli døpt, og Damatui bestemte seg for å ta dåp.
Fredag kveld gikk Damatui til pastoren og sa at han ønsket å bli adventist. Sabbats morgen ble
han døpt sammen med flere titalls andre. Kanskje var Stelline den gladeste som var til stede. De
tre guttene deres var også begeistret. Men lederne i Damatuis gamle kirke var ikke begeistret. De
prøvde å få ham til å komme tilbake, men han takket nei. Han hadde funnet sin egen menighet.
I dag er Damatui forstander i den eneste adventistkirken i landsbyen Erakor. Den lille gruppen
vokser fort og håper å bli en fullverdig menighet snart. «Når jeg ser tilbake, var det en av mitt livs
beste beslutninger, både for meg selv og familien,» sa Damatui.
Takk for gavene 13. sabbat som vil bidra til at det lages barneprogram ut fra Ellen Whites bøker.
Programmene vil bli vist på Hope Channel og internettet, så barn i Vanuatu og resten av verden
kan se dem. Takk for at du planlegger et rundhåndet offer.