Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom
døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet (Rom 5,12).
Kristus skapte universet og vår verden (Joh 1,1–3; Joh 1,10; Kol 1,16; Hebr 1,2). Men
da Gud Fader æret Kristus på særlig vis og kunngjorde at de ville skape verden
sammen, «ble Lucifer misunnelig på Jesus Kristus» (The Story of Redemption, side
14) og startet en sammensvergelse mot ham.
Da Satan ble kastet ut av himmelen, bestemte han seg for å «ødelegge Adam og
Evas lykke» på jorden og slik «påføre himmelen sorg». Han tenkte seg at «hvis han
på noen måte kunne forføre [Adam og Eva] så de var ulydige, ville Gud sørge for
en måte de kunne bli tilgitt på, og da ville han selv og alle de falne englene kunne
forvente å få Guds nåde sammen med dem.» – The Story of Redemption, side 27.
Gud var klar over Satans strategi og advarte Adam og Eva om ikke å utsette seg for
fristelse (1 Mos 2,16–17). Så selv om verden ennå var fullkommen og ulastelig, var
det allerede klare begrensninger som menneskene skulle rette seg etter.
Denne uken vil vi se på Adam og Evas fall, hvordan synd og død inntok verden
og over hvordan Gud sådde håpets frø i menneskene allerede i Edens hage.
Verden var fullkommen slik den kom fra Guds hånd (1 Mos 1,31). Adam og Eva var
fremmede for døden. Gud kom til Edens hage og sa: «Du må gjerne spise av alle
trærne i hagen. Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den
dagen du spiser av det, skal du dø» (1 Mos 2,16–17).
Hvordan viser 1 Mos 2,16–17 at de hadde fri vilje i Edens hage? For ville det ha vært
nødvendig for Gud å advare dem hvis de ikke kunne velge fritt?
En gang etter denne advarselen tok Satan form av en slange og kom inn i Edens hage.
Eva så at slangen nøt den forbudte frukten uten å dø. «Han hadde jo selv spist av den
forbudte frukten» (Alfa og Omega, bind 1, side 33), uten at det hadde skjedd noe.
Les1 Mos 3,1–4. Sett deg i Evas sted: Hvorfor kan dette ha hørtes overbevisende ut?
Ut fra menneskelig logikk virket slangens argument mer overbevisende enn Guds
ord. For det første fantes det ikke eksempler på synd og død i naturens verden. For
det andre spiste jo slangen av den forbudte frukten og nøt den. Så hvorfor skulle ikke
Eva gjøre det samme? Guds bud virket restriktive og meningsløse.
Dessverre overså Eva tre ting da hun valgte mellom de to utsagnene:
menneskelig fornuft er ikke alltid den beste måten å evaluere åndelige ting på;
Guds ord kan virke ulogisk og meningsløst for oss, men det er pålitelig, og
det finnes ting som ikke er onde eller gale i seg selv, men som Gud har valgt til en prøve på lydighet.
Vi bør forstå at Evas erfaring i Edens hage ikke er noe enestående tilfelle. Vi må
hele tiden velge mellom Guds ord (som er upopulært hos mange) og kulturens appeller.
Valget får følger for evigheten.
På hvilke områder står Bibelens klare lære i strid med verdens syn?
Les1 Mos 3,1–7. Hvilke kriterier brukte Eva for å velge mellom Guds ord og slangens
ord?
1 Mos 3 er et av de klareste eksemplene på fristelsens psykologi. Gud hadde advart
Adam og Eva om at hvis de spiste av den forbudte frukten, ville de helt sikkert dø
(1 Mos 2,16–17). Satan tok form av en slange og brukte flere retoriske grep for å få
Eva til å synde.
Først generaliserte han Guds konkrete forbud. Han spurte : «Har Gud virkelig
sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» (1 Mos 3,1). Eva svarte at forbudet
bare gjaldt det konkrete treet, for hvis de skulle komme til å spise av det eller ta på
det, ville de dø.
Så motsa Satan Guds uttalelse. Han sa kategorisk: «Dere skal slett ikke dø!»
(1 Mos 3,4).
Og til slutt sa Satan at Gud bevisst holdt viktig kunnskap skjult for henne og mannen
hennes. Bedrageren sa: «Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene
deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» (1 Mos 3,5).
Evas nysgjerrighet førte henne inn på Satans grunn. Der måtte hun velge enten
å være tro mot Guds befaling eller å gi etter for Satans fristelse. Hun tvilte på Guds
ord og brukte sine egne sanser (empirisk metode med personlig observasjon) til å
velge mellom de to motstridende utsagnene.
Hun så at fra et ernæringsperspektiv var treet «godt å spise av». Og fra et estetisk
synspunkt var det «en lyst for øyet». Dessuten var det «et forlokkende tre, siden det
kunne gi innsikt.» Derfor mente hun at det var gode grunner til å høre på slangen og
spise av det forbudte treet. Og det gjorde hun dessverre.
Noen mener at alle former for kunnskap er gyldige så lenge vi holder fast på «det
gode» (1 Tess 5,21). Men Adam og Evas opplevelser i Edens hage viser at kunnskap i
seg selv kan være skadelig. Det er visse ting det er best vi ikke vet.
Hva sier denne historien om hvor lett det er å bortforklare og rettferdiggjøre syndige
valg?
Les1 Mos 3,4. Hvordan har denne løgnen har blitt gjentatt gjennom tidene?
Løgnen kan ses i den gjengse troen på sjelens udødelighet. Den lå til grunn for
mange religioner og filosofier. I det gamle Egypt førte den til mumifisering og konstruksjon
av pyramidene.
Teorien ble også en av grunnstenene i gresk filosofi. I Platons Staten spør f.eks.
Sokrates Glaucon: «Vet du ikke at sjelen er udødelig og aldri går til grunne?» I
Platons Phaedo sier Sokrates at «sjelen er udødelig og uforgjengelig, og sjelen skal
også eksistere i Hades.» Disse filosofiske begrepene kom til å forme mye av Vestens
kultur og etter-apostolisk kristendom. Men de er mye eldre, og vi finner dem hos
Satan i Edens hage.
I Satans fristelse forsikret han Eva: «Dere skal slett ikke dø!» (1 Mos 3,4). Med
denne påstanden satte Satan sitt ord over Guds ord.
Satans teori om sjelens iboende udødelighet lever den dag i dag. Bøker, filmer og
TV-programmer har fortsatt å fremme ideen om at når vi dør, går vi over i en annen
bevisst tilstand. Dessverre forkynnes dette også fra mange kristne talerstoler. Selv
vitenskapen har latt seg friste. Det er en stiftelse i USA som prøver å skape teknologi
som den hevder vil gjøre oss i stand til å kontakte de døde, som de tror fortsatt lever,
men eksisterer som PMP-er, «postmaterielle personer». Og dette utbredte bedraget
vil spille en viktig rolle på slutten av menneskets historie.
Hvordan kommer løgnen til uttrykk i din kultur? Hvorfor må vi stole mer på Guds
ord enn det sansene forteller oss?
Eva var betatt av slangens ord og så ikke følgene av veien hun tok. Selve det å spise
av den forbudte frukten var ikke så viktig som hva det betydde. Med slik ulydighet
brøt hun troskapsbåndet til Gud og var tro mot Satan.
1 Mos 3 skildrer Adam og Evas fall og noen av de tragiske følgene. Fra et teologisk
perspektiv ble begge slått av teofobi (å være redde for Gud) og gjemte seg for
ham (1 Mos 3,8). Fra et psykososialt perspektiv skammet de seg over seg selv og
anklaget hverandre (1 Mos 3,7; 1 Mos 3,9–13). Fra et fysisk perspektiv ville de svette, føle
smerte og til slutt dø (1 Mos 3,16–19). Og fra et økologisk perspektiv hadde naturens
verden degenerert (1 Mos 3,17–18).
Edens hage var ikke lenger det vakre og trivelige stedet den hadde vært. «Snart
ble Adam og hans ektefelle vitne til de første tegn på forfall ved at blomster visnet
og løv falt av. Dette sørget de mer over enn mennesker sørger over sine døde. Det var
virkelig all grunn til å sørge over at de sarte blomstene døde. Men da store trær mistet
sitt løv, stod den grusomme kjensgjerning klart for dem at døden er alt levendes
lodd.» – Alfa og Omega, bind 1, side 42.
Adam og Eva døde ikke med én gang, de sluttet ikke å leve, men den dagen fikk
de dødsdommen. Herren sa til Adam: «Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød,
inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal
du vende tilbake» (1 Mos 3,19). Syndefallet fikk tragiske følger for alle mennesker.
«Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og
slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet» (Rom 5,12).
I likhet med mennesker gjennom alle tider, lider vi i dag under følgene av det som
skjedde i Eden. Men vi kan glede oss over at vi takket være Jesus og korset har håp
om evig liv i en verden der synd aldri vil oppstå igjen.
Hva kan Evas tragiske opplevelse lære oss om følgene av våre syndige
handlinger?
Les1 Mos 3,15 og 1 Mos 3,21. Hvilket håp kan hele menneskeheten finne i disse versene?
1 Mos 3 beskriver tragedien som rammet verden etter syndefallet. Alt forandret seg,
og Adam og Eva fikk se kontrasten mellom verden slik den hadde vært og slik den
var blitt.
Men midt i fortvilelsen ga Gud dem trøst og håp. Først forbannet han slangen med
et messiansk håp. Han sa: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom
din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl»
(1 Mos 3,15).
Ordet «fiendskap» (heb. ‘eybah) innebærer ikke bare en langvarig kosmisk kamp
mellom godt og ondt, men også den avsky for synd som Gud i sin nåde har nedfelt i
menneskesinnet. Av natur er vi døde i synd (Ef 2,1; Ef 2,5) og er «syndens slaver» (Rom
6,20). Men den nåden Kristus planter i ethvert menneske, skaper fiendskap mot Satan.
Og «fiendskapet» er en Guds gave fra Edens hage som gjør at vi kan ta imot hans frelsende
nåde. Uten denne nåden som omvender og fornyer, ville mennesket fortsatt vært
Satans fange, en tjener som alltid ville vært parat til å etterkomme hans ordre.
Herren brukte et dyreoffer for å illustrere løftet om Messias (se 1 Mos 3,21). «Da
Adam, i henhold til Guds spesielle anvisninger, ga et offer for synd, var det en smertefull
seremoni for ham. Hans hånd må løftes for å ta liv som bare Gud kunne gi, og
ofre for synd. Det var første gang han så døden. Da han så på det blødende dyret som
vred seg i dødskrampe, skulle han i tro se frem til Guds Sønn, som offeret forestilte,
skulle dø som menneskenes offer.» – The Story of Redemption, side 50.
Les2 Kor 5,21 og Hebr 9,28. Hva sier tekstene om det som ble åpenbart i Eden?
Adam og Eva forlot hagen i visshet om at de skulle dø (1 Mos 3,19; 1 Mos 3,22–24). Men de
dro ikke nakne eller med sine fikenblader (1 Mos 3,7). Gud «laget klær av skinn» til
dem, og han kledde dem (1 Mos 3,21), et symbol på hans rettferdighet som dekker
oss (se Sak 3,1–5; Luk 15,22). Så evangeliet ble åpenbart for menneskene allerede i
Edens hage.
Les «Katastrofen som utløste himmelens beredskap» side 31–42 og «Guds redningsaksjon»
side 43–51 i bind 1 av Alfa og Omega, og «Kunnskap om godt og ondt» i
Utdanning for livet, side 15–16.
Det er gjort studier på det som kalles nær døden-opplevelser. Det som skjer, er at
folk «dør» når hjertet slutter å slå, og de slutter å puste. Men så kommer de tilbake til
livet, og med fantastiske historier om å flyte inn i en annen tilværelse der de møter
et lysvesen. Noen sier også at de har møtt slektninger som for lengst er døde. Mange,
også kristne som ikke kjenner sannheten om døden, tror disse historiene er bevis
for sjelens udødelighet. Imidlertid (og dette viser at noe er galt) sier de fleste som
har hatt disse erfaringene, at de åndevesenene som de møtte, talte trøstende ord og
sa hyggelige ting om kjærlighet, fred og godhet. Men de hører ingenting om frelse i
Kristus, ingenting om synd og ingenting om dom. Burde de ikke ha fått iallfall litt
grunnleggende kristendom da de fikk en smak av det kristne etterlivet? Det de har
lært, høres mest ut som New Age-dogmer, noe som kan forklare hvorfor de nå ofte
synes mindre om kristendommen enn før de «døde». Og hvorfor fikk ingen av de
kristne, som var overbevist om at de fikk en forsmak på den kristne himmelen, litt
kristen teologi mens de var der, i stedet for en stor dose New Age-sentimentalitet?
Svaret er at de ble lurt av den samme som lurte Eva i Edens hage, og det med den
samme løgnen (se studium 11).
Forslag til samtale
Hvordan viser det Adam og Eva opplevde at Guds tilgivelse ikke nødvendigvis
reverserer alle syndens følger? Hvorfor er det viktig å huske dette?
Treet til kunnskap om godt og ondt var fiendens «fortryllende mark» for
Adam og Eva. Hva er noen «fortryllende marker» som vi kan bli fristet til å gå
inn på?
Satan prøver å få Guds folk til å tro at «Kristi krav er mindre strenge enn de en
gang trodde, og at de ved å gjøre som verden, ville utøve en større innflytelse
på verdens mennesker.» – Testimonies to Ministers and Gospel Workers, side
474. Hva bør vi gjøre for ikke å gå i denne fellen?
Da Graeme kom til et møte i Anonyme Alkoholikere, ble han straks gjenkjent av en fremmed:
«Jeg så deg på TV i går,» sa hun. Alle 26 i gruppen stirret nysgjerrig på ham.
Han var invitert for å fortelle sin livshistorie, men det var først nå han skjønte hvordan han
skulle begynne. Han fortalte at han var på TV fordi han var tidligere alkoholiker og frelst av Guds
nåde. Dermed fikk alle i rommet høre om Hope Channel.
Graeme fortalte at arbeidsnarkomani hadde gjort ham til alkoholiker og ødelagt ekteskapet
hans. Men ti år senere fant han Jesus, og med Guds hjelp sluttet han å drikke. Han ble gift på ny
og førte sin nye kone Nicqui til Adventistkirken. Hun er nå en av lederne i den lokale menigheten.
«Det er lenge siden jeg har hatt lyst til å drikke, men jeg forteller gjerne andre om håpet og
min vei til seier.» Graeme bruker det han lærer i sitt kristenliv på sitt liv i AA og motsatt.
Når han forteller om sitt liv på AA-møter, finner folk fort ut at han er kristen.
«Er du kirkegjenger?» spør de.
«Ja.»
«Hvilken kirke da?»
«Adventistkirken.»
Han forteller om sabbaten og sier at de holder den syvende dag, men han er kristen hver dag.
Det hender at to leger som også går i Graemes kirke, sender folk til ham som sliter med alkoholen.
Han forteller dem om Anonyme Alkoholikere.
Graeme forteller ikke bare. Han lytter til det folk forteller. Han tar med folk på båten sin og
spiser sammen med dem. Han trives med misjonsarbeidet sitt.
Takk for offeret i 2016 som gjorde at Hope Channel kunne sende over hele New Zealand. Dine
gaver 13. sabbat dette kvartalet vil føre Hope Channel til Papua New Guinea.