Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen
på det, og mennesket ble en levende skapning ().
Spenningen mellom Guds ord, «du skal dø» () og Satans løfte, «du
skal slett ikke dø!» () begrenset seg ikke til Edens hage, men gir gjenklang
gjennom historien.
Mange prøver å forene Satans ord med Guds ord. For dem handler advarselen,
«du skal dø» bare om den forgjengelige fysiske kroppen, mens løftet «du skal slett
ikke dø!» gjelder en udødelig sjel eller ånd.
Vil det si at motstridende ord fra Gud og Satan kan harmoniseres? Finnes det en
immateriell sjel eller ånd som overlever fysisk død i bevisst tilstand? Det er gjort
mange filosofiske og vitenskapelige forsøk på å besvare disse spørsmålene. Men som
bibeltro kristne må vi innse at bare den allmektige Gud som skapte oss, kjenner oss
fullt ut (se ). Så bare hans Ord til oss kan gi svar på disse spørsmålene.
Denne uken skal vi se på hvordan GT definerer menneskets natur og tilstanden når
det dør.
Les ; og . Hva er likt og ulikt i Guds måte å skape dyrene
og menneskene på? Hva sier om menneskenaturen?
På den sjette dagen ga Gud liv til landdyr og det første menneskeparet (–
27). Vi får vite at han «formet alle dyr på marken og alle fugler under himmelen av
jord» (). Han formet også et menneske «av støv fra jorden» ().
Både dyr og mennesker er av «jorden», men menneskets tilblivelse var ulik dyrenes
på to måter. Først formet Gud mennesket fysisk, og så «blåste [han] livspust i nesen
på det, og mennesket ble en levende skapning» (). Han var en fysisk enhet
før han ble levende. For det andre skapte Gud mennesket som både mann og kvinne i
sitt bilde ().
sier at tilførselen av «livspust» til Adams fysiske kropp forvandlet ham
til «en levende skapning» (hebr. nephesh chayyah) eller bokstavelig talt «en levende
sjel» (BS 1930). Det betyr at vi ikke har en sjel som kan eksistere utenom kroppen,
men er en levende skapning eller en levende sjel. Påstanden om at denne «sjelen» er
en bevisst enhet som kan eksistere atskilt fra menneskekroppen, er hedensk og ikke
en bibelsk tanke. Når vi forstår menneskets sanne natur, godtar vi ikke forestillingen
om en kroppsløs sjel og alle de farlige tankene som er tuftet på det.
Ingen del av mennesket fører noen bevisst tilværelse atskilt fra resten av personen.
Gud skapte oss på underfullt vis, og vi bør ikke spekulere utover hva Skriften
sier om dette. Ja, ikke nok med at livet er et mysterium (vitenskapen kan fortsatt ikke
si akkurat hva det betyr at noe er i live), bevisstheten er enda mer mystisk. Hvordan
kan de cellene og kjemikaliene vi har i hjernen, romme og skape slikt som tanker og
følelser? De som studerer dette, vedgår at vi egentlig ikke vet.
For et mirakel livet er! Hvorfor burde vi glede oss over ikke bare livets gave, men
også det evige liv, som er et enda større mirakel?
Les ; og . Hvordan kan disse versene hjelpe oss å forstå
menneskesjelens natur?
Menneskelivet er skjørt og flyktig (). Ingenting som er smittet av synd,
kan være evig i seg selv. Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med
synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet (). Døden er den naturlige følgen av synd, som påvirker alt liv.
Her har vi to viktige bibelske begreper: Det ene er at både mennesker og dyr dør.
Som kong Salomo skrev: «For det går mennesket som det går dyrene, den ene som
den andre: Begge skal dø, samme livsånde har de alle. Mennesket har ingen fortrinn
framfor dyrene. … Alle går til det samme sted. Alle er kommet av støv og skal bli til
støv igjen» ().
Det andre begrepet er at en persons fysiske død innebærer at av han eller hun
ikke lenger eksisterer som en levende sjel (heb. nephesh). I hadde Gud
advart Adam og Eva om at hvis de syndet ved å spise av treet til kunnskap om godt
og ondt, ville de dø.
Etter å ha gjentatt advarselen, understreket Gud poenget: «Den sjel som synder,
skal dø» (; , KJV). To ting følger av denne uttalelsen. Det ene er at siden
alle er syndere, er alle underlagt aldring og død (; ). Det andre er at
tanken om sjelens naturlige udødelighet avvises. Hvis sjelen er udødelig og lever et
annet sted etter døden, så dør vi vel egentlig ikke?
Bibelens løsning på dødens dilemma er ikke en kroppsløs sjel som drar til paradis
eller skjærsilden, for ikke å snakke om helvete. Løsningen er oppstandelsen av dem
som er døde i Kristus. Som Jesus sa i sin preken om livets brød: «Hver den som ser
Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag»
().
Hvorfor er vissheten om Jesu annet komme, som garanteres av Kristi første
komme, så avgjørende for alt vi tror? Hvilket håp ville vi da ha uten løftet om
hans gjenkomst?
Les og . Hvilken kontrast er det mellom disse to bibelstedene?
Hvordan kan de gi oss en bedre forståelse av menneskets tilstand i døden? Se
også .
Vi har sett at Bibelen lærer at mennesket er en sjel (), og sjelen slutter å
eksistere når kroppen dør (; ).
Men hva med «ånden»? Er den ikke ved bevissthet også etter kroppens død? Mange
kristne tror det, og de prøver å forsvare sitt syn med , som sier at «støvet
vender tilbake til jorden som det støv det var, og ånden går tilbake til Gud, som ga
den». Men det sies ikke at de dødes ånd er ved bevissthet i Guds nærhet.
beskriver aldringsprosessen som kulminerer med døden. Vers 7 omtaler
døden som en reversering av skaperprosessen i . På den sjette dagen
«formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det,
og mennesket ble en levende skapning» (). Men nå sier at «støvet
vender tilbake til jorden som det støv det var, og ånden går tilbake til Gud, som ga
den». Så livspusten som Gud pustet inn i Adams nesebor, og som han har gitt alle
mennesker, vender tilbake til Gud, eller rettere sagt: den slutter å strømme inn i og
gjennom dem.
Husk at beskriver dødsprosessen til alle mennesker uten å skille mellom
rettferdige og ugudelige. Hvis de antatte åndene til alle som dør, overlever i bevisst
tilstand i Guds nærhet, da er vel de ugudeliges ånder hos Gud? Denne tanken stemmer
ikke med resten av Skriftens lære. Ettersom den samme dødsprosessen skjer
både hos mennesker og dyr (), er døden ikke noe annet enn at de slutter
å eksistere som levende skapninger. Som salmisten sa: «Du skjuler ansiktet, og de
blir grepet av redsel, du tar livsånden fra dem, de dør og blir til støv igjen» ().
Folk sier ofte at døden bare er en del av livet. Hvorfor er det galt? Døden er det
motsatte av livet, den er livets fiende. Hvilket håp rommer dette verset: Den siste
fienden som blir tilintetgjort, er døden? ().
Les ; ; ; ; og . Hva lærer disse tekstene
om vår tilstand i døden?
Noen bibelkommentatorer sier at disse tekstene (; ; ;
; ) er skrevet i poetisk språk og ikke sier noe om menneskets tilstand i
døden. Det er sant at poesi kan være tvetydig og lett å misforstå, men slik er det ikke
her. Språket er klart og i harmoni med det GT ellers lærer om emnet.
For det første: I beklager patriarken sin egen fødsel på grunn av all lidelsen.
Han tenker at hvis han hadde vært dødfødt, ville han ha blitt i søvnen og hvilen (; ).
sier at stedet der de døde oppbevares, er et taushetens sted, for «de døde
priser ikke Herren» (). Dette høres knapt ut som om de døde, de trofaste
(og takknemlige) døde, er i himmelen og tilber Gud.
Ifølge opphører den enkeltes mentale aktivitet med døden: «De utånder
og blir til jord igjen, den dagen faller planene i grus» (). Slik skildrer Bibelen
det som skjer når vi dør.
Og tilføyer at «de døde vet ingen ting» og i graven «er det verken gjerning
eller tanke, verken kunnskap eller visdom» (; ). Dette stadfester Bibelens
lære om at de døde er uten bevissthet.
Bibelens lære om bevisstløshet i døden burde ikke få oss til å fortvile. For det første
er det ikke noe evig brennende helvete eller en midlertidig skjærsild som venter
de ufrelste. For det andre har de som dør i Kristus, en stor belønning i vente. Ikke så
rart da, at «for den troende er døden en underordnet sak. … For den kristne er døden
bare en søvn, et øyeblikk i stillhet og mørke. Livet er skjult med Kristus i Gud, og
«når Kristus, vårt liv, åpenbarer seg, da skal også dere åpenbares i herlighet sammen
med ham». ; .» – Alfa og Omega, bind 5, side 338.
Tenk på de døde i Kristus. De lukker øynene i døden, og enten de ligger i graven
1500 år eller fem måneder, er likegyldig for dem. Det neste de vet, er Kristi
gjenkomst. Hvordan kan man da si at de døde på en måte har det bedre enn vi
levende?
Les ; ; ; og . Hva bidrar disse tekstene
med til din forståelse av døden?
GT taler om død og begravelse på forskjellige måter. En er forestillingen om å bli
forent med sitt folk. For eksempel, om Abraham, blir vi fortalt at «så utåndet han.
Abraham døde i høy alder, gammel og mett av dager, og han ble forent med sitt folk»
(). Aron og Moses ble også forent med sitt folk ().
Hva sier det om dødens natur at både gode og dårlige konger dro til samme sted når
de døde? (; ).
En annen måte å beskrive døden på, er å si at noen gikk til hvile hos forfedrene. Om
kong Davids død sier Bibelen at han gikk «til hvile hos sine fedre og ble gravlagt
i Davidsbyen» (). Det samme uttrykket brukes også om flere andre
konger, både gode og dårlige.
Vi finner minst tre sider ved det å hvile hos forfedrene. Den ene er tanken om at
før eller siden vil tiden komme da vi trenger å hvile fra våre egne anstrengelser og
lidelser. En annen tanke er at vi ikke er de eneste som følger dette sporet, for våre
forfedre har allerede gått veien før oss. En tredje tanke er at når vi blir gravlagt nær
dem, er vi ikke alene, men er sammen også i dødens bevisstløse tilstand. Dette gir
kanskje ikke så mye mening i vår tid, men det var veldig viktig før i tiden.
De som dør i Kristus, kan bli begravd nær sine kjære, men det er likevel ingen
kontakt mellom dem. De er bevisstløse til de blir vekket fra sin dype søvn og får
slutte seg til sine kjære som døde i Kristus.
Tenk deg hvordan det ville ha vært om de døde var ved bevissthet og kunne se
hvordan livet var her hos oss, spesielt for deres kjære, som kan ha det vondt
etter deres død. Så hvorfor burde sannheten om at de døde sover være så stor
trøst for de levende?
Les «Historiens første løgn» i Alfa og Omega, bind 8, side 43–59.
Hvis du har blitt operert under full narkose noen gang, har du kanskje en svak
forestilling om hvordan det må være for de døde. Men selv da fungerte hjernen.
Tenk deg hvordan det er for de døde når alle hjernefunksjoner har stoppet helt opp.
Deres erfaring av døden er altså å lukke øynene, og det neste de merker, er enten
Jesu annet komme eller hans gjenkomst etter tusenårsriket (se ). Inntil da
hviler alle de døde, de rettferdige og de ugudelige, i det som de vil oppleve som et
øyeblikk. For dem av oss som fremdeles lever, virker det som døden varer lenge. Slik
virker det for de levende, men for de døde er det som bare et øyeblikk.
«Hvis det var sant at menneskesjelen ved døden gikk direkte til himmelen, kunne
man gjerne ønske seg døden fremfor livet. Denne oppfatning har fått mange til å
gjøre slutt på sin jordiske tilværelse. Når vanskeligheter, bekymring og skuffelse
overmanner dem, kan det være fort gjort å kutte den skjøre livstråden og sveve inn i
den evige verdens salighet.» – Alfa og Omega, bind 8, side 50–51.
«I Den hellige skrift står det ikke noe om at de rettferdige får sin lønn når de
dør, eller at de ugudelige da får sin straff. Patriarkene og profetene har aldri uttalt
noe slikt. Heller ikke Kristus og apostlene har antydet noe i den retning. Bibelen
sier klart at ingen går til himmelen i dødsøyeblikket. Den sier at de sover til
oppstandelsen.» – Alfa og Omega, bind 8, side 58.
Forslag til samtale
Hvordan gir den bibelske forestillingen om at mennesket er et hele – som
bare er bevisst som en udelt person – en bedre forståelse av dødens natur?
Verden har blitt oversvømt av teorien om sjelens udødelighet, med alt det
innebærer. Hvorfor er så vårt budskap om de dødes tilstand så viktig? Hvorfor
finner vi også blant kristne så stor motstand mot det som egentlig er en flott
lære?
Hvordan burde en forståelse av de dødes tilstand beskytte oss mot slikt som
kan «vise seg» for øynene på oss? Det vil si: Hvorfor kan vi ikke alltid stole på
det vi ser, spesielt hvis det er en død slektnings ånd, som noen har hevdet at
de har sett?
Tre ingredienser har gjort evangeliseringsmøtene i New Zealand til åndelige kraftsentra som gir
resultater: bønn, Alle engasjert og Hope Channel. Medlemmer ba om Den hellige ånds utøsing
hver uke i fem måneder kl. 6. Medlemmene organiserte møtene og inviterte slekt og venner. Men
den overraskende ingrediensen var TV-møtene fra Hope Channel, som hadde fått offeret 13. sabbat
2016. Ca. 200 mennesker ble døpt. Her er noen av dem.
Tracey
Fembarnsmoren Tracey slet med stoffmisbruk da moren hennes foreslo at hun skulle se på Hope
Channel. Hun så at Jesus sto sentralt, og Ånden talte til henne. Snart gikk både hun og moren i
kirken. Tracey tok bibelstudier og sluttet med stoffer under møtene. Nå er hun døpt og studerer til
å bli lærer. Man kan se gleden i øynene hennes når hun snakker om Gud.
Owen og Tina
Owen og hans kone Tina på Waiheke Island ble overbevist om adventbudskapet etter å ha sett Hope
Channel og en annen adventistkanal. De brente programmene på DVD og sendte dem til andre på
øya. Da menigheten planla en møteserie i Auckland, hjalp Owen til med å finne et egnet sted. Hver
kveld kom det nesten 30 mennesker, de fleste ikke-adventister. Owen og Tina ble døpt og ble de første
adventistene på øya Waiheke. Menigheten på øya er en av to som ble plantet under møteserien.
Heath og Simone
Heath har tidligere trent elitesoldater i kampsport. Han begynte å se Hope Channel sammen med
sin kone Simone etter at en adventist hadde fortalt ham om kanalen på jobben. Heath og Simone
ble overbevist av programmene de så og begynte å gå på gudstjenester og møteserien. De ble døpt
i løpet av møtene.
Audrey og Don
Audrey og Don er et eldre par som oppdaget Hope Channel i kanallisten. Deres egen menighet
avvek fra Bibelens prinsipper, og de bestemte seg for å prøve Adventistkirken. Under møteserien
besluttet de seg for å bli adventister. Deres voksne døtre i New Zealand og Frankrike har også
begynt å gå i adventistkirker. Don er ca. 80 år, og han oppmuntrer folk til å se Hope Channel ved
å dele ut brosjyrer på sykehus og andre steder.
Hope Channel har blitt en integrert del av vitnetjenesten i New Zealand. Takk for offeret i 2016
som gjorde at Hope Channel kunne sende over hele New Zealand. Dine gaver 13. sabbat dette
kvartalet vil føre Hope Channel til Papua New Guinea.