Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal
leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet
dø. Tror du dette?» ().
Vi har sett på gammeltestamentlige henvisninger til oppstandelsen som i stor grad
var basert på personlige forventninger (; ; ; )
og på fremtidige løfter (; ). Men vi leser også om mennesker som
ble reist opp fra de døde.
Den første var Moses (; ). Sønnen til enken i Sarepta () og Sjunem-kvinnens sønn () sto også opp. Jesus reiste sønnen
til enken i Nain (), Jairus’ datter () og Lasarus ()
fra de døde. Bortsett fra Moses døde alle igjen. Disse tilfellene bekrefter også Bibelens
lære om at de døde er bevisstløse (; ; ; ; ).
Ingen av dem omtaler opplevelser etter (i) døden.
Denne uken vil vi se nærmere på oppstandelsene som skjedde før Kristi død og
oppstandelse.
Les og . Hvilke bevis gir tekstene for Moses’ kroppslige
oppstandelse?
Noen av de greske kirkefedrene i Alexandria hevdet at da Moses døde, så man to
Moseser: en levende i ånden, en annen død i kroppen; en Moses steg opp til himmelen
sammen med engler, den andre ble begravet på jorden (se Origenes’ homilier
over Jos 2.1; Klemens av Alexandria: Stromata 6.15.) Dette skillet mellom sjelens
himmelfart og kroppens begravelse kan gi mening for dem som tror på den
greske tanken om en udødelig sjel, men ideen finnes ikke i Bibelen. bekrefter
Bibelens lære om at Moses’ kropp sto opp, fordi striden handlet om «kroppen til
Moses» og ikke om noen sjel.
sier at Moses døde 120 år gammel, og Herren begravde ham på et
ukjent sted i en dal i Moab. Men Moses ble ikke lenge i graven. «Sammen med de
englene som hadde gravlagt ham, kom Jesus selv fra himmelen og vekket ham opp
av dødens søvn … Nå skulle Kristus for første gang gi liv til en død. Idet livets fyrste
og de lysende englene nærmet seg graven, var Satan redd for å miste sitt herrevelde
… Kristus nedlot seg ikke til å ta opp noen diskusjon med Satan. Men Kristus overlot
alt til sin Far, idet han sa: «Måtte Herren straffe deg! … Oppstandelsen var sikret for
evig, og Satan måtte gi slipp på sitt bytte. De rettferdige som var døde, skulle leve
igjen.» – Alfa og Omega, bind 2, side 74–75.
Vi får et bevis på Moses’ oppstandelse i NT. Der dukket Moses opp sammen med
profeten Elia, som var blitt tatt opp til himmelen uten å se døden ().
Moses og Elia snakket med Jesus (se ). «Med ett sto det to menn og
snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den
utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem» ().
Moses’ tilstedeværelse var beviset på Kristi kommende seier over synd og død og er
skildret på umiskjennelig vis. Det var Moses og Elia, ikke deres «ånder» (Elia hadde
jo ikke sovnet inn), som viste seg for Jesus.
Moses fikk ikke komme inn i det jordiske Kanaan (), men ble tatt inn
i det himmelske Kanaan. Hva lærer dette om at Gud «kan gjøre uendelig mye mer
enn det vi ber om og forstår?» ().
I leser vi at ved tro fikk kvinner «tilbake sine døde; de hadde stått opp»
(). Dette var tilfellet i de to oppstandelsene i tekstene for i dag.
Den første (se ) kom under det store frafallet i Israel på kong
Akabs tid. Da en stor tørke herjet landet, befalte Gud Elia å dra til Sarepta, utenfor
Israel. Der møtte han en fattig fønikisk enke som var i ferd med å lage et siste måltid
til seg selv og sønnen før de døde. Men de fikk leve takket være miraklet med melet
og oljen, som ikke tok slutt før tørken var over. Noe senere ble sønnen hennes syk
og døde. I fortvilelse bønnfalt moren Elia, som ropte til Herren. «Herren hørte Elias
bønn. Og livet vendte tilbake til gutten; han ble levende igjen» ().
Den andre oppstandelsen (se ) fant sted i Sjunem, en liten landsby
sør for Gilboa-fjellet. Elisja hadde hjulpet en fattig enke med å betale gjelden sin
takket være miraklet med å fylle mange kar med olje (). I Sjunem møtte
han senere en gift kvinne som ikke hadde barn. Profeten sa at hun ville få en sønn,
og det skjedde som forutsagt. Barnet vokste og var sunn og frisk, men en dag ble
han syk og døde. Kvinnen dro til Karmelfjellet og ba Elisja bli med og se til sønnen.
Elisja ba til Herren, og til slutt ble barnet levende igjen.
Disse kvinnene hadde ulik bakgrunn, men samme frelsende tro. Den fønikiske
enken tok inn profeten Elia i en vanskelig tid da det ikke fantes noe trygt sted for
ham i Israel. Kvinnen i Sjunem og mannen hennes bygde et eget rom der profeten
Elisja kunne bo når han var på gjennomreise. Da de to barna døde, tydde de trofaste
mødrene til Guds profeter og fikk gleden av å se barna deres vende tilbake til livet.
Dette er gode historier, men andre har ikke opplevd et slikt mirakel. Hva sier
dette om hvor viktig løftet om oppstandelsen ved tidenes ende er?
Bibelen sier at Jesus «gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var
underkuet av djevelen, for Gud var med ham» (). Evangeliene er fulle av
historier om at Jesus hjalp mennesker, og det var derfor mange jøder senere kom til å
tro at Jesus var den lovede Messias.
«Det var hele landsbyer hvor sykdom og nød var forsvunnet fra hvert eneste hjem,
fordi Jesus hadde vært der og helbredet de syke. Hans virksomhet vitnet om at han
var salvet av Gud. Alle hans handlinger var uttrykk for kjærlighet, miskunnhet og
medlidenhet. Han hadde medfølelse med menneskenes barn. Han tok på seg deres
natur for å komme dem til hjelp i deres nød. De fattigste og mest uanselige var ikke
redde for å gå til ham. Til og med småbarna følte seg tiltrukket av ham.» – Veien til
Kristus, side 8–9.
Les . Hva er forskjellen på det som skjedde i denne oppstandelsen og
dem vi så på i går?
Under sin tid i Galilea helbredet Jesus de syke og drev ut onde ånder. En gang kom
han til Nain da et begravelsesfølge gikk gjennom porten. I den åpne kista lå en enkes
eneste sønn. Moren gråt utrøstelig. Full av medlidenhet sa Jesus til henne: «Gråt
ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa:
«Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å
tale, og Jesus ga ham til moren» (). Jesu nærvær endret hele scenen, og
mange skjønte at ikke bare hadde noe forbløffende skjedd, men at en spesiell person
(de kalte ham «en stor profet») var blant dem.
Både den fønikiske enken () og kvinnen i Sjunem () hadde bedt om hjelp – fra Elia og Elisja. Men enken i Nain ble hjulpet uten
at hun ba om det. Så Gud bryr seg om oss selv når vi ikke er i stand til eller vi ikke
føler oss verdige til å be om hjelp. Jesus bare så problemet og løste det.
Sann religion innebærer å ta vare på foreldreløse barn og enker (). Vi kan
åpenbart ikke gjøre de miraklene Jesus gjorde, men hvordan kan vi hjelpe dem
rundt oss som har det vondt?
Oppstandelsene før Jesu død og oppstandelse var ikke begrenset til noen bestemt
gruppe. Moses var kanskje den største lederen Guds folk hadde hatt (). Men den fattige fønikiske enken var ikke engang israelitt ().
Kvinnen i Sjunem var fremtredende i samfunnet sitt (). Enken i Nain
hadde bare én sønn, som hun trolig var avhengig av (). Jairus var derimot
synagogeforstander, sannsynligvis i Kapernaum (). Uavhengig av kulturell
bakgrunn og sosial status ble alle velsignet av Guds livgivende kraft.
Les ; . Hva kan Kristi ord lære oss om døden: «Barnet er ikke
dødt, hun sover»? ().
Jairus’ 12 år gamle datter lå dødssyk hjemme. Så han gikk til Jesus og ba ham
komme og legge sine helbredende hender på henne. Men før de nådde frem, fikk de
den triste nyheten: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» (). Da sa Jesus til den sørgende faren: «Frykt ikke, bare tro!» (). Alt
faren kunne gjøre, var å stole på Guds inngripen.
Da Jesus kom til huset, sa han til dem som var samlet der: «Hvorfor støyer og gråter
dere? Barnet er ikke dødt; hun sover» (). De lo av ham fordi (1) de visste
at hun var død, og (2) de skjønte ikke betydningen av hans ord. «Den trøstende
metaforen der ‘søvn’ står for ‘død’, ser ut til å ha vært Kristi foretrukne måte å vise
til denne opplevelsen på (; ; se kommentaren om ).
Døden er en søvn, men det er en dyp søvn som bare den store livgiveren kan vekke
oss fra, for bare han har nøklene til graven (se ; jf. ; ).»
– SDA Bible Commentary, bind 5, side 609.
Etter at jenta sto opp, ble de som så det, «helt ute av seg av undring» ().
Det er ikke rart. For døden er jo endelig, absolutt og kan ikke reverseres. Det må ha
vært fantastisk å få se noe slikt med egne øyne.
Jesu ord: «Frykt ikke, bare tro!» (), er fortsatt relevante i dag. Hvordan
kan vi lære å gjøre det, også midt i fryktelige situasjoner, da det er som viktigst
å bevare troen?
Les . Hvordan ble Jesus «herliggjort» av Lasarus’ sykdom og død ()?
Også her bruker Jesus metaforen om søvn når han snakker om døden. «Vår venn
Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham» (). Noen trodde han snakket
om bokstavelig søvn (), så Jesus sa rett ut hva han mente: «Lasarus er
død» (). Da Jesus kom frem til Betania, hadde Lasarus allerede vært
død i fire dager. Liket var i ferd med å råtne (; ). Når en kropp er brutt ned
så den lukter, er det ingen tvil: personen er død.
Så da Jesus sa til Marta: «Din bror skal stå opp» (), bekreftet hun sin
tro på oppstandelsen. Men Jesus sa: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror
på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri
i evighet dø. Tror du dette?» (). Og Jesus la til: «Hvis du tror, skal du
se Guds herlighet» (). Marta trodde, og hun så Guds herlighet i sin brors
oppstandelse.
Bibelen sier at ved Guds ord ble livet skapt (; ), og ved hans
ord kan livet gjenskapes, som i tilfellet med Lasarus. Etter en kort bønn sa Jesus:
«Lasarus, kom ut!» (). Der og da fikk disse menneskene se Guds livgivende
kraft, den samme kraften som talte verden på plass og som skal kalle de døde tilbake
til livet i oppstandelsen.
Ved å vekke opp Lasarus viste Jesus at han hadde makt til å seire over døden, og
hvilken større manifestasjon av Guds herlighet kan vel dødelige forestille seg?
Les . I den ene linjen snakker Jesus om at troende dør, og i den neste
om at de troende aldri dør. Hva lærer Jesus her, og hvorfor er det viktig å forstå at
døden er en ubevisst søvn for å kunne forstå Kristi ord? Og hvorfor gir hans ord
oss håp?
Les «Gravferd uten følge» i Alfa og Omega, bind 2, side 68–76; «Farefullt oppdrag»
i bind 3, side 36–44; «En fredsprofet» side 101–106; «Offiseren i Kapernaum» i bind
4, side 269–274; «Gnisten som utløser guddomsmakt» side 295–299; «Makt over
død og grav» i bind 5, side 79–91.
«I Kristus er selve kilden til liv; han har ikke lånt det, ikke fått det. ‘Den som har
Sønnen, eier livet.’ . Kristi guddom er den troendes sikkerhet for selv å
oppnå evig liv. Jesus sa: ‘Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver
den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?’ Kristus ser
her [i ] frem til sitt annet komme. Da skal de rettferdige døde stå opp
uforgjengelige, og de rettferdige som lever, skal bli forvandlet og tatt til himmelen
uten å se døden. Det mirakel som Kristus var i ferd med å utføre ved å reise Lasarus
opp fra de døde, ville være et symbol på de rettferdige dødes oppstandelse. Ved sitt
ord og sine gjerninger erklærte han at han selv var oppstandelsens herre. Han som
selv snart skulle dø på korset, stod der som gravens seierherre med dødens nøkler og
hevdet sin rett og makt til å gi evig liv.» – Alfa og Omega, bind 5, side 85–86.
Forslag til samtale
Mange døde mens Elia og Elisja var profeter, og mens Jesus virket på jorden.
Bare noen få ble vakt opp fra de døde (se ). Tenk på hvordan de
døde opplever døden, enten de ble vekket til live en gang i fortiden eller de
blir vekket ved Jesu gjenkomst. Hvilken forskjell gjør det når det gjelder opplevelsen
av døden?
Mange forfattere har skrevet om hvor fåfengt et liv som ender med døden,
er. Alle dør, enten de er mennesker, kyllinger, bevere, østers osv. Men for oss
mennesker er det verre enn for dyrene, for vi vet at vi skal dø (se ).
Kyllinger, bevere og østers vet ikke det. Hvorfor er løftet om oppstandelsen
så viktig for oss?
Hvorfor trenger man en oppstandelse ved tidenes ende hvis man tror sjelen er
udødelig og at de døde, spesielt de rettferdige døde, lever videre i himmelen
etter døden?
Hvis noen ringer og spør «Er Anny der», svarer du kanskje: «Ja, men hun
sover.» Men hvis noen ringer og spør: «Er Anny der?», vil du ikke svare: «Ja,
men hun er død.» Hvorfor ikke? Hva sier dette om dødens natur?
Emmy og familien holdt på å bli hjemløse da hennes mann Jonathan fikk jobben redusert til deltid
i Melbourne under en nedstengning på grunn av korona. Men som nye adventister hadde de tro,
og hun ba om en jobb så hun kunne forsørge familien.
Hun kunne ikke kjøre bil, og arbeidsmarkedet var veldig stramt. Mens hun ba, hygget hun seg
med å dyrke sukkulenter (saftplanter). Hun satte bilder på Facebook og ble med i en gruppe der
de dyrket sukkulenter. En dag så hun en video som en planteskole hadde lastet opp. «Jeg skulle
ønske jeg kunne arbeide sammen med dere. Jeg elsker sukkulenter», skrev hun under videoen.
«Hvor bor du?» kom svaret. Hun fortalte det og ble bedt om å ringe sjefen. De avtalte et møte kl.
16:30 samme dag.
Emmy var glad. Planteskolen lå i gangavstand hjemmefra. Men for sikkerhets skyld ba hun
Gud om å stoppe det hele hvis det ikke var hans plan. Hun gikk hjemmefra kl. 13:30 og var der en
halv time senere, altfor tidlig, så hun prøvde å gjemme seg i buskene, men bestyreren så henne.
«Er du Emmy», spurte han.
Da hun nikket, ba han henne med inn på kontoret og forklarte hva de drev med. Hun fikk hilse
på de ansatte, og da sjefen så hvor ivrig hun var, fikk hun jobb på flekken.
Emmy var glad. Tenk at en kommentar på Facebook kunne føre til at de fikk beholde huset!
Hun lærte fort, og hun elsket det varierte arbeidet. Hun fikk også ta med stiklinger hjem så hun
kunne starte sin egen samling. Tiden fløy. Gud hadde virkelig hørt hennes bønner. Trodde hun.
Da lønningsdagen kom, fikk hun ingenting da de andre fikk sine lønninger. Hun fikk vite at det
var fordi hun hadde tatt med stiklinger hjem.
Da hun kom hjem, sa Jonathan at de skulle legge det frem for Gud. Det gjorde de hele helgen.
Mandag morgen fikk hun en behagelig overraskelse. Før hun rakk å si noe, kom sjefens kone bort
til henne med en flott kake og en beklagelse. Hun sa det hadde skjedd en stor misforståelse og at
hun ville få full lønn.
Gud hadde igjen hørt hennes bønner. Familien klarte å beholde huset gjennom pandemien.
Takk for at du planlegger et godt offer 13. sabbat, så det håpet Emmy har til Jesus, kan utbres i
Australia og hele divisjonen.