Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet
opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv (Joh 3,14–15).
Det sies at døden og skatten kan vi ikke unngå. Det er ikke helt sant. Folk kan unngå
skatt, men ikke døden. De kan kanskje utsette døden noen år, men før eller siden
kommer den likevel. Og fordi vi vet at de døde, både de rettferdige og de ugudelige,
først havner på samme sted, betyr oppstandelseshåpet alt for oss. Paulus sa det
slik: Uten dette håpet, er også «også de fortapt som har sovnet inn i Kristus» (1 Kor
15,18), og det høres jo merkelig ut hvis de som «er sovnet inn i Kristus,» rusler rundt
i Guds himmel.
Kristi oppstandelse er viktig for vår tro, for i hans oppstandelse har vi garantien
for vår egen. Men før Kristus ble oppreist fra de døde, måtte han dø. Derfor ba han i
Getsemane: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne
timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme» (Joh 12,27). Og hensikten var at han
skulle dø.
Denne uken vil vi se på Kristi død og hva det betyr for løftet om evig liv.
LesÅp 13,8; Apg 2,23 og 1 Pet 1,19–20. Hvordan kunne Kristus betraktes som
drept «fra verdens grunnvoll ble lagt»?
«Og alle som bor på jorden, skal tilbe dyret, hver den som fra verdens grunnvoll ble
lagt, ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet som ble slaktet» (Åp
13,8). Det sies at Kristus ble drept «fra verdens grunnvoll ble lagt». Dette er selvsagt
symbolikk (Åpenbaringen er full av symboler), for Kristus ble ikke korsfestet før
lenge etter jordens skapelse. Det teksten sier, er at frelsesplanen var på plass før
verden ble skapt. Og Jesus, Guds lam og hans død på korset sto sentralt i den planen.
LesTit 1,2. Hva sier verset om hvor lenge frelsesplanen, som dreide seg om Kristi
død, hadde vært på plass?
«Planen om å gjenløse oss var ikke en ettertanke, en plan som ble utarbeidet etter
Adams fall … Den var en utfoldelse av de prinsipper som fra evighet av var grunnvollen
for Guds styresett.» – Alfa og Omega, bind 4, side 13.
Denne planen ble først åpenbart for Adam og Eva i Edens hage (1 Mos 3,15; 1 Mos 3,21),
og den ble gjenspeilet av hvert blodoffer i hele GT. For eksempel da Gud testet Abrahams
tro, sørget han for en vær som skulle ofres i stedet for Isak (1 Mos 22,11–13).
Den symboliserte Kristi sonoffers stedfortredende natur.
Sentralt i frelsesplanen er Jesu stedfortredende død, i århundrer symbolisert som
Guds lam, som bærer bort verdens synd» (Joh 1,29).
Dyreofringer er grusomme og blodige. Men hvorfor er dette grusomme og blodige
nettopp poenget, siden det lærer oss om Kristi død i vårt sted og syndens
grusomme pris?
Jesus ble født for å dø, og han levde for å dø. Hvert skritt han tok, førte ham nærmere
hans store sonoffer på Golgata kors. Han var seg sin misjon fullt bevisst og lot
ingen distrahere ham fra det. I realiteten var «hele hans liv et forord til hans død på
korset.» – Fundamentals of Christian Education, side 382.
I sitt siste år talte Jesus stadig tydeligere om sin forestående død. Men det virket
som de verken kunne eller ville godta realiteten i hans uttalelser. Med sine falske
forestillinger om Messias, var det siste de hadde forventet at Jesus skulle dø. Kort
sagt, deres falske teologi påførte dem unødig smerte og lidelse.
«Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet
opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14–15). Da han var i
Cæsarea Filippi, fortalte Jesus disiplene at han måtte «dra til Jerusalem, og at de eldste,
overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel,
og den tredje dagen skulle han reises opp» (Matt 16,21). Da han gikk privat gjennom
Galilea (Mark 9,30–32) og under sin siste reise til Jerusalem (Luk 18,31–34), talte
Jesus igjen om sin død og oppstandelse. De hørte ikke etter, for det var ikke det de
ville høre. Vi har lett for å gjøre det samme.
Guds utvalgte folk hadde feilaktige oppfatninger om Messias’ første komme.
Hvilke falske oppfatninger verserer om Jesu annet komme i vår tid?
LesJoh 19,1–30. Hva er det avgjørende budskapet til oss i Jesu ord: «Det er
fullbrakt»?
Nå hadde den avgjørende stund kommet for Kristus, for menneskeheten og for hele
universet. I dyp smerte kjempet han mot mørkets makter. Langsomt tok han veien
gjennom Getsemane, de urettferdige forhørene og opp til Golgata. Onde engler
prøvde å overvinne ham. Mens Jesus hang på korset, hånet øversteprestene, de
skriftlærde og de eldste ham og sa: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke
frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham!»
(Matt 27,42).
Kunne Kristus ha kommet ned fra korset og reddet seg selv? Ja, han kunne det,
men han ville det ikke. Hans kjærlighet til menneskeheten, også disse spotterne, tillot
ham ikke å gi opp. Ja, «spotterne var blant dem som han døde for å redde; og han
kunne ikke komme ned fra korset og frelse seg selv, for han ble holdt fast, ikke av
nagler, men av sin vilje til å frelse dem.» – Alfred Plummer: An Exegetical Commentary
on the Gospel According to S. Matthew (London: Elliot Stock, 1910), side 397.
I Kristi lidelser var Jesus i ferd med å beseire Satans rike, selv om det var Satan
som hadde satt i gang de begivenhetene som førte til korset, deriblant Judas’ svik
(Joh 6,70; Joh 13,2; Joh 13,27). «På en måte som evangelisten ikke prøver å beskrive, er Jesu
død både en Satans handling og en handling der Jesus vinner seieren over Satan.»
– George E. Ladd: A Theology of the New Testament, rev. utg. (Cambridge, Storbritannia;
Lutterworth Press, 1994), side 192.
Kristus ropte fra korset: «Det er fullbrakt» (Joh 19,30) og antydet ikke bare at
hans smerte var overstått, men fremfor alt at han hadde vunnet den store kosmiskhistoriske
kampen mot Satan og hans onde krefter. «Hele himmelen jublet over
Frelserens seier. Satan var overvunnet, og han visste at hans rike var tapt.» – Alfa og
Omega, bind 5, side 313.
Det er vanskelig å forstå denne fantastiske kontrasten: i sin fullstendige ydmykelse
hadde Guds Sønn vunnet den største og mest strålende seieren for oss og for
universet.
Tenk på hvor fryktelig synden må være når Kristus måtte dø for å sone for den.
Hva burde dette si oss om hvor unyttige våre gjerninger er for å oppnå fortjeneste
hos Gud? For hva kan vi gjøre for å legge noe til det Kristus allerede har
gjort for oss? Del dine tanker med gruppen på sabbaten.
LesJoh 3,14–18 og Rom 6,23. Hva sier disse versene at Kristi død har utrettet for
oss?
Da Jesus kom til elven Jordan for å bli døpt, hadde døperen Johannes ropt: «Se, Guds
lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29). Denne uttalelsen bekreftet at Kristus
var det motbilledlige Guds lam som alle slike ofringer i GT pekte på.
Men dyreofringer kunne ikke ta bort synder av seg selv (Hebr 10,4). De ga kun
betinget tilgivelse i kraft av Kristi fremtidige offer på korset. «Men dersom vi bekjenner
våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser
oss for all urett» (1 Joh 1,9).
LesJoh 3,16–17. Hvilket håp kan vi hente fra disse versene, spesielt når vi med
rette føler at vi fortjener å bli fordømt for noe vi har gjort?
Tenk hva alt dette betyr: Jesus skapte verdensaltet (Joh 1,1–3), men ofret seg selv for
hver enkelt av oss, et syndoffer for at vi ikke skal behøve å bli fordømt for det vi med
rette kunne bli dømt for. Dette er evangeliets store løfte.
Jesus Kristus erklærte at «så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den
enbårne» for å dø for oss (Joh 3,16). Men vi bør aldri glemme at Kristus ofret seg
selv frivillig på våre vegne (Hebr 9,14). Luther omtalte korset som «alteret der han
[Kristus], fortært av ilden fra den grenseløse kjærligheten som brant i hans hjerte,
frambrakte det levende og hellige offer som var hans legeme og blod til Faderen med
inderlig forbønn, høye rop og hete, engstelige tårer (Hebr 5,7).» – Luther’s Works,
vol. 13 (St. Louis, MO: Concordia Publishing House, 1956), side 319. Kristus døde
en gang for alle (Hebr 10,10) og en gang for alltid (Hebr 10,12), for hans offer er mer
enn tilstrekkelig og mister aldri sin kraft.
Men mer enn det: «Om det så var bare en eneste sjel som ville ta imot hans
evangelium om nåde, så ville Kristus for å frelse denne ene ha valgt et liv med slit og
ydmykelse og en skamfull død.» – Helse og livsglede, side 98–99.
Les Joh 3,16 om igjen, og erstatt ordene «verden» og «hver den» med ditt eget
navn. Hvordan kan du gjøre dette løftet til ditt, spesielt når du blir fristet til å
synde?
Les1 Kor 1,18–24. Hva sier Paulus om korset, og hva er motsetningen med «verdens
visdom»? Hvorfor er budskapet om korset så viktig i dag, når «materialisme»
(ideen om at all virkelighet bare er materiell, som innebærer at det ikke finnes noen
Gud eller noe overnaturlig) dominerer «verdens visdom»?
Kristi kors er selve sentrum for frelseshistorien. «Evigheten kan aldri fatte dybden
av den kjærligheten som åpenbares i korset på Golgata. Det var der Kristi uendelige
kjærlighet og Satans uendelige egoisme sto ansikt til ansikt.» – Stephen N. Haskell:
The Cross and Its Shadow (South Lancaster, MA: Bible Training School, 1914).
Mens Kristus ydmykt ofret seg selv som en løsepenge for menneskeslekten,
omsluttet Satan ham med selvisk lidelse og pine. Kristus døde ikke bare den
naturlige død som ethvert menneske må gjennom. Han døde den annen død, slik at
alle som tar imot ham, skal slippe å oppleve det selv.
Det er flere sider ved korsets betydning som vi bør huske. For det første er korset
den største åpenbaringen av Guds rettferd mot synd (Rom 3,21–26). For det andre er
korset den høyeste åpenbaringen av Guds kjærlighet til syndere (Rom 5,8). For det
tredje er korset den store kraftkilden til å bryte syndens lenker (Rom 6,22–23; 1 Kor
1,17–24). For det fjerde er korset vårt eneste håp om evig liv (Fil 3,9–11; Joh 3,14–16;
1 Joh 5,11–12). Og for det femte er korset den eneste motgiften mot et fremtidig opprør
i universet (Åp 7,13–17; Åp 22,3).
«Verdens visdom» kan ikke oppdage noen av disse sannhetene om korset. Nei,
den gang som nå er forkynnelsen av korset «dårskap» for verdens visdom, som ofte
ikke engang erkjenner den mest åpenbare sannheten av alle: at det finnes en skaper
(se Rom 1,18–20).
Det greske ordet for «dårskap» er knyttet til det engelske ordet moron (idiot); det
vil si at forkynnelsen av korset er «idiotisk» i for «verdens visdom». Verdens visdom
kan ikke kjenne Jesus eller den frelsen som han tilbyr oss i sin død for oss på korset.
Uansett hvilken verdi en viss «verdens visdom» kan tilby: Hvorfor må vi aldri la
den forstyrre det vi tror om Jesus og det håpet vi blir tilbudt i «den dårskapen
som vi forkynner?» (1 Kor 1,21).
Les «Getsemane» i Alfa og Omega, bind 5, side 234–247; «Golgata», samme, side
295–312; «Omvendelse» i Veien til Kristus, side 23–40.
«Jeg så at hele himmelen er interessert i vår frelse, og skal vi da være likegyldige?
Skal vi være likeglade, som om det ikke gjør noe om vi blir frelst eller går fortapt?
Skal vi ignorere det offeret som er brakt for oss? Noen har gjort det. De har lekt med
nåden, og Gud misliker det. Guds Ånd vil ikke alltid la seg bedrøve. Den vil dra sin
vei hvis vi gjør den sorg litt lenger. Etter alt har blitt gjort som Gud kan gjøre for å
frelse mennesker, hvis de viser ved sitt liv at de forakter den barmhjertighet Jesus
tilbyr, vil døden bli deres del, og den vil være dyrt kjøpt. Det vil bli en fryktelig
død, for de vil måtte føle den smerten som Kristus følte på korset for å skaffe den
gjenløsningen som de har avvist. Og da vil de skjønne hva de har gått glipp av – evig
liv og en udødelig arv. Det store offeret som er brakt for å redde sjeler, viser hva de
er verdt. Når den dyrebare sjelen en gang er tapt, er den tapt for alltid.» – Testimonies
for the Church, bind 1, side 124.
Forslag til samtale
Hebr 10,4 sier: «For blodet av okser og bukker kan umulig ta bort synder.» Så
hvordan ble mennesker frelst i gammeltestamentlig tid? Hvordan kan sammenligningen
med et kredittkort – som du bruker til å foreta betalinger, men
senere må betale kredittkortregningen – hjelpe oss å forstå dette bedre?
Les 2 Kor 5,18–21. Hvorfor blir ikke alle frelst hvis Kristus døde for hele verdens
synd? Hvorfor spiller det personlige valg en avgjørende rolle for hvem
som blir frelst av korset og hvem som vil gå fortapt til tross for det store offeret
på deres vegne?
Hva er noen ting som «verdslig visdom» lærer, men som er «dårskap» for
Gud? Hva med tanken om at all den utrolige design og skjønnhet i verden
kun er en tilfeldighet? Eller at universet oppsto av absolutt ingenting? Hvilke
andre eksempler kan du komme på?
Tenk på det siste spørsmålet i tirsdagens avsnitt. Hva er det ved korset og det
som skjedde der som gjør tanken om frelse ved gjerninger så fåfengt, så feilaktig
og så i strid med frelsesplanen?
Da Peter var sju år, ble han påkjørt og lå i koma et halvt år. Bestemoren var redd for hans frelse,
så den bevisstløse gutten ble barnedøpt ved at presten sprinklet vann på ham.
Da Peter våknet, måtte han lære mye forfra, som det å spise og gå på do. Det var vanskelig å
lese og forstå det folk sa. De neste åtte årene strevde han med å lære.
Det hendte bestemor tok ham med i kirken. Peter trivdes der. Han tørstet etter Gud og startet
sin åndelige reise. Da han var 16, begynte han å gå i bestemors kirke fem ganger hver helg: lørdag
kveld, tre ganger søndag formiddag og en gang søndag kveld.
Peter gikk mye i kirken det neste tiåret. Han ble gift og fikk to døtre. Han arbeidet som finsnekker
da han fikk høre om Adventistkirken av en kunde som var adventist.
Tiden gikk, og Peter flyttet til et hus som lå i samme gate som en adventistkirke i Brisbane. En
sabbats morgen da han så folk komme til kirken, bestemte han seg for å undersøke stedet.
Medlemmene overøste Peter med vennskap. Han ble med til sabbatsskoleklassen og fant nye
venner. Etter møtet ville noen kjøre ham hjem. Peter fortsatte å gå i kirken. «Folk der var vennlige.
Det var noe av det som fikk meg til å fortsette å gå der.»
Peter studerte Bibelen sammen med pastoren. Han følte at hans hunger etter rettferdighet ble
mettet. Jesus fylte alle hans behov. Han bestemte seg for å overgi seg til Jesus i dåpen ved neddykking.
Under sin første dåp hadde han vært i koma. Nå ville han bli døpt av eget valg.
En sabbat i 2021 klappet medlemmene av Caboolture adventistkirke spontant da deres venn
Peter kom opp av dåpens vann. Hans åndelige reise hadde funnet en vakker avslutning og en like
herlig begynnelse.
Jesus sier at de som hungrer og tørster etter rettferdighet, skal mettes. (Matteus 5,6).
Takk for at du planlegger et rundhåndet offer 13. sabbat, så den gleden Peter har funnet i
Jesus, kan bli spredt til hele Australia og resten av divisjonen.